Hva er meningen med livet?

[Suppekatten]

Tror ikke det finnes noe mening med livet, annet en hva man gjør ut av det;)

 

Jeg tror at vi bare helt tilfeldig har sakte men sikkert utviklet oss fra diverse microber (darwinismen) og at disse microbene bare var sårt heldige med å komme til liv. Dermed tror jeg ikke at det star noen bak og styrer det hele, og dermed heller ingen mening

 

Selfølgelig kan jo livet få noe mening for hver enkelt individ, men dette utfra hva man selv gjør med livet:)

[mgj]

Hvis man snakker om meninger i livet så er jeg enig med deg A86. Så godt som ingen ville koblet seg for alltid til en virtuell virkelighetsmaskin hvor alle ting ville vært perfekt for alltid. Selv om den kunne lurt hjernen til å tro at den virtuelle virkelighet er ekte, ville du når du tok valget vite at opplevelsene var "falske". Vi søker altså ikke lykke uten visse premisser.

 

Men tilbake til meningen med livet. Problemer med løsninger som : føre gener videre, utvikle menneskeheten, gjøre verden bedre o.s.v. er at det virker ulogisk at noe blir skapt bare for å føres videre, utvikles eller gjøre omgivelsene mer koselig og fylt med kjærlighet. Da har vi altså utviklet oss gjennom millioner av år for å fortsette å gjøre det eller bare simpelten å kose oss, være lykkelige og glad i hverandre. Problemet med det siste er også at det er ikke mange arter som "koser seg", blir lykkelige eller kan forbedre verden.

 

Dette kan godt være nødvendige betingelser i en "endelig mening". Overlevelse er blant annet relativt viktig for å få gjennomført noe som helst. På den andre siden kan man hevde at det ikke trenger være en "endelig løsning". For hva vil skje hvis det endelige løsningen blir gjort/utført? Likevel blir jeg ikke overbevist om en slags ;vi eksisterer for å eksistere løsning.

 

Å mene at meningen med livet er å søke etter den støter også på logiske feil. Veien kan ikke være målet her. Poenget er vel heller å vise til "et opplyst liv" eller til visse verdier i livet. Veien er viktig blir vel mer rett. Men det er rett i å håpe på at det er noe vi kan ta oss til i livet som mennesker. Hvis ikke er meningen relativt meningsløs. Så med andre ord burde det være noe vi kunne gjøre eller la være.

 

Til Heigren og meningsløs darwinisme vil jeg si at selv om vi har utviklet oss fra noe "livløst" eller at liv alltid har eksistert så vil ikke det automatisk føre til en eksistens uten et mål. En Gud eller en annen skaper som kunne gi mening til oss er bare tilsynelatende lettere. For vi kan også spørre om meningen til denne.

 

Til syvende å sist leder det til konklusjonen at noe alltid må ha eksistert, for ingenting kan skape seg selv. Hvis guden eksisterer kan man spørre om guden således er meningsløs siden ingen har gitt den mening? Men finnes det ikke en skaper som mange hevder må fortsatt noe alltid ha eksistert. Spørsmålet vi heller burde stille oss er kanskje hvorfor noe eksisterer i det hele tatt? Eller så har jeg havnet på sidesporet...en av to.

Endret 5. oktober 2009 av mgj

[Fadeless]

Er ingen mening.

[karlh1802]

Men tilbake til meningen med livet. Problemer med løsninger som : føre gener videre, utvikle menneskeheten, gjøre verden bedre o.s.v. er at det virker ulogisk at noe blir skapt bare for å føres videre, utvikles eller gjøre omgivelsene mer koselig og fylt med kjærlighet. Da har vi altså utviklet oss gjennom millioner av år for å fortsette å gjøre det eller bare simpelten å kose oss, være lykkelige og glad i hverandre. Problemet med det siste er også at det er ikke mange arter som "koser seg", blir lykkelige eller kan forbedre verden.

 

Det er riktig at livet har utviklet seg i millioner av år simpelthen "bare" for å realisere lykken for individet, som igjen bidrar til å realisere lykken for alt levende. Folk som er lykkelige vil jeg tro ikke spør seg selv om hva meningen med livet egentlig er. Jo verre man har det jo mer grubler man over meningen med livet har jeg inntrykk av. Derfor vil jeg si at å realisere sin individuelle lykke er hele meningen med livet. Er man lykkelig vil også livet kjennes meningefullt.

