Litteratur: Johannes og Christine

[arralou]

Johannes og Christine

 

"Tror du på magi?" Sa han og så undersøkende på henne. Han visste hva hun kom til å svare, det samme som alle andre. Hvordan han kunne vite slikt visste han ikke helt, kanskje var det ren erfaring, eller kanskje intuisjon. Og de som hadde sagt at det kun var kvinner som hadde intuisjon. Han hadde i ung alder funnet ut at det meste han ble opplært til å tro var løgn uansett, så hvorfor ikke dette og? Christine ynket seg og prøvde å la være å svare. "Kom igjen nå, ja eller nei." Han hevet stemmen sin litt, selv om han ikke ble sint på ordentlig, prøvde bare å lure ut et svar fra henne slik at han kunne gjøre som han alltid gjorde. Å innta rollen som lærer var naturlig for han. Ikke fordi han hadde noe unaturlig høyt ønske om å hjelpe andre, men fordi det i de fleste situasjoner måtte bli slik, rett og slett fordi hans kunnskap var så overlegen andres.

 

"Gjør du da?" Svarte hun endelig, som om et spørsmål kan kalles et svar på noen måte. Men han var vant til det, spesielt når det gjaldt spørsmål motparten ikke turte å være ærlig med. Han hadde forstått at de fleste trengte noen som kunne gå veien og være modig først, slik at de kunne følge etter han. Og det var det han skulle gjøre denne gangen og, vise henne hva hun hadde gått glipp av. Han gikk bort og hentet en bok, boken han hadde levd med og lest utallige ganger. Han kunne den inn og ut og kjente den bedre enn han kjente Christine selv om de hadde gått i samme klasse i over to år nå. Johannes bladde fram til en side midt i boken mens Christine lente seg mot han med nyfunnet nysgjerrighet. Det var bilder i svart-hvitt av figurer som lignet på demoner og djevler. Geitehoder og slangehoder på menneskekropper omsluttet av pentagrammer og andre mystiske tegn. Han fant fram de bildene han visste ville føre til den sterkeste avsky hos Christine, ville se hvor mye hun tålte. Men hun sa ingenting, så bare bildene før hun spurte rolig: "Er dette magi?". Johannes nikket, og fikk lyst til å forklare nærmere rundt alt som var ikke var magi, men han lot være. Han tenkte for seg selv at dette var i det minste én side av alt det magi kunne være, ikke minst, hva det var for han. Under bildene stod det uforståelige ord på et språk som var ukjent eller kanskje aldri hadde eksistert. Johannes visste at ordene i seg selv ikke hadde noen betydning, men følelsene og tankene man tillegger dem all.

 

"Hva bruker man det til da?", hun så på ham med spørrende øyne. "Til ritualer og slikt", han prøvde å få det til å høres dagligdags ut. Han visste at ordet ritual hadde et slags satanisk preg over seg. Ritualer med blod og ofring og denslags var tabu. De eneste ritualene han visste var godkjente i samfunnet var de kristne, og de var så indoktrinerte i vår hverdag at de fleste ikke lenger så på dem som ritualer lengre. Nokså ironisk tenkte han ofte for seg selv, særlig siden et av de viktigste var "Nattverden", hvor man later som om man spiser Jesus' kropp og drikker hans blod. Og likevel kalte de andre folks ofringer for barbariske og primitive?

 

Nei, kirka hadde han ikke mye til overs for og hadde meldt seg ut av den for et år siden. Det var en befrielse følte han, som å fjerne en last han hadde båret hele livet uten å vite hva det var. "Så da skal man se på disse bildene og lese disse ordene?", fortsatte hun. "Jo, forsåvidt. Det er den praktiske delen av ritualet. Det aller viktigste er at du har noe du vil oppnå med det." Han hørtes ut som en nybegynner når han prøvde å forklare det som var så lett å gjøre, men så vanskelig å sette ord på. Måten stemmen hans var svak og usikker på overrasket han, dette var jo ting han kunne så godt. Han fikk plutselig et bilde inni seg hvor han drakk blod fra Christines hals.

