Jeg forteller om mobbingen...

[Smurstafa]

Veldig bra skrevet, og utrolig sterk lesing som river opp i gamle minner. Minner jeg for så vidt aldri ville vært foruten, etter som du også sa, de har gjort meg til den jeg er.

 

Leste også de andre innleggene dine i bloggen, og du skal ha all skryt! Du er virkelig flink til å skrive, og bloggen er bokmerket.

 

Stå på!

[Sameboe]

Utrolig bra skrevet, sleit også med mobbing en liten periode (6.kl - 8kl.) Da jeg bodde i en liten bygd i Buskerud som ikke tålte folk med annen dialekt. Jeg hadde HELDIGVIS noen fantastiske lærere som stilte opp for meg, men jeg husker det ene raserianfallet jeg fikk da jeg kastet et innebandymål etter folk i klassen. Gikk rett og slett lei av teite kommentarer, at folk kastet tennisballer med meg med vilje, og at folk dyttet meg ned skråninger... Nå mobbes jeg ikke lengere, og har fått selvtillit, dog, jeg vil helst slippe å møte de gamle mobberne igjen (bor i nabo kommunen) Men skjønner virkelig hvordan du har det... Har heldigvis heller aldri blitt banket opp, selv om det har vært nære 2-3 ganger... Ikke så lenge siden en feig dritt hadde samlet en haug med pakkistanere for å gi meg juling, heldigvis var jo ikke jeg der han hadde samlet dem

[kanonkent]

Du har en sterk historie, og du skriver utrolig bra! Jeg kjenner meg igjen i omtrent alt du skriver, i omtrent helt riktig kronologisk rekkefølge.

 

Det startet på barneskolen for min del også. Kanskje 3. klasse. Jeg husker lite av det, jeg har fortrengt det meste. Det var daglig stygge ord, knabbing av huer, jakke, sykkel og andre ting jeg måtte ha som var interessant å ta fra meg. Fysisk var det ikke så mye av før slutten av barneskolen, det var da det ble populært med såkalte "lammiser" (slag mot overarmen) og "nakkis" (slag med flat hånd i bakhodet). Jeg følte meg ekkel, stygg, og feit, og det var akkurat de ordene jeg fikk kastet etter meg gang på gang. Jeg orket ikke gjøre motstand, det ble bare verre da. Og om jeg gikk til lærere eller foreldrene mine, fikk jeg dobbelt igjen neste gang for da var jeg en sladrehank. Eller grinunge om du vil. Jeg fikk mange navn.

 

Ungdomsskolen ble verre. Fremdeles lite fysisk mobbing, men desto mer psykisk. Timene i klasserommet var en tortur med en drittkjerring bak meg og mobbere rundt meg på alle kanter. Selvmordstanker var inne i bildet, selv om de egentlig aldri var reelle. Jeg ville ikke gi opp så lett.

 

10. klasse er et år jeg ser tilbake på meg glede. Jeg vet ikke hvordan det skjedde, men jeg ble sterkere. Jeg kunne svare for meg, jeg kunne ta igjen, og det ble til slutt ikke like gøy å mobbe meg. Jeg fikk venner, en hel del venner, og var ikke lenger like ensom og forsvarsløs.

 

Så kom videregående, og jeg var aldri lenger et mobbeoffer.

 

Idag har jeg det kjempebra. Kjæreste, gode venner, og 2 jobber. Selvtillitten min er god, men ikke på topp. Jeg har fått en knekk der som jeg ikke tror noensinne vil forsvinne. Men jeg er fornøyd. Jeg er den jeg er, og jeg liker det. Ingen skal få fortelle meg hvem jeg skal være. Jeg er gjerne det folk kaller en "nerd", men det er den jeg er og jeg liker det.

 

Den dag i dag er noen av mobberne mine beste venner. Unger vokser opp, og lærer av sine feil. Noen er fremdeles like drittsekk i dag som de var den gang, men de har jeg ingen kontakt med.

 

Trådstarter, du har opplevd sterk mobbing, det unner jeg ingen. Men det står respekt av at du kom ut av det med hodet hevet. Lykke til videre!

[TheMartine]

Veldig bra skrevet, og utrolig sterk lesing som river opp i gamle minner. Minner jeg for så vidt aldri ville vært foruten, etter som du også sa, de har gjort meg til den jeg er.

