kjenner dere noen som stammer eller stammer selv?

[Gjest stammeren]

Jeg selv har stammet så lenge jeg kan huske og for meg så er det en hverdag jeg har levd med siden jeg startet å snakke. Jeg kjenner ingen annen måte å snakke på, og tanken på å kunne snakke uten å stamme er uvirkelig fordi jeg aldri har opplevd det.

Men det betyr ikke at jeg ikke er klar over det. Alle som stammer har sine egne metoder for å skjule det.

Enten det er å lage grimaser, eller å klø seg i ansiktet.

Jeg prøver å unngå å snakke når det er mange ukjente mennesker til stede, og som barn som gruet jeg meg enormt hver gang jeg skulle ta bussen hjem fra skolen, fordi bussholdeplassen jeg skulle av på hadde akkurat de bokstavene i seg som jeg stammet mest på.

Men det var først når man ble eldre det gikk på selvtilliten, da tale egenskapene dine ble viktigere.

Jeg fant ut at jeg rett og slett ikke dugde til en del jobber fordi jeg hadde tale feil.

Det være seg fra pilot, advokat og andre yrker der tale evnen spilte en viktig rolle.

Jeg husker da jeg kom opp til muntlig eksamen i samfunnslære. De fleste ville hatt søvnløse netter på grunn av fagstoffet.

For meg så var det av helt andre grunner, nemlig frykten for å snakke.

Jeg tenker ikke så veldig over at jeg stammer, fordi det er blitt helt normalt for meg. Tankene mine går heller til dem som må høre på meg. Hva tenker dem?

Jeg tørr aldri å spørre, hei du..hva tenkte du da du hørte meg snakke.

Så derfor tenkte jeg å spørre her inne.

 

Hva tenker dere når dere hører en som stammer? syns dere det er ubehagelig eller bryr dere. dere ikke så mye om det? kjenner dere noen som stammer, eller stammer dere selv?

[trra]

En på jobben som stammer, bryr meg ikke så veldig om det. Det er hvertfall ikke ubehagelig. Det kan være vanskelig å skjønne hva som blir sagt, men er nok av folk som ikke stammer som er like vanskelig å skjønne

[Gamlemor]

Eh, har egentlig altid assosiert stamming med dårlig selvtillit/usikkerhet. Aner ikke hvorfor.

[Kazumo]

Jeg kjenner en gutt som alltid har stammet, men det var mye værre før. Han var spinkel og litt rar og av eller annen grunn prøvde alle å unngå han. Han stammer fortsatt litt, men nå er han likt av alle og han er en av de mest populære og har hatt 3 eller 4 forskjellige kjærester.. true story.

[knetrom]

Hva tenker dere når dere hører en som stammer? syns dere det er ubehagelig eller bryr dere. dere ikke så mye om det? kjenner dere noen som stammer, eller stammer dere selv?

 

Hva jeg tenker spørs litt på hvilken type stamming det er, noen stopper helt opp på en bokstav f.eks, mens noen stammer på hele ordet og sier det 5-6 ganger før de kommer seg videre i setningen. Sistnevnte høres veldig ivrige ut og du skjønner kanskje ikke at det er stamming, mens førstnevnte oppfattes som stamming med en gang. Det er ikke ubehagelig så lenge ikke stammeren står og vrir seg og syns det er ubehagelig selv. Om du gjør grimaser med vilje for å "hjelpe" ordene ut, bør du kanskje prøve å slutte eller finne en annen metode, hvertfall om du syns det er ubehagelig å stamme.. For det synes veldig godt, og forsterker ubehageligheten (men jeg har faktisk snakket med en på jobben som blunket med øynene og formet munnen til en F mens han la hodet mer og mer bakover, uten at det var ubehagelig for han hadde troen på at det han skulle si var viktig).

[Jann - Ove]

Stammer ikke, men dialekten min er så ille at byfolk ikke bestandig skjønner hva jeg sier. Litt småflaut, men modererer jeg meg litt så går det greit.

 

Det er værre med de som ikke sier noe enn de som stammer. Det er jo ikke hvordan man sier noe som betyr mest, det er hva man sier.

 

Selvtilliten går det ann å jobbe med. Start med det, siden det ofte er lettere å få bedre selvtillit enn å korrigere talefeil. Det er mye som kan være vanskelig, men ingenting er så ille at man ikke kan leve med det. Ikke la en liten bagatell ødelegge selvtilliten din for all fremtid.

