Depresiv og sjalu kjæreste :/

[Gjest kjeks2k]

Okei, jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Er sammen med, eller rettere sagt, holder på med ei kjempesøt jente. Vi kunne likegjerne vært sammen, for når vi er med hverandre så oppfører vi oss som kjærester. Har sex, klår, kliner, koser osv. Utenom det har vi også et samliv som to kjærester har. Hvertfall inntil vi er med venner, da endrer hun holdning og blir mer "anti-kosete", selv om vennene våre vet om forholdet. Vi har holdt på sånn her i snart et år, og jeg skjønner egentlig ikke at jeg holder ut. Blir som om vi er hemmelige kjærester eller noe. Men det er vel egentlig det minste problemet.

 

For det har seg nemlig slik at denne jenta har elendig selvtillit (hun ser fantastisk ut, er tynn og vakker, men mener selv hun er feit osv. ikke slik "alle" jenter er, men enda verre), er sykelig sjalu og veldig depressiv. Hun sier at jeg er den eneste hun tør å vise sitt "sanne jeg" for. For alle andre oppfatter hun som en livsglad og frist jente, men når hun har sine verste deppe-dager så oppfører hun seg som et monster for meg. Da klikker hun for den minste ting, krever at jeg skal fortelle henne hva som er negativt med henne, og når jeg sier at jeg ikke har noe å si, så blir hun enda mer forbannet. Dette fører til at jeg også nærmest klikker. Jeg takler ikke å bli satt i et "bur" på denne måten hun gjør. Takler ikke at samme hva jeg sier og gjør så ender det negativt.

 

Og denne oppførselen hennes får meg til å oftere og oftere rase. Eller, det var verre før, men etter at hun faktisk ble skremt av hvordan forbannet jeg kunne bli, så har jeg klart å skjerpe meg. Men det stopper ikke her, for hun er som sagt sykelig sjalu, og jeg kan knapt besøke de beste kompisene mine og familie som bor langt unna før hun skal begynne å mase om at jeg "kommer til å finne andre jenter å holde på med" mens jeg er borte. Og det er veldig, veldig plagsomt, både for meg og de jeg er med da, for da blir jeg sur og utrivelig å være med i følge vennene mine. Altså følger humøret mitt hvordan forholdet vårt er. Begge de to tingene nevnt over her er jo som følge av at hun har elendig selvtillit, både sjalusien og at hun blir skikkelig depressiv.

 

Og jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Når vi har det bra sammen så har vi det fantastisk, og jeg kunne ikke hatt det bedre. Hun betyr ufattelig mye for meg, og jeg føler jeg elsker henne. Jeg skjønner at det lureste jeg kan gjøre er å droppe henne, men det.. Det går ikke føler jeg. Hva mener dere andre?

[Gjest kjeks2k]

Jeg må også legge til at hun sucidiale tanker, og snakker ofte om selvmord når hun har sine depressive perioder, noe som beskymrer meg veldig.

[Kloever]

Du har ikke noe annet valg enn å snakke ordentlig med henne om det, uten å være redd for at hun skal klikke fullstendig.

 

Hjelper ikke det, burde du nok gjøre det slutt. Selv om hun betyr mye for deg og du er veldig glad i henne.

[frk_1337]

Dette er helt klart ingen lett situasjon for deg, men du kan trøste deg med at du ikke er den eneste gutten som har slike problemer. Er tydeligvis mange rare jenter der ute.

 

Du virker som en veldig oppegående person av måten du skriver og reflekterer over situasjonen på. Man kan selvfølgelig komme med råd som; vis jenta at du elsker henne, legg deg på knærne og prøv å reparer henne..men det kommer aldri til å gå. Kun et fåtall av slike jenter kommer til fornuft. Det er helt klart at hun har et stort sjalusiproblem, mest sannsynlig et resultat av dårlig selvtillit. Jeg vet ikke hvor gammel hun er, men tipper et sted mellom 15-18? Tror også du er eldre en hun?

 

Du føler du elsker henne, men kun de gangene dere har det fint sammen og hun ikke er gal. Du "klikker" når hun har de anfallene sine. Tenk deg at du heller kunne vært sammen med ei jente du mest sannsynlig har det like fint med når begge er i godt humør, og også har det fint med resten av tida...fristende? Skjønner ikke at du har funnet deg i dette i et helt år.

 

Mitt råd til deg er å gjøre det slutt, som også andre her inne kommer til å fortelle deg på krassere måter. Hun har et problem som du ikke er i posisjon til å gjøre noe med. Den sjalusien og det dårlige selvbildet kommer ikke til å gå over i løpet av kort tid.

