Føler at så og si alle damer er totalt uinteressante

[Timeo]

Det virker som de fleste menn er intressert i damer så lenge de ser pene ut, og som om det meste av forhold er basert på at folk har lyst å ha sex og så blir de et par og så har de sex i noen år før de blir lei og finner seg noen andre å ha sex med. Men jeg føler liksom ikke at det er noe som funker på meg lenger. Selvsagt kan jeg se at noen damer ser pene ut, men interessen min ovenfor dem er lik 0, selv om de ser pene ut. Og det virker også som om den store majoriteten er veldig grå og kjedelige når det gjelder personlighet også. Alle virker veldig vanlige og A4. Særlig hos kristne jenter ser det ut til at det stort sett bare er sånne som har lyst å gifte seg, jobbe, få hus og bil og mange barn før de går i graven. Alt sammen virker veldig tomt og meningsløst. Jeg har lyst på en kjæreste, men det virker som om jeg ikke har interesse for de tingene som vanligvis fører folk sammen. Vet ikke helt hva det er jeg leter etter. Kanskje evnen til kommunikasjon. Å føle at jeg har en slags mental forbindelse med noen. Det å forstå et annet menneske og føle seg forstått. Men det virker ikke som om dette er noe som andre er på utkikk etter, men at de mer ser etter noen de kan dra på fisketur med, spise mat sammen med eller lignende.

 

Noen andre som har en lignende følelse, at dere ønsker en partner, men at de fleste stort sett virker kjedelige og uinteressante?

[TheMartine]

Jeg har også samme følelse, faktisk. De fleste jenter kjeder meg enormt, og duger best til å fnise og snakke om gutter med.

 

I mine perioder med søking etter gutter på nettdatingsider har jeg også følt at de fleste er utrolig kjedelige og veldig forutsigbare på de fleste områder. De mest interessante menneskene pleier jeg snuble over på forum som dette, faktisk.

 

Det virker liksom som om folk prøver å passe inn i gitte rammer for hva et suksessfullt menneske skal like, kunne, ønske og ha oppnådd, og da blir man fort ganske lik "alle andre".

[Lakus]

Det virker liksom som om folk prøver å passe inn i gitte rammer for hva et suksessfullt menneske skal like, kunne, ønske og ha oppnådd, og da blir man fort ganske lik "alle andre".

Man skal ikke skille seg ut. Man skal ikke tro for høyt om seg selv. Man skal ikke ha ambisjoner. Man skal ikke drømme. Man skal ikke snakke med folk man ikke kjenner. Man skal ikke kunne for mye. man skal ikke være seg selv. Man skal være normal.

 

Er ikke Norge flott?

[TheMartine]

Man skal ikke skille seg ut. Man skal ikke tro for høyt om seg selv. Man skal ikke ha ambisjoner. Man skal ikke drømme. Man skal ikke snakke med folk man ikke kjenner. Man skal ikke kunne for mye. man skal ikke være seg selv. Man skal være normal.

 

Er ikke Norge flott?

 

Joo...jeg er glad i landet mitt, jeg. Problemet er bare at folk er kjedelige. Om det skyldes at de ikke tør være seg selv, eller om de innerst inne faktisk ikke har mer å by på, det vet jeg egentlig ikke.

[Lakus]

Poenget mitt er at det for meg virker som at det er en tendens her i landet at man ikke skal levere for mye av seg selv, i tilfelle det ikke stemmer med andre personers oppfatning av normal oppførsel. Da er det jo mange som havner i den posisjonen at de toner ned hva de later til å kunne eller kanskje toner opp humøret utover hva de egentlig er i, noe som fører til ganske kjedelige samtaler og møter rimelig ofte. Jeg er ingen psykolog og jeg er heller ikke riktig person til å svare når det kommer til folks sosiale vaner og uvaner, men det er som du sier at det virker som om mange er redde for å vise seg selv.

 

Edit: Kan vel legge til at det også gjelder til en viss grad i mitt tilfelle. Jeg er, som sikkert mange på dette forumet er, over gjennomsnittet interessert i internett og teknologi, og om en "vanlig" (beklager språk som kan virke litt nedsettende) spør meg om hjelp til noe toner jeg som regel en hel del ned på "fagspråket". Ikek fordi jeg ikke tror de ville skjønne det uten særlige problemer, men fordi det kan virke litt overveldende for den andre personen om man begynner å snakke om ditt og datt uten at man vet noe om den andre personens interesser. Det er vel kanskje halvparten av liet egentlig? Å ta sjangser for å finne andre personer som har samme interesser som deg eller som fatter interesse i det du sier og vica versa. Problemet, tror jeg, er da at mange ikke helt tør å vise hva man er interessert i eller kan uten å kunne noe om den andre personen først.

 

Denne posten endte opp med å bare bli en lang skravlepost av løse tanker som fløt rundt i det trøtte hodet mitt, men forhåpentligvis var noe av det brukbart

Endret 8. juli 2009 av Lakus

[-Void-]

Oh, jeg har ikke sånn voldsomt lyst på en kjæreste som i at jeg aktivt leter etter en potensiell en, men jeg er enig i at mange damer er ganske kjedelige.

