Voldsom lyst til å skade meg selv

[Gjest Gjest]

Vet ikke hvorfor jeg skriver det her.

 

Men jeg har hele tiden en sånn lyst til å havne i en ulykke så jeg havner på sykehus. Jeg tror kanskje det er fordi jeg ønsker den omtanken jeg da ser for meg å få fra kjæreste og familie. Jeg ønsker at noen skal syntes synd på meg, og jeg har fler ganger faktisk lurt på hva jeg kunne gjort for å skade meg selv såpass at jeg havner i koma eller noe. Sunn fornuft stopper meg jo, og jeg er heller ikke tøff nok til å gjøre det, men bare at jeg har den tanken plager meg veldig på samme tid.

Jeg har fast gått til psykolog i over et år nå, men det av andre grunner.

 

Vær så snill og ikke kall meg en dust og selvopptatt idiot som skriver det her. Jeg vet at mange ville blitt redd for meg og slik, men det er egentlig det jeg ønsker og ja, DET er egoistisk men ejg har heller ikke gjort noe.

 

Er det noen som har hatt det liknende eller har noen tips for hvordan å få dette ut av hodet mitt? Jeg er 16 år om det har noen relevans

[csmaster65]

Dette er forstyrrende.

[KingDingLing]

Vel, dette må jo være noe du kan snakke med psykologen din om. Dette er vel en fin plass å spørre, men garantert ikke den rette plassen å søke hjelp på. Du skal ikke være redd for at noen kaller deg hverken dust eller selvopptatt idiot her, sjangsene er små for at det skal skje. Men jeg skal ikke komme med noen råd eller noe som helst, bare sier at du ikke skal være redd for å bli skjelt ut.

[michael691]

Har tenkt sånn ca. det samme. Ikke nå lenger though

[frk_1337]

Siden du allerede går til psykolog, snakk med h*n om det. Det slår meg at du er en person som søker mer oppmerksomhet og omsorg. Er det kanskje andre måter å få det på enn å måtte havne på sykehus for å ha skadet seg selv? Evt. snakk med kjæresten din om det, helst uten å virke alt for hysterisk (så du ikke skremmer han vekk..vet ikke hva slags forhold dere har).

 

Du er nok ikke den eneste som går rundt med slike tanker, men det er langt fra normalt.

[Gjest Gjest]

Jeg er en gutt

[frk_1337]

isåfall

 

(så du ikke skremmer hun vekk...)

 

Vet ikke hvorfor, men antok du var jente ut fra det du skrev. Muligens fordi det er mer typisk for jenter å søke oppmerksomhet og omsorg.. samme rådene gjelder though.

[SkummelType]

Tror nok ikke det er noe mer typisk for jenter. Men du kan faktisk snakke med folk her på forumet om slike ting. Mange kloke sjeler her som har mye god i hjertet. Og da slipper du også at noen vet noe spesielt mer om deg annet enn at du får noen råd å tips.

[Pixl.]

Var der for noen år siden jeg og. .

det blir bedre etterhvert

 

men om du føler for det ta og prat med noen, en psykolog f.eks

[Smurstafa]

Det finnes mange som tenker det samme som deg. Men det er ikke veien å gå.

For meg høres det ut som du er litt for avhengig av omsorg og omtanke enn snittet.

 

I stedet for å gå smertelige veier (både for deg, familie og kjæreste) burde du heller jobbe med deg selv til å heve din egen selvfølelse, og din egen selvstendighet. Bli fornøyd nok med deg selv til at du ikke har det store behovet for omsorg lenger.

 

Prat ut med psykologen din om det. H*n har nok mange flere konkrete tips til hvordan du kan komme dit, enn det vi kan gi deg.

Men snakk med noen om det i hvert fall.. Til og med bare det å få pratet ut om det kan hjelpe veldig.

 

Lykke til

[Gjest Gjest]

Takk for tips

 

Ja, jeg er kanskje mer avhenging av oppmerksomhet, men jeg viser det i så fall aldri. Jeg ber aldri om mer omsorg i hverdagen. Og jeg får massevis av kjæresten min, foreldra mine har aldri vist noen særlig interesse for hva jeg gjør eller noe som helst.

 

Men skal prate med psykologen om det

[Kverulantus]

Det trengs mer enn psykologtimer for å bli kvitt slike tanker.

Jeg har vært der, er der fremdeles og kommer til å være der en god stund til sånn som livet mitt utvikler seg.

 

Hvis jeg skal bruke mine egne eksempler, så har jeg en familie som egentlig ikke bryr seg om noe av det jeg gjør, kjæreste har jeg forsovet gitt opp pga for mye utroskap opp igjennom.

Altfor mange av vennene mine snylter og spør meg om tjenester hele tiden.

Utnyttelse med andre ord. Jeg er den eneste som snart er 20 og ser ut som jeg er 22-23.

Alle prøver å dra nytte av dette.

 

Jeg har allerede prøvd mange ganger å ende alt sammen.

Aldri kommet dypt nok (Tror folk skjønner hva jeg snakker om)

Jeg har vært suicidal. Er heldigvis for den ene kompisen min ikke det nå lenger.

Ettersom vi bor sammen og har en del delte utgifter.

 

Så, TS må gjerne prøve å snakke med psykologen sin, men etter min mening kan ikke psykologen hjelpe så mye med det. Med mindre psykologen faktisk har vært der selv.

Jeg sluttet hos min pga det ihvertfall. Jeg tok det som en grov fornærmelse da hun prøvde å tvangsinnlegge meg, samt gi meg resepter på ting jeg ihvertfall ikke burde ta i den tilstanden jeg som regel var i.

[frk_1337]

Takk for tips

 

Ja, jeg er kanskje mer avhenging av oppmerksomhet, men jeg viser det i så fall aldri. Jeg ber aldri om mer omsorg i hverdagen. Og jeg får massevis av kjæresten min, foreldra mine har aldri vist noen særlig interesse for hva jeg gjør eller noe som helst.

Men skal prate med psykologen om det

 

Der har du årsaken din =) Iallefall deler av den