Jeg forteller om mobbingen...

[Samuro]

Jeg har lenge vurdert å skrive om min egen opplevelse av å bli mobbet, og prøve å få frem hvordan det er å være ensom midt i mengden. Jeg har lenge utsatt det, nettopp fordi det er vanskelig å skrive om. Det er vanskelig å få det frem slik at det oppleves, det er vanskelig å få det frem slik at det ikke virker som sutring. For det vil jeg aldri gjøre - for selv om mobbing er et helvete når det pågår, og svært mange blir merket for livet av det, så er jeg takknemlig for det. Det har gjort meg til den jeg er - og jeg liker hvem jeg er. Jeg oppfordrer alle til å lese og dele sine meninger om det jeg skriver her, for mobbing er et tema som aldri blir diskutert nok!

 

This is my life:

Jeg har egentlig aldri vært helt sikker på når det begynte. Mobbingen var ikke alltid like direkte, men den var alltid til stede i en eller annen form. Fysisk, psykisk, bevisst og ubevisst. Jeg var i stor grad klassens klovn fra jeg begynte på skolen.

 

Jeg tror første året gikk sånn passe, men det tok ikke lang tid før jeg ble stemplet som klassens dust. Jeg hadde nemlig en tendens til å søle melkekartongene nokså ofte når vi spiste, og slikt passerer ikke øynene til et kvikt barnesinn. Allikevel var hun der. Jenta med stor J, som reiste seg opp og hentet litt papir og hjalp meg når jeg skulle tørke opp. Gang på gang, uten at vi en gang var venner. Jeg husker jeg bevisst satte meg ved siden av henne på første skoledag nettopp fordi jeg syns hun var vakker. Det er tragisk at en bilulykke frarøvet verden hennes nærvær før hun var fylt 16.

 

I løpet av de fire første årene på barneskolen økte mobbingen. Jeg ble plukket på, frosset ut, og kalt stygge ting. Jeg nedverdiget meg selv ved å spille “slave” for de kule guttene slik at de kanskje kunne like meg litt. Bar ryggsekken hjem til døren deres, gav dem bursdagsgaver selv om jeg ikke kom i bursdagene deres, de kortvarige smilene var verdt det for meg. Allikevel var det i lengden ikke nok. En gang da jeg sto med hendene fulle av steiner som beskyttelse, med en stor gruppe barn foran meg som skulle ta meg, så var det faktisk én som løp bort og ville stå på min side. Jeg ropte “Pass deg, jeg kaster”, og han svarte med “Nei, jeg vi jo være på ditt lag”. Så snudde jeg oppmerksomheten mot gruppen igjen, mens jeg sa “Ok, men ikke løp - for da kaster jeg stein på deg”. Jeg var allerede da vant med å måtte beskytte meg fysisk; barn kan være forferdelig voldsomme. Det tok bare to minutter, så løp han. Jeg kastet. Traff en ung rygg som gikk i bakken før jeg kunne si “FY FAEN DIN JÆVEL!!!”. Han gråt. “Hvorfor løp du?”. “Jeg skulle bare hente steiner jeg også…”. Han skulle bare ha beskyttelse han også. Ordene fra de andre haglet. Jeg husker ikke mer. Tror jeg løp. Men ikke hjem, de skulle ikke vite dette. Men faen heller, han ville være på min side!

 

Vi spoler litt frem. 3. klasse. Fem-seks gutter fra skolen står tettpakket rundt meg og kjefter og skriker til meg. Jeg føler meg uendelig liten, og har ingen vei å gå. Trengt inn i et hjørne. Sittende på et toalett. Ydmykelse. Den kule tar opp toalettkosten. “Denne har vært i dass” sier han, før han dasker meg i låret med den. Øynene blir røde. Armen heves. Jeg ser opp, skjønner hva som kommer. Plutselig kjenner jeg en helt intens smerte, og jeg blir svimmel. Toalettbørsten kastes på gulvet, og rommet er tomt. Tårene velter ut. Bøyd ned, hendene på hodet - tiden gikk i ring. Plutselig hører jeg en lyd...

 

 

Les resten her...

[Gjest guesther]

Takk

[HaterDiskus]

Sånt gjør meg trist..

[Naiits]

Utrolig bra skrevet!

[introspector]

Fantastisk bra skrevet.. kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Flott at du har det bra i dag - tror de som kommer seg opp igjen etter slike opplevelser gjerne blir svært sterke og reflekterte mennesker.

 

Sterkt av deg å sette ord på det hele, og legge det ut for alle og enhvers åsyn. Skriver bra gjør du også!

[TheMartine]

Lyder kjent.

 

Jeg hater sånne unger, forresten. Og inkompetente foreldre som oppdrar sånne unger.

