[Løst]"Gjør rede for noen økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle utviklingstrekk i Norge etter 1945"

[konduktans]

Oppgaven vi fikk var som emnetittelen sier "gjør rede for noen økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle utviklingstrekk i Norge etter 1945". Noen som har noe spennende å dele med meg?

[mosleth]

Oppgåva tenkjer nok mest på utviklinga av den norske velferdsmodellen, og vår status som oljenasjon. Du kan sikkert trekkja inn innvandrarsituasjonen også.

[konduktans]

Mitt førsteutkast. Nevner dog ikke særlig kultur eller innvandringssitasjonen. Noe å tilføye anyone?

 

 

Økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle utviklingstrekk i Norge etter 1945

 

Ved stortingsvalget høsten 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall. Fram til valget i 1961 beholdt partiet flertallsposisjonen. I 1963 led Arbeiderparti-regjeringen voteringsnederlag på grunn av omstendighetene rundt en arbeidsulykke på Svalbard. Det førte til dannelsen av etterkrigstidens første borgerlige regjering, med Høyre-representanten John Lyng som statsminister. Den ble imidlertid felt etter kort tid.

 

Regjeringens mål var å gjenreise landet i løpet av en femårsperiode. Den ønsket å forsere industrialiseringen ved å satse på storindustri. Utviklingen gikk raskere enn politikerne tenkte seg, og allerede i 1946 var både industri-produksjonen og nasjonalproduktet større enn i 1938. I 1948/49 var landets realkapital godt over førkrigsnivået. Årene som fulgte, ga nordmennene en følelse av stadig vekst og fremgang.

 

Etter hvert som spenningen mellom øst og vest økte, kom det til en nyorientering også i norsk utenrikspolitikk. Norge var med i Marshall-samarbeidet, om enn med en viss reservasjon til å begynne med. Under Marshall-hjelpen mottok Norge om lag 2,5 milliarder kroner i løpet av tidsrommet 1948-51.

 

Med i marshallhjelpen fikk vi også amerikansk kultur. En kan derfor si at Norge ble amerikanisert. Under krigen ble vi sterkt påvirket av amerikanerne, og dette satt dypt igjen. Det var derfor bare logisk at landet tok mange trekk fra den amerikanske levemåten når vi skulle bygge oss opp igjen etterpå. Etterkrigsårene har generelt vært preget av jevn fremgang i norsk økonomi. Fremgangen er benyttet bl.a. til å bygge opp en velferdsstat. Det har ført til at landet er mindre preget av sosiale og økonomiske ulikheter enn mange andre vestlige land.

 

På 1960-tallet ble Norge konfrontert med oljealderen. Oljeleting i Nordsjøen avslørte rike funn, som har gitt grunnlag for betydelig olje- og gassproduksjon. Senere er det også gjort funn i Norskehavet og i Barentshavet. Den største produksjonen i denne næringen finner nå sted i Norskehavet. Oljealderen har ført til betydelig omstrukturering av norsk næringsliv. Eldre industri har på grunn av det sterkt økede omkostningsnivå fått konkurransevanskeligheter på det internasjonale plan, og er blitt bygget betydelig ned. Norsk økonomi har fått problemer, som regjeringer av ulike politiske farver har vanskeligheter med å håndtere. Etter hvert er også ledighetstallene blitt en belastning, selv om de er blant de laveste i Europa.

 

Det europeiske og nordatlantiske samarbeidet ble styrket da forsvarsorganisasjonen NATO ble stiftet i 1949. Frankrike og Vest-Tyskland stilte seg i spissen for utbyggingen av økonomiske forbindelser og grunnla Kull- og stålunionen i 1951. Også Italia og Beneluxlandene sluttet seg til avtalen, og i 1957 undertegnet de seks landene Romatraktaten, som opprettet et felles marked og nye overnasjonale styringsorganer i Europa (EEC). I Norden ble det politiske samarbeidet utvidet gjennom opprettelsen av Nordisk råd. I 1960-årene endret britene sin europapolitikk og ville bli med i EEC, men de ble holdt utenfor så lenge de Gaulle var fransk president. 

 

I de første tjue årene etter 1945 dominerte Arbeiderpartiet norsk politikk. Under gjenreisningen ble økonomien styrt av strenge statlige reguleringer, men fra begynnelsen av 1950-årene fikk det private næringslivet friere vilkår, og velferdsstaten ble bygd ut. Folk flest fikk bedre boliger, høyere materiell levestandard og en mer amerikanisert livsstil. Norsk industri og skipsfart nøt godt av oppgangstider i internasjonal økonomi, og det ble investert mye i kraftkrevende storindustri. Samtidig skjedde det en omfattende modernisering av landbruk, skogbruk og fiske. 

 

De sterkeste protestene mot arbeiderpartistyret i 1950-årene kom fra kristenfolket, som mislikte arbeiderbevegelsens liberale syn på prevensjon, seksualmoral, abort og kristendomsundervisningen i skolen. Ellers var folk på venstresiden misfornøyde med opprustningen og atomvåpenpolitikken i NATO, og noen av dem stiftet Sosialistisk Folkeparti i 1961.

 

Fra 1965 til 1971 satt de borgerlige partiene med regjeringsmakten. De videreførte Arbeiderpartiets vekst- og velferdspolitikk i en tid da stadig flere begynte å stille seg kritisk til samfunnsutviklingen. Økende sentralisering, forurensning og uvettig ressursbruk førte til at miljøvern kom på dagsordenen. Radikal skoleungdom og studenter protesterte mot Vietnamkrigen og det autoritære utdanningssystemet, mens den nye kvinnebevegelsen gjorde opprør mot mannssamfunnet. I begynnelsen av 1970-årene dannet folk fra disse protestgruppene sammen med bønder, fiskere, representanter for motkulturene og venstresiden en folkebevegelse som i 1972 klarte å forhindre norsk medlemskap i EEC/EF. Året etter ble Storbritannia, Irland og Danmark medlem av fellesskapet.

 

Etter Berlinmurens fall i 1989 ble Tyskland samlet, og i 1992 ble EF omdannet til Den europeiske union (EU). Tre år seinere ble Sverige, Finland og Østerrike medlemmer av unionen, og ved århundreskiftet forhandlet nesten alle statene i Øst- og Sentral-Europa om medlemskap i NATO og EU.

 

I løpet av 1970-årene ble Norge en oljenasjon og fikk kontroll over store havområder. Oljeinntektene gjorde det mulig for arbeiderpartiregjeringene å gi milliardstøtte til industri og skipsfart under den internasjonale økonomiske krisen. Samtidig ble det gjennomført reformer i arbeidslivet, i skoleverket og i landbruket. Kvinnene fikk rett til selvbestemt abort, og det kom en likestillingslov mot kjønnsdiskriminering. Tallet på industriarbeidere gikk kraftig ned, og storkonserner overtok stadig større deler av næringslivet.

 

1980-årenes høyrebølge førte i Norge til framgang for Høyre og Fremskrittspartiet. Høyre ledet to regjeringer fra 1981 til 1986, som gav skattelette og friere rom for markedskreftene. I 1989 fikk samene sitt første folkevalgte organ, Sametinget.

 

 

I 1994 sa Norge nei til EU-medlemskap, men knyttet likevel sterke bånd til Europa gjennom EØS-avtalen. Fra 1990 til 1997 og fra 2000 til 2001 hadde Arbeiderpartiet regjeringsmakten, men ble avløst og etterfulgt av to regjeringer med en statsminister fra Kristelig Folkeparti. Den siste regjeringen hadde flest ministere fra Høyre.