Tomt liv, hva nå..?

[Gjest Guest_12345_*]

Hei, jeg er en gutt på 21 år som har kommet i en ganske kinkig situasjon, og vil gjerne høre fra folk som er i eller har vært i en lignende situasjon.

 

Hele livet mitt har jeg vært ganske sjenert, og har alltid fåretrukket å bare være med 1 person i gangen enn å vær med en gjeng. Når jeg gjikk på barneskulen hadde jeg 1 bestevenn, og syntes det passet bra for meg. Når jeg kom til ungdomskulen mistet jeg den vennen, siden vi ikke gjikk på samme skule lengre (han var 1 år yngre enn meg), men jeg klarte å finne noen på skulen som delte samme interesse som meg, PC spill, jeg snakket med desse folka på skulen, om spill for det meste, og i fritiden spillte jeg med de online. Men jeg havnet på en annen vidergående skule enn alle de, så jeg hadde 0 venner igjen, og jeg var den eneste "gameren" på den skulen, de alle var endten bilelskere eller fotballfolk, noe jeg finner 0 interesse i. Men så kom den magiske løsningen, jeg fikk meg nemmelig kjærest, og livet var perfekt, jeg hadde 1 person jeg kunne dele alt med, akkurat som jeg ville. Jeg ble invitert på fester osv av klassekamerater, og jeg dro, men syntes ikke noe om det, jeg føler meg alltid som det tredje hjul om jeg er med enn 1 person i gangen, og jeg hater den følelsen. Jeg føler også at folk er falske når de er med mer enn 1 person i gangen, vet ikke hvorfor men jeg føler det.

 

Så, de siste 4 årene har jeg vært "all-in" med hun, og i går dumpet hun meg plutselig, sa hun ikke var forelsket i meg lenger og att vi ikke kan være ilag lenger. Nå har jeg absolutt ingenting igjen i livet mitt, fritiden min består av å vente på å legge meg igjen.

 

Det som gjør dette mye vanskligere enn det hadde trengt å være, er att jeg har mistet interessene mine, jeg kjeder meg ihjel av pc-spill, og alt med PC har blitt gørrkjedelig, og jeg har null andre interesser. Alle hvor jeg bor missliker meg siden jeg har ignorert de, og jeg har ikke råd til å flytte. Uansett om jeg hadde flyttet vekk hadde jeg ikke fått venner siden jeg har 0 interesser, ingenting å prate om, alt virker bare kjedelig i mine øyne og da finner folk meg kjedelig. Jeg vet faktisk ikke om jeg vil ha venner engang, siden jeg alltid føler meg ubehagelig når jeg er med andre, men jeg føler meg så ensom som det går ann. Jeg tviler også på at jeg kommer til å få meg kjæreste igjen, hvorfor skulle en jente være med en fyr uten venner eller interesser? Det var nokk en av eller hovedgrunnen til kjæresten min ble lei av meg.

 

Så for å oppsummere; null venner, null familie, null kjærest, null ting å finne på alene siden jeg syntes alt er kjedelig.

 

Jeg føler dermed livet er tomt, det finnes ingen grunn til å leve lenger (jeg føler ikke noe selvmordstanker eller noe selv om jeg er deprimert, heldigvis, for det hadde bare gjort alt mye værre).

 

Så hva nå? Hva gjør man når man finner alt kjedelig, men hater å kjede seg. Hva gjør man når man ikke liker å være med folk men føler seg ekstremt ensom og hater den følelsen? Det jeg vil ha er en kjæreste, men jenter finner gutter uten venner og interesser kjedlige, så jeg sliter der. Har også ingen ambisjoner når det gjelder yrke, så har ingenting å jobbe mot, jeg vil bare ha en kjæreste, være med hun, og senere få barn med hun. Virker som jeg er den eneste i verden som vil det lengre.

 

Noen som kan dele erfaringer? Hva som helst tips tar jeg takknemmelig imot.

[Angua]

jeg har selv hatt det slik du beskriver, lei av livet, rett og slett.

du har formulert problemet, alt kjeder deg, så der ligger også løsningen. du må finne noe du liker, rett og slett. jeg vet at dette virker kjedelig og kanskje umulig, men siden du har insett at dette er et problem, og at du vil gjøre noe med det, har du ikke noe annet valg.

 

et velkjent middel mot kjedsomhet er forandring. enten du gjør noe drastisk, som å reise bort en stund, eller bare prøver å gjøre noe nytt i hverdagen. Forandring fører ofte til at man får nye følelser inn i livet. når du først har begynt å lete etter midler for å nedkjempe kjedsomheten vil du oppdage at du før eller siden finner noe som intresserer deg. det kjedsomme er at du er nødt til å gjøre en innsats for å komme til det punktet.

