Hvordan ble du gudløs?

[Myagos]

Det er svært mange ateister som habiterer denne delen av forumet, men mange av oss har vært religiøse i en tidligere periode av livet. Jeg var heldig og fikk en oppvekst uten religion, men jeg fikk en del religiøs inflytelse fra skolen og diverse venner som prøvde å gjøre meg kristen. Egentlig har jeg aldri vært noe religiøs og støtte fra guder trengte jeg heller ikke da bestefedrene mine døde. Det var ikke før jeg ble litt eldre og tok på meg "skeptiker-brillene" og leste masse om historie, vitenskap og religion at jeg bestemte meg for å karaktisere meg selv som ateist med en nærmest fientlig instilling til organisert religion og overtro.

 

Så hva er din historie? Hvordan og når besteme du deg for å ta valget og karaktisere deg selv som ateist? Fikk du en kristen eller nøytal oppvekst, og hva mener familien din om valget du har tatt?

[Mountain]

Jeg vil mer kalle meg en agnostiker eller en agnostisk-ateist. Min historie er nesten helt lik din. Bortsett beste-foreldrene mine fortsatt lever. I hjemmet har/hadde vi ingen ritual eller tradisjon som hadde noe spesielt med religion eller kristendommen som er den vanligste hos Ola Nordmann.

 

De norske barnehagene og den norske skolegangen fra 1-7 klasse er jo preget av kristendommen hver dag. Iallefall sånn som jeg husker det. Som for eksempel matbønn o.l.

 

Jeg har ikke en fientlig innstilling, men holder meg litt mer nøytral og går ikke til "angrep" på religiøse sånn uten videre. Men for å være ærlig forstår jeg ikke hvordan folk kan tro på, leve og vie livet sitt til gamle historier fra fantasifulle forfattere. Det blir for ulogisk i mine øyne. De i hjemmet bryr seg ikke, jeg fikk en nøytral oppvekst og i hjemmet har det ikke vært nevnt ordet religion så lenge jeg kan huske. Det er jeg glad for.

 

Jeg har venner som er religiøse og det respekterer jeg.

Endret 26. juni 2009 av Narrie

[Ducktoy]

glemte igjen religionen min på bussen..

[Gunfreak]

Vet ikke når jeg ble ateist, men vet jeg var det før jeg ble 10 år.

I begynnelsen hadde jeg sterk barne tro, jeg gikk på en menighets barnehage og var i kirken rett som det var med den, familien hadde også noen nære venner som var sterkt persjonlig kristene og når jeg var hos dem skulle altid jeg lede bord bønnen og slikt.

Det første som fikk meg til å tivle var når jeg lærte at det fantes MANGE andre religioner der ute og ingen var enige om noen ting.

Jeg hadde trodd at gud og jesus var et faktum alle VISTE om, jeg trodde gud hadde egene tv shows der han svarte på bønner og slikt. Når jeg da fant ut at hele kristendommen og faktisk ALL religion var basert på gammle skrifter som ikke hang på greip og det faktisk ikke fantes et eneste bevis for gud. Forsvant min tro på gud og guder ganske raskt.

Etter som tiden gikk ble jeg også mer og mer en skeptiker og var en hardbarka ateist, fritenker og skeptiker før jeg ble 10 år

[isaac elric]

jeg var allerede gudløs i det øyeblikket jeg var født. det tror jeg gleder for alle andre også. vi er født uten religion.

 

det var ikke før jeg ble rundt 14-15 at jeg tok en aktivt standpunkt i forhold til religion

[geebs]

Mor og far var i Smith's venner helt fram til året før jeg ble født. Kristen oppvekst (selv om den ikke var noe spesielt hard med indoktrinering osv), kristne venner og mange i familien var jo selvfølgelig fortsatt i Smith's venner (begge sett med besteforeldre etc). Jeg sluttet vel å identifisere meg selv om kristen da jeg var ganske ung, sikkert i 9-10 års alderen, men ble da vel heller deist og hadde et slikt syn fram til jeg var ~17. Her ble jeg introdusert til blant annet Richard Dawkins og Sam Harris (og senere også Christopher Hitchens og Matt Dillahunty). Jeg ble selvfølgelig nærmest forhekset, identifiserte meg etter grundig tanke som ateist og har aldri sett tilbake.

 

Ett av de få minnene jeg har som kristen var at jeg holdt på å pisse på meg som unge fordi jeg trodde en 2000 år gammel jødisk zombie skulle massakrere alle menneskene på jorda, som fortalt av min mor. Ikke et veldig hyggelig minne om jeg får si det selv.

