Alt er gått i grus og sommeren kommer...

[2pro4u]

Sommeren 09, var sommeren der alt skulle bli perfekt.

 

I vinter fikk jeg min første kjæreste samt en del nye venner i ny klasse. Så for meg den knallsommeren, spesielt sammen med kjæresten. Samtidig skulle alle disse godene tingene med gamle venner fortsette.

 

Men i det jeg befinner meg på tampen til ferie så har jeg aldri(og da mener jeg ALDRI) vært så langt nede. Forholdet mitt er på vei til å ryke pga. hennes foreldre. Mine gamle venner treffer jeg sjeldent på pga. desperate ting jeg har gjort for å for eksempel møte kjæresten som jeg møter skjeldent nå fortida.

 

Midt oppi dette har jeg et studiekrasj uten like... finner ikke ut av hva jeg vil eller hvor jeg skal, skyldes sikkert tingene nevnt over. Dette fører igjen til lite motivasjon og jobben blir et slit, har lyst til å bytte jobb også.

 

Jeg merker jeg ikke lenger klarer å bli ordentlig glad. Hver gang jeg for eksempel skal ut og får innpå litt drikke, finner jeg meg selv i et trist stadige( og jeg pleier å være den syngende og hoiene gladkaren). Dette gjelder alle andre ting som gjør meg glade også.

 

Tror dere man kan fikse på sånt selv, eller er det psykolog jeg trenger?

Endret 18. februar 2010 av 2pro4u

[kris98]

Alle mennesker ender på et bunnpunkt på et punkt i livet. Bare tenkt at det kun kan bli bedre herfra. Begynn på en kant og list opp problemene dine og løs dem en for en. Vanskelig - ja, men et sted må man begynne desverre. Lykke til!

 

(Vet at jeg gir lite konkret, men slike situasjoner er høyst subjektive og jeg har aldri vært god til å gi konkrete råd)

Endret 30. mai 2009 av Mr.Graves

[pwned]

..og, etterhvert som de første problemene løser seg, kommer du til å se at det går lettere å løse resten =) noen kommer tilogmed til å forsvinne av seg selv!

 

Men hva har foreldrene hennes med dette å gjøre? Liker de deg ikke og hindrer deg i å treffe henne?

[Smurstafa]

Ja, man kan fikse på sånnt selv. Men det krever bevisst jobbing fra din del.

 

Eneste jeg kan si 100% sikkert, er at hvis du bare ser opp og frem, bruker tid på vennene dine, bruker tid på deg selv, og fokuserer på alle de gode dagene livet har å by på, så vil dette gå over. Alle har en sånn krise av og til, og du trenger neppe å gå til psykolog for å fikse det.

 

Reis deg opp, og se på livet som den gode plassen det faktisk er, så vil ting gå av seg selv. Fokuserer man på det negative i livet, vil ting bli deprimerende og kjipt. Fokuserer man på det positive vil ting bli automatisk bedre.

 

Klarer du ikke redde forholdet, så fokuser på at det finnes veldig mange andre fantastiske jenter der ute.

Finner du ikke noe positivt med jobben din, så finn deg en ny jobb som du liker.

Ta opp kontakten med venner igjen, og jobb for å beholde den.

 

Og med tanke på studiene kan du senke skuldrene og ta det helt med ro. Veldig mange som ikke vet hva de egentlig vil bli før dagen får sjangsen på drømmejobben, ser en dokumentar på discovery om arkeologi, får en flyer på gata, ser en reklame for en skole, osv. Så der er du absolutt ikke alene