 

Det var noe som alltid hadde fascinert han med blod og ofringen av det. Mellom to mennesker viste det at man stolte fullt og helt på hverandre uten forbehold. Man gjør seg sårbar for den andre på en måte som er helt unik, ved å la den andre drikke av ens livskraft. Han så på Christine igjen og fortsatte hvor han glapp tråden: "Ja, om du vil oppnå endringer i livet ditt. Hvis det er noe du er misfornøyd med for eksempel, kan du gjøre ritualer for å endre på det. For det er det magi egentlig er, å skape endringer rundt seg i tråd med ens vilje." Hvordan er det mulig, er det ikke bare overtro?". Skeptikeren i Christine viste seg nå, men nysgjerrigheten var stor likevel. Hun stilte spørsmålene alle vil stille satt i samme situasjon.

 

"Visste du at en lyspartikkel som har vært i kontakt med en annen lyspartikkel, kan påvirke hverandre i evig tid etterpå, uansett hvor langt fra hverandre de er? Og du vet at alle partikler har vært i kontakt med hverandre en gang i tiden hvis vi skal tro på teorien om Big Bang. Det medfører at alle partikler har muligheten for å påvirke hverandre til enhver tid uansett hvor de befinner seg i verdensrommet. Praktisk nok er alle mennesker og alt rundt oss bygd opp av disse partiklene. Vitenskapen vet enda ikke hvordan disse lyspartiklene kan påvirke hverandre uten å være i fysisk kontakt med hverandre, men det er her magi kommer inn." Han innså med ett dette ikke lenger var en konversasjon, men en monolog hvor han følte seg som en prest og predikant.

 

"Vel, høres det fornuftig ut?", spurte han for å prøve å få henne med i samtalen igjen. "En smule. Det høres også ganske fjernt ut. Kan vi ikke heller bare se en film nå?" Hun virket lei av å snakke, Johannes følte det begynte å bli på tide med handling. Hans mannlige intuisjon sviktet han aldri, heller ikke nå. "Det er ganske fjernt, men all vitenskap var fjern når den ble oppdaget og ingen trodde på det. Film? Jo, vi kan se på film, men først tenkte jeg vi skulle prøve et ritual, så får du se hvordan det egentlig er." Johannes var alvorlig og unnlot bevisst å smile, for å la Christine forstå at han mente det alvorlig. Av åpenbare grunner følte han det var unødvendig å fortelle samtidig hvilket ritual han hadde tenkt de skulle prøve. Dette var et ritual han virkelig ikke kunne gjøre på egenhånd, og det var et av de få i boka han aldri hadde prøvd.

 

"Et ritual, virkelig? Hvor lang tid skal det ta da?" Johannes ble ivrig inni seg, han hørte på stemmen hennes at hun kom til å gå med på det. Og når han fortalte henne nærmere hva ritualet innebar ville hun allerede ha sagt ja og det ville være lettere å fortsette enn å snu. "5 minutter bare, så kan vi se film". Han gikk på kjøkkenet og hentet og stearinlys og en lommekniv som han la i lommen. Tilbake og klar for ritualet satt han seg på gulvet og Christine fulgte etter. Han tente lyset og tok bladde fram boken til en side med et bilde av et enkelt pentagram. Boken ble liggende på gulvet slik at begge kunne se bildet.

 

"Dette er enkelt. Vi fokuserer på bildet av pentagrammet mens vi gjentar dette ordet: IAO. Vi uttaler hver bokstav hver for seg i kor med hverandre. I-A-O." Johannes hadde slett ingen sangstemme og hans forsøk på en melodisk gjengivelse av ordet fikk Christine til å le. "Vi må ikke glemme det viktigste, Christine. Det viktigste med ethvert ritual er meningen bak det, hva vi vil oppnå. Jeg har bestemt at dette ritualet skal gi meg og deg all rikdom og makt vi ønsker oss på denne jord. Det er viktig at du er enig i det." Han så

bort på henne og var ivrig med å komme igang. "Det høres bra ut Johannes, enhver jente ønsker seg penger vet du." Johannes ledet an og satt ritualet igang uten mer snakk om detaljer.

