Hvordan ble du gudløs?

[SirEmanon]

Har vel alltid vært litt rebelsk/skeptisk av meg og aldri hatt tro på noen overnaturlige vesen. Men jeg var vel definert som kristen blant andre frem til jeg var 9-10 år. Grunnen til dette var at jeg ikke ville skille meg for mye ut. Har foreldre som er ”tradisjonskristne” og de var greie med å svare på kritiske spørsmål. De går i kirka til jul og i min barndom ba vi bordbønn julaften, påskeaften og muligens også noen andre høytider. Grunnen til dette (tror jeg) var at vi hadde besøk av besteforeldre som hadde en sterk tro.

 

Er tradisjonsdøpt. Er også konfirmert og grunnen til dette var at jeg og en kamerat ga beskjed om at vi ikke ønsket å konfirmere oss. Da ble vi lovet av faren til kameraten min at han skulle pryle oss rød og blå hvis vi ikke konfirmerte oss (han ville ikke tape ansikt i bygda). Konklusjonen var derfor; Hvorfor ikke, mange presanger! Husker også at det var krav til å møte i 10 gudstjenester. Jeg møtte kun i en (1) og likevel konfirmerte presten meg.

 

Vokste opp i en bygd hvor religion sto veldig høyt og det var i en tid hvor vi hadde ren kristendom som fag på skolen. Her stilte jeg alt for mange spørsmål og ble som oftest kastet på gangen ca. annen hver gang, samt noen turer til rektor. Ble også på ungdomskolen utvist 4x1 dager på grunn av kritiske tanker mot religion og spørsmål som det ikke passet seg å spørre om (var vel litt krass og oppsternasig).

 

Men det var i 14 årsalderen jeg begynte å kalle meg ateist. Det var så enkelt at jeg leste bibelen. Og konklusjonen var at det var en vanskelig bok å fatte, men at vi skulle tro på dette våset det fikk ikke jeg meg til.

 

Har ikke avskrevet bibelen som en god bok fordi det står mye som vi kan bruke som levevei (etikk), samt at det finnes noen historiske fakta. Likevel å tro på det ….. hmmmmm…nei. Har også i voksen alder reist på bibeltur til Israel, ikke fordi jeg ønsker å bli kristen, men fordi jeg er veldig nysgjerrig og ønsker å vite hvorfor folk kan tro på noe slik (og her ler jeg høyt når kristne påstår at de kan se på folk om de er ateister, det var ingen som la merke til meg som ateist).

 

I dag er jeg sterk ateist, samboer med ”tradisjonskristen” dame, datter som er konfirmert etter fritt ønske (tror muligens litt press fra mine svigers og klassevenninner) og en sønn som ble ateist når han forsto at det ikke fantes monster under sengen.

[Snirfle]

Jeg tror aldri jeg har tatt et aktivt valg, jeg tror jeg er født ateist uten å måtte tenke over det. Mine foreldre er ikke kristne, det er heller ikke resten av familien (med unntak av en grandtante som er et sort får i den forstand at hun er frelsesarmesoldat), og det selv om vi kommer fra tjukkeste bibelbeltet. Jeg gikk på søndagsskole som alle andre og jeg er så gammel at det fremdeles var vanlig å be fadervår som første ting hver dag på skolen, vi sang for maten og vi hadde misjonerende kristendomsundervisning. Likevel har jeg aldri anerkjent noen form for gud som et faktum i livet mitt. Det var artige historier, men selv i en alder av fire skjønte jeg jo at det å gå på vannet var en smule usannsynlig og jeg stilte garantert kritiske spørsmål allerede da.

 

Foreldrene mine utøvet ikke noe press på meg i noen retninger, annet en at de kanskje sa at "noen tror på det og noen tror på noe annet, men vi tror ikke på noe i det hele tatt". Jeg har definert meg selv som ateist siden den dagen jeg hørte (og forstod) ordet for første gang.

 

Da konfirmasjonstiden nærmet seg hadde jeg aldri noen problemer med å finne ut av hva jeg ville gjøre og jeg så faktisk litt ned på de som døpte seg sånn at de kunne konfirmere seg sammen med alle de andre. Den typen konformitet er noe jeg bare ikke klarer å begripe.

