Hva mener kristne om slike regler i bibelen?

[kybstud]

Så, jo.

 

Men indoktrinering er også rett ordbruk om å lære barn å holde seg unna flammer.

 

Tydligvis så har du ikke forstått hva indoktrinering betyr. Jeg avslutter herved mine tilsvar til deg Ozi, da den eneste måten å bli kvitt trolling på, er å forholde seg til den klassiske regelen: "Don't feed the troll." Jeg ønsker deg en fortreffelig søndag.

Yep yep, fin måte å avslutte diskusjonen på. Helt uten å måtte argumentere for synet ditt.

 

Om du vil bruke de supre argumentene du sitter inne med, kan du godt fortelle meg hva som er forskjellen på de to

 

Inntill da ser jeg på deg som uten evne til å avkrefte mine påstander.

[NikkaYoichi]

Jeg har allerede forklart deg forskjellen på undervisning og indoktrinering - jeg har også linket til forklaringen av disse ordene. Men som vanlig, så er du uten evne til å ta til deg lærdom, men det begynner jeg å bli inneforstått med. Derfor får du heller diskutere med deg selv Ozi, for jeg gidder rett og slett ikke å diskutere med folk som ikke forholder seg til fakta og heller ikke forholder seg til den virkelige verden. Du får ha en fortsatt fin natt og en fin søndag.

[G]

Selv om min kunnskap på området er noe begrenset vil jeg prøve meg med å si at bibelen først "oppsto" da keiser Constantin kom til makten og konverterte til kristendom.

 

Han gjorde en rekke forandringer ved hele religionen, og samfunnet generelt, ved blant annet å bestemme at det skulle produseres flere bibler til hans egen kirke. Dette skapte motivasjon for 'Canon Lists'. (Canon lists er bøkene bibelen består av. Alle bøkene bibelen består av er regnet som hellige og gudsinspirerte. ) Det jeg vil fram til er at keiseren hadde en sterk politisk finger med i bildet når det ble bestemt hvilke bøker som var inspirert av gud, og hvilke som ikke var inspirert av gud.

Godt å se at noen kan bidra med poenger i diskusjonen. Klippet ut det som stod om religion og "Constantin den første" fra lenken din:

 

Religious policy

Further information: Constantine I and Christianity and Constantine I and Judaism

 

 

Constantine the Great, mosaic in Hagia Sophia, c. 1000

Constantine is perhaps best known for being the first Christian Roman emperor; his reign was certainly a turning point for the Christian Church. In 313 Constantine announced toleration of Christianity in the Edict of Milan, which removed penalties for professing Christianity (under which many had been martyred in previous persecutions of Christians) and returned confiscated Church property. Though a similar edict had been issued in 311 by Galerius, then senior emperor of the Tetrarchy, Galerius' edict granted Christians the right to practice their religion but did not restore any property to them. [194]

Scholars debate whether Constantine adopted his mother St. Helena's Christianity in his youth, or whether he adopted it gradually over the course of his life.[195]. Constantine would retain the title of pontifex maximus until his death, a title emperors bore as heads of the pagan priesthood, as would his Christian successors on to Gratian (r. 375–83). According to Christian writers, Constantine was over 40 when he finally declared himself a Christian, writing to Christians to make clear that he believed he owed his successes to the protection of the Christian High God alone.[196] Throughout his rule, Constantine supported the Church financially, built basilicas, granted privileges to clergy (e.g. exemption from certain taxes), promoted Christians to high office, and returned property confiscated during the Diocletianic persecution.[197] His most famous building projects include the Church of the Holy Sepulchre, and Old Saint Peter's Basilica.

Constantine did not patronize Christianity alone, however. After gaining victory in the Battle of the Milvian Bridge, a triumphal arch—the Arch of Constantine—was built to celebrate; the arch is decorated with images of Victoria and sacrifices to gods like Apollo, Diana, or Hercules, but contains no Christian symbolism. In 321, Constantine instructed that Christians and non-Christians should be united in observing the "venerable day of the sun", referencing the esoteric eastern sun-worship which Aurelian had helped introduce, and his coinage still carried the symbols of the sun-cult until 324. Even after the pagan gods had disappeared from the coinage, Christian symbols appear only as Constantine's personal attributes: the chi rho between his hands or on his labarum, but never on the coin itself.[198] Even when Constantine dedicated the new capital of Constantinople, which became the seat of Byzantine Christianity for a millennium, he did so wearing the Apollonian sun-rayed Diadem.

