Junifest 2009 - Euklid - Ohne Musik wäre das Leben ein Irrtum.

[tomsi42]

(Men fotografisk er det ganske så skandaløst ...)

Hva hadde livet vært uten et par skandaler? En kveld i bilen med Vamp på øret kan da ikke være å galt. Og dagens bilde fungerer helt greit som illustrasjon til historien. Jeg har da sluppet unna med billigere løsninger enn dette.

 

Tom

[Kenneth Solfjeld]

Ikke så værst. Jeg kjenner stemningen. Godt fortalt.

[Euklid]

20. Juni – I Bøyums rike

 

Jeg har vært en tur i Oslo i helgen, og dit drar jeg ikke uten å gå innom Bøyum og hans butikk Aktiv Klassisk i Øvre Slottsgate. Bedre platepusher enn dette finnes ikke; han har alltid en innspilling du lenge har siklet etter på lur, og gir gjerne uttrykk for det han mener. («Nei, den der burde vært billigere – tenk at jeg stiller ut sånt skvip!») Og i det du har tenkt til å si deg ferdig for denne gang finner han en boks langt bak i en hylle du bare må ha.

 

Her er det bare å vippe ut kredittkortet og bruke så det monner. Slike butikker må holdes i live, med service, priser og utvalg som er helt upåklagelig.

 

Den øverste boksen inneholder 17 CDer med cellisten Jacqueline Du Pré, et talent av de helt sjeldne. For meg er hun up there med Rostropovich. Her spiller hun, sammen med ektemannen Daniel Barenboim (nå en kjent dirigent, bl.a.) Scherzoen fra Beethovens 3. cellosonate. Bedre blir det ikke. Jacqueline Du Pré led av MS, og sluttet på grunn av dette å spille allerede da hun var 28. Hun døde av sykdommen i 1987, 42 år gammel. Det er vanskelig å ikke tenke på alt hun kunne fått til om ikke helsen hadde hindret det.

Se filmen hos Youtube

Endret 21. juni 2009 av Euklid

[Bykatt]

God historie. Jeg fikk veldig lyst til å kjøpe masse CD-er hos Bøyum, selv om jeg ikke er spesielt opptatt av klassisk musikk, og jeg ikke aner hvem Bøyum er...

[Euklid]

21. Juni – De lange linjene

 

En del musikk har evne til å trekke lange linjer på en måte som suger en inn i komponistens fantasiverden. Det er ikke så verst å betale en femtilapp eller tre for å få være med på en reise blant tusser, troll, helter, skurker og helgener og mye annet.

 

Den lengste linjen av alle i musikk er det kanskje Beethovens 9. symfoni som står for – den som har lidd en tvilsom martyrdød ved å bli EUs «nasjonalsang». Fra det absolutte og desperate mørke tar Beethoven oss med gjennom et variert landskap, symfonien ender i den komplette eufori.

 

Etter Berlinmurens fall ble det 1. juledag 1989 holdt en konsert der ordet «Freude» ble byttet ut med «Freiheit» i symfoniens avslutning. En reise fra mørke til lys på linje med Tysklands de foregående 50 år er vanskelig å se for seg. Beethoven skriver «Alle Menschen werden Brüder»; trykket på «Alle» er massivt – i lyset på slutten er det ingen som melder seg ut av menneskeheten eller opphøyer seg selv. Beethoven kunne drømme, og det er kult.

Se filmen hos Youtube

[Euklid]

Takk til Tom og Vultur Gryphus for kommentarer på bilbildet. Jeg har vært litt i tvil om jeg skal legge ut mer eller mindre feilslåtte snapshots, men har kommet til at jeg synes de har en rolle her. Målet med utfordringen er å komme seg ut og ta bilder, målet med tråden min er å si «i dag gikk jeg ut for å ta bilder, dette er resultatet» én gang daglig. At resultatet av og til ikke er noe særlig er en del av gamet. Gårsdagens er ikke noen fotografisk høydare, den heller ...

 

Takk Gia! Bøyum er en artig fyr, og advarer de som er i ferd med å gå ut med noe som er mer komplisert enn de ser ut til å ha lyst på, så der er man i trygge hender. (Første par gangene jeg handlet der advarte han meg gjerne om at jeg faktisk var i ferd med å kjøpe opera, bare på grunn av at jeg er ung. Ålreit å få vite at man er i ferd med å bruke penger på noe man potensielt ikke vil ha. Needless to say, den advarselen kommer ikke nå lenger. )

[Trondster]

Heh - kjenner ikke til Bøyum, men fikk veldig lyst til å stikke innom og se..

