Abort, et vanskelig valg

[Gjest Miee]

Jeg tok denne uken og det var faktisk ikke så ille som det står på nettet, eller hørt fra andre folk.

Jeg blødde men ikke så jævli mye så det fosset! Men ille nok var det å fjerne selve fosteret, jeg ble dårlig med engang jeg så sykehuset og kastet opp i bilen.. det var helt jævli.

Jeg fikk 4 piller inn i kjeden som da skulle åpne livmoren min slik at fosteret skulle etter ca 4-6 timer falle lett ut, men på meg var det vel rundt 2-3 timer.. jeg blødde å men ikke så altfor mye! Jeg fikk også smertestillende som dempet litt av smertene mine så jeg hadde ikke så altfor vondt.

Jeg var på sykehuset i 4 timer så valgte jeg selv å dra hjem, det var litt deilig å komme hjem egentlig.. La meg rett ned for å sove for var veldig sliten etter alt som har skjedd.

Jeg gråter ennå fordi bare tanken er vond, men får kjempe støtte fra kjæresten! Men vi fant ut begge to at vi ikke greide å ta vare på unge nå, unnskyld lille venn.. men vil bare det beste for deg!!

 

HVIS jeg noen gang skal ta abort igjen(noe som jeg ikke håper på) så vil jeg operere det vekk. Da kjenner jeg hvertfall ikke så mye, må ærlig si at det ikke var så delikat å kjenne fosteret og morkake bare renne ut når jeg satt på do.. var ikke vondt men bare ekkelt!

 

Jeg føler med dere andre som har tatt abort, det er ikke enkelt! Snakk med noen og ikke hold det inne hvis du føler du har det vanskelig.. jeg har fått kjempe mye støtte!

[MVR]

Fint at du forteller dette, er nok mange som trenger å høre det

 

Til dere som stiller dere imot abort: Dere burde stille dere noen spørsmål, for hvorfor skal det være galt å ta abort?

Ved abortspørsmålet bør man veie lidelsene opp mot hverandre. Lider fosteret? (Antakeligvis ikke dersom det blir abortert før det har utviklet et nervesystem, og selv om det er gammelt nok til å ha et nervesystem, lider det defintivt mindre enn for ekempel ei ku på et slakteri.) Lider den gravide kvinnen, eller familien hennes, dersom hun ikke tar abort? Det er svært sannsynlig, og uansett, siden forsteret ikke har utviket noe nervesystem, skulle ikke morens eget, velutviklede vernesystem få ta et valg?

[Gjest gjest_jente]

Jeg har også gjort det, men hadde en annen opplevelse enn trådstarter. Jeg valgte kirurgisk, dvs ikke piller og "fødsel". Fikk kateter i armen så jeg ble sløv, og så ble jeg trillet inn på et lite operasjonsrom og spent fast i en gynekologlignende stol med beina til hver side. Så ble jeg lagt i narkose, og våknet opp "tre sekunder etterpå" i det samme rommet som jeg ble trillet ut av til å starte med. Hadde fått på meg et gigantisk bind, men blødde nesten ingenting da. Fikk et glass med saft og lov til å dra hjem. Da jeg hadde vært oppreist og rørt meg litt begynte blodet å komme, men ikke noe mer enn vanlig mensen egentlig. Spydde også to ganger ca en halvtime etter jeg ble kjørt hjem fra sykehuset.

 

Da jeg var til gynekologisk undersøkelse før jeg fikk time på sykehuset spurte jeg om jeg kunne få IKKE se på ultralyden/fosteret, og jeg ville heller ikke vite hvor mange uker "det" var. På den måten har jeg sluppet å sitte på nettet og kikke på f. eks 6 uker gamle fostre, eller tenke at "idag ville det vært 6 mnd" osv

 

Jeg har ikke vært noe plaget psykisk eller fysisk etterpå. Tror grunnen til det er at jeg har vært innstilt på at dersom jeg ble gravid på dette tidspunktet, så ville jeg ikke ha barnet. Jeg ser heller ikke på det jeg tok vekk som et barn.

 

Forstår at abort kan være mye vanskeligere for mange enn det var for meg, og jeg syns såklart det er noe man skal tenke grundig gjennom før man gjør det. Man gjør et valg om å IKKE få et barn der og da, og det må man klare å leve med for seg selv.

Jeg fortalte moren min om dette, og kjæresten var også med på sykehuset. Så jeg hadde den støtten rundt meg som kunne hjelpe meg om jeg trengte det.