kjenner dere noen som stammer eller stammer selv?

[B25S]

Jeg stammer noen ganger.

 

Men det er pga. dårlig hukommelse, dvs. at jeg glemte hva jeg skulle si - og prøver å komme på det.

[Wheeljack]

Jeg er idag 30 år og har stamma så lenge jeg kan huske, og kjenner meg igjen i mye av det som har blitt fortalt. Muntlig eksamen på ungdomsskolen og videregående var jeg ikke redd for det faglige innholdet, men derimot at jeg ville ha problemer med å prate og derav kanskje tilogmed unngå å si ting jeg visste jeg kom til å stamme på.

 

Eneste gode tingen med hele greia var at da jeg gikk arbeidsledig etter militæret fikk jeg fritak fra Telefonselger-jobbene NAV prøvde å prakke på meg (uten å miste retten til dagpenger).

 

Det er dog MANGE triks man kan bruke. Jeg stammer omtrent i hver fjerde setning jeg sier, men ingen legger merke til det. Jeg er for eksempel blitt en jævel på synonymer opp igjennom åra. I det jeg begynner en setning vet jeg nøyaktig hvilket ord jeg kommer til å stamme på, og forsøker derfor å bygge om setninga slik at jeg kan bruke et annet ord. Noen ganger står jeg HELT fast og da later jeg som om jeg har glemt ordet og sitter og knipser litt mens jeg "tenker" og sier "umm... hva heter det... sånn derre... du veit.. åååh... står helt stille!" helt til ordet plutselig kommer fram.

Syntes av en eller annen grunn at det å bruke sånne luretriks i ludo også hjelper, siden det ikke engang merkes. Har avslørt dette for venner og kollegaer i ettertid, ingen av dem visste det.

 

Noe annet jeg har funnet ut hjelper ENORMT er å fortelle folk rundt deg om problemet ditt. Jeg dytter det alltid inn i samtalen etter at jeg har sliti litt med et ord, bare et kort utsagn som "... jeg stammer litt skjønner du", så føler jeg på en måte at katta er ute av sekken og senker derfor skuldrene betraktlig. Fortell også dem samme personene at selv om dem antagelig mener det i beste mening, så be om at dem lar deg fullføre ordet. Det har absolutt alt å si for fremtidige samtaler og selvsikkerhet.

 

Det verste du kan gjøre er å med hensikt unngå situasjoner du kan komme til å prate i, av rein frykt for å stamme. Jeg gjorde dette en stund på skolen (f.eks med høytlesing), men det ble bare verre når jeg kom opp i situasjoner jeg ikke kunne snike meg unna. Jeg hoppa enkelt og greit i det da, uansett hvor ubehagelig det var, og det ble etterhvert bedre og bedre. Jo bedre det gikk, jo mindre ble frykten og problemene. I dem seinere åra i arbeidslivet har jeg brukt kunnskapen jeg tilegna meg for så mange år siden. Hopp i det - stopper du et sted, prøv å smil og legg til at du stammer litt, folk flest vil forstå.

 

Hva stamming kommer av er det forska en del på uten at noe konkret har blitt fastslått, men det er en medfødt psykisk lidelse av noe slag. Det er kan også være arvelig.

Endret 6. juli 2009 av Gurglemuffin

[Gjest Gjest]

Så si det til personen da for faen. Hvordan forventer du at folk skal respektere deg hvis du ikke gjør det selv? Ikke hver redd for å snakke, be folk som ler holde kjeft og hev deg over det. Stamminga er bare et problem fordi du gjør det til det.

 

Jeg veit null og niks om stamming, men vil tippe det er mye psykisk. Pardon me if I'm wrong...

 

Du har forstått det, ser jeg. Stamming er så stor problem som du gjør det til selv. Psyker du deg ut og stresser deg opp av ingen saklig grunn what so ever, er du, stammeren, som tenker mest på stammingen i en samtale. Stammere stammer lite/ingen ting til katta, babyen, lorten på veien, men når man snakker til et menneske som forstår deg, starter du å tenke alt for mye på om hva menneskene rundt deg tenker...