[Zappy]

Jeg ble som alle andre født gudløs og er det den dag i dag. Jeg er en tilhenger av rasjonalisme og har en forbi mot alt som har med magi og overtro å gjøre.

[J@cob]

Jeg var egentlig ganske kristen som liten pode. Tidligere barndomsvenn av meg kommer fra en ganske, ganske, ganske religiøs familie, og jeg ble kansje litt påvirket av ham. Frekventerte bedehuset en del lørdager med han, på såkalte "ungdomssamlinger", med musikk, hygge, koz, vafler og alt det der, men så begynte jeg å stille spørsmål. Lure på ting. Til slutt gikk det opp for meg at: "Faen, jeg tror ikke på dette her. Jeg tror rett og slett ikke på det".

 

Konfirmerte meg kristen, dog med ekstremt dårlig samvitighet. Angrer på at jeg ikke gjorde det borgerlig.

 

Jeg har en tendens til å glemme ting, og husker strengt tatt ikke en dritt fra de bedehusmøtene, men èn episode sitter fast: Det var en jente som gråt og gråt. Hun gikk på 2. klasse VGS, og var så ekstremt lei seg, fordi alle mobbet henne for å være kristne.

 

Jeg tror den har direkte påvirket min respekt for religion

[GullLars]

Jeg er oppvokst i et hjem uten noen praksis av relgion. Foreldrene mine er medlemmer i statskirken, døpt og konfirmert, og gift i kristen kirke. Så langt jeg har oppfattet er min far totalt uinterresert i relgion, og min mor er kristen agnostiker. Under oppveksten gikk vi aldri i kriken, og det eneste jeg kan huske å ha blitt fortalt om relgion hjemme er "du får velge hva du vil tro når du blir eldre".

 

På barneskolen i KRL hadde vi en eldre dame fra bibelbeltet som forkynte kristendom, og jeg kan huske at jeg synes det var interresant og definerte meg selv som kristen.

I 1-2 klasse på barneskolen forstod jeg ikke så mye rundt kristendommen, men trodde på det jeg ble fortalt siden jeg ikke hadde noen grunn til å betvile klasseforstanderen min. I 4. klasse og utover husker jeg at jeg begynte å synes historiene var veldig merkelige, og jeg hadde en tid en teori om at jesus hadde vært et romvesen som faktisk kunne gjøre mirakler og ikke guds sønn

 

Jeg har alltid vært realist og interresert i realfagene, og mot slutten av barneskolen gikk det opp for meg at deler av bibelen åpenbart ikke kunne være riktige, og jeg ble da veldig kritisk til hele boken kristendommen baserte troen sin på, og konkluderte at den ikke var hellig, og at grunnlaget for relgionen derfor var ugyldig. Alikevell fortsatte jeg å være Deist, og definerte meg som kristen pga kultur og tradisjon. Jeg konfirmerte meg kristelig, selv om jeg følte meg litt som en bedrager, og måtte ta meg sammen for ikke å le av presten når han skulle undervise oss.

 

Jeg fortsatte å være Deist og definere meg kristen pga kultur og tradisjon helt til jeg fikk Examen Philosophicum første semester på universitetet (studerer Kjemi). Inspirert av Descartes, Hobbes, og Popper gikk jeg gjennom deler av kunnskapene mine, alle holdninger, etikk, og ting jeg har blitt indoktrinert til å ta for gitt. Resultatet ble at jeg nå definerer meg klart som Atheist, er anti-theist, og har filosofert meg frem til en ny moral/etikk med utgangspunkt i det jeg lærte i exphil og livserfaringer pluss logikk.

 

Siden dette har jeg blitt mer interresert i sammenhengen mellom relgion og mangel på skeptisisme/kritisk tankeevne, og ignoranse. Jeg har også sett mange døyn med Richard Dawkins, Christoffer Hitchens, Daniel Dennett, og Sam Harris.

Min neste tanke er å melde meg ut av statskirken, og bli med i en organisert front for sekularisering av norge. De fleste mener så langt jeg har sett at relgion i de formene vi ser i norge ikke skader noen, men etter å ha sett debatter og diskusjoner med de 4 nevnt over og tenkt over dette er jeg ikke lenger av denne oppfattningen.