[synne91]

Jeg har en "veninne" som stammer, dvs. kjenner henne ganske godt men ikke godt nok til å snakke om det.

Jeg tenker ikke noen negative tanker om det, men innimellom hvet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre og blir litt nervøs. Spesielt når hun stopper veldig på et ord pleier jeg å si ordet for henne. Da pleier hun bare å nikke, hadde du syntes det var litt fornærmende? Også pleier jeg og hjelpe henne i situasjoner hvor en må snakke med fremmede. Jeg hvet at hun syntes det er veldig ekkelt. Men er det dumt av meg? Bare spør deg fordi jeg ikke har noen andre som hvet noe om det;)

 

Foresten så tenker jeg ikke noe særlig over at folk stammer, det eneste er at jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg skal oppføre meg.

[Lock-Aze]

Kjenner 2-3 stykker som stammer og har hatt en del kontakt med folk som stammer fra jobben, tenker egentlig ikke noe særlig over det...

[Ville Vonca]

Jeg har en "veninne" som stammer, dvs. kjenner henne ganske godt men ikke godt nok til å snakke om det.

Jeg tenker ikke noen negative tanker om det, men innimellom hvet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre og blir litt nervøs. Spesielt når hun stopper veldig på et ord pleier jeg å si ordet for henne. Da pleier hun bare å nikke, hadde du syntes det var litt fornærmende? Også pleier jeg og hjelpe henne i situasjoner hvor en må snakke med fremmede. Jeg hvet at hun syntes det er veldig ekkelt. Men er det dumt av meg? Bare spør deg fordi jeg ikke har noen andre som hvet noe om det;)

 

Foresten så tenker jeg ikke noe særlig over at folk stammer, det eneste er at jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg skal oppføre meg.

 

Akkurat det der kan være litt vanskelig. Ikke så lett å vite om man var til hjelp eller kun gjorde det mer ubehagelig. Kunne sikkert gjort det samme selv, men jeg aner ikke om det er mest riktig.

 

Jeg stammer ikke, men snakker litt utydelig. Det blir ikke det samme, men jeg kjenner at jeg blir irritert når folk retter på meg når de åpenbart forstår hva jeg sier.

[Sono Juventino]

Vær helt åpen om stammeproblemet og fortell folk det. Alt som avmystifiseres er lettere å takle. Det verste som kan skje er at det påvirker selvtilliten din og ønsket ditt om å snakke med andre mennesker. Ikke la det skje.

 

Kjente en person som stammet når jeg var mindre, og det var aldri noe problem.

[synne91]

Jeg har en "veninne" som stammer, dvs. kjenner henne ganske godt men ikke godt nok til å snakke om det.

Jeg tenker ikke noen negative tanker om det, men innimellom hvet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre og blir litt nervøs. Spesielt når hun stopper veldig på et ord pleier jeg å si ordet for henne. Da pleier hun bare å nikke, hadde du syntes det var litt fornærmende? Også pleier jeg og hjelpe henne i situasjoner hvor en må snakke med fremmede. Jeg hvet at hun syntes det er veldig ekkelt. Men er det dumt av meg? Bare spør deg fordi jeg ikke har noen andre som hvet noe om det;)

 

Foresten så tenker jeg ikke noe særlig over at folk stammer, det eneste er at jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg skal oppføre meg.

 

Akkurat det der kan være litt vanskelig. Ikke så lett å vite om man var til hjelp eller kun gjorde det mer ubehagelig. Kunne sikkert gjort det samme selv, men jeg aner ikke om det er mest riktig.

 

Jeg stammer ikke, men snakker litt utydelig. Det blir ikke det samme, men jeg kjenner at jeg blir irritert når folk retter på meg når de åpenbart forstår hva jeg sier.

Skjønner, men når hun stopper på en bokstav og bare blir stående i flere uendelig lange sekunder. Det er jo bare pinlig for begge to tenkte jeg:S Men kan jo godt hende hun blir litt forærmet også, jeg aner ikke

[Kloever]

Bor sammen med en som stammer, og virker som at han klarer seg helt utmerket. Dame har han også

[sedsberg]

Man skal stort sett ikke "hjelpe" folk som stammer eller gjette hva de prøver å si. Bare la de ta den tiden de trenger til å få sagt det de vil. Hvis de unskylder seg bør man gjøre det klart at de bare kan ta all den tid de trenger og ikke "pushe" på de. Mange stammer mye mere hvis de blir stressa.