 

Poenget mitt er at det for meg virker som at det er en tendens her i landet at man ikke skal levere for mye av seg selv, i tilfelle det ikke stemmer med andre personers oppfatning av normal oppførsel.

 

Ja det er helt normalt, jeg gjør alltid det. Hehe, av hensyn til den andre personen ellers kan det nok fort bli litt for mye på en gang

Endret 8. juli 2009 av -Void-

[Lakus]

Ja det er helt normalt, jeg gjør alltid det. Hehe, av hensyn til den andre personen ellers kan det nok fort bli litt for mye på en gang

Det er nettopp det jeg tenker at kan være en direkte årsak til at veldig mange oppleves som like og "gjennomsnittlige". Ikke at det er noe galt med deg, jeg er sånn selv, men nå plaprer jeg bare igjen så jeg skal slutte å skrive.

[-Void-]

Ja det er helt normalt, jeg gjør alltid det. Hehe, av hensyn til den andre personen ellers kan det nok fort bli litt for mye på en gang

Det er nettopp det jeg tenker at kan være en direkte årsak til at veldig mange oppleves som like og "gjennomsnittlige". Ikke at det er noe galt med deg, jeg er sånn selv, men nå plaprer jeg bare igjen så jeg skal slutte å skrive.

 

Ja, det spørs litt hvor lang tid en bruker på hverandre. Ville nok ikke gjort opp noe mening med en gang for jeg vet jo de holder litt tilbake. Desverre så er det mange som er kjedelige etter at de har blitt grundig saumfart

[TheMartine]

Hvorfor skal man sensurere seg selv, egentlig? Klart, man bør jo holde sine mest ekstreme særtrekk noe nedtonet i møte med nye mennesker, kanskje. Men sånn til vanlig er det lite som er mer forfriskende enn et åpent og fargerikt menneske som ikke dysser ned sine egne særegenheter.

[Lakus]

Kan jeg fortsette min notoriske tankeskribling?

 

Jeg tror mange rett og slett er redde for å skille seg ut av den grunn at de frykter det vil være til det negative. Nå vet jeg ikke alderen på noen av dere, men jeg har også inntrykket av at jo eldre man blir jo mer åpen blir man også for sine egne og andres forskjeller. Vi har jo alle sett alle gutta i syvendeklasse som går i samme bukse og samme jakke, men det er ikke ofte man ser så mange gutter på 25 i like klær.

[TheMartine]

Jo, alder har nok en del å si, men samtidig synes jeg de fleste vennegjenger og grupper jeg ser i hverdagen følger en viss "kleskodeks" likevel. Uansett alder.

 

Og når det gjelder personlighet generelt, synes jeg også de fleste virker skremmende like og samkjørte, egentlig. Nesten som om de har funnet en god og komfortabel rolle sammen med den gemene hop, og ikke ser noen god grunn til å forlate den. Og det kan jeg jo forstå, hvis det er slikt man trives med.

[-Void-]

Hvorfor skal man sensurere seg selv, egentlig? Klart, man bør jo holde sine mest ekstreme særtrekk noe nedtonet i møte med nye mennesker, kanskje. Men sånn til vanlig er det lite som er mer forfriskende enn et åpent og fargerikt menneske som ikke dysser ned sine egne særegenheter.

 

Det er ikke alle en vil åpne seg for og vise seg selv for som den man er. Vanligvis blir det et spill ut av det og en åpner seg mer og mer ettersom en ser den andre gjør det samme og er verdt risikoen.

[Bosch]

Kanskje du er homofil? Prøv deg litt rundt, så finner du ut

[TheMartine]

Det er ikke alle en vil åpne seg for og vise seg selv for som den man er. Vanligvis blir det et spill ut av det og en åpner seg mer og mer ettersom en ser den andre gjør det samme og er verdt risikoen.

 

Hva er risikoen ved å vise seg som den man er? Jeg mener ikke at man skal blottlegge sjela og legge alle sine svakheter på bordet, men å våge å ha egne meninger, egne interesser, egne prioriteringer og egne mål må da bare være positivt.

[-Void-]

Hva er risikoen ved å vise seg som den man er? Jeg mener ikke at man skal blottlegge sjela og legge alle sine svakheter på bordet, men å våge å ha egne meninger, egne interesser, egne prioriteringer og egne mål må da bare være positivt.

 

Man viser seg jo som den man er, men det er ganske vanlig å holde igjen en god del. Tviler på at noen som møtes oppfører seg helt "casual" første gangen.

[TheMartine]

Man viser seg jo som den man er, men det er ganske vanlig å holde igjen en god del. Tviler på at noen som møtes oppfører seg helt "casual" første gangen.

 

Ja, men hva er risikoen? Hva har man egentlig å tape på å vise seg som den man er? Er det fordi vi er redde for å bli avvist?

