Kan man oppnå en alternativ "venn", ved bruk av rusmidler?!

[Gjest uten_venn_angst_deprimert]

hei. er det slik at de som røyker hallicunogen kan hallisunere mennesker? kunne man fått seg en slags venn som dukket opp da? som man så for seg? eller ville man bare sett skumle ting? jeg kunne trengt en slik, og klarer ikke å få en ekte. jeg er bare ikke laget for det. jeg føler det ikke naturlig.

 

er dette en fornuftig ide? jeg savner noen å være med.

[Monicaott]

å ta narkotika er absolutt ikke løsningen for slike problemer. jeg ville anbefalt å kontakte en sosionom. slike mennesker kan hjelpe deg på veien for å finne ut hvorfor du har dette problemet, og hjelpe deg til å løse det på litt bedre måter.

[Mynotir]

Det er ikke så enkelt. En kan ikke leve fast i en trip, og virkeligheten du møter i trippen er helt annet enn den virkeligheten du lever i her og nå. Den er ikke fast og er mer kaotisk og abstrakt. I tillegg til det er hallusinogener farlige, spesielt om du sliter litt fra før. På diverse nettfora er det mange som påstår at de er ufarlige (under 1%) og at det ikke er sånn at folk hopper ut av vinduet og lignende som er kjent skremsel. Det er sant, men mange sliter sterkt etter bare en tur. De som kommer ut av det med positiv erfaring er de som ikke sliter fra før av.

 

Bottom line: Du kan ikke få deg en venn i et hallusinogen. Men er du alene lenge nok begynner du å snakke med deg selv i ditt eget hode og føler ikke lenger en trang etter sosial kontakt. I alle fall gjorde jeg det. Ellers er det vel ganske vanlig for deprimerte å sitte foran såpeoperaer hele dagen

Endret 18. juli 2009 av Mynotir

[Gjest Gjest]

Takk for svar. Ja sliter med angst og depresjon. Takk for svar.

[L4r5]

Da bør du ikke leke med rusmidler.

[Gjest Gjest]

har også vært hos sosionom. men det hjalp ikke for meg. fyren skiftet tema og snakket om andre problem(da var problemet mitt å takle situasjonen av hva faren min hadde gjort). temaet ble da vekten min istedet for hvordan jeg skulle takle det med faren min.(slet/sliter med mye raseri).

 

jeg vet ikke om jeg er klar for/noensinne å snakke med en psykolog eller lignende. det føles ikke naturlig å åpne meg for en fremmed person som noterer det i en journal. dessuten kommer personen sikkert bare til å dømme meg slik de andre har gjort, evt. spore ut av temaet.

 

tror jeg heller vil kjempe alene.

 

men takk for svar altså.

[Gjest Gjest]

ok, bare lurte. for jeg føler meg noe ensom til tider. igår ødela jeg en stol og litt annet i sinne.

 

men problemet med meg er at sinnet er kontrollert. jeg kan (føles som) velge om jeg vil bli sint eller ikke. men igår vet jeg ikke. om det var fordi jeg ville få ut noe damp, eller om jeg ble det ukontrollert. det ble jo en del snakk om fortid igår.

 

men takk for svar. er langt ifra alt jeg kan svare på selv, så godt jeg har dere. takk!

[Mademoiselle]

Trist å høre at du er ensom, og at du er i ferd med å pønske ut drastiske tiltak for å få deg noen venner! Det kunne, for kanskje å hjelpe deg litt bedre, være fint om du sa noe om hvordan ditt sosiale liv har vært i oppveksten? Hvordan var det med venner FØR puberteten? Hvordan opplevde du det å være på skolen med mange andre? Ble du noen gang mobbet? Har du noen gang hatt venner du har kunnet stole på og snakke med? Har du noe familie du kan snakke med om dette?