[arnold_layne]

Flott operafangst. Det er et ganske takknemlig motiv, spesielt på dager med fotohimmel. Hadde blitt enda bedre med en litt lysere eksponering.

[Euklid]

Takk, arnold_layne. Operaen er mildt sagt fotogen; vanskelig å peke kameraet i en retning der komposisjonen ikke fungerer noenlunde. (Merkelig at bildet blir så mørkt – så Photoshop gjorde bildet mørkere i save to web-menyen, samme har skjedd med dagens).

 

22. Juni – Detaljene

 

De lange linjene og store bildene er viktige, men det er også detaljene. Litt mer harpiks på buen som trekker en annen tone ut av en cello, forskjellene mellom stakkato og legato (brutale hakk eller jevne bølger?), den glidende overgangen mellom trompet som et kommandovåpen og et sårt instrument. (Trompeten har et imageproblem! Post-Wagner ser en gjerne for seg trompeter som buldrende og brutale, men har en sett litt på bilder rundt på kontinentet er engler som bringer det glade budskap ofte utstyrt med trompeter. Her snakker vi ikke mye sprø messing, men fløyelsmyke toner.)

 

Sir John Eliot Gardiner er en mann for detaljer. Han har sammen med Monteverdi-koret og bandet English Baroque Soloists spilt inn samtlige Bach-kantater i løpet av et år, utgivelsene kommer på løpende bånd. Å spille inn så mye på så kort tid er i se selv en bragd, å gjøre det med en kvalitet som etter mitt syn er helt på topp er utrolig. Her fra Johannes-pasjonen. Legg f.eks. merke til formen på fiolinbuene, dette er tidsriktige greier, ikke nymotens konstruksjoner.

Se filmen hos Youtube

[Trondster]

En fin bue i bildet. Som du sier, litt mørkt. Enda en gang - takk for tekst og musikktips.

[Euklid]

Takk for det! I dag unner jeg meg en kunstpause – første frikort hittil i utfordringen.

 

(Av alle ting har jeg brukt tre timer på å lete etter en magnet, så der gikk tiden til å ta bilder føyken.)

[Euklid]

24. Juni – The Year We Make Contact

K20D, 18-55@35, f/4.5, 1/4s, ISO 1600

 

En kan skrive side opp og side ned om transienter, tolvtonesystemer, sprø messing og mye annet. Men god musikk er bare kontakt. Fingre med et sitrende anslag på klaveret, en bue som rives ivrig over strengene på en cello eller kommunikasjonen mellom dirigenten og publikum. De som skaper denne kontakten når frem, alt annet blir støy.

 

Dette virker veldig vagt, og er det tildels også. Når Dylan synger «Masters of War» på et TV-program midt under en krig blir det en del hakk mer konkret. Wagner skapte en kobling mellom sitt publikum og den tyske og norrøne mytologien. Beethovens niende handler om kontakt med håp og ambisjoner, den sjette om naturen og den tredje om helter. Musikken bringer meg nærmere alle disse opplevelsene.

 

Dagens tittel er undertittelen fra oppfølgeren til 2001: A space odyssey, og der henter jeg dagens musikk fra også. Richard Strauss' Also Sprach Zarathustra (den tittelen igjen er fra Nietzsche!). Her er det ikke vanskelig å bli dratt inn i et skjebnedrama! Karajan/BPO.

Se filmen hos Youtube

 

(Hvis jeg får ånden over meg prøver jeg lignende motiv igjen om noen dager. Dette viser at jeg har skrudd på kameraet, men dessverre ikke stort mer.)

Endret 27. juni 2009 av Euklid

[Euklid]

25. Juni – Modællfly og radiostyrt

 

Jeg har vært lite aktiv med foto og forum de siste dagene, jeg har bygd ny leke. I dag fløy den for første gang. Virker!

 

Musikkrelatert? Jada. Det er ikke alt trenger å være så veldig seriøst. «Staudene skvatt og jordsmonnet minka» er en ufattelig god replikk.

[Bykatt]

Stiiilig!

 

Hvor stort er modællflyet ditt?

[Trondster]

Stiiilig!

Hvor stort er modællflyet ditt?

Det gikk en ripsbusk under vingetippen

og minst fem kilo pottetgull i cockpiten.

