Hva gjør fortellinger genuine?

[Colb]

Ja, jeg lurer da på hva som skal til for at fortellinger blir genuine og virker oppriktige? Når man snakker er det selvfølgelig et flora av virkemidler man kan ta i bruk, men hva med rene tekster? Det blir vel leserens "subjektive analytiske evne" (ehh..) som bestemmer om historien er troverdig eller ei? Hvis vi ser på dette eksempelet:

 

Fortell!

 

Får vel det

 

Da jeg var litt yngre enn 10 år gammel var jeg hjemme alene med mellomste broren min som var sikkert 16 år gammel på den tida. Han skulle passe meg fordi eldste broren min var borte, noe som moren og faren min var også. Han slappet av i første etasje mens jeg var oppe på rommet mitt og fikla med lego eller noe. Jeg så etterhvert noe rart fra barnehagen som er på andre siden av huset (av der jeg var). Jeg gikk til den eldste broren min sitt rom for å se hva det var, men da var det jeg så eller "så" borte.

Jeg var på vei ut av rommet hans, men så lå det en lighter på bordet i rommet. Dette hadde jeg ikke sett før eller lagt merke til, så dette måtte jeg så klart prøve ut.

Jeg tente på den og ble helt gira, for dette var jo så kult. Jeg fortsatte og fortsatte. Halvt minutt senere ble det litt kjedelig å tenne lighteren og slukke den for så å tenne den på igjen.

Jeg så noe papir på bordet der også. Jeg visste hvordan papir var med ild, og en brennende peis eller et bål var kult å se på. Var nærmest fascinert av ild på den tida.

Jeg tente på papiret og tenkte ikke over at den ville brenne opp (var jo selve geniet på den alderen). Så jeg fikk panikk og kasta fra meg papiret. Papiret måtte så klart havne rett under der gardinene hengte ovenfor bordet. Flammen fra papiret spredde seg til gardinene og det brant langs opp etter veggen. Vi hadde ikke brannalarm på det rommet så ingen merket noe utenom meg, så hele veggen rundt vinduet brant.

Jeg skjønte at noe var galt, så jeg ropte på broren min som var hjemme.

 

 

Endte med at broren min redda kvelden med et brannslukningsapparat.

Fikk en god og svart vegg, og vel så det til å pusse opp.

 

Dette er et utdrag fra "Hva er det ulovligste du gjorde som barn?"-tråden. denne fortellingen virker utrolig ekte etter min mening. uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva som gjør den så oppriktig.

 

Hva er det som nettop gjør denne fortellingen så oppriktig? Hvilke språklige virkemidler kan jeg bruke for å gjøre skjønnlitterære tekster mest mulig naturtro?

 

Vil på forhånd beklage eventuelle skrivefeil. Dette er jo tross alt en språktråd, så prøvde å være påpasselig.

Endret 3. juni 2009 av Colb

[Dummst]

Skal du skrive, så bør du først som sist innse at "alt er fortalt før, det er måten du forteller på som gjør det til en god historie."

 

For at noe skal kunne virke "ærlig", så må du gjøre et skille mellom "kunnskap" og "erkjennelse". La meg komme med et eksempel:

 

"Lille Ole på 10 år står foran sitt første slagsmål (dog ufrivillig). Ole hører fra folkemengden <Pass pungen>. Ole lurer på hva en pung har med et slagsmål å gjøre. Så kommer kneet. Fram til det øyeblikket hadde Ole fått overført kunnskapen om at pungen må passes. I det kneet traff, ville Ole for alltid være oppmerksom på muligheten for å bli kneet i pungen. Altså, Ole passer pungen, og kunnskap har blitt erkjennelse."

 

Skriver man om temaer man har "kunnskap" om, blir man fort gjennomskuet av de som har "erkjennelse". Hold deg derfor til dine egne erkjennelser når du skal skrive noe Hvorfor være "ærlig" ovenfor noen som mener du har null troverdighet? ("Du", den generelle utgaven )

 

"Kjenn ditt publikum, som de kjenner deg"

Beklager et nokså arrogant innlegg. Godt mulig jeg har bommet på "topic" igjen

Endret 17. juni 2009 av Dummst