 

Men som dere sikkert har merket så er det ekstremt vanskelig å være lykkelig konstant. Jeg ser for meg at riktige handlinger fører til lykke, mens gale handlinger fører til ulykke. Siden sjansen for å gjøre riktige handlinger øker med kunnskap om rett og galt vil jeg tro at å lære seg nye ting kan bli særdeles viktig.

 

Å lære seg nye ting ser jeg for meg kan skje på to måter: teoretisk læring og praktisk læring. Teoretisk læring mener jeg er en sosial prosess der man deler erfaringer man har gjort seg gjennom praktisk læring ved hjelp av språk. Praktisk læring derimot er når man erfarer verden konkret ved å bruke sansene sine.

 

Individer som ikke er særlig intellektuelt utrustet kan allikevel bli lykkelige hvis de er heldige. Derfor vil jeg tro at det finnes individer innenfor alle arter som er lykkelige og dermed bidrar til å forbedre verden, selv om de ikke har reflektert over seg selv.

 

Dette kan godt være nødvendige betingelser i en "endelig mening". Overlevelse er blant annet relativt viktig for å få gjennomført noe som helst. På den andre siden kan man hevde at det ikke trenger være en "endelig løsning". For hva vil skje hvis det endelige løsningen blir gjort/utført? Likevel blir jeg ikke overbevist om en slags ;vi eksisterer for å eksistere løsning.

 

Det vil være en ekstremt stor oppgave å bli hundre prosent lykkelig, ettersom man da må gjøre bare riktige handlinger og da må man sannsynligvis ha den totale innsikt (altså man kan alt som er å kunne om verden). Men det løser ikke spørsmålet om hva som skjer når man får den totale innsikt og blir totalt lykkelig. Kanskje dør man? Det er utrolig vanskelig å svare på hva som skjer når man kan alt føler jeg, men det er utrolig lenge til man evt. trenger å finne ut av dette spørsmålet. Men det er jo interessant å gruble litt.

 

Å mene at meningen med livet er å søke etter den støter også på logiske feil. Veien kan ikke være målet her. Poenget er vel heller å vise til "et opplyst liv" eller til visse verdier i livet. Veien er viktig blir vel mer rett. Men det er rett i å håpe på at det er noe vi kan ta oss til i livet som mennesker. Hvis ikke er meningen relativt meningsløs. Så med andre ord burde det være noe vi kunne gjøre eller la være.

 

Veien til å bli lykkelig mener jeg er læring og kunnskap, og den er viktig. Faktisk vil jeg argumentere for at veien er like viktig som målet. Lykken er på en måte målet, mens læring og kunnskap er veien til lykke. Å lære vil på en måte støtte opp om målet og vil sannsynligvis nettopp derfor føles utrolig meningsfullt. Så er det viktig å teste ut om det man har lært virker i praksis. Blir man f.eks. lykkelig av å tenke positivet? Eller skal man prøve å tenke negativt en stund før man kan tenke positivt igjen? Det er så utrolig mange ting man kan teste ut av det man har lært som kan føles meningsfullt. Så jeg vil si at det er noe man kan gjøre og noe man kan la være å gjøre.

 

Til Heigren og meningsløs darwinisme vil jeg si at selv om vi har utviklet oss fra noe "livløst" eller at liv alltid har eksistert så vil ikke det automatisk føre til en eksistens uten et mål. En Gud eller en annen skaper som kunne gi mening til oss er bare tilsynelatende lettere. For vi kan også spørre om meningen til denne.

 

Meningen med livet er man nok nødt til å søke selv, men man kan selvsagt også hjelpe hverandre på vei.

 

Til syvende å sist leder det til konklusjonen at noe alltid må ha eksistert, for ingenting kan skape seg selv. Hvis guden eksisterer kan man spørre om guden således er meningsløs siden ingen har gitt den mening? Men finnes det ikke en skaper som mange hevder må fortsatt noe alltid ha eksistert. Spørsmålet vi heller burde stille oss er kanskje hvorfor noe eksisterer i det hele tatt? Eller så har jeg havnet på sidesporet...en av to.

