Diskusjon.no kårer: De beste fra 50-tallet

[CypheroN]

Stilig liste! Creature from the Black Lagoon må jeg få sett.

Ja, den så veldig fresh ut. Samme med War of the Worlds. Veldig flotte farger.

[Xanman]

Takker!

 

Edit: War of The Worlds starter litt kjedelig, men den siste halvtimen var veldig imponerende. Spesialeffektene må ha kostet flesk.

Endret 12. august 2009 av GoreGalore

[Infenso]

Førstepost oppdatert med endelig liste. Enjoy.

[Xanman]

Hehe, Alfie står bak tre av de fire øverste filmene

[Infenso]

Ja, Hitchcock dominerer på toppen som forventet. Listen har vel egentlig ingen overraskeler å by på.

Endret 14. august 2009 av Infenso

[CypheroN]

Fin liste; sett alt på topp 10 untatt Ben-Hur og East of Eden.

 

Sunset Blvd. er det bra kom med, virkelig en god film. Sett den, Infenso?

[Infenso]

Nei, har ikke det faktisk. Var en av filmene jeg skulle se før fristen. Har den liggende, så kommer nok til å se den om ikke så altfor lenge.

[CypheroN]

Det er en av de bedre eldre filmene som virkelig klarte å fange meg med en gang. Starter veldig kult.

[DoktorBacon]

Fader'n! Klarte aldri å bidra med min egen liste. Ingen bombe at 12 Angry Men vant, men trodde at On The Waterfront skulle komme høyere opp.

[MsGreen]

Fader'n! Klarte aldri å bidra med min egen liste.

+1, igjen! Jeg får beynne tidlig på 40-tallet.

Ganske forutsigbar liste though, så store forandringer hadde nok ikke funnet sted.

[Olum]

Da har jeg laget en liste på listsofbests: link.

[Cuneax]

Synd at Tokyo Story ikke kom med på topplisten. Dette tyder på at vi må se mer japansk film, rett og slett. Julenissen burde ha tatt ansvar og tatt med den på lista si istedenfor f.eks. Plan 9 from Outer Space som er nokså kjedelig.

[Dorian Gray]

Du er den eneste som stemte på den, ikke så overraskende at den ikke kom med. ^^

[Juleniss1]

Synd at Tokyo Story ikke kom med på topplisten. Dette tyder på at vi må se mer japansk film, rett og slett. Julenissen burde ha tatt ansvar og tatt med den på lista si istedenfor f.eks. Plan 9 from Outer Space som er nokså kjedelig.

Tokyo Story var nok et lite stykke unna topp 10.

[Speik]

Synd at Tokyo Story ikke kom med på topplisten. Dette tyder på at vi må se mer japansk film, rett og slett. Julenissen burde ha tatt ansvar og tatt med den på lista si istedenfor f.eks. Plan 9 from Outer Space som er nokså kjedelig.

 

Ozu, sammen med Bresson, er regissører hvis stil jeg tror er alt annet enn for meg. Har holdt meg langt unna Ozu fordi jeg har fått inntrykket av at det er i samme gate som den stive, minimalistiske, teaterske og stillestående stil som nevnte franskmann. Stemmer dette?

 

A Man Escaped var første og eneste Bresson jeg har sett. Ikke overraskende er den på listen da den er spennende, gripende og velspilt. Men jeg syns den døde og sparsomme stilen, eller rettere sagt mangel på stil og kunstneriskhet, sugde alt liv ut av filmen.

[Cuneax]

Jeg har bare sett L'Argent av Bresson, men syns ikke stilene var så like. A Man Escaped har jeg lest en del om, og da om hvor mye filmen nettopp bruker stil og kunstneriskhet på en unik måte (les for eksempel Bordwell & Thompson (2008) Film Art: An Introduction).

 

Ozu er verken stiv, minimalistisk, teatralsk eller stillestående. Fordomsfulle mennesker ville kanskje mene dette, men hvis man ser nærmere på filmene hans, er de alt annet enn dette.

 

For å sitere et avsnitt fra en av de grundigste bøkene om Ozus filmer:

 

The importance of Ozu for us today - our own most significant 'conjunctural appropriation' - lies exactly in the fact that his work may be taken up from so many angles. Critics' ordinary concepts of 'richness' and 'complexity' do not do justice to the great number of points of entry that Ozu's work offers. Taken as a classicist, Ozu becomes a great storyteller. Taken as an 'art-cinema' director, he becomes a profound moralist, sensitive to the ambivalence of a changing world. Taken as a 'parametric' director, he is one of the great experimental filmmakers. His work is legible on all these grounds, but he always offers more: more rigorous narrative structure than is needed to achieve classical coherence, more humor in his narrational overtness than is needed for art-cinema subtlety, more finesse and self-restriction than most parametric filmmakers attempt. His is a cinema of virtuosity (an attribute long valued in Japanese artists), one which aims to create an absolutely saturated form, the most dense film possible. In one sense Ozu is rightly considered a minimalist, but in another sense he creates uniquely 'replete' films, engaging us on more levels than does a Hawks or an Antonioni or a Bresson. He claims several domains and conquers each one. For a complete understanding of this virtuosity, the viewer of today must cultivate something that is seldom asked in cinema, a range and depth of viewing skills.

 

Bordwell (1988) Ozu and the Poetics of Cinema: 178

 

Bordwell nevner at Ozu på én måte kan bli sett som en minimalist, men det er bare fra et visst standpunkt. Åpner man sine måter å se film på, viser det seg at Ozus filmer er utrolig tettpakkede med stil, form og narrasjon.

 

Jeg tror derfor du tar feil i dine antakelser. Ozu er rik på ulike "dialekter" i filmspråket, og han mestrer dem til det fulle.