Er jeg fölelsesmessig avstumpet?

[Gjest N.I.L]

Det jeg skal skrive om her nå, og det jeg skal spörre om er ikke helt lett, men jeg pröver.

Er ikke sikker på om det er postet riktig, men fuck det!

 

Faren min har lenge vært psykisk syk. Han har vært deprimert og går på medisiner. Slik har det vært lenge, men det har vært gode og dårlige tider. Noen perioder var han helt frisk, mens han i andre perioder var så dårlig at han måtte legges inn på sykehus. For rund 1 1/2 år siden toppet situasjonen seg, og han begynte å bruke alkohol som en slags flukt fra situasjonen sin. Fra för av har han slitt med sitt, der han ofte har brukt litt for mye medisiner, men dette har gått "greit" å håndtere. Men, for 1 1/2 år siden ble han da "alkoholiker". Han ble tatt for fyllekjöring etter å ha kjört av veien. Etter dette har situasjonen vært litt rar, der formen hans har variert veldig, ofte med noen måneders mellomrom mellom sykehusbesök. Dette har også gått "greit".

Men for 3 dager siden ble han manisk. Han var nesten hyperaktiv og de som vet hvordan mani er, vet hva jeg snakker om. Jeg og min mor fikk rådet m å reise bort av en lege i familien, noe vi gjorde. Mens vi var bortreisst får vi en tlf. fra naboen. Han har funnet hele stuen vår rasert med pappa liggende oppi alt rotet. Glass var knust, hyller var veltet og det så nesten ut som om en bombe hadde gått av...

Nå har pappa blitt innlagt på sykehuset på skjermet avdeling, og mamma har bestemt seg for at de skal separeres, noe som for meg er litt rart.

Poenget er at jeg ikke föler noen overveldende sorg over hele situasjonen. Jeg er trist, men mest av alt forbannet og sur. Den sorgfölelsen jeg har, er for mamma som har hatt så mye å streve med, mens jeg for min egen del ikke föler så mye sorg som sagt.

Så, er jeg fölelsesmessig avstumpet, eller hvordan vil dere beskrive meg...

[Sono Juventino]

Er vanlig å stenge av følelsene hvis ting blir for ille, så tror du innerst inne er lei deg/deppa/whatever for hva som skjer. Du må nesten se an litt videre hvordan du takler det. Er jo ikke bra å kutte av følelsene sine.

 

Vil ikke si at du er følelsesmessig avstumpet, nei...

 

Hvordan reagerer du på andre ting som sårer deg?

[Smurstafa]

Det er som Sono sier. Hjernen har en beskyttelsesfunksjon som kan sperre ute de værste følelsene når ting blir ekstra ille. Sånne ting kan f.eks. skje under begravelser, der man kan se personer nær de avdøde stå der med helt følelsesløse ansikter. Kroppens måte å beskytte deg på.

 

Som regel kommer følelsene på løpende bånd så fort situasjonen roer seg og du har tid til å ta inn hva som har skjedd.

 

Du er nok absolutt ikke følelsesmessig avstumpet, men kun tatt av situasjonen.

Vanskelig å si hvordan du skal forholde deg til det, men kan være greit å ikke være altfor langt unna et familiemedlem eller en god venn når følelsene kommer.