[HaterDiskus]

Det er nok definitivt hos foreldrene den største feilen ligger, ja. Er jo ofte slik at de som har foreldre som mobbet også mobber selv.

[TheMartine]

Ja, enten det, eller så har de foreldre som ikke har tid til å vise dem omsorg og lære dem grunnleggende verdier i livet. Eller foreldre som bare er dumme. Mange muligheter, men moralen er at ingen barn er født mobbere.

[HaterDiskus]

Jeg har alltid hatt 100% frie tøyler, men jeg endte ikke opp som mobber av den grunn.

[introspector]

Jeg vil nesten si at barn ER født mobbere, da våre første og sterkeste instinkter er selvhevdelse og overlevelse. Barn er ikke født uskyldige; barn er bare uerfarne, uformede... og mange har en enorm kapasitet for selvhevdelse, ubarmhjertighet og direkte ondskap.

 

Foreldre har et ansvar, ja. Barn er dog nokså kløktige, og vet for det meste godt når det de gjør er galt. Foreldre er ofte blendet av kjærlighet til eget barn, og når barnet bevisst søker å skjule hva som skjer gjør dette det ikke enklere for foreldre å nødvendigvis forstå at barnet er en mobber.

 

Jeg legger det tyngste ansvaret på de voksenpersonene som faktisk er til stede der brorparten av mobbinga finner sted - lærerne. Om barn gjemmer seg i klasserommet i stedet for å gå ut i friminuttet er det gode grunner til dette. Om det samme barnet ofte har blåveiser og skrubbsår er det som oftest ikke fordi det er klosset. Egen erfaring er at mange lærere mer eller mindre gir blanke og trekker unnskyldende på skuldrene, selv når barn og foreldre direkte konfronterer dem med at et problem eksisterer.

[Hansoen]

Meget bra skrevet. Kjenner meg delvis igjen i dette her... Var nok ikke like sterk psykisk som deg i så ung alder, men som deg fikk jeg nok en del bank for å ikke la folk bestemme hvordan jeg skulle oppføre meg. Tror at det å bli mobbet har styrket meg som menneske. Tror også jeg har blitt mer empatisk av det. Jeg vet selv hvordan det er å føle seg jævlig og mindreverdig ovenfor andre mennesker. Flott at du tør å sette ord på dine egne opplevelser. Og for å være helt ærlig her, så synes jeg mer synd på mobbere enn på ofrene dems. Mobbere eier ikke empati eller noe, ofrene kommer ofte styrket ut. Bare synd det er en del som ikke kommer seg ut...

[Pokey]

Jeg husker at selv om jeg sa til lærerne at jeg ble banket ute, var det ingen unntak for reglene som sa at absolutt alle måtte være ute.

 

Jeg blir jævlig sur når jeg leste dette og det nederste avsnittet.. Det er akkurat slik det er. Lærere suger. Alle lærere skjønner ikke alvorligheten i noe som helst. Lærere favoritiserer. En gang ble jeg slått midt i ansiktet på skolen, og læreren brydde seg ikke. Senere samme dagen kastet jeg en snøball på noen (snøballkrig) og læreren tok meg inn på et rom og snakket om atferden min og alt mulig. De favorittiserer. Jeg gjør nesten aldri noe galt, men når jeg gjør det så blir jeg tatt ut på gangen fire ganger pr. time, må sitte igjen, snakke med lærere og all mulig dritt, men når de som plager andre og mobber og sånt gjør det, så bryr de seg ikke. Lærere er så jævla fuckings inkompetente som det går ant. Nå blir jeg veldig sur her, men når jeg tenker etter - lærere er noen helvetes drittsekker.

[DecadentAtheist]

Å sette deg ned og gå så nøye gjennom en slik opplevelse er veldig godt gjort.

 

Kjenner meg igjen i mye.

 

Var en episode der en venn av meg ble plaget noe veldig av en gruppe mennesker. Husker ikke om jeg faktisk tilfeldigvis var blant gruppen, eller i nærheten. Men gikk for å være på hans side. Han tok kvelertak på meg. Jeg måtte bare komme meg løs og løpe bort, men skjønte allikevel like etterpå hvorfor han gjorde det. En slik raseri-fyllt panikk. Møtte han og dro på cafe en måned siden. Noen år siden sist vi har møttes, men har vel alltid vært venner etterpå, selv om vi har mistet kontakten. Godt å se hvor fint han har kommet seg gjennom det også. Han skiftet skole, måtte busse i en time hver dag tror jeg, sikkert det beste som kunne skje han. Kjipt for meg da.

Endret 17. mai 2009 av DecadentAtheist

[TheMartine]

Jeg har alltid hatt 100% frie tøyler, men jeg endte ikke opp som mobber av den grunn.

