Om det å miste en far, forstå selvmord og div annet...

[hvorre]

Jeg er på ingen måte noen forfatter eller noen god skribent, det har jeg aldri vært og kommer jeg aldri til å bli heller. Derfor får dere tåle at det jeg kommer til å skrive under blir rotete Men jeg föler bare for å skrive det her, rett og slett bare for å få ut litt damp...

 

For litt over en uke siden mistet jeg faren min og torsdag bar jeg selv kisten til pappa ut av kirken. Han ble 56 år gammel, og var en fantastisk far på alle måter og en mann som var godt likt av alle. Jeg tror ingen har eller hadde noe vondt å si om han som person. Men pappa bar på en sykdom. En sykdom som ikke var synlig for noen, slik fysiske sykdommer ofte kan være. Men dette var ingen fysisk sykdom, det satt i psyken. Pappa led av depresjon og var i en psykisk ustabil situasjon. Dette var noe han hadde båret på hele livet, helt fra tenårene og opp gjennom.

 

Helt fra jeg var liten kan jeg huske pappa som ustabil. Ikke psykotisk eller noe, men bare veldig varierende i den menale formen. I lange perioder kunne han være kjempefrisk og glad og virke som en helt normal far. Jeg husker enda de lange sykkelturen innover åsen for å se på solnedgangen og fly. Fisketurene i en ustabil robåt på fjellet, uannsett vær. Og jeg kommer aldri til å glemme de fantastiske turene til Hellas med ham og mamma. Men allikevel lå det noe under huden hans og lurte. Noen uker av gangen ble han borte for meg. Han måtte legges inn på sykehus pågrunn av depresjonene sine, noe jeg på den alderen syntes var helt merkelig. Hvordan kunne noen bli så triste at de ble syke av det?

De siste 1 1/2 årene har vært litt merkelige. Pappa ble aldri bedre, snarere tvert i mot. Tross i en fantastisk innsats fra psykiatere og leger som skal ha all ære for arbeidet sitt, ble pappa dårligere og dårligere. Han begynte å drikke og rote med medisinene sine. Jeg ble tidlig kastet inn i rollen som en slags vokter for pappa. Jeg så ting som jeg ikke unner noen andre å se, men som jeg ikke tror jeg ville vært foruten den dag i dag. For det har formet meg til den jeg er. Pappa mistet lappen pågrunn av en ekstremt dum handling for litt over 1 år siden. Men han tok ansvaret for handlingene sine. Han syklet til og fra jobb hver dag fra snöen forsvant til den kom igjen. 35km hver bidige dag, kun fordi han elsket jobben sin. Men han ble allikevel bare dårligere. Det var da han virkelig tok ansvar, og viste seg som en vaskeekte mann: Han tilbrakte nettene på sykehuset, der han fölte seg trygg og fikk noen timers sövn hver natt. Så tok han bussen hjem på morgenen, syklet på jobb og tilbake, forsökte å være familiefar på ettermiddagen og ble fraktet ned igjen til sengen sin på sykehuset for noen timers sövn på kvelden...Om ikke det er ansvarsfölelse, så vet jeg ikke...

 

Men så kom smellen. Pappa ble til slutt så dårlig at han ikke orket mer. Onsdag 1.juli forsvant han fra sykehuset etter å ha vært innlagt noen dager. Vi visste ikke hvor han var. Ingen visste hvor det hadde blitt av pappa. Det viste seg senere at han hadde tilbrakt sine siste timer ved ett bål i skogen der han som liten hadde lekt sammen med broren sin og venner. Jeg ser fortsatt for meg pappa der han sitter ved bålet den varme sommernatta. Han var full, med pipen sin tent i munnen. Mange av dere tenker sikker: "Så trist han må ha vært. Han må ha gitt fullstendig opp håpet, vært knust. Etc."

Men jeg ser en glad person ved det bålet. En person som har forsonet seg med Gud, skjebnen eller hva nå enn han trodde på. Som ikke-religiös er det vanskelig for meg å si hva det var, men noe var det. Han ville skåne både meg, min bror og mamma for det som var i ferd med å skje med ham. Han hadde en enorm innsikt i sin egen situasjon, og visste godt hva som var i ferd med å skje. Det orket han ikke mer av...

Pappa valgte å avslutte livet sitt den morgenen. 2. Juli....

 

Jeg er ikke sint, jeg legger ikke skylden på noen, og jeg skammer meg ikke over pappa. Jeg er faktisk utrolig stolt av han! Det å være mann nok til å ta en slik avgjörelse...det er noe jeg beundrer ham for. Han hadde prövd det som var av hjelpetilbud. Men det hjalp ikke. Men igjen, jeg er stolt!

 

Pappa, om du noen gang tvilte: Jeg er ubeskrivelig glad i deg, stolt av deg og du er hverdagshelten min!