 

Har selv stammet som en idiot siden barneskolen, psyka meg ut, fått dårlige selvtillitt, blabla and so on. Men har av en eller annen grunn alltids greid å holde meg oppe på den "sosialrangen". Tror det har veldig mye med selvironi og at jeg ikke finner meg i dritt fra folk.

Stammingen har gått betraktelig ned etter endt vgs. HUMOR er imo. beste medisin mot stamming, drit i å ta deg selv så høytidlig, rett og slett. Livsgleden og selvtilliten blir boosta opp på den måten, litt styrketrening hjelper også. Mer selvtillitt = mindre stamming.

[Jann - Ove]

At man selv kan jobbe med stammingen og forbedre det er greit - men ikke alle kommer noen vei med dette.

 

Selvtilliten kan ALLE gjøre noe med. Når selvtilliten blir bedre så mister idioti ifra medmennesker sin slagkraft.

[NikkaYoichi]

Hva tenker dere når dere hører en som stammer? syns dere det er ubehagelig eller bryr dere. dere ikke så mye om det? kjenner dere noen som stammer, eller stammer dere selv?

Noen ganger kan det være litt frustrerende å være tilhører, man har ofte forstått setningen lenge før vedkommende blir ferdig. Jeg tenker ikke mye over det, annet med én tidligere kompis, han ble aldri ferdig, repterte samme ordet 8-10 ganger før han klarte å få det ut, det blir vanskelig å holde en samtale når det er så ille.

 

I neste rekke så tenker jeg over, og lurer på hvorfor vedkommende ikke går til behandling, da man med stor suksess kan behandle stamming.

http://en.wikipedia.org/wiki/Stutter#Treatment

[lilko]

En på jobben som stammer, bryr meg ikke så veldig om det. Det er hvertfall ikke ubehagelig. Det kan være vanskelig å skjønne hva som blir sagt, men er nok av folk som ikke stammer som er like vanskelig å skjønne

 

Hvilket land stammer han ifra da?

[trollhatt]

Jeg stammer, dog ikke så mye nå lenger, men like fullt sliter jeg med å få fram ord noen ganger uten at jeg opplever det som et problem. KUn en person som har reagert på det noengang, og da helt enkelt ved å spørre om jeg stammer litt - uten at det var noe galt i det

[synne91]

Jeg stammer selv og har gjort det så og si hele livet. Muligens ikke så mye som trådstarter, men det går litt opp og ned i perioder. Ungdomsskoletiden var ikke akkurat særlig morsom for min del når det gjelder stamming, jeg synes det er utrolig sårende å bli gjort narr av. Føler at stamminga hemmer meg ganske mye, både i jobbsammenheng og privat. Å snakke uten å stamme hadde vært herlig, for min del har stamminga ført til at jeg alltid er den stille gutten. For eksempel i møter på jobben så snakker jeg ikke i det hele tatt av frykt for å stamme.

 

Vet ikke om andre har det på samme måte men for min del er det "slitsomt" å snakke, jeg tenker alltid nøye i gjennom ordene og det jeg skal si i hodet og finner nye ord hvis det er ord jeg stammer på, for jeg merker lenge før jeg skal si ordet at jeg kommer til å stamme på det. Derfor er det enklere å bare holde kjeft og ikke si så mye. Har blitt en vane for min del i alle fall...

 

Spesielt når hun stopper veldig på et ord pleier jeg å si ordet for henne. Da pleier hun bare å nikke, hadde du syntes det var litt fornærmende?

Ærlig talt så synes jeg det er irriterende og "nedverdigende" når andre skal hjelpe meg og snakke og får bare lyst til å gi vedkommende en på tygga.