[RWS]

Jeg ble født av foreldre som lot meg bestemme hva jeg ville så da mine venner i tidlig alder begynte på søndags skolen gjorde jeg det også, nysgjerrig på hva dette med gud kunne være som de fleste andre barn. Og slik gikk det til at da jeg begynte i første som syv åring var jeg det en kan kalle en kristen, med troen på at vi såklart var skapt av gud... På den tiden besto religions timene, eller kristendoms undervisning som det het den gangen, av en lærer og 32 elever der læreren gjorde hva som gudskjelov er forbudt i dag, han forkynte!!! Som en prest, bare enda mer målrettet og detaljert sto drittsekkene og mindfucka små barn der vi satt pent og pyntelig på rad med foldede hender og lukkede øyne og ba mens læreren/lærinna pratet om hva vi ba om.... . Vi lærte om alt det deilige som guds barn har gjort i verden og ikke et pip hørte vi om noen sjalu, hevngjerrig og smålige fyren jeg senere har lært å kjenne som guden som er de kristne folks gud.... (I dag hadde jeg fått totalt bakoversveis hvis ungene mine hadde kommet hjem og fortalt noe slik, med tilhørende oppvask og lærer-føner.. )

 

Jeg begynte som 12-13 åring på ungdomskolen der kristendoms undervisningen fortsatte med dertil sløve lærere som kun kunne det de skulle si, det vil si at de hadde vett nok til å ikke være kristne, de lærte bare bort det som sto i læreplanen, so to speak... (og det var med den samme lærenen min første vitenskaps interesse begynte, for vi hadde den samme læreren til å lære oss vitenskap og vitenskap kunne han!! ) Jeg var fremdeles troende, om enn nysgjerrig tvilende da min beste venn og nærmeste nabo døde, en gutt som var et år endre enn meg og som jeg hadde kjent siden jeg var bitteliten... Da himmel losen under begravelsen forkynte at gud hadde kalt ham til seg fordi han trengte ham mer trengte jeg bare å sende et eneste blikk bort på foreldrene for å se at det måtte være løgn og tvilen på en "god" gud var for alvor sådd i meg.... Jeg begynte å tvile og da jeg under konfen leste bibelen fra perm til perm etter råd fra en svovel predikant av en prest var det gjort! Dette var ikke den guden jeg hadde lært om!! Siden den gangen har det bare blitt klarere og klarere at kristendom er en mega bløff, vissvass fra ende til annen og jeg "beundrer" de som klarer å tro på dette, for de har virkelig ikke tenkt, eller i det hele tatt sett etter!, alternativene som fakta og viten kan gi deg isteden...

 

De må enten være mestere til å lyve for seg selv eller så er de skikkelig ignorante, bevist eller ubevist, for vi er faktisk langt forbi punktet med hva vi i dag VET til å godta totalt vissvass som religiøst møl er! Virkelig!! Det finnes snart ingen unskyldning, om det gjør det i dag?, for å tro på noe vi VET er vissvass! Ikke i opplyste norge ihvertfall!!!

 

Men selve beviset på total hjernedødhet, kreasjonisme og intelligent design, har jo kommet til landet så vi kan nok vente oss mye moro fra den kanten.. Som jeg sa, totalt hjernedødt! Det artige med dem er at de ikke hadde hatt en dritt å tilføre som ikke vitenskapen har funnet ut for dem... For en gjeng...!

 

[Myagos]

Jeg ble født av foreldre som lot meg bestemme hva jeg ville så da mine venner i tidlig alder begynte på søndags skolen gjorde jeg det også, nysgjerrig på hva dette med gud kunne være som de fleste andre barn. Og slik gikk det til at da jeg begynte i første som syv åring var jeg det en kan kalle en kristen, med troen på at vi såklart var skapt av gud... På den tiden besto religions timene, eller kristendoms undervisning som det het den gangen, av en lærer og 32 elever der læreren gjorde hva som gudskjelov er forbudt i dag, han forkynte!!! Som en prest, bare enda mer målrettet og detaljert sto drittsekkene og mindfucka små barn der vi satt pent og pyntelig på rad med foldede hender og lukkede øyne og ba mens læreren/lærinna pratet om hva vi ba om.... . Vi lærte om alt det deilige som guds barn har gjort i verden og ikke et pip hørte vi om noen sjalu, hevngjerrig og smålige fyren jeg senere har lært å kjenne som guden som er de kristne folks gud.... (I dag hadde jeg fått totalt bakoversveis hvis ungene mine hadde kommet hjem og fortalt noe slik, med tilhørende oppvask og lærer-føner.. )

 