 

Akkurat det der skjønner jeg ikke. Jeg hater hva mobbingen har gjort med meg, den har ødelagt livet mitt og min utvikling på så mange måter, stjålet verdifulle år fra meg som jeg aldri får tilbake og gitt meg et hav av problemer jeg fortsatt sliter med den dag i dag. Mobbingen har ikke vært noe annet enn destruktiv, og jeg ser ikke hvordan noe positivt kan hentes ut av de erfaringene.

[Sameboe]

Jeg har mistet det som finnes av det å vise følelser etter mobbinga, greier ikke å grine whatever! Eneste som tar knekken på meg er begravelser, ellers ingenting!

[TheMartine]

Og det er positivt?

[Sameboe]

Og det er positivt?

Enkelte ganger er det positivt, enkelte ganger er det negativt... Er for eksempel possitivt at jeg takler at kvinnfolk slår opp, men er negativt vis jeg sitter blandt en forsamling, og en forteller noe alle andre bortsett fra meg griner av...da føler jeg meg bare dum.

[TheMartine]

Akkurat det med gråting vil jo alltid være et problem, da. Enten gråter man for ofte, for mye, eller så gråter man for sjelden og for lite. Jeg får tårer i øynene bare av å få SMS av Amnesty, jeg, og det er alt for mye av det gode.

[Smurstafa]

Veldig bra skrevet, og utrolig sterk lesing som river opp i gamle minner. Minner jeg for så vidt aldri ville vært foruten, etter som du også sa, de har gjort meg til den jeg er.

 

Akkurat det der skjønner jeg ikke. Jeg hater hva mobbingen har gjort med meg, den har ødelagt livet mitt og min utvikling på så mange måter, stjålet verdifulle år fra meg som jeg aldri får tilbake og gitt meg et hav av problemer jeg fortsatt sliter med den dag i dag. Mobbingen har ikke vært noe annet enn destruktiv, og jeg ser ikke hvordan noe positivt kan hentes ut av de erfaringene.

Det positive jeg kan hente ut av det jeg opplevde var at det hjalp til å forme meg til den jeg er i dag. En person jeg er veldig fornøyd med, og ikke minst stolt av å være. Ja, jeg har mine problemer som henger igjen fra den tiden jeg også, men akkurat nå ser jeg på det som et bevis på at jeg overlevde. Et bevis på min egen styrke. Et bevis på hva jeg kan klare å komme meg igjennom.

Jeg vet ikke hvordan jeg hadde vært nå hvis jeg ikke hadde opplevd det. Hadde jeg satt like stor pris på venner og familie? Hadde jeg hatt jobben jeg har nå? Hadde jeg vært.. meg?

 

Det kommer jeg nok aldri til å finne ut av.. MEN jeg er rimelig sikker på at det ikke hadde vært sånn.. Det var i den perioden i livet mitt hvor jeg fikk lære hvor viktig et godt vennskap er. Hvor utrolig viktig en kjærlig familie er. Og det var da jeg satt mye inne og "flyktet fra virkeligheten" og lekte meg med og lærte meg akkurat det jeg jobber med nå.

 

Ja, det var veldig mye vondt i den tiden. Og problemer jeg sliter med den dag i dag. MEN jeg kom sterkere ut i andre enden.

Har jeg lyst til å oppleve det igjen? Nei.. ikke for milliarder av kroner..

Vil jeg at andre skal oppleve det? Nei, ikke min værste fiende en gang..

Ville jeg slettet minnene om det nå som det er over, hvis jeg kunne? Nei.. For det har gjort meg til den jeg er..

 

Har du ikke fått noen positive egenskaper ut av mobbingen? Har du ikke blitt mer obs på andres følelser? Har du ikke blitt en bedre venninne som setter pris på vennene sine? Har du ikke blitt en bedre person mot andre, basert på hva du selv har opplevd?

Det har jeg, og det er i aller høyeste grad en positiv ting i mine øyne.

[TheMartine]

[...]Har du ikke fått noen positive egenskaper ut av mobbingen? Har du ikke blitt mer obs på andres følelser? Har du ikke blitt en bedre venninne som setter pris på vennene sine? Har du ikke blitt en bedre person mot andre, basert på hva du selv har opplevd?

Det har jeg, og det er i aller høyeste grad en positiv ting i mine øyne.

 

Det eneste jeg vet sikkert at jeg har fått ut av mobbingen, er utelukkende negativt. For alt jeg vet, kunne jeg vært et minst like empatisk og omsorgsfullt menneske om jeg hadde hatt en trygg og god oppvekst. Så nei, jeg vil ikke påstå jeg har fått noen positive egenskaper ut av mobbingen som jeg ikke kunne fått på andre måter.