 

Huff da x) Jeg trodde jeg hjalp henne, men tydelig at det ikke er populært blant noen av de som stammer.

[Sono Juventino]

Hvis jeg opplever en person som stammer ber jeg rett og slett personen slappe av og sier noe som "jeg biter nemlig ikke så hardt" mens jeg smiler litt. Merker fort at personen senker skuldrene og stammingen blir mindre da.

 

Hvorfor skal man ha så dårlig tid? De 2-3 sekundene personen bruker på å stamme er ikke spesielt verdifull. Synes det er viktigere at personen som stammer stoler på at jeg respekterer problemet hans/hennes.

 

Stamming er noe de fleste ikke bryr seg om. Mitt tips til dere som stammer er altså full åpenhet og ikke gjør det til et jævla problem ved å unngå å snakke. Du blir ikke bedre i en dritt i livet uten trening. Også viktig å si ifra om noen skulle slenge en kommentar. De fleste mener antagligvis absolutt ingenting med det, men det blir jo et problem for de som stammer tydeligvis.

 

Hvilket land stammer han ifra da?

 

Stamme-land antagligvis...

 

Hvorfor er du en drittsekk når folk åpenbart har problemer med dette?

Endret 6. juli 2009 av Sono Juventino

[dysfunctional]

Jeg stammer i en liten grad. Er bare noen ord som begynner på bestemte bokstaver jeg har problemer med faktisk. Resten er veldig enkelt.

 

Det har avtatt litt med alderen, da. Var verre på ungdomsskolen, og nå som jeg går på videregående har det bedret seg.

 

 

Kan legge til at det er riktig det folk sier her i tråden. Hvis personen du snakker med er underrettet om at du stammer, er det mye enklere å snakke. Feks, jeg snakker mye bedre med kompisene mine, pga. de vet at jeg stammer.

Endret 6. juli 2009 av Zeromac

[aklla]

jeg kjenner en som stammer, har en del kontakt med han.

kan ikke si at jeg bryr meg mye, utenom at det er litt plagsomt å vente i det "uedenlige" på at han skal bli ferdig med sitt.

kan til tider være vanskelig å ikke avbryte når man har mildt sakt korte tidsfrister, i jobbsammenheng.

tror mange av de som stammer synes det er værre enn de som hører på, det er ikke så ille for "oss andre".

[enken]

Jeg stammer. Det har visstnok aldri brydd noen andre, men det har brydd meg. Det er ufattelig irriterende og hemmende, og det er kanskje derfor jeg har blitt verdens mest asosiale person.

[Timeo]

Har begynt å stamme litt de senere årene. Særlig om jeg er nervøs så kan det gå helt i krøll med ordene.

[J@cob]

Jeg stammer ikke, men mumler. Folk som ikke kjenner meg, har ofte problemer med å forstå hva jeg sier. Spesielt vanskelig er det når jeg er trøtt, eller sur. Kan dog ikke si at jeg har noen problemer med det. Stopper opp. Puster dypt inn og ut tre ganger mens jeg banner, og prøver på nytt.

 

Ikke skam deg over stammingen. Jeg hadde ikke sett ned på noen som gjør det. Alle har sine lyter her i livet. Hev deg over det, og vær heller litt stolt over at du har et særpreg på stemmen.

 

Ellers mener jeg bestemt å tro at det finnes hjelo for stamming. Husker at det var en tråd om det på forumet et sted.

[Inaktivbruker_101125]

Jeg stammer. Det er virkelig noe dritt, men jeg stammer ikke/sjeldent når jeg ikke er nervøs. Det eneste som funker for meg, er å snakke i en myyye dypere stemme og sakte, samt ikke snakke sånn her: "h-h-h-h-h-hei", men isteden: "hhhhhhhhhhhhhhei". Syns det siste blir mer naturlig.

 

 

Jeg stammer. Det har visstnok aldri brydd noen andre, men det har brydd meg. Det er ufattelig irriterende og hemmende, og det er kanskje derfor jeg har blitt verdens mest asosiale person.