 

EDIT:

Jeg er også kraftig oppgitt over folks holdninger om at kritisering av relgion er det samme som mangel på respekt for relgiøse folk. Om man bruker samme språk til å kritisere politikk eller kunst som det man bruker til å kritisere organisert relgion vil det jo bli sett på som mildt og veldig sivilisert. Vi må få slutt på denne særbehandlingen av relgion.

 

EDIT2:

Bare for å klargjøre, jeg tror heller ikke på noe liv etter døden, eller overnatulige fenomener av noen form. Hvis noe skjer finnes det en forklaring, selv om denne ennå ikke er kjent, og kanskje er så langt fra hva vi vet i dag at om vi hadde hørt den hadde vi trodd det var tull (ala å fortelle platon om kvantefysikk med partikkel-bølge dualitet, hyperposisjonering, og string-theory).

Jeg ser på livet som bitter-søtt og med stor inspirasjon. Vi er her bare et blink i evigheten, et umerkbart øyeblikk, et lite objekt i et nærmest uendelig univers. Sansynligheten for at akkurat jeg ble født er så urealistisk liten at det i seg selv er et mirakel.

Endret 30. juni 2009 av GullLars

[SirEmanon]

Jeg ser på livet som bitter-søtt og med stor inspirasjon. Vi er her bare et blink i evigheten, et umerkbart øyeblikk, et lite objekt i et nærmest uendelig univers. Sansynligheten for at akkurat jeg ble født er så urealistisk liten at det i seg selv er et mirakel.

Dette var briljant formulert. Dette må jeg legge på minne...

[GullLars]

Det er inspirert av Richard Dawkins, og er en mye kortere norsk versjon av en del av introen til en av hans bøker (the god delusion). Han har selv sagt i interviewer at dette avsnittet skal leses i hans begravelse.

Jeg regner med at jeg kommer til å sette opp en grov norsk oversettelse av dette med litt egen inspirasjon som jeg kommer til å forespørre at blir lest i min begravelse en gang i fremtiden, sansynligvis vil jeg skrive den innen det neste året og putte i en bankboks eller tilsvarende i tilfelle jeg skulle komme i en ulykke.

 

Å være gudløs realist betyr ikke at man er håpløs, uinspirert, umoralsk, eller ikke kan ha mening i livet.

[RWS]

Det er inspirert av Richard Dawkins, og er en mye kortere norsk versjon av en del av introen til en av hans bøker (the god delusion). Han har selv sagt i interviewer at dette avsnittet skal leses i hans begravelse.

Jeg regner med at jeg kommer til å sette opp en grov norsk oversettelse av dette med litt egen inspirasjon som jeg kommer til å forespørre at blir lest i min begravelse en gang i fremtiden, sansynligvis vil jeg skrive den innen det neste året og putte i en bankboks eller tilsvarende i tilfelle jeg skulle komme i en ulykke.

Del dette gjerne med oss når du er ferdig... Noe for flere kan jeg tenke med, som alternativ til den gudsreklamen som en blir tilbudt i dag...

Å være gudløs realist betyr ikke at man er håpløs, uinspirert, umoralsk, eller ikke kan ha mening i livet.

Tvert i mot!!

[Timeo]

Jeg selv er kristen, men har vært ateist størstedelen av livet, så kan jo si litt om hva som forandret sinnet mitt fra et nøytralt barnesinn uten klare ideer og over til å være ateist.

 

Skapelsesberetningen i bibelen var noe jeg ikke klarte å svelge. Den virket bent frem idiotisk. F.eks var ikke dinosaurer nevnt og de millionene av år som gikk før mennesker dukket opp. At jorden var skapt på 7 dager var heller ikke noe som hang sammen med moderne vitenskap. Eller for den saks skyld at mennesker syntes å hoppe rett ut fra edens hage i form av moderne homo sapiens.

 

Noahs ark virket like teit. Jeg mente at det ikke ville være mulig å få plass til 2 eksemplarer av alle verdens dyr i en sånn farkost. Bare elefantene og den maten de ville ha trengt hadde tatt opp en formidabel plass.

 

Selve ideen om en vred Gud var noe jeg syntes var usmakelig. Hvorfor i alle dager skulle Gud ha skapt mennesker bare for å være forferdelig sint på dem?

 

Jeg syntes at de moralske reglene som var oppført i bibelen var dumme.