Jeg begynte som 12-13 åring på ungdomskolen der kristendoms undervisningen fortsatte med dertil sløve lærere som kun kunne det de skulle si, det vil si at de hadde vett nok til å ikke være kristne, de lærte bare bort det som sto i læreplanen, so to speak... (og det var med den samme lærenen min første vitenskaps interesse begynte, for vi hadde den samme læreren til å lære oss vitenskap og vitenskap kunne han!! ) Jeg var fremdeles troende, om enn nysgjerrig tvilende da min beste venn og nærmeste nabo døde, en gutt som var et år endre enn meg og som jeg hadde kjent siden jeg var bitteliten... Da himmel losen under begravelsen forkynte at gud hadde kalt ham til seg fordi han trengte ham mer trengte jeg bare å sende et eneste blikk bort på foreldrene for å se at det måtte være løgn og tvilen på en "god" gud var for alvor sådd i meg.... Jeg begynte å tvile og da jeg under konfen leste bibelen fra perm til perm etter råd fra en svovel predikant av en prest var det gjort! Dette var ikke den guden jeg hadde lært om!! Siden den gangen har det bare blitt klarere og klarere at kristendom er en mega bløff, vissvass fra ende til annen og jeg "beundrer" de som klarer å tro på dette, for de har virkelig ikke tenkt, eller i det hele tatt sett etter!, alternativene som fakta og viten kan gi deg isteden...

 

De må enten være mestere til å lyve for seg selv eller så er de skikkelig ignorante, bevist eller ubevist, for vi er faktisk langt forbi punktet med hva vi i dag VET til å godta totalt vissvass som religiøst møl er! Virkelig!! Det finnes snart ingen unskyldning, om det gjør det i dag?, for å tro på noe vi VET er vissvass! Ikke i opplyste norge ihvertfall!!!

 

Men selve beviset på total hjernedødhet, kreasjonisme og intelligent design, har jo kommet til landet så vi kan nok vente oss mye moro fra den kanten.. Som jeg sa, totalt hjernedødt! Det artige med dem er at de ikke hadde hatt en dritt å tilføre som ikke vitenskapen har funnet ut for dem... For en gjeng...!

 

 

Interessant lesning. Ganske skremmende å tenke på at det var så ille da du var liten. Dette var jo ikke 'så' lenge siden...

[anonymmmmmm]

Eg veks opp i ein ateistisk heim. Foreldra mine har dog aldri på nokon måte fortalt meg kva som er rett og gale når det gjeld religion, noko eg er svært takksam for.

 

Gjennom oppveksten vart eg jo fortalt om Jesus, Gud og alle dei andre eventyra, men eg vart aldri påverka av dei. Eg tenkte aldri at det var sant, men eg tenkte ikkje over om det ikkje var sant heller. Det var berre historier. Fjerne og utanom mi interesse. Eg var nok ikkje veldig lett påverkeleg som born.

 

I 5-7 klasse fekk vi utdelt Bibel og bibelopplæring av presten. Heilt forferdeleg. Eg håper det er komme lover mot dette innan eg skal ha born. Skulle ikkje forundre meg om det vart arrangert gjennom skulen heller.

Fortsatt tenkte eg ikkje så mykje over dette. Eg hugsar tydeleg svaret mitt når ein lærar spurte klassa om vi trudde på gud: "Eg trur Gud kun finst i hovuda våre". Med dette meinte eg på ein litt utydeleg måte å seie at eg trudde han var funne opp. Eg veit ikkje om dei tolka det slik, eg hugsar nemleg at eg vart litt frustrert sidan dei missforsto meg. Som om eg meinte han ikkje var fysisk, men at han fanst. Men eg trur nok eg eigentleg meinte han ikkje fanst i det heile.

 

I ungdomsskulen og tida før konfirmasjonen gjorde eg eit klart val og vil no kalle meg ein ateist. Vurderer å klage på biletet av Jesus som heng i gangen på skulen. Tykkjer ikkje det biletet har noko å gjere på ein skule.

[kaffebryggare]

Jeg fant ut at det er like sannsynlig at hvilken som helt annen religion er like sannsynlig som kristendommen, og det er ABSOLUTT INGEN bevis for noen av dem.

 

Uansett er jeg redd for å dø og å komme til helvete.

[Vassbygding]

Tror på det vitenskapen kan bevise

[Mixter]

Mine tanker og mitt forhold til religion i hele mitt liv:

 

I den tidlige delen av livet (0-11 år) mitt har jeg vært veldig isolert fra religion. Tenkte lite på saken da, og jeg var hverken med i den norske kirke eller i noe annen menighet. Jeg var aldri i kirken heller da, bare på julaften. Jeg trodde alltid at når man døde ville man bli født på nytt som et random menneske som blir født fort etter døden i det forrige livet.

