eksamen norsk tolkning

[malichris]

Hei!

Har begidd meg ut på en oppgave til en venninne av meg, sa jeg skulle prøve å hjelpe henne med å tolke en tekst, men norsk er ikke mitt emne, så lurte på om noen av dere hadde giddet å hjelpt med å tolke denne teksten:

 

Ventetiden”

 

 

 

Han kom inn for å lukke vinduet mens vi ennå lå i sengen, og jeg så han så syk ut. Han hutret og var hvit i fjeset, og gikk langsomt som om det gjorde vondt å bevege seg.

 

- Hva er det, gutten min?

 

- Jeg har vondt i hodet.

 

- Det er best du går å legger deg igjen.

 

- Nei, det er ikke noe.

 

Da jeg kom ned, hadde han kledd på seg og satt borte ved peisen, en niåring som så riktig syk og elendig ut. Da jeg kjente på pannen hans, skjønte jeg at han hadde feber.

 

- Gå opp å legg deg igjen, sa jeg, du er ikke bra.

 

- Det er ikke noe.

 

Doktoren kom og tok tempraturen.

 

- Hva har han? Spurte jeg.

 

- Hundre og to.

 

Han brukte vanlig amerikansk termometer. Nedenunder ga doktoren meg tre forskjellige medisiner til ham, tre slags tabletter i hver sin farge, et feberstillende middel, et avførende og et for halsen.

 

- En har ikke influensa hvis en ikke har vondt i halsen, forklarte han. Han lot til å ha greie på alt når det gjaldt influensa, og sa at det var ikke noen grunn til engstelse før en fikk hundre og fire i feber. – Den influensaen som gikk nå var meget lett, sa han, - og det var ingen fare så lenge det ikke utviklet seg til lungebetennelse.

 

Da jeg kom opp til gutten skrev jeg opp feberen, og når han skulle ta de forskjellige tablettene.

 

- Skal jeg lese litt for deg?

 

- Ja takk, sa han. – Hvis du vil.

 

Han var hvit i ansiktet, og hadde svarte groper under øynene. Han lå ganske stille, og syntes til å være likeglad med alt.

 

Jeg leste høyt av Howard Plyes Sjørøverboka. Men jeg så han ikke fulgte med.

 

- Hvordan går det med deg, Småen?

 

- Akkurat som før.

 

Jeg satt ved fotenden av sengen og leste for meg selv mens jeg ventet på at det skulle bli tiden til å gi ham en ny tablett. Det ville vært naturlig om han hadde sovnet, men da jeg så på ham, stirret han mot fotenden og så så underlig ut.

 

- Vil du ikke prøve å sove. Jeg skal vekke deg når du skal ha medisinen din.

 

- Jeg vil helst være våken.

 

Litt etter sa han: - Du behøver ikke å sitte hos med, pappa, hvis du syns det er kjedelig.

 

- Jeg syns ikke det er kjedelig kan du skjønne.

 

- Nei, jeg m ener du behøver ikke å sitte her hvis du kommer til å kjede deg.

 

Jeg tenkte at han kanskje snakket litt i ørska, og da jeg hadde gitt ham de tablettene han skulle ha klokken elleve, gikk jeg ut en tur. Det var en kald klar dag, det hadde falt sludd som var frosset, så det så ut som om alle de nakne trærne, krattet og kvistveden var lakkert med is. Jeg tok den irske setterhvalpen med oppover veien tvers over det islagte tjernet. Det var vanskelig å holde seg på bena på den speilglatte flaten, og den rødbrune hunden gled og potene glapp, og jeg gikk kraftig over ende to ganger, den ene gangen mistet jeg geværet som seilte bortover isen.

 

Vi støkket en flokk vaktler under en høy leirskrent med kratt øverst som luntet utover, og jeg skjøt to idet de forsvant over kanten. Noen av flokken slo seg i trærne, men de fleste spredte seg og stakk seg bort i kvisthaugene, så jeg måtte trampe hardt i den sprø, nediste kvisten for å få dem til å fly opp. Det var vanskelig å få skudd på dem der jeg balanserte oppe på de fjærende og ustø, isglatte kvisthaugene, og jeg skjøt to og bommet på fem, og dro hjemover igjen vel fornøyd med å ha funnet en flokk så nær huset, og glad for at det var så mange igjen til neste gang.

 

Hjemme sa de at gutten hadde nektet noen å komme inn i værelset til seg.

 

- Dere må ikke komme inn, sa han. – dere blir smittet.

 

jeg gikk opp og fant ham i nøyaktig samme stilling som da jeg forlot ham, hvit i fjeset, men med hektiske feberflekker øverst på kinnet. Han lå fremdeles å stirret stivt på fotenden av sengen.

 

Jeg tok tempraturen.

 

- Hvor meget har jeg?

 

- Omtrent hundre, sa jeg. Det var hundre og to komma fire.

 

- Jeg hadde hundre og to, sa han.

 

- Hvem har sagt det?

 

- Doktoren.

 

- Du har ikke noe tempratur å snakke om, sa jeg. – det er iallfall ikke noe å være redd for.

 

- Jeg er ikke redd, sa han. – jeg ligger bare å tenker.

 

- Ikke anstreng hodet ditt, sa jeg. – du kan trygt ta det med ro.

 

- Jeg tar det med ro også, sa han og stirret stivt framfor seg. Han lå der anspent som om han tviholdt på noe.

 

- Ta dette med en slurk vann.

 

- Tror du det hjelper noe?

 

- Ja selvfølgelig.

 

Jeg satte meg og åpnet sjørøverboka og begynte å lese, men jeg så at han ikke fulgte med, så jeg holdt opp.

 

- Når omtrent tror du jeg kommer til å dø? Spurte han.

 

- Hva?

 

- Hvor lenge omtrent tror du det er til jeg dør?

 

- Du kommer da ikke til å dø! Hva er det i veien med deg?

 

- Jo, jeg gjør det. Jeg hørte han sa hundre og to.

 

- Ingen dør av hundre og to i feber. Du må ikke finne på sånne dumme ting.

 

- Jo jeg vet de gjør. På skolen i frankrike sa de andre guttene at ingen kan leve med føre og førr i feber. Og jeg har hundre og to.

 

Han hadde ventet på døden hele dagen, helt siden klokken ni om morgenen.

 

- Stakkars gutten min, sa jeg. – stakkars gamle småen. Det er som med engelske mil og kilometer. Det er et annet slags termometer. På det termometeret er syv og tredve grensen for feber. På de vi bruker her er det åtte og nitti.

 

- Er du sikker?

 

- Helt sikker, sa jeg. – det er som med engelske mil og kilometer. Det er akkurat som med hvor mange kilometer det blir når vi har bilen oppe i sytti engelske mil.

 

- Åja, sa han.

 

Men blikket hans begynte langdomt å slippe fotenden av sengen. Samtidig løsnet han det stramme taket i seg selv, og dagen etter var han ikke stort tess, og begynte å gråte for bagateller.