 

Flott bilde, tema og tekst.

 

Also Sprach Zarathustra er forresten en av de store klassikerne.

[iamluka]

Fin junifest, med et bra tema.

Blir dagens en Michael Jackson-relatert eller?

[Euklid]

Takk for kommentarer! Jeg har flere (mange) modellfly, akkurat dette er ganske lite, vingespenn på ca 150cm.

 

Michael Jackson var en god idé, hans liv uten musikk ville vært mye baluba og lite annet.

 

26. Juni – Frihet

K20D, 18-55@28, f/5.6, 0.5s, ISO 400

 

Denne er delvis avsporing, for frihetsfølelsen en får av å klimpre på en gitar en varm sommerkveld har ikke bare med musikk å gjøre. Samtidig ville det vært noe ganske annet uten. Hører en på innspilt musikk er programmet spikret, rytmene sitter som støpt og kun det beste vises. Når jeg spiller selv uten annet publikum enn en due, og uten noen som helst plan, flyter tankene fritt. Det er ikke alltid mye å høre på, og musikken er passe ubrukelig. Resultatet kommer på et langt viktigere plan; en intens følelse av at alle tanker kan strømme frem uten hindring.

 

Denne følelsen minner litt om et intervju jeg så med Roger Waters, der han beskrev innspillingen av et Pink Floyd-album (var det Dark Side, kanskje?). «Let's play E minor for a couple of hours» var visstnok en typisk uttalelse; kan godt skjønne at en får flyttet noen grenser når det er normen. På albumet Ummagumma fikk hvert bandmedlem en del hver for å leke så mye de ville. Her er det ikke mye som er uprøvd, og resultatet varierer fra absurd til veldig interessant. Hvor dette havner varierer nok med hvem man spør.

Se filmen hos Youtube

 

(Vet ikke hvor bra jeg synes det fungerte å kappe av hodet, men dette var beste av tre bilder – og da hadde myggen gjort mer enn nok skade for en kveld allerede. )

[Bykatt]

Stemningsfullt.

 

Inspirert av Modællfly og Øystein Sunde; da jeg så thumbnailen trodde jeg først at mannen holdt en hagle...

[Trondster]

Stemningsfullt.

 

Inspirert av Modællfly og Øystein Sunde; da jeg så thumbnailen trodde jeg først at mannen holdt en hagle...

+1

 

Enda en gang - takk for anekdoter!

[Euklid]

«Mannen» (meg) holder ingen hagle, men selv jeg ble litt sjokkert over hvor hvite armene mine er. Så i dag har jeg gått ned til solfaktor 30, fra 40.

 

27. Juni – Historien og illusjonene

K20D, 18-55@20, f/4.5, 1/1500, ISO 200

 

I Tønsberg har en å være grenseløst stolt over å bo i landets eldste by. Kronen på verket er Slottsfjellstårnet til høyre på bildet. På Slottsfjellet kjempet Baglerne forgjeves mot Birkebeinerne; å sulte ut fiender i festningsbyer var ikke forbeholdt våre venner på kontinentet.

 

Poenget her er selve tårnet. Dette tårnet er landemerke i byen og det som i populærminnet forbindes med byens historie. Men tårnet ble satt opp i 1888, og var ment som et minnesmerke over byens og festningens historie. Nå har altså minnesmerket blitt historie selv.

 

For de av oss som bruker mye tid på å gruble over klassisk musikk er dette fryktelig interessant. Hvordan tar vi vare på historien? I en del tilfeller har man tidlige versjoner av verk, gjerne med håndskrevne påføringer etter hvert, i tillegg til en ferdig og publisert versjon. Skal vi da tro at komponisten har bygd inn alt som er relevant i det ferdige partituret, eller blir forståelsen bedre om man også ser tilblivelsen?

 

Gjetter vi på at det var rom for improvisasjon og justeringer underveis, eller skal hver eneste tone spilles eksakt som skrevet ned? I dag er orkestermusikk en voldsomt formalisert sport, men vi vet godt at det for noen hundre år tilbake var helt vanlig å legge til vibrato, ekstra fraseringer og lignende underveis. Tolkes det skriftlige for bokstavelig kan resultatet være langt fra det komponisten ønsket.

 

Roger Norrington dirigerer helt etter partitur, og milelangt fra normen. Legg merke til hvor uvant det er å høre strykere uten antydning til vibrato.

Endret 30. juni 2009 av Euklid