 

Man veit at det er noe som eksiterer og alltid vil eksisterer. Jeg tenker nå på materie (masse) og energi. Materie kan omdannes til energi og motsatt, men ingen av delene vil noen gang forsvinne, de kan bare omskapes og delta i helheter på forskjellige måter. Dermed vil egentlig alt være i en evig utvikling.

 

Hvorfor energi og materie eksisterer i det hele tatt er et utrolig godt spørsmål. Dessuten hadde det vært spennende å fått greie på hvor mye materie og energi som finnes. Er det f.eks. uendelig, og hvordan skal man eventuelt forklare det. Det er mye å gruble på her, men det er muligens det som gjør livet så utrolig spennende også. Man har ikke fasiten, men man kan jobbe utrolig hardt for å få den.

[investor]

Bli rik. Få mest mulig kontroll og pleie egne interesser. Hest ha noen slaver. Sikre sine barn et liv i luksus.

[bjelleklang]

Jeg skriver faktisk exphil oppgave om akkurat dette. Men kort sagt så kommer det helt ann på hva slags livsyn du har. Tror du på religion så er det ingen diskusjon, da er det bare å lese bibelen eller what ever. Men er du rasjonell og tror på naturvitenskapens prinsipper og da evolusjon så er det ingen mening. Liv oppsto spontant som en naturlig utvikling av kompliserte molekyler (Selfish Gene). Det å stille spørmålet meningen med livet er egentlig meningsløst. Det blir som å stille spørsmålet, hva er meningen med merkur, eller et eller annet naturlig. Det er ingen mening med den, den er et resultat av hvordan ting henger sammen.

 

Øyeblikket du hever mennesket over naturen, så snakker du om overto og overnaturlighet så da kan du i prinsippet se bort i fra alt det jeg sa og lese det første jeg skrev på nytt.

[enola117]

Even if at a first glance it may not look so, there is much easyer to explain life in any way then to admit that it has no purpose.

I do not think that life had a meaning at all.

[sissluss]

Å DØ....

[O3K]

Det motsatte av meningen med døden!

[Skriverier09]

"Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag at de var livet..."

Det er svenske Stig Johansson som har sagt disse usedvanlig treffende og kloke ord om livet, og med det som utgangspunkt må vi gå ut i fra at meningen med livet er HER OG NÅ.

Hver dag, hver time, hvert minutt må tas vare på og settes pris på. Så har man iallefall benyttet den tiden man fikk på jorden godt....og om det finnes noen annen mening med livet...? Ja, DET er det ingen som vet før ETTERPÅ...!

[sissluss]

motsatte av døden er jo å leve. å leve er jo livet.. så det funker ikke...

 

 

det eneste du åpnår med et liv er å dø. å det eneste du er sikker på faktisk kommer til å skje i løpet av livet er at du skal dø.. derav.. må jeg si det..?

[mgj]

Det er riktig at livet har utviklet seg i millioner av år simpelthen "bare" for å realisere lykken for individet, som igjen bidrar til å realisere lykken for alt levende. Folk som er lykkelige vil jeg tro ikke spør seg selv om hva meningen med livet egentlig er. Jo verre man har det jo mer grubler man over meningen med livet har jeg inntrykk av. Derfor vil jeg si at å realisere sin individuelle lykke er hele meningen med livet. Er man lykkelig vil også livet kjennes meningefullt.

 

Jeg ser den, at de ulykkelige grubler mer. Det er dog ikke et argument man kan støtte seg til. Heller ikke at noe kjennes ut som mening virker overbevisende. Selv om jeg ikke tenker på noe, betyr ikke at det ikke er et tema. Logisk sett trenger ikke årsaken til hvorfor du ikke tenker på det være løsningen. Lykke er eksistensproblemets lykkepille.

 

Du tar ikke stilling til andre enn menneskers eksistens, om disse bare er "means to an end", eller om de har en meningsfull tilværelse. Etter min mening må vi være i samme båt. Liv er liv.

