Kutte kontakten med familien...?

[Gjest Guest_Espen_*]

Hei!

 

Jeg er en gutt på 20 år som har en god del problemer, og vet ikke lenger hvordan jeg skal håndtere det. Skal prøve å fatte meg i korthet, slik at det ikke blir altfor kjedelig, hehe...

 

Jeg har vært deprimert siden jeg var 13 år gammel, men familien har ikke visst om det. Jeg har aldri hatt et spesielt godt forhold til foreldrene mine eller brødrene mine, bare et overfladisk, kjedelig og normalt. Virker mer som "bekjente" enn familie, egentlig. I tillegg har jeg opplevd ufattelig mange forferdelige enkelttilfeller i livet mitt som antageligvis har ødelagt meg for alltid.

 

Jeg har nå tenkt mye den siste tida, og jeg vurderer nå om jeg skal kutte kontakten med familien, fordi jeg føler at det ikke kommer noe særlig godt ut av det. Ja, jeg vet at de er familien min, blod er tykkere enn vann og alt det, men de har aldri stilt opp for meg. Hvis jeg kommer med problemer eller viser følelser, blir jeg enten gjort narr av eller kjeftet på. Og de stoler ikke på at jeg kan ta mine egne valg, selv om jeg er voksen. De prøver ofte å kontrollere meg, og derfor er jeg alltid redd for å motsi dem. Og på bakgrunn av dette klarer jeg heller ikke å stole på dem. Det har også skjedd et par negative hendelser den siste tida, noe som ikke gjør ting bedre når jeg er i den sårbare situasjonen jeg er i fra før. Jeg merker det for eksempel etter at jeg har pratet med mamma på telefon, og umiddelbart etterpå blir jeg veldig nedfor, sliten og deprimert, selv om samtaleemnet ikke var trist.

 

Og nå som jeg ser at de ikke kommer til å hjelpe meg på den måten jeg ønsker, ikke støtter meg og aksepterer den jeg er, ser jeg ingen grunn til å ha dem i livet mitt. Lista mot å beholde kontakten er så vanvittig mye lenger enn lista for, noe som sier det meste. Jeg vet at kanskje noen av dere nå sitter og tenker "Hæ!?" og synes jeg er en dårlig person, men hva synes dere? Orker ikke å fortelle mer nå, slik at det ikke blir for langt, men om dere ønsker å høre mer, så bare si ifra

 

Takk for alle seriøse svar!

Hilsen Espen.

[Flatlus]

Jeg synes du burde gjøre det. Rett og slett fordi det er tydeligvis det du vil. Du lever bare en gang.

[automani]

Kutte kontaken er det siste du bør gjøre, da kan alt bli verre. Saken har altid to sider, og de to blir sjelden satt sammen for å finne en løsning. Snakk med de, samme hvor vanskelig det er! Du bør også sette deg i deres sted, hva har jeg gjort for å gjøre det verre? Kutter du kontaken, får du aldri samme relasjon til de som før, samme hvor dårlig den er. De støtter nok opp for deg, selv om du føler de ikke gjør det. Som du sier, dette er stort! og kan ikke forklares/beskrives i en enkel tråd.

 

Hilsen en som snakker av erfaring.

[Candle Jack]

Du nevner at de ikke vet om din mentale helse. Du må fortelle dem at du sliter med depresjon. Ta det en alvorlig prat med din mor. Hvis dette ikke virker, så går du til legen din, be om en psykolog(vet ikke om du går til en nå) også ber du om at dine foreldre blir innkalt til et møte hvor det blir gjort klart om at du sliter med depresjon, og at dine foreldre bør oppføre seg.

 

 

Hvis dette ikke fungerer, og de enda behandler deg sånn som de gjør per dags dato, så syns jeg at du burde bryte kontakten iallefall i en liten periode framover.

 

 

Du kan aldri bryte kontaken permanent. Senere i livet, når du ikke er så bitter mot de, og du føler deg mye bedre, så kommer du til å være glad for at du ikke brøt kontakten i en tidlig alder.

 

 

Jeg snakker også av erfaring.

[Gjest Guest_heisan_*]

Dette var som å lese om mine egne foreldre.

Å kutte kontakten helt med familien, er kanskje litt drastisk. Men bor du hjemme med foreldrene enda? I såfall, hadde det kanskje vært en ide om du fant deg et sted å bo. Så slipper du å ha de rundt deg hele tiden.

Slike foreldre som du beskriver, er rett og slett helsefarlige. Så flytt for deg selv, og hold en viss avstand til foreldrene/søsknene dine, før de ødelegger deg enda mer.

Vet ikke om du har jobb, og tjener dine egne penger. Hvis ikke, skal det være mulig å få økonomisk støtte til dette.

Lykke til.

[Tullpuz87]

Jeg har det omtrent likens, flytta hjemmefra når jeg var 16 for å gå skole, har aldri hatt noe godt forhold til noen av foreldrene mine... er nå snart 22 og har samboer og 2 barn på 6 måneder og en på 6 år.. sist jeg så foreldrene mine var i dåpen t minstemann, det var i april..har bestemt meg for at jeg skal se hvor lang tid det tar før de tar kontakt.. hver gang tiligere så er det vi som har måttet ta kontakt, det gidder jeg ikke.. synn med tanke på barna, men når de ikke klare å oppføre seg så kan de egentli bare "ha det så godt"...