 

IAO (På bokstaven O blir Christine en del av tomannskoret)

IAO

IAO (De finner sin felles rytme)

IAO

IAO

IAO

IAO

IAO

IAO

IAO (De siste fem magiske ord er som fra et og samme menneske, i perfekt harmoni)

 

Uten et ord tar Johannes fram kniven fra lommen og kutter forsiktig sitt eget håndledd. Denne delen lot han være å fortelle Christine om på forhånd, i frykt for at hun ville snu. Nå visste han det var for sent, nå stolte de på hverandre. "Hvorfor gjorde du det, Johannes?" Christine så bekymret på Johannes. "Kom hit, fort, du må." Johannes tok tak i Christines hånd, men hun beveget seg frivillig nærmere han. Blodet rant nedover hans hånd og han knyttet den samme for å ikke søle på gulvet. Han løftet hånden opp mot munnen til Christine og sa "Dette er siste del av ritualet, så får vi alt vi ønsker oss. Det er en slags blodspakt".

 

Uten å si noe tok Christine hånden og omsluttet den med begge sine. Hun førte tungen prøvende ut mot blodet og lukket øyene. Før Johannes rakk å tenke en ny tanke hadde hun slikket hans åpne kutt og smakt hans blod. Han følte noe inni seg som han pleide å kalle lykke, for første gang på lenge var han virkelig levende. Han innså at å være levende ér lykke. "Og nå deg Christine, en pakt går alltid begge veier." Han tok kniven og laget med forsiktige bevegelser et kutt i hennes håndledd. Uten å nøle smakte han hennes kroppsvarme blod. Den stikkende smaken av liv, bitter som livet selv. Det var fullendt, nå kunne de glemme ritualet og la magien virke i kraft av seg selv. De så på hverandre, og mellom dem hadde det oppstått en felles forståelse av hverandres liv, som om de hadde inntatt den andres hele livshistorie gjennom blodet.

[MVR]

Det første som grep meg var at starten var veldig bra. Den første setningen, fatastisk! Ble spennende med en gang.

Ikke alltid jeg gidder å lese ferdig litt halvlannge historier som blir lagt ut her, men denne klarte jeg altså ikke unngå å lese. Du fanget oppmerksomheten min. Veldig bra!

Historien din er glimrende. Bra utspekulert. Det du forteller er absolutt realistisk at kan skje i virkeligheten. Hovedpersonene er helt vanlige personer som kan finnes i en hver klasse. Dette gjør det enklere å "føle" med personene. De tenker som vanlige mennesker, og dermed forstår du deres tanker, reaksjoner og utrykk.

 

Det negative jeg kan finne er kanskje slutten. Den ble litt for plutselig dyp, om du skjønner. Hadde jeg lest bare slutten, og ikke noe annet hadde den vært fantastisk, men her føler jeg den ikke hører med resten av forteller-måten din. Og plutselig ble Christine så med i alt, så smart. Det var som hun byttet personlighet. Den siste setningen føler jeg beskriver et sterkt kjærlighetsforhold. Forholdet mellom disse to var bare klassekamerater... eller? Jeg hadde hvertfall inntrykk av det hele veien, men ble veldig usikker på hva de var på slutten. Plutselig hørtes de ikke ut som det i det hele tatt.

(Noen trykkfeil, og feil ved setningsoppbygginger.)

 

Alt i alt: Suveren historie som grep meg!

[€uropa]

Fortellingen er god, men jeg følte at den var litt ordfattig og språket flyter ikke helt. Der du skriver "Han kunne den inn og ut og kjente den bedre enn han kjente Christine selv om de hadde gått i samme klasse i over to år nå," kunne du forklart dypere hvor godt han kjenner boka og trekke sammenligninger. Språket blir mye bedre på den måten. Ellers la jeg merke til at du især glemmer kommaer.