 

Jeg syntes at kristne var falske, hykleriske og dumme. F.eks. oppførte de seg gjerne som om seksualitet var noe fælt, mens jeg var sikker på at de hadde minst like sterke drifter som andre mennesker. De mente at man skulle tilgi, men de var like sinte på innsiden som andre dersom noe galt ble gjort mot dem. I det store og det hele virket hele den moralen de syntes å skulle følge, å være som noe påklistret og kunstig. Hele denne "selvfornektelsen" som kristne så ut til å drive med, virket irriterende og noe som sannsynligvis ville skade en person mentalt.

 

Jesus og korsfestelsen og at dette skulle gi et menneske evig liv, virket meningsløst. Hvorfor i all verden skulle en gud sende sin sønn til jorden for å frelse verden gjennom et romersk torturredskap?

 

Jeg visste ikke så mye om de andre religionene, men f.eks. islam og hinduisme virket ikke særlig bedre. Alle sammen snakket om guder de aldri hadde sett, som om disse gudene skulle være virkelige. Eller om liv etter døden, som om de skulle ha vært død og undersøkt tilstanden der og så fått livet tilbake.

 

Senere i livet utviklet jeg et sterkere og sterkere hat særlig ovenfor kristne. Og særlig ovenfor veldig kristne kristne. F.eks. de som sang lovsanger og så ut til å late som om de var veldig religiøse og var forelsket i guden sin. Og for ikke å snakke om de som prøvde å trykke religionen sin nedover hodet på andre, når jeg ikke var det minste intressert i dette. Jeg så på kristne som manipulerende, som brukte skremselspropaganda for å fremme idiotien sin. Det jeg hele tiden hatet mest av alt var mangelen på ærlighet og den åpenbare falskheten hos mange kristne.

 

Ellers var verden, etter alt hva jeg visste, og kunne vite, bare det vi kunne sanse. Spekulasjoner om noe annet ville være meningsløst, ettersom det ikke kunne bevises.

 

Det var litt av de tingene jeg kom på i farten som gjorde meg til en ateist fra tidlig barndom av

[Locrin]

Slettet for ikke å skape avsporing.

 

edit: Vi var enige om det i hvertfall .

Endret 3. juli 2009 av -Zeitgeist-

[Erlend85]

Når jeg var liten så var jeg egentlig kun skikkelig religiøs kun når det passa meg! Men ellers så lå det ikke noe mer bak det, ble litt sånn når jeg var i kirken. Eldre ble jeg, og mer kritisk ble jeg. I dag respekterer jeg andre sitt forhold til religion, heldigvis .

[Timeo]

Så da baserer du din kristendom på?

 

Det blir vel off-topic. Vil ikke ødelegge tråden med religiøse påstander

[Strappado]

Det tidligste jeg husker ang. religion var faktisk at jeg sa jeg trodde på Gud. Så sa faren min at han ikke gjorde det, men at det var greit hvis jeg gjorde det. Da sluttet jeg å tro på Gud fordi jeg forstod at dette med Guds eksistens ikke var avgjort. Tipper det var mormoren min som hadde hjulpet meg til kristentro før det, for det var alltid aftenbønn og greier hos henne.(Familien på morssiden var i overkant religiøse) Etter dette var jeg vel de facto ateist, bortsett fra en gang jeg og en annen gutt fant en død lemen som vi måtte begrave.

Faren min var også lur nok til å si nei, da jeg ville gå på søndagsskole (siden alle andre gjorde det og søndagene ellers var kjedelige alene).

 

Så alt i alt, har jeg vel vært ateist hele livet.

[Ceburger]