 

 

Constantine burning Arian books

The reign of Constantine established a precedent for the position of the emperor in the Christian Church. Constantine himself disliked the risks to societal stability, that religious disputes and controversies brought with them, preferring where possible to establish an orthodoxy.[199] The emperor saw it as his duty to ensure that God was properly worshipped in his empire, and what proper worship consisted of was for the Church to determine.[200] In 316, Constantine acted as a judge in a North African dispute concerning the validity of Donatism. After deciding against the Donatists, Constantine led an army of Christians against the Donatist Christians. After 300 years of pacifism, this was the first intra-Christian persecution. More significantly, in 325 he summoned the Council of Nicaea, effectively the first Ecumenical Council (unless the Council of Jerusalem is so classified), Nicaea was to deal mostly with the heresy of Arianism. Constantine also enforced the prohibition of the First Council of Nicaea against celebrating Easter on the day before the Jewish Passover (14 Nisan) (see Quartodecimanism and Easter controversy).[201]

Constantine made new laws regarding the Jews. They were forbidden to own Christian slaves or to circumcise their slaves.

 

 

Constantin I hadde stor inflytelse på kirkehistorien som du påpeker. Slik var det med keiserne og deres utvalgte lederskap. F.eks. på Jesus tid var det Pontius Pilatus som var leder for den del av verden. Noen ganger gikk det i motgang for den oppblomstrende kristne bevegelsen og andre gang i medgang. Du finner også eksempler på at det kunne være motgang i noen regioner og under noen ledere, men at det samtidig var medgang fordi det av og til kom ledere som syntes det var for ille å behandle kristne så dårlig.

 

En bør være oppmerksom på at når de kristne fikk full medgang, så må det ha vært for at noen har jobbet aktivt med å påvirke lederne i Rom. Husk at de kristne som ble innsatt i viktige posisjoner plutselig fikk stor innflytelse og friheter til å påvirke. Gnostikerne valgte ikke politikken, eller fikk ikke samme mulighet.

 

De ortodokse kristne gjorde seg nokså godt synlige overfor romerne ved å la seg gå i martyrdøden.

Endret 16. august 2009 av G

[SirEmanon]

Har ikke hatt tilgang til nett på en stund nå, og ser at storparten av diskusjonen går på definisjoner fortsatt. Er det ikke en ide å ta dette i språk delen av forumet? Eller at en eller annen kan opprette en tråd om hjernevasking, indoktrinering, frihetsberøvelse, autoritet m.m. i kristne miljøer.

 

Men tilbake til trådens hovedmål hvor vi skal diskutere regler i bibelen. Viser til tidligere innlegg hvor det i bibelen er beskrevet at kristne ikke skal spotte andre og ikke uttale et eneste råttent ord. Hvordan forholder kristne seg til denne regelen?

 

Er det slik at spotting kan gjennomføres mot personer, når disse personene ikke har en gudstro?

[G]

Spotte-definisjon fra dansk-wikipedia. Håper det klarner en hver tvil.

 

Først vil jeg spørre:

Vil det være noen som protesterer om vi drar den til også å gjelde en gruppering av mennesker, f.eks. muslimer eller noen andre grupperinger?

 

Det finnes kristne som "spotter" muslimer fordi de ikke tror det samme og det som er riktig for de kristne.

 

Når de kristne gjør denne spottelsen overfor en muslim fordi de finner det forankret i ett annet skriftsted i DNT som advarer om at det finnes de som taler med kløyvd tunge (noe sånt noe).

 

Uansett finner nok de kristne en eller annen del av bibelen som de tolker til at kan rettferdiggjøre å rakke på de andre religionsutøverne uavhengig av hvilken annen type det måtte være. Fordi de kristne har jo funnet den riktige guden, ikke sant?!

 

Da finner jeg det som både en selvmotsigelse i bibelen, men samtidig at de kristne spotter og gjør en feil og en synd (om dere vil kalle det for det).

 

EDIT: Etter å ha lest hele innlegget til SirEmanon, merket jeg meg dette med dobbeltmoralen. Jeg er enig, i at det må være dobbeltmoral å praktisere disse 2 reglene. Ennå ett eksempel på at bibelen ikke har en ordentlig sammenheng.

Endret 19. august 2009 av G

[G]

1 Corinthians 3

 

21 So don't take pride in following a particular leader. Everything belongs to you: 22 Paul and Apollos and Peter F18 ; the whole world and life and death; the present and the future. Everything belongs to you, 23 and you belong to Christ, and Christ belongs to God.

 

Jeg følger ingen bestemt leder i hovmod. Synes akkurat det var en grei regel. Men hva synes dere om å høre til Kristus, og at Kristus hører til guden?

Endret 19. august 2009 av G