 

hvis du er villig til å gjøre en innsats er det håp. begynn å teste ut nye ting, selv om de virker kjedelige. alt er bedre enn å ha det slik som du har det nå, ikke sant? for meg ble løsningen å engasjere meg i så mange ting at jeg ikke fikk tid til å kjede meg. det kan virke vanskelig å komme seg ut av problemet, men med en gang man gjør et forsøk på forandring hjelper det umiddelbart. håper ikke dette ble for lite konkret, men du må selv finne ut av hvilke forandringer og nye interesser du vil ha inn i livet ditt. lykke til.

[toth]

Har du mulighet til å skaffe/skrape sammen litt penger og fritid noen måneder? Dra på loffen, i Asia eller søramerika f.eks. Sett deg på et fly i den retninga, og ta dag for dag fra du lander. Reis rundt uten plan, mål og mening.

Du vil garantert komme opp i masse spennende situasjoner og folk.

Billigere alternativ er en interrailbillett, da anbefales østeuropa, interessant og ikke minst billig.

[Gjest Gjest]

Takk for svarene deres. Har dere noen litt billigere forslag enn reiser? Jeg har nesten ingen penger igjen, har brukt ca alt på kjæresten.. Og sliter sinnsykt med å få meg jobb, har søkt over 100 ledige stillinger i det siste men ikke kjans engang, og jeg bor i en relativt liten plass der det ikke er så mye andre plasser å søke jobb, og siden jeg ikke får jobb til å tjene penger så har jeg heller ikke råd til å flytte vekk til en større plass.. (har vært arbeidsledig i 3 år nå, alle andre fikk seg jobb lett.. Virker som om når jeg kommer på jobbintervju så ser de med en gang att jeg er en outsider, selv om jeg har vanlige klær osv og er hyggelig å utadvendt mot de, og det gjør meg bare enda mer deppa..... Minner meg om slekten min, alle sammen snakker med de 2 brødrene mine men de bare ignorer meg...). Er vel kansje derfor jeg ikke liker folk og..? Helt siden jeg var liten, var en helt normal liten unge med venner og gjikk på fotball osv, aldri gjort noen noe gale, likevel så ble jeg "the black sheep" i slekten, og har vært det siden.. Bahh så folk suger..

[Jann - Ove]

Har du studiekompetanse slik at du kan starte på studer i en litt større by? Restetorget åpner seg snart, og finner du noe som overhodet frister så kan det være en grei måte å komme seg bort og få fyllt dagene med noe.

[Angua]

Takk for svarene deres. Har dere noen litt billigere forslag enn reiser? Jeg har nesten ingen penger igjen, har brukt ca alt på kjæresten.. Og sliter sinnsykt med å få meg jobb, har søkt over 100 ledige stillinger i det siste men ikke kjans engang, og jeg bor i en relativt liten plass der det ikke er så mye andre plasser å søke jobb, og siden jeg ikke får jobb til å tjene penger så har jeg heller ikke råd til å flytte vekk til en større plass.. (har vært arbeidsledig i 3 år nå, alle andre fikk seg jobb lett.. Virker som om når jeg kommer på jobbintervju så ser de med en gang att jeg er en outsider, selv om jeg har vanlige klær osv og er hyggelig å utadvendt mot de, og det gjør meg bare enda mer deppa..... Minner meg om slekten min, alle sammen snakker med de 2 brødrene mine men de bare ignorer meg...). Er vel kansje derfor jeg ikke liker folk og..? Helt siden jeg var liten, var en helt normal liten unge med venner og gjikk på fotball osv, aldri gjort noen noe gale, likevel så ble jeg "the black sheep" i slekten, og har vært det siden.. Bahh så folk suger..

hva med å ta seg en utdannelse? du får kommet deg bort og inn i et nytt miljø. burde løse fritdsproblemet, hvertfall

[Gjest Gjest]

Vet ikke om jeg har rett til skule..? (Og om jeg hadde kommet inn, hvordan skal jeg få råd til å bo borte når jeg ikke får jobb?). Jeg hadde ganske dårlig karakter på ungdomskulen, rundt 3 i snitt eller noe. Og jeg strøyk ut av tredje året på vidergående, hadde null interesse for faget og ble ganske deppa av att ingen snakket til meg, når jeg prøvde å snakke til andre prøvde de bare ignorere meg til jeg holdt kjeft, pga dette skulket jeg også over 40 dager det ene året (men fikk hjelp av lærern til å sette det ned, vi fannt ut att siden jeg hadde astma har jeg krav til å ta minus 14 fraværsdagen, men likevel ble det ganske mye).. Det hadde vel vør det samme om jeg hadde begyndt på en annen skule likevel så..? Skulle nesten tru jeg hadde pest eller noe, uansett hvordan jeg snakker til folk prøver de å unngå meg som om jeg skulle smitte de med en dødelig sykdom eller noe...