 

Ja, og jeg ble mobbet av min egen far, men ble ikke mobber, jeg heller.

 

Det jeg mener, er at barn som opplever omsorgssvikt i oppveksten, gjerne kan utvikle et noe kaldt menneskesyn, og dermed ha lettere for å bli mobbere. Men det er jo ingen fasit på hvordan man lager en mobber, så dette nevner jeg bare som én av mange mulige årsaker.

[Henrikenn]

Virker som du er utrolig sterk psykisk!

[Tosha0007]

Utruleg bra attfortald dette. Måten du har kjempa deg gjennom barndommen til å bli den du er i dag er sterk. Gid fleire (tidlegare) mobbeofre hadde den same psyken som deg. Er utruleg fint når ein får nye vener som hjelper ein gjennom dei harde tidene, samstundes som sjølvbilete betrar seg.

[Nostalgisk]

jeg kjenner meg igjen i det du skriver. det startet i slutten av barneskolen med utfrysning,drittslenging osv.ble aldri invitert på hverken det ene eller det andre av noen.gikk dermed glipp av mye i ungdomsårene og ble vandrene som en ensom ulv. jeg lærte å bli selvstendig og stå på egne ben av det.dette hadde dog sin pris. utfrysningen som gav den sterke følelsen av å være uønsket gjorde at jeg ikke klarer å være så sosial som jeg normaltsett burde. jeg er redd for å ikke være bra nok.

 

jeg har sagt det før og sier det igjen; det er rart hvordan en håndfull individer ved hjelp av primitiv ordbruk og vulgær maktbruk kan ødelegge en persons livskvalitet så kraftig.

[Konkulf]

Jeg ble selv mobbet fra 6 års alderen og opp til 12 år.

 

Bra at det går bra med deg!

 

Mvh Xerius987! ^^

[Alpha-dog]

Wow! Du forteller utrolig godt, jeg kan hverken huske eller fremstille det som skjedde på den tiden like godt som du nettopp gjorde

 

Fy faen...jeg har aldri felt en tåre fordi ting har rørt meg eller såret meg, men dette gikk virkelig inn! Jeg ante ikke at barn så unge som det hadde det så forferdelig. Jeg har aldri blitt mobbet, vel jeg trodde at jeg ikke kom til å bli det til det motsatte ble bevist så sent som i 8. klasse (men det er en anne historie), så jeg har egentlig ikke så veldig innsikt i hvordan det er. Jeg vet bare nå at min egen "lykkelige" barndom ikke er til å sammenlignes mot et knust barndomshjerte pga små drittsekker som rett og slett ikke har en egen oppvekst.

 

Jeg leste noen av innleggene her og er enig med dere: mobbere blir avlet frem av foreldre som ikke oppdrar barna rett og gir dem etisk livssyn.

[Dumrian]

Veldig fint skrevet. Personlig har jeg vært såpass heldig at jeg aldri har opplevd å bli mobbet eller hatet, men jeg vet om flere som har opplevd dette daglig, noen fra barneskolen og til videregående skole.

 

 

Når jeg tenker tilbake, så er det så lite som skal til for å bli fryst ut, det er så små tilfeldigheter som kan avgjøre om man blir sett på som et offer for resten av skolegangen. Jeg husker en person på barneskolen først ble kritisert (kanskje ikke det beste ordet å bruke) fordi han hadde et par bukser med hull i. Det var sånn det starta, deretter utviklet det seg videre til alt mulig som var negativt med denne personen. Tenk deg om han ikke hadde brukt denne buksa, eller om vi hadde bare oversett dette hullet, da hadde han nok hatt en helt annen start på livet.

Heldigvis var ikke jeg en av mobberne, men som 99% av de fleste mennesker så er det vanskelig å ikke le eller noen ganger leve med resten av klassen når noe rundt denne personen skjer.

 

Jeg tror det er utrolig viktig at også lærerene er klar over problemer i klassene rundt om i Norge. Utrolig mange lærere velger ofte å overse eller å ikke legge mye vekt på mobbing. Det er ikke vanskelig for en lærer å skaffe seg oversikt over hvem som er klassens utskudd, og lærerene burde kunne gå inn og prøve å løse mobbingen på et tidlig stadie. Jo lengre det holder på, jo vanskeligere. Mange lærere er flinke... men mange er også ikke så flinke.

 

Jeg husker når vi hørte om denne "kampen mot mobbing" for endel år sida, rundt 1999-2000, så skjønte jeg ikke hva alt oppstyret var om. Jeg husker jeg spørte mamma; "hvorfor?", fordi jeg ikke skjønte at det var et problem hos noen mennesker.

 

Igjen, utrolig bra at det går bra med deg. Et godt klassemiljø er alfa omega for å forebygge mobbing. Kampen mot mobbing starter hjemme og på skolen.