Mor og far i åpen genkrig

[isprins]

Kjønnskamp er ikke bare noe som finner sted når far og mor slåss om oppvasken. Ny forskning viser at den starter allerede på fosterstadiet når foreldrenes arveanlegg kjemper om innflytelse. Våpenet heter merkede gener. De kan for eksempel gjøre fosteret ekstra stort og levedyktig eller omvendt sikre at moren ikke blir overbelastet.

 

Alt ånder fred. Den nybakte moren sitter tilsynelatende helt oppslukt av kjærlig morsfølelse og ammer sitt nyfødte barn. Imens tusler faren småtrist rundt i bakgrunnen som en statist ingen egentlig trenger.

Men skinnet bedrar. Selv om det ikke ser slik ut, er det i virkeligheten han som er situasjonens herre uten hans gener ville stemningen i den lille kjernefamilien ha vært en helt annen. Hvis det bare var opp til morens gener, hadde hun nemlig gladelig forlatt hus og hjem så fort som mulig etter fødselen. Det lille barnet kan faktisk takke faren for at hun overhodet bekymrer seg for dets eksistens. Morsfølelsen stammer nemlig fra mannens gener, og det er også han som sørger for å utstyre barnet slik at det suger til seg mest mulig næring mens det ligger i mors liv eller ved mors bryst.

 

Barna skal overstås i en fart

 

Selv om det kan lyde paradoksalt, har mødre blant både mennesker og de fleste andre pattedyr en felles interesse i å få overstått barnepleien i en fart, slik at de kan bli svangre på nytt og føde flere unger og på den måten få spredt sine gener best mulig. Det er en hårfin balanse, for barna skal selvfølgelig ha den nødvendige mengden med pleie og pass slik at de overlever og selv kan føre slekten videre. Men heller ikke mer.

Hvis moren er for hensynsfull og gir barnet litt mer næring enn det egentlig har bruk for mens hun ennå bærer fosteret i livmoren, tærer hun bare på sine egne krefter. Resultatet blir derfor at det vil gå lengre tid før kroppen hennes er klar for et nytt svangerskap.

Det samme gjelder når barnet senere får bryst. Jo mindre barnet får lov til å drikke, og jo tidligere det blir avvendt, desto fortere er moren klar til å sette flere barn til verden.

For barnets far er det til gjengjeld helt omvendt. Jo mer næring fosteret suger til seg i livmoren, og jo lengre tid det blir ammet, desto større er mulighetene for at barnet utvikler seg til en sterk og livskraftig voksen. Når tiden er inne, er barnet velegnet til å føre farens gener videre. Til gjengjeld kan moren erstattes med en ny som ennå ikke er helt utslitt av rollen som den perfekte mor.

 

Genene bestemmer farten

 

Denne innbitte kampen mellom kjønnene utkjempes helt uten at vi selv er klar over det, og uansett om vi ellers går inn for likestilling eller ikke. Slagets våpen er en liten håndfull spesielle gener som ligger spredt rundt omkring på kromosomene, og ikke nødvendigvis holder seg innenfor de vanlige kjønnskromosomene, X og Y. Mens de aller fleste gener oppfører seg helt likt enten de opprinnelig stammer fra farens sæd eller morens eggcelle, kjenner man i dag til cirka 40 gener der aktiviteten er helt avhengig av hvem de kommer fra.

Vi sier at genene er preget av sin fortid i egg- eller sædcellen. Rent biokjemisk sett foregår pregingen ved at genet påføres såkalte metylgrupper (-CH3) på en av de fire grunnleggende basene i DNA-strengen, cytosin.

Det pregede mønsteret av metylgrupper bevares stort sett uendret når den befruktede eggcellen begynner å dele seg, og blir ført videre til dattercellene gjennom hele utviklingen.

I likhet med nesten alle andre gener har det voksne individet to kopier av disse genene ett fra faren og ett fra moren. Men på grunn av forskjellig preging er det bare den ene kopien som er aktiv. Et av alle disse genene heter igf2, og det er alltid preget slik at det bare er den kopien som stammer fra faren, som er aktiv i fosteret. Igf2 er et ekte mannegen, og selv om det for det meste er blitt studert hos mus, finnes det en tilsvarende utgave hos mennesker.

Genet gir fosteret en voldsom appetitt og påvirker morkaken slik at utvekslingen av næringsstoffer blir ekstra effektiv. Det skjer naturligvis på morens bekostning, så for ikke å bli tappet for alle sine ressurser har hun et annet genetisk våpen i bakhånd. Det er også et preget gen, m6p, men det er aktivt bare når det er nedarvet fra moren. En av funksjonene er å motvirke farens igf2-gen slik at fosteret får en mer moderat appetitt. Slik det ofte er med pregede gener, avbalanserer de to genene hverandre slik at både farens og morens interesser blir ivaretatt.

I noen tilfeller er den ene av foreldrenes interesser så selviske at barna overlever bare hvis genene fra den andre av foreldrene griper inn. Hos både mus og mennesker finnes for eksempel genet peg3 som sørger for at moren tar seg godt av barna sine. Pussig nok skyldes denne morskjærligheten et preget gen som moren i sin tid har fått fra sin egen far nettopp for å motvirke morens kvinnelige trang til å la unger være unger og kaste seg ut i nye eventyr.

Hos mus er denne driften så sterk at hvis peg3-genet fra faren av en eller annen grunn er satt ut av spill, mister moren følelsen for at hun skal pleie avkommet. De nakne musungene kan ligge og dø foran nesen på henne uten at hun føler den minste trang til å ta seg av dem.

 

Genkamp kan gi sykdommer

 

Det antas at denne kjønnskampen som de pregede genene utkjemper for oss, har pågått i over 100 millioner år, og slagene har dreid seg om det felles barnet. Men noen av genene har betydning ikke bare for fosteret eller spedbarnet. Sykdommer som autisme, schizofreni og epilepsi skyldes helt eller delvis pregede gener og slår derfor ut bare hvis de overføres fra en bestemt av foreldrene.

Anlegg for autisme blir for eksempel normalt undertrykt av et bestemt gen som sitter på X-kromosomet. Det beskyttende genet er preget slik at bare farens eksemplar er aktivt. Fordi kvinner har to X-kromosomer, vil de alltid ha farens beskyttende gen. Menn får derimot alltid et Y-kromosom fra faren og er altså slett ikke beskyttet. Det antas at dette er forklaringen på at menn er fire ganger mer utsatt for å utvikle autisme enn kvinner.

Det blir også antatt at de pregede genene er en av årsakene til at kloning av dyr fremdeles er vanskelig. Når kjønnscellene utvikler seg naturlig, blir pregingsmønsteret nemlig kortvarig slettet, men oppstår deretter igjen etter noen få dager. Ennå er det ingen som vet om eggcellens korrekte utvikling avhenger av denne nullstillingen, som det ennå ikke er mulig å etterlikne under kloning. Men mange forsøk på å klone mislykkes nettopp under den tidligste fosterutviklingen i livmoren, der kampen mellom de pregede genene er størst. Også her er de pregede genene selve nøkkelen til avkommets suksess i livet.

 

kilde:

illustrert vitenskap