[Angua]

hvis du har fullført videregående har du en sjanse til å komme inn på et studie. og hvis du gjør det har du råd til å flytte takket være studielån. gjør det du må gjøre for å få deg en utdannelse, det blir ikke akkurat lettere å få jobb når man er ufaglært. du kan sikkert få hjelp til å finne ut hvaslags krav du har på utdannelse hos NAV. når det kommer til at alle andre behandler deg så dårlig, kan jag bare si at det er ikke så veldig attraktivt å være med noen som synes synd på seg selv og hele tiden klandrer alle andre.

[Gjest Gjest]

Takk for svaret Angua, jeg kan vel sjekke ut hva valg jeg har der.

 

Ps. det er ikke som om jeg snakker sånn til andre folk da, jeg snakker bare helt vanlig til folk, sånn som alle andre, hjelper likevel ikke.

[Angua]

Takk for svaret Angua, jeg kan vel sjekke ut hva valg jeg har der.

 

Ps. det er ikke som om jeg snakker sånn til andre folk da, jeg snakker bare helt vanlig til folk, sånn som alle andre, hjelper likevel ikke.

 

vel, tror uansett det beste du kan gjøre er å komme deg vekk fra bygda. tror et nytt miljø bare kan gjøre bra ting for deg. virker ikke som om du har noe som holder deg tilbake, anyhow. lykke til

[Rekso]

For det første så må du finne ut hva du egentlig vill med livet ditt? Vill du setta deg ned i et hjørne for resten av livet? Eller vill du gjøre noen grep for å komme ut av det helvette du er i nå?

 

Høres ut som at du er ganske langt nede, eller ikke har så mye å gjøre lenger der du holder til nå!

 

Du må ha noen form for interesser, men du vet ikke helt hva.. Hva kunne du tenkt å gjøre da?

Hadde kanskje vært på sin plass med en utdanning også.. Kanskje noe yrkesfaglig? Tror ikke det er så veldig kult å sitte bak kassa på Rimi for resten av livet heller.. Jeg tror virkelig ikke det vill trekke deg ut av helvette..

 

 

Thomas..

[Gjest Gjest]

Vel, det eneste på ett hobbynivå jeg egentlig har hatt lyst på, er å lære å spille elektrisk fiolin, men vet ikke om det er vits i å prøve, da jeg har så å si ødlagt venstre hånden min i en ulykke når jeg var 15, motorikken i fingrene og i håndleddet er ganske ødlagt.. Jeg har heller ikke råd til det, med mindre jeg får jobb såklart, og det er heller ikke en sosial hobby så jeg vet ikke om det hadde vært lurt engang om så hånden min ikke var ødlagt..

 

For yrke, alle jobber virker ganske kjedelige, det samme igjen og igjen kvar dag. Bortsett fra kansje politibetjent? Men ifølge de på politihøgskulen må man ha 5 i snitt på vidergående for å ha kjans på å komme inn, det virker som ett ganske umulig mål for meg når jeg sliter med lese og skrivevansker, og generelt hater teori over alt på jord.. Jeg hadde 2-3 i snitt på de teorifagene jeg hadde når jeg gjikk på mekanisk skule, og de er sikkert mye enklere enn de på allmennfag skulen?

[Angua]

vel, du må jo få deg en jobb uansett, så du kan like gjerne ta deg en utdannelse hvor du er sikret bedre lønn selv om jobben er kjedelig. finnes det ikke et sted hvor du kan få rådgivning på hvilke utdannelser du kan komme inn på med det snittet du har? hva sier de på nav? det beste hadde vært å få en jobb som hadde noe med interessene dine å gjøre, så da lønner det seg kanskje å finne ut hva de egentlig er. det finnes også andre instrumenter en elektrisk fiolin der ute

[Gjest MrCoolIce]

Jeg støtte det Jann - Ove sier. Om du får plass på en høgskole/universitet i en litt større by, vil du neppe ha problemer med å stifte bekjenskaper og starte et nytt liv. Da jeg hadde det kjipt tok jeg meg selv i nakken og meldte meg på et treningsstudio og kickboksingtimer. Du sier du ikke interesserer deg for fotball, så det er ikke sikkert kampsport er noe for deg, men du burde virkelig vurdere å starte på et treningsstudio. Bare noen tmer i uka kan gjøre underverker med den psykiske og fysiske helsen.