 

Edit: Du trenger ikke være bekymret over de suicidale tankene. Hun kommer 99% sikkert ikke til å gjøre noe drastisk selv om det blir slutt.

Endret 18. juni 2009 av frk_1337

[Gjest kjeks2k]

Vi er begge 16, dog er jeg litt eldre (født tidligere på året). Føler at jeg elsker henne like mye når hun er "gal" også, men da blir jeg en smule gal selv også. Og ondt avler ondt, noe som fører til at ting bare blir verre. Føler at jeg ikke klarer å gi slipp på henne, enda hvor bra det ville vært for min del. Det har vært en eller to ganger ting har holdt på å rakne helt, og det er da jeg virkelig kjemper for å holde henne tilbake, enda jeg vet at ting ikke vil bedre seg.

 

Angående selvmordstanker så har hun prøvd å ta livet sitt tidligere (en god stund før jeg ble kjent med henne), men hun fullførte det aldri. Dette ble nok aldri oppdaget, og hun fikk ikke hjelp. Har også sett tegn etter selvskading på henne, og da bortforklarer hun det bare. Fikk hun til å gå til psykologen sin med selvmordstankene, men hun prøver tydeligvis å snakke så lite som mulig med henne om det. Dette bekymrer meg veldig, siden hun ikke vil få den hjelpen hun trenger, og jeg er jo heller ikke i stand til å gi hun den hjelpen, selv om jeg gjør så godt jeg kan.

 

Så jeg er så usikker som jeg kan bli på hva jeg skal gjøre. Den ene dagen er alt et rent helvete, mens nesten dagen er alt bra og jeg kunne ikke hatt det bedre.

[frk_1337]

Angående selvmordstanker så har hun prøvd å ta livet sitt tidligere (en god stund før jeg ble kjent med henne), men hun fullførte det aldri. Dette ble nok aldri oppdaget, og hun fikk ikke hjelp. Har også sett tegn etter selvskading på henne, og da bortforklarer hun det bare.

 

Der har du meg for rundt 1,5-0,5 år siden. Hun kommer ikke til å gjennomføre det, hun vil (slik jeg har forstått det) bare ha oppmerksomhet og bekreftelse på at du bryr deg om henne.

[Gjest kjeks2k]

Men bekreftelse på at jeg bryr meg får hun jo så og si hele tiden. Likevel får jeg høre "du bryr deg ikke". Men det er vel bare dere jenter som er sånn, eller, noe av dere. Bestevenninna hennes sier det bare er en hormonell periode som får henne til å bli "gal" og at det går over om noen år. Men "noen år" er mye for en 16 åring.

[Halfman]

dette er ikke noe enkelt.

viktig og føle hvor langt du klarer og gå selv. ødelegger dette deg. så er det ikke noe og satse på.. viktig og tenke på deg selv. gjøre deg selv lykkelig. blir du ulykkelig, depp osv. så er hun ikke noe og spare på.

 

 

og som tidligere nevnt. så vil nok ikke hun ta livet sitt. og det med at hun har prøvd og ta sitt eget liv tidligere er bare et rop om hjelp. har man lyst nok til og dø. klarer man det. det er ikke snakk om og prøve igjen og igjen. 1 gang. og de fleste klarer det.

 

men poenget er... prøv og tenk framover. vil denne jenta gjøre deg lykkelig. eller vil det bare gjøre deg depp i framtiden.. så. kjenn på deg selv. finn ut hvordan DU føler deg. blir alt dass. er det ikke vært og forsette.

har selv vært i noe av det samma faktisk..

 

og etter min erfaring så var det vansklig og gjøre det som gjore meg lykkelig. men når jeg fikk satt en stoppe for det. alså bare drite i kjæringa. så har jeg kommet til her jeg er nå.. utrolig glad og lykkelig..

 

 

tenk på deg selv, prøv og gjør deg selv glad. og tilslutt vil bitene dette på plass.

[frk_1337]

Men bekreftelse på at jeg bryr meg får hun jo så og si hele tiden. Likevel får jeg høre "du bryr deg ikke". Men det er vel bare dere jenter som er sånn, eller, noe av dere. Bestevenninna hennes sier det bare er en hormonell periode som får henne til å bli "gal" og at det går over om noen år. Men "noen år" er mye for en 16 åring.

 

Jepp. Hører stadig om jenter her inne i den alderen som er slik. Mulig det er en hormonell periode som mer poulært kalles puberteten..for min del høres det bare ut som en dårlig unnskyldning. Mulig det da går over 18-19-års alderen, men da må du nesten spørre deg selv om virkelig takler det i så mange år fremover.