Are we the same person?

[enken]

Det ser sånn ut. jeg stammer også for det meste i situasjoner hvor jeg er nervøs. En delvis løsning jeg har funnet er å slutte med nervøsitet; å opprettholde ro uansett hvor presset jeg er. Det fungerer ofte.

[Carlgutt]

Off, husker en lege jeg hadde før stammet noe kraftig vet ikke om det er litt for frekt å si dette men skal jeg være ærlig så er det utrolig irriterende. Jeg har lært at når de du snakker med begynner å stamme skal du bare vente til de har fått sakt ordet, men fysj å ubehagelig det er å stå og smile i 5-15 sekunder mens person du snakker med prøver..off Skjønner at det er utrolig kjipt for den som stammer også men vet ikke helt hva som kan gjøres..vel det er i vertfall sånn jeg opplever det.

[PantZman]

Har en hyggelig fast kunde på jobben som stammer litt, mest når han er litt nervøs.

 

Selv har jeg opplevd å stamme litt når jeg er veldig nervæs og stresset. Snakker fort og utydelig også. Kvantitet fremfor kvalitet

[DreamHeaven]

Av en eller annen grunn stammer jeg mer med folk jeg er trygge på. Jeg stammer veldig mye når jeg prater med moren min eller med venner. Jeg stammer minst når jeg møter nye mennesker i upressede situasjoner.

 

Men det aller værste er når det blir forventet av meg å si et ord innenfor en viss tid. Da klarer jeg ikke å tenke på annet enn at nå ville vært ett dårlig tidspunkt å begynne å stamme på, og dermed stammer jeg.

 

I starten da jeg begynnte å drikke alkohol forsvant stammingen helt etter et par halvlitere. Nå blir stammingen MYE værre etter inntak av alkohol.

 

Jeg har endelig fått meg kjæreste, som er helt utrolig flink til å gi meg bedre syn på stammingen. Jeg har lært at folk ikke bryr seg så mye, og tenker dermed mindre på det når jeg snakker med folk.

 

Jeg har god selvtillit og er ikke redd for å snakke med folk, men det gjør ikke stammingen bedre. Jeg tror ikke stamming er et spørsmål om selvtillit, men om kontroll på egne tanker.

For om jeg ikke tenker på at jeg stammer når jeg snakker stammer jeg så og si ingenting. Mitt håp er å en dag "glemme" at jeg stammer, og dermed bli kvitt det. Men jeg tror det vil ta tid og trenging... Forøvrig kan jeg vel si at folk flest driter i om man stammer. Stammer man så stammer man... ikke noe vits å gjøre en så big deal ut av det selvom det kan være grenseløst irriterende å ikke få ut det man ønsker å si til tider.

 

Og så litt kritikk til en del av dere lyttere:

Det er litt iriterende når andre fullfører setningene dine, du føler på en måte at stammingen har vunnet over deg.

Det er utrolig irriterende når du holder på å fortelle en ting, begynner å stamme, de som hører på mister tolmodigheten og begynner å prate om andre ting mens du står der å stammer mens ingen hører på deg.

Om du hører noen stamme og du er nysjerrig, spør! Men prøv å ikke lag en big deal ut av det.

[SCV]

Var en på barneskolen som stammet, syns og huske det var litt morsomt. Så tenkte at jeg skal faen meg stikke på youtube og søke på "stutter". Og hva finner jeg? At stamming ikke var like morsomt som jeg husket fra barneskolen, og Speecheasy

 

Er denne saken for god til og vere sann? Så ikke at den var nevt i tråden heller.

og etter litt googling virker den troverdig.

click me!! kan vist fåes gratis på nav. Går ut ifra at stammere vet om denne saken?

 

anyway, utrolig kult og se videone på youtube.

Endret 11. juli 2009 av SCV