 

Lykke til

[Gjest Gjest]

I følge rådgiveren på Nav, burde jeg få meg en 3 månters jobb uten lønn, siden jeg har så dårlige karakterer fra Ung. Skulen og at jeg strøk ut av vidergående, samt har mye fravær og har vært arbeidsledig så lenge, deretter skaffe meg en medarbeiderjobb på en fabrikk eller lignende. Jippi!

 

Det å gå skule en større plass hørest ut som himmel i forhold, så jeg får vel sjekke ut hva krav jeg har på skule, men i følge rådgiveren på ung.skulen har man bare krav på 3 år vidergående, og om det er sandt så har jeg brukt opp kravet, og kommer neppe inn på noen skule.

 

Vet heller ikke hvordan det er med tanke på stipend/studentlån, noen her inne som har peiling? Jeg fikk 3 år med fullt stipend når jeg gjikk vidergående pga foreldrene mine er ganske fattige, jeg har vel kansje ikkje rett på mer?

[Gjest Gjest]

(Glømte noen ting)

 

Takk for alle som har svart.

 

Det med treningstudio osv vet jeg ikke helt, det er vel ganske dyrt? Jeg er nesten totalt blakk, tviler på jeg får råd til noe sånt.

[araziel]

Det å gå skule en større plass hørest ut som himmel i forhold, så jeg får vel sjekke ut hva krav jeg har på skule, men i følge rådgiveren på ung.skulen har man bare krav på 3 år vidergående, og om det er sandt så har jeg brukt opp kravet, og kommer neppe inn på noen skule.

 

Vet heller ikke hvordan det er med tanke på stipend/studentlån, noen her inne som har peiling? Jeg fikk 3 år med fullt stipend når jeg gjikk vidergående pga foreldrene mine er ganske fattige, jeg har vel kansje ikkje rett på mer?

Hvis du har kontakt med NAV kan de som oftest være behjelpelige med å gi deg videre utdanning, kjenner de som har fått dekket privatgymnas for å forbedre karakterer osv.

Er NAV klar over at du sliter psykisk? Er du i kontakt med helsevern?

Hvis ikke, få avgårde søknad til offentlig helsetjeneste så du får psykologhjelp. De er som oftest interesserte i å gi deg et eller annet å gjøre, og kan ofte hjelpe deg å få støtte til e.g utdanning. Har du fått diagnostisert psykisk sykdom/er under behandling er også NAV mer innstilte på å dekke evt. studie e.l for å få deg på beina igjen.

 

Forøvrig mange gode råd her, og som folk sier, kom deg vekk asap. Ny plass, nye mennesker og nye opplevelser er ofte det som skal til for å få deg ut av ditt eget hode og skape lyst til å gjøre ting igjen.

[Angua]

what he said

[Daily-Drifter]

[Gjest Gjest]

Har nok aldri snakket med noen om følelsene mine i RL, jeg har en veldig fjern familie, vi snakker aldri med hverandre bortsett fra usaklige ting, vet ikke om jeg hadde turt å dra til psykolog, sånne ting blir sett veldi hardt ned på i min slekt, alle skal være som de andre og holde kjeft ellers, og ingen skal snakke om hva de føler, om jeg hadde sagt feks "jeg er glad i deg" til noen i familien hadde jeg nok blitt kastet ut, ikke engang mor min får si sånt.

 

Men jeg trur nok å flytte vekk hadde vært den beste løsningen, jeg er drittlei av familien min, slekta mi, og alle som bor her.

 

Jeg har dog ingen anelse hvordan jeg skal komme meg bort..? Hva skule skal man søke på når man har ingen interesser og hater teori? Jeg gikk mekanisk skule før, som er ca 40% teori 60% praksis, til og med den dosen teori virket som et helvete for meg..

 

Det jeg har mest problem med å takle, er at, jeg har hele livet mitt vært outsider, til og med når jeg var en liten aktiv normal unge, med vanlig utseende og vanlige klær og vanlige interesser, ble enda værre etter puberteten når jeg slutten og vokse oppover og begyndte å vokse utover, nå er jeg en lav feit klump, kjansen for å bli outsider er dermed mye større. Så om jeg hadde flyttet vekk, så er kjansen at jeg bare blir outsider der og, den eneste personen i klassen/på jobben som ikke blir bedt med ut, sånn som alltid. Og nei, jeg snakker ikke sånn som det her til folk i virkligheten, jeg er fullt klar over ingen vil være med en negativ deppa person, når jeg snakker til folk i virkligheten er jeg positiv og hyggelig, selv om jeg egentlig føler meg som ett helvette inni, ingen vet hva jeg egentlig føler, likevel vil ingen være med meg.