 

Jeg håper så inderlig du får det bedre, og at du etter hvert treffer noen du kan begynne å være med på fritiden. Etter hvert som du blir kjent med noen, kan dere utveksle MSN-adresser og chatte der i timesvis. Det er en fin måte å bli bedre kjent med hverandre, og plutselig kan det hende dere begynner å snakke om en felles interesse eller en film dere begge har lyst til å se på kino: og voilà da har du en avtale. Hva med å melde deg inn i en forening innen for eksempel idrett eller begynne med dansing eller noe annet, så du kan bli kjent med nye mennesker? Har du noe jobb eller en skole du går på der du har noen å snakke med i pauser?

 

Dette med angst og depresjon: dette kan selvfølgelig virke som et stort handikap og bryte ned både selvfølelsen og måten du tenker om deg selv. Kanskje er du redd for avvisning? Og derfor ikke turt å ta kontakt med noen? For lettere depresjon kan det hjelpe å bruke av seg selv kreativt i form av skriving eller sang eller dans, eller atletisk: løping, jogging, volleyball eller feks fotball. Og for raserianfall vil det lønne seg å finne en konstruktiv måte å få ut sinnet på. Istedenfor selvdestruktiv og/eller materiell destruktiv adferd, så kan du kjøpe deg en boksepute og banke løs på, eller du kan løpe deg en tur eller skrike og banne høyt. Om du slår noe, kan du risikere å ødelegge tingen og ikke minst skade deg selv. Det er masse god litteratur du kan lese om både angst og depresjon. Google disse ordene, og du får opp råd og informasjon!

[Hrodebert]

ok, bare lurte. for jeg føler meg noe ensom til tider. igår ødela jeg en stol og litt annet i sinne.

 

men problemet med meg er at sinnet er kontrollert. jeg kan (føles som) velge om jeg vil bli sint eller ikke. men igår vet jeg ikke. om det var fordi jeg ville få ut noe damp, eller om jeg ble det ukontrollert. det ble jo en del snakk om fortid igår.

 

men takk for svar. er langt ifra alt jeg kan svare på selv, så godt jeg har dere. takk!

Enn om ødeleggende er det godt å få slik ut, om ikke kan man til slutt eksplodere av sinne. Sinnet går dessverre sjelden bort, det ligger å lurer under overflatet og funger omtrent som en trykk-koker, til sutt renner det over. Det er likevel viktig å få ut denne aggresjonen. Hva med å trene? Dette hjelper mange. Om dette ikke er interessant prøv å snakke med noen du stoler på, eventuelt psykolog, enn om det føles for jævlig å snakke om eventuell vondt fortid, kan det likevel gjøre underverker. Alternativet er at man ikke får utløp for dette og at angsten og depresjonen forverres og føre med seg videre lidelse. Dette er dessverre en ond sirkel og jeg er redd det å begynne med rusmidler er en løsning som kan gjøre ting verre. Blir omtrent som å pisse i buksa for å holde varmen, det er varmt en stund, men så blir det kjøligere enn noengang. Har ingen andre råd enn å ta en dag av gangen og kontakte noen du føler du kan stole på.

 

Lykke til!

 

Husk du kan alltid ringe Kirkens SOS på 81533300 (det er ikke flaut å ringe).

 

Det viktigste Kirkens SOS kan tilby er et lyttende medmenneske, som gir støtte og trøst i møte med den smerte som formidles. Du kan ringe anonymt, krisetelefonen har ingen nummervisning. Alle medarbeidere ved Kirkens SOS har taushetsplikt. Medarbeiderne er også anonyme. De som kontakter Kirkens SOS kan være trygge på at vi er til å stole på. Alle våre telefonvakter er frivillige medarbeidere. Deres oppgave er ikke å forkynne eller gi råd, men å lytte til det du har på hjertet.

Endret 18. juli 2009 av Robert
Korreksjon.

[Erik den Raude]

Da bør du ikke leke med rusmidler.

 

Det bør han strengt tatt ikke ellers, heller.

[Vikingspeider]

Lese --> https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=852530