 

Når jeg var 12 år begynte jeg å lese historie, og begynte å interessere meg for det for alvor, begynte jeg å tenke at religion var noe som aldri skulle ha eksistert. Jeg tenkte på keiser Konstantin som en forræder, som satte verden tilbake i teknologi i 1000 år. Heldigvis er ikke det hele sannheten, selv om verden hadde vært lenger i teknologi om kirken og paven ikke hadde vært så gale i middelalderen. Jeg tenkte på meg som en ateist i en viss periode, men jeg fortsatte alikevel å lese om forskjellige religioner, og jeg var ikke en sinnatagg i KRL-timene (som det het da). I aller værste fall tenkte jeg på religion som en fiende som skulle vekk, mest på grunn av kirkesystemene i middelalderen, at folk i middelalderen ble tvunget til å falle under kristendommen, uansett om de ville eller ikke.

 

I dag tenker jeg på meg selv som en agnostiker. Jeg tror ikke på at det er noe gud i himmelen som er langt unna, og blir lett fornærmet, og er nådeløs, men jeg tror tvert i mot at det er krefter her nede på jorden blant mennesker, som ikke er levende vesener, mennesker, eller noe annet. Rett og slett religiøse krefter. Jeg tror fortsatt at etter at folk dør, vil de bli født som et nytt menneske som blir født fort etter døden i det forrige livet, og at dette fortsetter for evig og for alltid, og at ingen kommer til noe paradis noengang. Jeg tror ingen av de religionene i verden i dag har noe å gjøre med liv etter døden. Jeg klarer å godta at folk er religiøse, og har sterke følelser til det de tror. Men når man tenker på evolusjonen, er jeg mye nærmere Darwin sin teori en gud sin.

 

- AL

Endret 26. juni 2009 av Abraham Lincoln

[trra]

Har aldri hatt noen gudetro, kan hvertfall ikke huske det. Itilleg er det svært få religiøse i min familie. Tror ikke på noe gud selv ,men selve tanken på at det kan være en gud eller et eller annet som styrer det hele er selvsagt fristenede, men har enda til gode å bli overbevist om det. Så inntil videre satser jeg på være gudeløs

Endret 26. juni 2009 av trra

[Red Frostraven]

For å bli noe må man ha vært noe annet.

 

Dermed kan jeg ikke besvare spørsmålet på noen annen måte enn at jeg aldri har hatt noen gud, og dermed alltid har vært gudløs, uten å ha BLITT gudløs.

 

Det var først på ungdomsskolen jeg fikk vite at jeg var, per definisjon, en ateist.

Min mor er deist, og jeg aner ikke hva min far er.

[Cyberfrog]

Skal vi se, jeg ble utsatt for Kristendom...

 

- (Mest indirekte) fra besteforeldre. Min mor ble litt presset til å gifte seg da hun ble med barn (skal si et menneske kan skape problemer allerede før det blir født), noe mormor visstnok angret på senere ettersom det ekteskapet ikke akkurat var vellykket.

- På Søndagsskole.

- I barnehage.

- I grunnskolen.

- I min relativt korte periode som KFUM-speider (90% av tiden gikk med på andakter inne i et klasserom, føltes det som).

- På kirkelige konfirmasjoner (it's all about the money), dåper og begravelser.

 

På tross av av all denne kristenpåvirkningen, så har jeg vel egentlig alltid vært gudløs; kristendom var liksom en del av virkeligheten, men jeg følte aldri at Jesus var noe mer enn en slags Skybert for folk; (En) Gud fikk jeg heller aldri noe personlig forhold til. Et filosofisk standpunkt som ga mening for meg fikk jeg meg først i løpet av videregående, men som sagt - egentlig har jeg aldri vært troende.

 

Kanskje jeg ble født med nødvendige filtre, eller kanskje det er manglende forkynning/hjernevask fra mamma som har mesteparten av æren for at jeg aldri ble medlem av Jesus-fanklubben.

[cuadro]

Mitt forhold til religion kan fra tidlig alder best beskrives som "avsky". Jeg har alltid vært religionskritisk, og alltid vært rask ut med å banke i bordet med hva som er sant, selv om andre har en viss illusjon om annet.

 

I dag er jeg ikke like fiendtlig - i dag observerer jeg óg religion fra et samfunnsvitenskapelig perspektiv, dog jeg er enda like ateist som jeg alltid har vært.