 

Kjenner en som stammer og da han var mindre var han ganske inneslutta og redd for å måtte snakke med folk. Selv slike enkle ting som å gå på bussen o.l. Han fikk god hjelp og ble nermest tvunget ut for å prate til alle mulige folk. Butikker, kino etc. etc. Den dag i dag prater han som en foss. Noe som jeg tror er viktig er at han skjønner at det kan høre komisk ut og at hvis folk trekker på smilebåndet eller begynner å le så er det ikke vondt ment. Ofte begynner han å le selv av det.

 

Hvis han er rolig og prater med folk han kjenner så stammer han ofte omtrent ingenting.

[Rata101]

Pleier aldri å avbryte, av samme grunner som sedsberg skrev. Jeg kan bli litt utålmodig i starten med folk som stammer. Men, det pleier å komme seg etterhvert.

 

Så et program der en talespesialist lot folk synge det de skulle si, siden folk visstnok ikke stammer når de synger. Dette var visst veldig effektivt. Noen som har noen erfaring med det?

[Gjest Slettet+6132]

Jeg stammer, riktignok endel verre før, men det merkes enda godt i stressede situasjoner.

 

Det som hjalp endel for meg var å være åpen om det, og ikke være redd for å fortelle folk at en stammer.

Samt også å stresse ned, å ta det med ro når en prater.

[Gjest Gjest9]

Jeg stammer selv og har gjort det så og si hele livet. Muligens ikke så mye som trådstarter, men det går litt opp og ned i perioder. Ungdomsskoletiden var ikke akkurat særlig morsom for min del når det gjelder stamming, jeg synes det er utrolig sårende å bli gjort narr av. Føler at stamminga hemmer meg ganske mye, både i jobbsammenheng og privat. Å snakke uten å stamme hadde vært herlig, for min del har stamminga ført til at jeg alltid er den stille gutten. For eksempel i møter på jobben så snakker jeg ikke i det hele tatt av frykt for å stamme.

 

Vet ikke om andre har det på samme måte men for min del er det "slitsomt" å snakke, jeg tenker alltid nøye i gjennom ordene og det jeg skal si i hodet og finner nye ord hvis det er ord jeg stammer på, for jeg merker lenge før jeg skal si ordet at jeg kommer til å stamme på det. Derfor er det enklere å bare holde kjeft og ikke si så mye. Har blitt en vane for min del i alle fall...

 

Spesielt når hun stopper veldig på et ord pleier jeg å si ordet for henne. Da pleier hun bare å nikke, hadde du syntes det var litt fornærmende?

Ærlig talt så synes jeg det er irriterende og "nedverdigende" når andre skal hjelpe meg og snakke og får bare lyst til å gi vedkommende en på tygga.

[Sono Juventino]

Så si det til personen da for faen. Hvordan forventer du at folk skal respektere deg hvis du ikke gjør det selv? Ikke hver redd for å snakke, be folk som ler holde kjeft og hev deg over det. Stamminga er bare et problem fordi du gjør det til det.

 

Jeg veit null og niks om stamming, men vil tippe det er mye psykisk. Pardon me if I'm wrong...

[Ville Vonca]

^ Ofte er det ikke et problem før folk begynner å erte eller bemerke det at du stammer.

 

I noen tilfeller kan det være det, men det er ikke utelukkende psykisk.

[Aceface]

Onkelen min stammet da han var yngre. Løsningen var faktisk å legge om dialekten...

Vet ikke om det funker for alle da.

[Noteknekk]

Så et program der en talespesialist lot folk synge det de skulle si, siden folk visstnok ikke stammer når de synger. Dette var visst veldig effektivt. Noen som har noen erfaring med det?

 

Anngående akkurat det, så er det faktisk en karakter i Alexander Kielland's bok "Garman og Worse" som sliter med stamming og i en avgjørende scene der han er nødt å få fram noe viktig raskt synger han, fordi han da ikke stammer og får dermed sagt det han vil. ;P

 

Tilbake til trådstarters spørsmål så har jeg en onkel som stammer. Har aldri sett på det som noe problem, og ble ikke egentlig klar over det før jeg ble eldre og visste hva det å stamme betydde. Han snakker nokså mye likevel, og selv om han står litt fast av og til så henter han seg inn og får sagt det han vil .