Er det noe lys i tunnelen?

[Gjest trist...]

Nå har sommern kommet og for de fleste er det sol, morro, grilling, ferie, festing osv...

Men jeg er en av de som ikke er med på morroa...

 

Jeg tenkte å poste her for å se om noen kloke hoder der ute kunne hjelpet meg i gang slik at dagene mine kunne blitt bedre og jeg hadde følt at jeg hadde det bra.

Da jeg i dag er 21 og ett halvt år og eneste sosiale jeg gjør er å være på jobb....

 

Ting begynte å gå ganske galt tidlig i live, jeg mistet mine besteforeldre da jeg var i barnehagen og min far i slutten av 3. klasse på barneskolen. Det var da alt startet og "vennen" mine skled fra meg og jeg uteble fra det meste av normal aktivitet for barn som lek å morro....

Ting ble heller ikke bedre ved ungdomskolen, og slettes ikke bedre i videregående, jeg ble oversett, valgt sist og glemt...

 

Jeg fikk meg lærlinge plass ett sted hvor de fleste var ganske mye eldre enn meg og trivdes i jobben, alle var snile og greie. Men det ble liksom bare sosialt på jobben. Nå derimot har jeg flyttet inn til større by og jobber her. Jeg trives kjempebra på jobb, problemet er at jeg aldri vil dra hjem. Fordi hjemme venter det samme gamle... sitte inne, surfe på nette, se tv, film, mekke litt bil, trene osv. Alt for meg selv, da jeg ikke kjenner noe her. Men slik har det alltid hvert. Hver sommer, eller ferie tider sitter jeg alene.... Ingenting å gjøre og gruer meg til hver helg...

Om sommeren har jeg ikke siden barn hvert ute å bada, vært på stranda o.l. Jeg har aldri grillet, festet eller hatt filmkvelder med venner... Noe som gjør meg trist og engsteli. Nå som jeg skal bli 22 før året er over. Å ennda ikke hatt noe man kunne ha kalt ungdomstid... Jeg har prøvd å komme meg ut på byen i helgene, men har endt med at jeg har snudd i døra eller på vei til bussen fordi jeg rett og slett får angst for å dra alene... Jeg syns alt annet som regel alene og det gjør at jeg er flau over å dra alene... Jeg har også prøvd å snakke med legen min om problemet, også prøvd å skiftet fastlege uten at jeg har greid å fortalt det. Snakket det bort i annet bare.

Så nå har helgen kommet, sola skinner og jeg sitter her å depper... ja jeg sitter ofte å tenker på hvordan live skulle ha vært, og sovner ofte til tårer i øyekroken...

Jeg har prøvd å snakke med de få veldig få jeg greier å stole på om problemet jeg har, men jeg får det vist ikke frem og de skjønner ikke hva jeg "sutrer" over. De har selv ikke opplevd det og vet ikke hvordan det føles å aldri gjøre noe sammen med noen... Det er flaut og jeg vet selv at jeg får dårlig selvtilit og selvbilde av det... men det blir bare værre og værre....

 

Derfor håper jeg det fins noen kloke og gode hoder her inne, som har noen tips til hvordan jeg skal komme meg inn i samfunet igjen... føler jeg bare blir sittene ved siden av resten... bortgjemt og glemt....

[Kloever]

Jeg tror ikke du har så mye å hente på å fortelle andre om hvor ille du har det, selv om det naturligvis avhenger av hva slags "venner" man har.

 

Du har ikke noe særlig annet valg enn å presse deg selv til å ta kontakt med andre, bare start i det små og ikke la deg knekke av litt motgang.

 

Men vet altfor godt hvordan du har det, og jeg er noen år eldre enn deg.

[Kazumo]

Jeg skjønner hvordan du har det, og jeg kan kjenne meg igjen til tider selvom din situasjon sikkert er mye værre. Det du trenger er sosial kontakt og møte nye mennesker, og jeg skjønner at det kan være vanskelig for deg. Men det beste tipset jeg kan komme med er at du prøver å glemme fortiden, og ikke tenker på den. Prøv å start noe nytt, skaff deg noen aktiviteter og fokuser på det.

Du skriver at du har prøvd å komme deg ut på byen, men at det er trist å dra alene, og det skjønner jeg godt. Kanskje noen på jobben din vil bli med? Hør med dem, hvis ikke må du bare ta tak i deg selv og bestemme deg for å dra ut, for du vil garantert treffe nye mennesker så lenge du viser interesse.

[N|troXx]

Sånn ca hvor i norge bor du om du vil dele det. At ingen kommer seg ut skal vi ikke ha noe av. Om du bor i nærheten av trondheim så kan vi sikkert møtes, da ingen skal ha angst for å komme seg ut.

Forstår at du poster som gjest, men vil bare si at det finnes sikkert mange her som kan tenke seg en ny person i vennekretsen sin. Om vennskapet ikke varer lenge så er det iallefall en start for deg, og hyggelig for de andre å møte nye folk.

 

Har lest en del innlegg her inne der beskjeden er å komme seg ut, men her burde vi forummedlemmene stille opp og gi de som trenger hjelp et spark i baken og ta dem med ut.

 

Håper ting ordner seg.

Jeg er iallefall på utkikk etter nye venner/kjente som jeg kan finne på ting i fritiden min sammen med.