[duperjulie]

Skjønner ikke helt vitsen med å kutte kontakten helt. Du skal vel sikkert, hvis ikke du allerede har, flytte ut. Og da blir man jo naturlig litt mer distansert fra familien sin. Det er jo mange som ikke har et supergodt forhold til familien, men det betyr ikke at man trenger å stenge dem helt ute av livet sitt. Du har jo endel å tape på å kutte kontakten tvert.

 

Ikke at jeg har noe fasitsvar, og jeg vet jo ikke så mye om deg. Men synes det høres veldig dramatisk ut å bare kutte kontakten liksom. Tenk godt igjennom det før du bestemmer deg for noe. Tror du det egentlig vil hjelpe? Det er vel ikke familien som er rota til problemet?

[isaac elric]

hvis familien din er en gjeng drittsekker som aldri har stilt opp for deg så tror jeg det er best du kutter kontakten. glem dette tøyset med at familie er kjempeviktig og alt det der. er familien din DRITT så har disse menneskene påvirket deg negativt og vil fortsette å påvirke deg så lenge du er med dem. man blir som de menneskene man tilbringer tid med, og hvis disse har en negativ virkning på deg og livet ditt så bør du rett og slett gi faen.

det er det som er dumt spør du meg: du kan velge venner, men familien er du nesten stuck med uansett. stikker du fram dem er du visstnok drittsekk.

 

det er hva jeg synes selvfølgelig. ikke stol på råd du får fra folk på internett

[Gjest Guest_Espen_*]

Ok, har lyst til å takke for alle svar. Godt og blandet, kan man vel si...

 

Og for å svare litt på noen av innleggene. Ja, jeg bor alene og borte fra dem, men det går nesten ikke en dag uten at mamma ringer og sier at noe fælt har skjedd og maser om at jeg må komme hjem. Jeg blir bare enda mer deprimert av det, og slik jeg ser det, så kommer ikke ting til å bli bedre. Noen av dere skjønner kanskje ikke hva jeg mener, men hva om dere måtte velge: et langt liv med sykdom, ensomhet og elendighet, eller et kort liv der du er lykkelig og har alt du ønsker. Hva ville du valgt?

 

Og nei, det er ikke de som i utgangspunktet til problemene, men jeg tror allikevel at de har vært med på å gjøre ting verre og har definitivt ikke gjort noe særlig for å hjelpe.

 

Men skjønner at det er mange delte meninger...

[Hillebillys]

Prøv og gjør familien oppmerksom på att du faktisk har litt problemer. Og att problemene topper seg ved att dem ringer deg om sine/andre problemer.

 

Si så att du trenger tid for og hjelpe deg selv.

Og prøv deg alene noen måneder. (om dem ikke respekterer dette bør du kanskje gjøre ting som nyt nr osv) Men gi dem informasjon og prøv og få dem til og forstå att det er for en periode.

 

Når det har gått litt tid får du nesten evaluere selv.

[ronron25]

Det høres ut som familien din, og da tenker jeg på dine foreldre, ikke gjør deg noe godt. Ikke respekterer deg, ikke ser deg, og lytter til hva du har å si, og ikke bryr seg om hva du føler. Det er alvorlig. Trolig vil det ikke hjelpe å snakke med dem om dette, siden de antakelig ikke selv skjønner hvor skadelig de opptrer. Så derfor kan det være riktig for deg å bryte kontakten med dem. Skaff deg en person å snakke med som tørr å være kritisk til foreldre, som ikke er redd for å kritisere deres autoritet, og som er villig til å støtte deg i din situasjon og i din åpenbart vanskelige relasjon til dine foreldre. Jeg tror på deg når du skriver at din familie ikke gjør deg godt. Det finnes mange foreldre med skadelig oppførsell som det kan være godt å komme seg vekk fra. Husk at du ikke har noe ansvar ovenfor og skylder foreldrene dine noe. Derimot er det deres plikt å sørge for at du har det bra. De har satt deg til verden, og de er derfor ansvarlig for deg, og de er ansvarlig for sine skadelige handlinger og holdninger. Forsømmer de sitt ansvar og du føler de skader deg. Kutt dem ut. Som voksen har du likevel ansvar for deg selv og hva du gjør med livet ditt. Ønsker deg lykke til! En ting til. Følelselsmessige skader kan alltid repareres. sjelen lar seg nemlig ikke utraderes.

Endret 20. juni 2009 av ronron25

[Jason P. C.]

Jeg syns du absolutt skal gjøre det du selv syns er best. Jeg har selv kuttet kontakten med 3 familiemedlemmer, men de er såpass gale at det måtte gjøres. Og jeg har fått et myye bedre liv.

 

Det at de er familie betyr ikke noe, familie kan gjøre vondt verre, trust me. Kom deg vekk og lev livet!

[Rescue me]

ikke stol på råd du får fra folk på internett

Vet ikke helt om jeg stoler på at det rådet er riktig.

[xdxdxd_hola_amigo]

Jeg har en bror som brøt kontakten med oss. Jeg var 2år da han dro, og så han ikke før jeg ble 17 da kontakten ble gjennopprettet. Jeg følte ofte at det var noe som manglet, og jeg vet faren min slet med dette (han har en annen mor enn meg). Tenk deg tanken på introdusere deg for din egen bror ... Forholdet til han er fortsatt kaldt som is.

 

Det jeg vil frem til er at hvis du bryter kontakten er det egoistisk handling iforhold til din familie, selv barna du en dag sikkert kommer til få, Istedenfor å bryte kontakten kan du heller minimere den, og fortell moren din at hun ikke skal ringe deg hver eneste dag (finn på en grunn).

 

Dette ble ganske rotete, men håper du tok poenget.