[isaac elric]

vi er redde for å bli avvist fordi vi har utviklet oss til å leve i små stammesamfunn hvor sosial verdi har svært mye å si for hvor man er på rangstigen. enda vi vet at det ikke er noe å frykte fra fremmede babes og dudes vi møter på byen så er vi fremdeles programmert til å leve i et lite stammesafumfunn hvor feiltagelser kunne føre til at sosial verdien gikk langt ned - og sammen med sosial verdi synker også sjansen for å få reprodusert seg, hvilket ved siden av overlevelse er en av de viktigste instinktene for en homo sapiens!

så hvis Grok er en usikker beta male og prøver seg på en babe og failer miserabelt, så vil denne baben mest sannsynlig fortelle om det til sine jentevenner og etterhvert vil hele stammen få vite om det. Groks sosial verdi synker.

det er jo tross alt også en sjanse for at han blir banket opp av en større og sterkere alpha male i flokken hvis han prøver seg på feil dame. better safe than sorry tenker genene våre.

i storbyen er det selvfølgelig ikke noe å frykte siden man aldri vil se personen igjen og alltids kan stikke til et nytt sted dersom man skulle drite seg ut... allikevel er det våre instinkter som styrer showet, og det er ikke alltid like lett å trosse disse.

[Sono Juventino]

Det virker liksom som om folk prøver å passe inn i gitte rammer for hva et suksessfullt menneske skal like, kunne, ønske og ha oppnådd, og da blir man fort ganske lik "alle andre".

Man skal ikke skille seg ut. Man skal ikke tro for høyt om seg selv. Man skal ikke ha ambisjoner. Man skal ikke drømme. Man skal ikke snakke med folk man ikke kjenner. Man skal ikke kunne for mye. man skal ikke være seg selv. Man skal være normal.

 

Er ikke Norge flott?

 

Er faktisk ikke enig med deg der. Selv gir jeg totalt faen i hva folk synes om meg og jeg er en kar som er godt likt. Alle digger meg kanskje ikke, men jeg har gode venner en herlig familie og det funker bra med de damene som interesserer meg. Selv fant jeg meg en jente som er akkurat det du snakker om. Hun er spesiell, en smule barnslig, har sære interesser og jeg digger det. Eneste er at hun ikke er mer enn 6-7 i min bok. Allikevel har hun nydelig kropp og tar seg godt ut.

 

Etter min erfaring er det de pene og søte jentene som har glimrende personlighet. Jeg er så ufattelig lei dokkejenter at jeg kan spy, men jeg fant denne perfekte jenta. Synd jeg ødela det hele, but let's not get fucking sentimental...

 

Synd jeg ikke møtte denne dama om 5-10 år. Hun var pefekt.

 

Konklusjonen på det hele er at det funker bra å være seg selv og be folk som har problemer med det om å pelle seg til helvete bort fra seg. Først da vil du møte en jente som er noe for deg. Mange ønsker kanskje ikke å vise hele personlighet nettopp pga dette presset du snakker om å passe inn i samfunnet. Gjør deg selv en tjeneste og ikke spill noen jævla rolle for å passe inn. Skal på ingen måte påstå at du gjør det, men det er helt klart for mange der ute som er sånn...

 

Dette har også funka jævlig bra i forhold til venner. Mine beste kompiser er typer jeg kan prate om følelser med, fortelle mine dypeste hemmeligheter uten å bli ledd av og dyrke mine halvsære interesser som er fotball og design. Fotball er kanskje ikke så jævlig spesielt, men å kunne lagoppstillingene og kunne diskutere alle spillerne til alle lag i fuckings Serie A er en smule utenfor common small-talk.

 

Jeg er ikke eldre enn at jeg har 18 år på strømpelesten og er fortsatt i den alderen der du blir sett rart på om du skiller deg uten en smule. Allikevel er det viktigste å vise at du ikke er redd for hvordan folk skal reagere og gi faen hvis de gjør det. Jeg blir respektert for å være meg selv og blir også godt likt av a4-typer i samfunnet. Mye handler nok om at jeg tør å være meg selv og derfor på mange måter lever de flestes drøm. Livet mitt er på ingen måten noen forbanna hollywood-historie og jeg føler meg ikke spesiell. Ting handler bare om at bak disse a4-maskene folk trekker på seg før de går ut døra hjemme, så er folk flest interessert i å være seg selv og ikke spille noen rolle.

 

Wall of text, I know... Don't shoot the messenger.

Endret 8. juli 2009 av Sono Juventino

[Lakus]

Er faktisk ikke enig med deg der. Selv gir jeg totalt faen i hva folk synes om meg og jeg er en kar som er godt likt. Alle digger meg kanskje ikke, men jeg har gode venner en herlig familie og det funker bra med de damene som interesserer meg.

Det er joe akkurat det som er poenget mitt. Mange velger å gjemme seg litt, men de som ikke gjør det er de som står frem som interessante og positive mennesker. Dessverre er det nok mange der ute som ikke tør å skille seg ut/drite i hva folk synes fordi de er redd for at det skal slå ut negativt.

[synne91]

...

Endret 14. januar 2010 av synne91