Er det fortsatt håp?

[Gjest Guest_håpløs_*]

Hei.

Jeg er en gutt på snart 20 år, jeg har aldri hatt noen gode venner. Har hatt en del som kom og gikk, men ingen som en kunne stole på, ta en tur på byen med etc. Problemet er at jeg har en viss grad av sosial angst, og har derfor store vansker med å ta kontakt med folk. Spesielt har jeg problemer med å ta kontakt med jenter, er redd for å dumme meg ut/at de lurer på hvorfor jeg snakker til dem. Sliter med dette selv om jeg har hørt en god del ganger at jeg ligger over gjennomsnittet utseendemessig(selv har jeg problemer med å innse dette grunnet dårlig selvtillit, men begynner å hjelpe seg). Har hatt et forhold, der jeg var sammen med en jente kun fordi hun ville det. Jeg likte henne ikke, men hun likte meg veldig godt. Det var hun som tok initiativ til alt så og si 100% av tiden. Heldigvis endte det relativt raskt, etter et par måneder(klarte å manne meg opp til å slå opp med henne etter jeg innså at ingen av oss hadde godt av å være i et forhold der det bare var følelser som gikk en vei). På grunn av dette ene ”mislykkede” forholdet, har jeg veldig lite kunnskaper om emnet.

Generelt er jeg ikke spesielt god i small talk, men vil si at jeg klarer meg greit nok blant dem jeg kjenner. Men når det kommer til folk jeg ikke kjenner i det hele tatt/ikke spesielt godt, kan jeg nesten ikke få ut et ord. Jeg klarer rett og slett ikke føre en samtale med dem på grunn av at jeg vet ikke hva jeg skal si. Klarer kun å svare på spørsmål som blir stilt, og noen få ganger gi en kommentar til et eller annet.

Skal begynne på universitetet i Oslo til høsten, sammen med rundt 80 på studiet. Frykter at jeg vil komme til å bli en outsider og ikke kunne klare å komme inn i en studiegruppe. Heller ikke vil ha særlig kontakt med hverken gutter som jeg kommer til å studere med, eller jenter (også utenfor studiet med tanke på forhold).

 

Noen som kunne gi noen tips om hva jeg kunne gjøre for å ikke bli en outsider, når jeg er såpass dårlig til å ta kontakt og å føre en samtale?

[2pro4u]

Når jeg begynte å studere, befant jeg meg i samme situasjonen som du gjør nå. Men jeg gikk inn med en holdning om at dette året skulle jeg bli kjent med mange folk og jeg skulle presse meg til det. Du må nesten bare motivere deg selv.

 

Måten jeg ble kjent med folka på var at jeg fort knyttet god kontakt med to av guttene der. Disse dro med seg mange folk som jeg da ble introdusert for og etterhvert bedre kjent med. Ble også tøffere selv etter å ha blitt kjent med så mange nye folk. Så plutselig satt jeg med jenter på date, hvor jeg hadde tatt intiativet selv

 

Hadde aldri sett for meg at livet mitt skulle snu sånn ved å starte på studium, men det gjorde det visst

Så mitt tips til deg er bare å flyte med og ikke tenke på at du sliter. Prøv også å fokusere først på å bli bedre kjent med noen få, enn litt kjent med alle. For da vil det automatisk opne seg nye sosiale kretser for deg.

 

Lykke til

[Smurstafa]

Sett opp konkrete mål for hva du vil oppnå ila første dagen, første uken, første mnd, første semester etc og tving deg selv til å gjennomføre det. F.eks. dag 1: snakk med 3 du aldri har snakket med før.

Om det så er kun for å spørre om hvor mye klokken er, eller retningen til kantinen.

Sånne småting vil vise deg at å snakke med fremmede mennesker ikke er mer skummelt enn du gjør det til selv. Det er KUN du som styrer hvor flaut og skremmende det skal være.

 

Jeg slet selv med sosial angst for en tid tilbake, og vet akkurat hvor vanskelig det kan være, men jeg skal love deg at så fort du kommer deg forbi den aller første motbakken, så vil resten av bakkene føles som nedoverbakker.

 

Det er ytterst få mennesker som våkner om morgenen og tenker "Jeg håper jeg ikke blir kjent med noen nye mennesker i dag." og enda færre jenter som våkner og tenker "Jeg håper jeg ikke møter drømmegutten i dag"

Folk er sosiale vesener, og eneste grunnen til at de ikke har snakket med deg allerede er fordi de selv heller ikke tør.

Så nå har du en gylden mulighet til å være den personen som TØR å si hei til en villt fremmed. Den som TØR å styre sin egen sosiale sirkel. Den som TØR å innse at livet er en lek, og ikke er mer skremmende enn man selv gjør det til.

 

Og for å svare på trådens emne: Ja, det finnes fortsatt håp! Det finnes ALLTID håp!

[Gjest Guest_TS_*]

Takk for hjelpsomme og oppmuntrende svar! Får vel bare ta motet til meg og se hvordan det kommer til å gå.

[Sono Juventino]

Sleit med noe av det samme for endel år tilbake på ungdomskolen. Du virker litt opphengt i å skulle svare for deg under small talk. For at det skal bli en interessant samtale må du også bidra med noe. Snakk om ting som er naturlig å ta opp. "Hva slags musikk hører du på? Hvor bor du?"...

 

Small talk er ikke vanskelig, men du må gjøre det litt interessant for andre å prate med deg også. Du har sikkert snakket med en person som bare svarer på spørsmålene dine du også? Når en person først snakker med deg betyr det at de vil ha kontakt, så involver deg i samtalen!

 

Glem frykten for å drite deg ut. Først da vil du lykkes med å komme i kontakt med andre. Mange av menneskene du har møtt kunne sikkert blitt en virkelig god venn, men føler du deler for lite av deg selv utifra det du har skrevet her. Fortell folk om hva som engasjerer deg her i livet. Før du vet ord av det møter du en person du kan kalle en bestevenn eller kjæreste.

 

Ting er ikke vanskeligere enn du gjør dem.