[Khaffner]

Når jeg var mellom 6 og 11 ca, mener jeg å huske at jeg bad litt for meg selv til en fiksjonell gud, men organisert religion har jeg aldri vært fan av. Etter det dabbet det av, og når jeg var 14-15 valgte jeg borgerlig konfirmasjon fordi jeg i mellomtiden hadde tenkt litt på det og funnet ut at (organisert) religion er crap og tull. Etter konfirmasjonen (2006) ble jeg bare mer og mer "militant" ateist spesielt fordi moren min døde av kreft samme året til tross for at hele slekta ba for henne. Det var den endelige dråpen, også for personlig religion for min del. Er ikke mange i slekta som vet at jeg er kraftig ateist, og jeg vet aldri hva jeg skal si når de sier ting som "hun har det bedre nå" og "hun ser hvor bra du har det og hun er glad", fordi jeg vet at hun ligger begravd ved kirka borti her. Litt offtopic menmen.

[RWS]

og jeg vet aldri hva jeg skal si når de sier ting som "hun har det bedre nå" og "hun ser hvor bra du har det og hun er glad", fordi jeg vet at hun ligger begravd ved kirka borti her. Litt offtopic menmen.

 

Kjenner igjen den ja... Har en svigermor som er religiøs (Hun er en av dem som aldri engang har sett på alternativene til kristen-rubbish...) og hun også var slik som du beskriver her... Sa alltis "Gud være med dere!", eller lignende piss når hun kom eller dro enda hun vet at dattera si og jeg ikke er kristne for fem flate øre, så det endte med at vi tok det opp med henne, vi sa det ikke føltes riktig....

 

Det jeg sier når ungene spør om hvor jeg tror bestemor er hen nå er sannheten, at hun har sluttet å eksistere. Enn så lange har vi ikke beviser for noe annet enn det så da sier jeg det. Det er det som i dag er riktig å si ut i fra det vi vet. Jeg sitter ikke å lyver for dem og skrøner om at bestemor sitter i himmelen, eller favoritten, siden hun ikke var kristen, i hellvette sammen med deres ateistiske bestefar... he he... Barn har godt av å høre sannheten og ikke en fiksjonshistorie. Kunne like godt ha dratt den "nye liv etter døden" i ringenes herre da jo... Den er heller ikke sann, men mye større trøst....

 

Vel, dette ble off topic ja....

 

 

On topic:

I dag blir gudskjelov (nær sagt!!!) barna ikke fortalt religiøst vissvass som sannhet, men som noe vi har hatt i samfunnet vårt og det syntes jeg er bra. Men enda er det faktisk lærere som tror at de kan forkynne til barn om dette på "eget" initiativ og det er ikke så bra....

[Carl Sagan]

Vet ikke når jeg ble ateist, men vet jeg var det før jeg ble 10 år.

I begynnelsen hadde jeg sterk barne tro, jeg gikk på en menighets barnehage og var i kirken rett som det var med den, familien hadde også noen nære venner som var sterkt persjonlig kristene og når jeg var hos dem skulle altid jeg lede bord bønnen og slikt.

Det første som fikk meg til å tivle var når jeg lærte at det fantes MANGE andre religioner der ute og ingen var enige om noen ting.

Jeg hadde trodd at gud og jesus var et faktum alle VISTE om, jeg trodde gud hadde egene tv shows der han svarte på bønner og slikt. Når jeg da fant ut at hele kristendommen og faktisk ALL religion var basert på gammle skrifter som ikke hang på greip og det faktisk ikke fantes et eneste bevis for gud. Forsvant min tro på gud og guder ganske raskt.

Etter som tiden gikk ble jeg også mer og mer en skeptiker og var en hardbarka ateist, fritenker og skeptiker før jeg ble 10 år

Amen!

[Kimannjer]

Jeg har vært ateist så lenge jeg kan huske, som bare blir sterkere og sterkere. Det er sikkert dumt av meg, men jeg ser på alle religøse personer som mindre intelligent. Jeg fatter virkelig ikke hvordan folk kan tro på all den svadaen. Og så mye grusomheter religon har brakt opp i gjennom tidene. Mitt største hat ligger på kristendommen. De fleste kristne, er mennesker som er mest opplyste og moderne, i motsetning til mange muslimske land osv.

 

Jeg liker heller ikke folk som tror på ånder, 6.sans og sånt. De irriterer meg omtrent like mye som religøse.

 

Jeg kan legge til at ingen i familien min ( så vidt jeg vet) er religiøse, så jeg har nok blitt påvirket av de( selv om de aldri har sagt til meg hva jeg skal mene ), men ingen av de har like sterke meninger som meg.

Endret 28. juni 2009 av Ballovarre