 

En av "bivirkningene" ved å være i et godt forhold, er at man føler seg bedre glad/lykkelig stort sett hele tiden, og ikke bare i perioder slik som du beskriver. Tenk på det, og vurder med deg selv hva som er best..for nettopp deg selv. Være med en jente som er et hormonmonster uten like, eller finne ei jente du kan ha det like flott med (bare hele tiden).

[Gjest kjeks2k]

Det er bare det. Hun betyr såpass mye at jeg føler jeg ikke klarer å gi slipp, enda hvor bra det måtte være. Og jeg føler jeg ikke kan finne noen ny jente heller, ikke en som henne (hvis vi ser på positive sider da).

[Rabies86]

Vi er begge 16

 

Angående selvmordstanker så har hun prøvd å ta livet sitt tidligere (en god stund før jeg ble kjent med henne), men hun fullførte det aldri. Dette ble nok aldri oppdaget, og hun fikk ikke hjelp. Har også sett tegn etter selvskading på henne, og da bortforklarer hun det bare. Fikk hun til å gå til psykologen sin med selvmordstankene, men hun prøver tydeligvis å snakke så lite som mulig med henne om det. Dette bekymrer meg veldig, siden hun ikke vil få den hjelpen hun trenger, og jeg er jo heller ikke i stand til å gi hun den hjelpen, selv om jeg gjør så godt jeg kan.

 

Så jeg er så usikker som jeg kan bli på hva jeg skal gjøre. Den ene dagen er alt et rent helvete, mens nesten dagen er alt bra og jeg kunne ikke hatt det bedre.

3 ord: oppmerksomhet...

Jenter er snåle dyr, og mange (nei, ikke alle) gjør faenmeg hva som helst for å bli "sett"...

<--Oppgitt over kvinnfolk generellt

[Hammarhaus]

Jeg er redd du kan komme til å få en ganske tøff fremtid om du fortsetter forholdet.

 

Jenter er snåle dyr, og mange (nei, ikke alle) gjør faenmeg hva som helst for å bli "sett"...

<--Oppgitt over kvinnfolk generellt

Er veldig enig. Jeg personlig trives bedre alene. Blir det for ensomt, så har man jo vennene sine som man kan være med

Endret 17. august 2009 av Biffsnadder

[Gjest gjestentesten]

Den dama du beskreiv kunne ha vert meg. Eg veit det ikkje er det. Men sånn er eg. Akkuratt sånn. Og det er ikkje oppmerksomheitskravstor, rett og slett problemer med selvtillit.

 

Som td. mobbing. Det er faktorer som ligger bak som gjere at ein blir litt galen i hovudet.

 

Ho trenger hjelp. Eg har riktignok aldri godt fullt like langt som ho(trur eg..) men er ganske likt på meg. Viss nokon har nokon råd der ute til korleis få dama på rett kjøl så hadde det vert fint for meg og.

 

PS. Eg har ikkje oppsøkt psykolog. Du bør snakke alvorlig med ho om at ho må prøve å gjere det beste ut av det når ho er til psykolog, forklare at du såre henne når ho skader seg og at ho ikkje kan gjere slik.

(Eg sverga til eksen at eg aldri skulle skade meg sjølv når eg fortalte at eg hadde gjort det ein gong før, og derfor gjorde eg det aldri. Aldri gjort det etter heller)

 

Ikkje sei det ho vil høyre, ofte vil ho sikkert at du skal kalle ho stygg osv. for å styrke bilete ho har av seg sjølv.

 

Du må rett og slett forklare at ho må ta betre vare på seg sjølv. Ho trenger proffesjonell hjelp.

 

I midt forhold dumpa eg kjærasten min som eg fortsatt elsker fordi han fortjente noko betre enn whining og klaging heile tida og slik at eg kan få tid til å prøve å bli ein meir psykisk stabil person sjølv om det er vanskelig.

 

Det er det vondeste og mest krevande eg nokonsinne har gjort og eg veit ikkje om hjarte mitt nokonsinne vert bra at etter den kjærleikssorgen, men det var mitt eige val fordi eg treng å lære å stole på meg sjølv.

Det same gjer ho.

 

Har ho masse vener td? Andre å stole og snakke med enn deg? Dette er viktig og bygg opp om sjølvbiletet.

 

Det at ho trekker seg vekk når de er offentleg virkar litt rart. Har du ikkje snakka med ho om dette? =S