Sov nå, det er over! Sov trygt og godt, og vit at jeg alltid kommer til å elske deg, uannsett! <3

 

God natt, Pappa!

Endret 11. juli 2009 av Hvorre™

[Svenni212000]

Eneste jeg kan si, er at jeg gir deg mine dypeste kondolanser.

[Green_Monster]

Ja dette var ganske dypt, trist og samtidig fint på en måte. Leit å høre at du mistet han.

[faldmo]

Høres ut som en utrolig sterk mann, tross problemene han hadde. Kondolerer.

[frk_1337]

Synes det var fantastisk flott skrevet. Dypt, rørende, trist på en glad/fin måte. Virker som du har arvet mye av din fars styrke. Kondolerer.

[AnewZ]

Kondolerer på det aller aller sterkeste!

[TheMartine]

Godt å lese at du har forsonet deg med hva som har skjedd, og ikke minst at du ser ut til å takle dette langt bedre enn mange etterlatte ved selvmord pleier å gjøre. Du har en positiv innstilling til livet som virkelig er uvurdelig i en slik situasjon. Dere har min dypeste medfølelse, og jeg håper dere kommer dere gjennom dette med hodene over vann.

 

Så lenge dere husker og elsker ham, vil han alltid leve videre, og det er jo en fin tanke.

[frevild]

Innlegget ditt er tankevekkende lesning. Og jeg synes du skriver veldig bra om et vanskelig tema (du skal ikke se bort fra at du er en dugandes skribent!).

 

Det er ikke lett å vite hva man skal si - de færreste har, gudskjelov, opplevd selvmord blant sine nærmeste. Din far må ha hatt mye å stri med. Ut fra det du skriver, skjønner jeg imidlertid at han var et fint menneske (det er slett ikke alle som er det).

 

Din far har klart nok ikke hatt det lett. Jeg tror slike depresjoner kan ramme enhver uten forvarsel. Du skriver om sykkelturer og fisketurer. Jeg tror du bør ta vare på disse minnene.

 

Lykke til!!

[MadsFN]

Kondolerer sterkt og må bare si, det rørte meg faktisk dypt

[Inaktivbruker_101125]

Utrolig godt skrevet, dypt men samtidig med en "glad" tone. Du er en utrolig sterk person, som nevnt før, sikkert arvet fra faren din. Opplevde det fjerde selvmordet blandt kjente og familie forrige uke på 5 år eller noe, og skulle ønske jeg kunne sett det fra et annet perspektiv slik du kan.

 

Uansett, jeg vil likevel kondolere, å miste faren sin må være ufattelig trist

[-Perry-]

Kondolerer på det sterkeste og det du skrev det rørte meg veldig, veldig mye.

[Nymph]

Huffameg.. så fint skrevet

[Eirik]

Nydlig skrevet. Kondolerer på det aller sterkeste.

 

Det å skrive slik om dette står det stor respekt av!

[Skrujernet]

Jeg vet hvordan det er å miste faren sin, selv om min teknisk sett ikke er ''død''

[Lenne]

Jeg kondolerer på det sterkeste!

Endret 15. juli 2009 av Lenne

[wûst]

Nydelig skrevet og sterkt gjort å dele dine tanker. Kondolerer.

[Eirik]

Den største tabben av alle er å blokkere slike hendelser ute. På ett eller annet tidspunkt vil det komme tilbake å spøke. Man må bare fokusere og tenke på de positive opplevelsene man har delt med den avdøde.

 

Hvorre, du er en fantastisk sterk type, det skal du ha!

[EgilEi]

Jeg har selv mistet en far til selvmord, og kjenner flere som har hatt lignende opplevelser. Nå var jeg ganske liten da det skjedde, så jeg opplevde kanskje ikke den samme reaksjonen som jeg hadde gjort hvis det hadde skjedd i dag. Men, etter min erfaring, tror jeg ikke det er noe vits i å prøve å forstå selvmord. For friske mennesker er det nesten umulig å forstå hvorfor noen vil gjøre det, og å drive og gruble på hvorfor en person så nær en selv gjorde det, kommer det ikke noe godt av. Man må bare gjøre det beste av det, huske det som er verdt å huske, og akseptere det som har skjedd. Det er fort gjort å gruble seg til randen av stupet.

 

Kondolerer, Hvorre. Måten du takler dette på er fantastisk.

[Grand]

Fikk faktisk tårer i øyene når jeg leste dette her, veldig bra skrevet om noe så trist.

 

Som de andre sier, du er en utrolig sterk person, er ikke hvem som helst som deler sine tanker og skriver det så bra her.

[emeritus]

Rørende å lese. Du er tøff. Tror jeg hadde strøket med om faren min hadde gjort noe lignende.