Jeg har vært "ikke-troende" hele mitt liv, og passer inn under gruppen ateist. jeg ble født og vokste opp i et hjem uten relgiøs tro. Som en del andre har skrevet her var jeg ikke helt uten innflytelse fra den tidens barneskole heller, med et fag som het "kristendom" som var langt mer "relgiøst" enn dagens relgion og livsyn fag. Jeg har alltid interessert meg for vitenskap, og jeg kunne navnet og rekkefølge på solsystemets planeter før jeg kunne alfabetet (kunne riktignok ikke stave dem). Og jeg prøvde å forestille meg et uendelig univers mens andre gutter på min alder prøvde å forestille seg hvor mye stein en gravemaskin kunne løfte. Jeg ble selvsagt glad i naturfag og fant tidlig ut at alt måtte kunne beskrives og forklares naturlig, dersom det skulle gi mening i virkeligheten. Det var flere kollisjoner mellom vitenskap og tro i min oppfatningen av verden i min barndom. Jeg husker læreren i kristendom siterte fra bibelen at mennesket var guds skaperverk og unik blant alle hans skaper verk, men allerede i samme uke hadde jeg lest (sett på bildene i en bok) der en ape i steg for steg ble et menneske. De vitenskaplige og naturlige forklaringene har alltid virket mest logisk og dominert i min virkelighetsoppfatning. Jeg har aldri så lenge jeg kan huske trodd på guder, spøkelser, ånder , julenissen (har alltid vist det var pappa men det spilte ingen rolle for gaver hadde han) osv osv. Har alltid tatt avstand til blind tro, eller fenomener som ikke lar seg forklare, og jeg har ikke forandret meg.

Endret 6. juli 2009 av Ceburger

[Gamlemor]

Ble født sånn. Så jeg levde lykkelig uvitende om noen som helst gud i mange mange år, så ble jeg ca 5-6 og hørte om gud, så spurte jeg mor om hva gud er og fikk et svar alá "Det er han noen tror har skapt alt", og det syntes jeg hørtes dumt ut allerede da og tenkte egentlig ikke noe særlig mer over det før noen år senere og jo mer jeg lærte om religion jo mer hatet jeg det.

[Ajaco]

Historien min er nesten helt lik som trådstarteren sin. Jeg er oppvokst i en familie, som ikke har noen form for religion i hjemmet. Jeg er forøvrig ikke døpt heller.

 

Jeg anser meg selv om en ateist, og startet å kalle meg det da jeg ble konfirmert. Av den enkle grunn at jeg har ingen form for tro på at det finnes noe overnaturlig i denne verdenen, og at alt har en vitenskaplig forklaring. Dessuten er det mye krig og uretferdighet som er et resultat av religion, og det i seg selv gjør at jeg prinsipielt er imot religion.

 

Ting som avler vold/konflikter = ikke bra. Religion er en av disse tingene.

[Gjest member-60584]

Kan ikke huske at jeg noen gang har hatt tro på en gud, men jeg var vel litt overtroisk når jeg var mindre(min mor er overtroisk). Var vel ikke før i 13 års alderen jeg sluttet å være overtroisk. Det gikk bare opp for meg at det å tro ikke er noe å basere livet sitt på.

[Hrodebert]

I henhold til retningslinjene §1, påpekes det at innleggets art ikke skal inneholde overdreven bruk av smilies, store bokstaver eller andre tegn er da dette er forbudt. Korte, unødvendige innlegg kun egnet til å øke brukerens antall poster regnes som spam, og kan straffes ved grove tilfeller. I henhold til retningslinjene ble '1' innlegg slettet fra tråden.

 

Reaksjoner på moderering går som alltid via "Personlig Melding".

 

[Svankmajer]

Vokste opp i en veldig sekulær familie, og ble aldri opplært til å lære noe om Gud. Ble ikke engang døpt.

 

I barnehagen husker jeg enkelte kollega-barn snakke om Gud, at det liksom var en mann oppe på himmelen som var glad i alle. Jeg husker jeg ironisk nok syntes det var faktisk ekkelt, og jeg ble vel alt i barnehagen ganske i disputt med de som trodde på Gud.

 

Har aldri trodd på Gud, og jeg synes det egentlig er litt kjipt, fordi jeg skulle ønske jeg forsto hvordan det er å ha en sterk tro. Til en grad jeg mistenker alle kristne for å bare gå rundt å preke moraler fordi de er kødder som ønsker å kontrollere folk sitt liv, og at de ikke egentlig tror på det innerst inne. Det stemmer faktisk ganske godt.

 

Jeg har sett mange kristne fått forferdelige ting lagt på bordet mot dem, og jeg ser de går igjennom mye tvil... men de ender i alle tilfellene jeg har sett tilbake som kristen etter en stund.

 

S,

[Alpakasso]

Hvordan kan man miste noe man aldri har hatt?