 

Nå skal jeg ikke knuse hele innstillingen din til dette, for det er nok et langt bedre og sunnere syn du har på din fortid, enn jeg har på min.

 

 

Og forresten: Unner jeg min verste fiende å bli mobbet? Selvsagt. Jeg unner dem det alle sammen.

[Smurstafa]

Men det er akkurat det..

For alt du vet, så KUNNE du vært like empatisk og omsorgsfull..

Men for alt du vet, så kunne du også ha gått andre veien. Du kunne blitt som hvem som helst andre, som bryr seg altfor lite om sine medmennesker, behandler venner som noe som kommer og går, og kun bry seg om seg selv.

 

Du kunne blitt mye rart. Men faktaen er at fortiden har gjort deg til den du er i dag. Den personen som ER empatisk. Den personen som ER omsorgsfull. Du hadde garantert ikke vært den du er nå, uten fortiden din..

 

Og slapp av. Uansett hva du hadde sagt, så kunne du ikke knust innstillingen min til fortiden min.

[-Void-]

Alle som har prøvd å mobbe meg har mislykkes, i tidlige trinn fikk jeg søsknene mine til å jule de opp. Den største bøllen julte søsteren min opp(og det var komisk), det var et så stort hakk i platen for han at han sluttet helt. Pussig nok ble alle disse gode venner

 

Videre oppover har bare ingen klart å gjøre noe sånn mot meg uten å få noe å slite med selv, jeg har aldri vist nåde mot slikt, selv alene.

[Sameboe]

Alle som har prøvd å mobbe meg har mislykkes, i tidlige trinn fikk jeg søsknene mine til å jule de opp. Den største bøllen julte søsteren min opp(og det var komisk), det var et så stort hakk i platen for han at han sluttet helt. Pussig nok ble alle disse gode venner

 

Videre oppover har bare ingen klart å gjøre noe sånn mot meg uten å få noe å slite med selv, jeg har aldri vist nåde mot slikt, selv alene.

Greit at du ikke vil bli mobbet, men jeg mener det er max feighet å sende de eldre søskene på folka isteden for å handle opp selv

[-Void-]

Greit at du ikke vil bli mobbet, men jeg mener det er max feighet å sende de eldre søskene på folka isteden for å handle opp selv

 

Jeg viser ingen nåde mot slikt; søsken, feighet, skitne triks, angrep med kølle bakfra: Alt er lov.

Det eneste som hjelper mot det er å vise at det har en pris og at ingenting vil gå umerket.

[TheMartine]

 

Nei, jeg hadde ikke vært samme person uten den fortiden jeg har. Men, jeg ville heller vært kald, kynisk og egoistisk, framfor å leve med mobbing og resultatene av mobbing i 15 år. De egenskapene jeg kan ha fått på grunn av det som har skjedd meg, er uansett ikke verdt prisen jeg i så fall har måtte betale.

[Hamnli2]

Nei, å hente familie er ikke lov, det er svakt.

[V5R1X]

Er 100% enig med TheMartine. De psykologiske konsekvensene av mobbing er fremfor alt negative. Mobbingen kan kanskje gjøre deg til den du er, og du kan tom. være stolt av den du er, men du har uansett lidd større skade enn fortjeneste mentalt sett. MYE større skade...

 

Det å se tilbake på mobbingen som verdifulle erfaringer er bare en måte å hjelpe seg selv til å godta ting som de er/var.

Endret 18. mai 2009 av J-Core

[Hamnli2]

Martine, du skal være glad du ikke ble kald og kynisk fra mobbingen.

[TheMartine]

Greit at du ikke vil bli mobbet, men jeg mener det er max feighet å sende de eldre søskene på folka isteden for å handle opp selv

 

Det finnes da ikke rettferdig krigføring når man snakker om mobbing. Hva så om man er feig og ber om hjelp? Det viktigste er å stanse mobbingen, og ikke å være seiersherre med all æren i behold.

 

Martine, du skal være glad du ikke ble kald og kynisk fra mobbingen.

 

Hvorfor, om jeg tør spørre?

[-Void-]

Nei, å hente familie er ikke lov, det er svakt.

 

Synest det er ganske smart å gjøre jeg av en som nettop hadde startet på skolen, det var da det skjedde.

 

Det var spesiellt morro å få søsteren min til å sette den største bøllen på plass. Muligens litt sadistisk, for jeg spurte spesiellt om hun kunne ordne han.