 

Man veit at det er noe som eksiterer og alltid vil eksisterer. Jeg tenker nå på materie (masse) og energi. Materie kan omdannes til energi og motsatt, men ingen av delene vil noen gang forsvinne, de kan bare omskapes og delta i helheter på forskjellige måter. Dermed vil egentlig alt være i en evig utvikling.

 

Ja, enig der. Likevel føler jeg at dette ikke henger sammen med hvordan vi som mennesker bare skal være lykkelige. Masse + energi = mennesker skal være lykkelige

 

 

Det å stille spørmålet meningen med livet er egentlig meningsløst. Det blir som å stille spørsmålet, hva er meningen med merkur, eller et eller annet naturlig. Det er ingen mening med den, den er et resultat av hvordan ting henger sammen.

 

Øyeblikket du hever mennesket over naturen, så snakker du om overto og overnaturlighet så da kan du i prinsippet se bort i fra alt det jeg sa og lese det første jeg skrev på nytt.

 

Det er ikke meningsløst å spørre om meningen til noe bare fordi den menes å ikke ha det i seg selv.

Hva er meningen med merkur? Kanskje den er en brikke i en sammenheng jeg ikke ser. Kanskje er den lagd i en prosess som skal videreføre livet på en eller annen måte. Hvem vet. Fordi den ikke er skapt av menneskeheten gir den ikke automatisk status som meningsløs. Vi vet bare ikke hva som kan gi den mening. Hvis "inorganisk materie" kan ha mening på den måten vi diskuterer her.

 

Jeg er derimot enig i at mennsket ikke skal oppheves til noe ekstraordinært, selv om vi er relativt sett sitter bedre i det enn våre medskapninger.

 

 

Så, er ingen enig at det må finnes noe objektivt som inngår i meningen med livet, universet og alt annet?

[Diskutatoren]

Hvis vi snakker om en mening som et universelt mål for alt levende som gir mening med eksistensen, så er det å bringe genene videre. Puling med andre ord

[GeirGrusom]

Meh. Det finnes ingen overordnet mening med livet, selv ikke puling. Det er bare en funksjon vi har utviklet, ikke noe overordnet mål.

[Diskutatoren]

Meh. Det finnes ingen overordnet mening med livet, selv ikke puling. Det er bare en funksjon vi har utviklet, ikke noe overordnet mål.

 

 

Da er vi jo strengt tatt uenig. Formering har eksistert i en eller annen form helt fra starten. Uten denne "funksjonen" ville ikke liv eksistert særlig lenge. Derfor mener jeg at det er meningen bak liv.

[RWS]

Vi kunne like godt ha delt oss fra tid til annen mener du? Vel, det har vist seg at gener fra to individer er en bedre form for reproduksjon enn celle deling med ingen innblanding er, men det i seg selv er ikke målet nei... Det er strengt tatt ikke noe mål i det hele tatt.....

 

ikke heng deg opp i puling.. he he

[GeirGrusom]

Meh. Det finnes ingen overordnet mening med livet, selv ikke puling. Det er bare en funksjon vi har utviklet, ikke noe overordnet mål.

 

 

Da er vi jo strengt tatt uenig. Formering har eksistert i en eller annen form helt fra starten. Uten denne "funksjonen" ville ikke liv eksistert særlig lenge. Derfor mener jeg at det er meningen bak liv.

 

 

Vel, kanskje en sammenligning fungerer bedre for å understreke poenget mitt:

 

Meningen med livet er å drikke vann, for uten det hadde ingen av oss vært i live i dag.

 

Meningen med livet er å urinere, for uten det hadde ingen av oss vært i live i dag.

 

Vi er bare instanser i en langt større organisme, hvor mange barn vi får vil uansett være en fjert i moss.

Endret 16. oktober 2009 av GeirGrusom

[RobinTX]

La oss spise og drikke, for i morgen skal vi dø

[KFS86]

Dream as if you'll live forever, live as if you'll die today.

[NN1000]

Jeg ser ikke helt den store meningen med livet. Jeg ser rutiner, og jeg ser gleder - masse å glede seg over, og mange muligheter til å glede andre. Og det er jo kjempebra!

Å føre menneskeheten videre ved å føde barn(som ofte er ateistens definisjon) er ingen mening. Det handler bare om eksistens og erobring.