Jeg har ingen venner. 17 år.

[Balatro]

Hei,

 

Jeg har kanskje ikke så mye å bidra med, men vil anbefale at du forsker litt på musikk...kanskje du finner noen du har noe til felles med den veien?

 

Hører alltid på Morrissey og/eller The Smiths selv når jeg føler meg helt alene i verden, og det hjelper:) (Og nei, tekstene er _ikke_ ironisk ment.) Du finner en del på youtube.com, feks. denne:

 

Sier alt, mener nå jeg...........

 

Lykke til i livet - og du er ikke alene:)

[Gjest Gjest]

Hei! Jeg hadde nesten nøyaktig det samme problemet for ca 2 år siden (er 18 nå). Det begynte på ungdomsskolen, da jeg brukte all tid foran PC-en; og jeg fant sjeldent ut på noe på ettermiddagene og helgene. Da jeg begynte på videregående, gikk ting en god del bedre, og følte at jeg kom godt overens med en gruppe på ca 5-10 i klassen. Men de dårlige vanene fra ungdomsskolen gjorde at jeg sjeldent eller aldri møtte disse på fritida. Det gjorde ikke ting bedre at foreldrene mine nettopp hadde skilt seg, og at jeg dermed ikke ønsket å ha noen hjemme hos meg.

 

Men på denne skolen sluttet jeg etter første året fordi jeg ville ta realfag, noe de ikke tilbød der. På den nye videregående skolen begynte jeg å gå på kino med noen i klassen; ofte var vi bare 2, av og til flere. Men dette hjalp veldig, og det tok ikke lang tid før jeg også begynte å dra hjem til dem, og også bli med på bursdager og andre fester, etter hvert også hos venners venner, noe som var helt utenkelig på slutten av ungdomsskolen og begynnelsen av vgs.

 

Nå som 3. klasse er over vet jeg at jeg har beholdt et par veldig nære venner og mange flere som jeg sikkert vil holde kontakt med fremover.

 

Så mitt forslag er følgende: Spør noen i klassen/parallellklassen (som du kjenner litt fra før av/kunne tenkt å bli litt bedre kjent med) om de vil være med på kino. Det kan være vanskelig til å begynne med, men ikke ta et nei for et nei (men ikke insister for mye, du kan jo spørre igjen litt senere). Si gjerne at du har lyst til å se en viss film, og foreslå konkrete tider. Da er det lettere å få med seg folk. Velger du en litt tidlig film kan dere også spise ute etterpå, og da har dere minst ett felles samtaleemne: filmen.

 

Noe annet som andre har foreslått er å bli med på aktiviteter, som paintball, klatring eller kanskje andre ting som ikke alt for mange driver med. Prøv å se etter ting som kan være spennende, ta litt initiativ. Kanskje kan du også snakke med foreldrene dine hvis du ikke har et dårlig forhold til dem; hvis de kjenner situasjonen din fra før av vil de kanskje prøve å hjelpe til. Hvis ikke de vet at du føler deg isolert, er det kanskje på tide å snakke med dem om det.

[Sitronsaft]

Da burde dere blitt med på noen av forumtreffene som arrangeres i Bergen. De er faktisk meget koselige. Høy sosial faktor. Ikke minst en mulighet for å møte og bli kjent med nye folk.

Jeg vurderer faktisk å ikke komme i det hele tatt, fordi jeg er så dårlig til å snakke med fremmede. Greier ikke åpne meg, føler at jeg bare er veldig kjedelig.

[Hillebillys]

Da burde dere blitt med på noen av forumtreffene som arrangeres i Bergen. De er faktisk meget koselige. Høy sosial faktor. Ikke minst en mulighet for å møte og bli kjent med nye folk.

Jeg vurderer faktisk å ikke komme i det hele tatt, fordi jeg er så dårlig til å snakke med fremmede. Greier ikke åpne meg, føler at jeg bare er veldig kjedelig.

 

 

bare vær der.

du trenger ikke og bli festens midtpunkt

[Tesso]

Akkuratt som meg jo:D

 

I just found a twin soul out there, lucky me ey!

 

Viss du finn ei oppskrift please let me know.

 

takker

[Gjest Slettet-lQle7N2M]

Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det som ble sakt her, så jeg føler jeg har noe å si om saken.

 

 

Gjennom familie i helsesektoren og en personelig interesse i psykologi har jeg sett og hørt mye av det værste scenarioene når det gjelder ensomhet og sosial angst. Jeg kjenner til en person som hadde så stor sosial angst at han ikke turte å møte opp i sin egen fars begravelse. Jeg har ikke lyst til å ende opp som en slik person.

Sosial angst er en forferdelig destruktiv ting.

 

Det som virkelig forandret mitt syn på slike ting i mitt eget liv, er hele det psykologiske begrepet: Figth or Fligth.

Vår hjerne er ikke skapt for den verden vi lever i idag, den er skapt for å overleve i den farlige verden som steinalder-mennesken levde i. Og hjernen din bryr seg ikke i det minste om du har det bra, den vil bare at du skal overleve lenge nok til å formere deg. Og når noen av disse ur-menneskene møtte en fare, som en sabeltann-tiger så var det noen som valgt og kjempe. Og andre ville velge å flykte. Figth or Fligth.

 

Vel, verden har forandret seg. Vi lever i en veldig trygg verden, og det er meget skjelden vi møter på sabeltann-tigere i vår verdag. Og den delen av vår hjerna som var ment til å beskytte oss fra fare i steinalderen gir oss nå i dag ting som angst. Hvis du en gang unviker en ubehagelig situvasjon eller hendelse, så vil hjernen din tenke: jeg overlevde denne gangen så jeg hvis jeg unviker neste gang også så har jeg større sansynelighet for p overleve neste gang også. Denne effekten fungerer selv på enkle ting som å ta telefonen når noen ringer eller starte en samtale med noen du ikke kjenner så godt.

 

Jeg ble klar over denne effekten for en del år siden, og det gikk opp for meg at jeg i alle år har vært en person som alltid har unnviket en ubehagelig situvasjon. Og jeg har kjempet i mange år for å forandre min automatiske respons fra Fligth til Figth. Og jeg har nå kommet så lang at når jeg møter på en slik situvasjon så bare må jeg kjempe mot den, uansett hvor liten og ubetydelig. En av disse tingene er å ta mer kontakt med andre mennesker. Jeg begynner nå etter sommerferien på en ny skole hvor jeg vet jeg vil møte mange som har like interesser som meg, og mulighetene for noen langvarige vennskap er store.

 

 

Så i oppsumering, hvis du ikke liker situvasjoen din. Gjør noe med det, finn fram figtheren og motivasjonen du har inne i deg og gjør de tingene du vet må til for å forandre situvasjonen. Selv om du absolutt ikke har lyst, og det føles helt forferdelig. Det er rett og slett det som må til om du ikke vil ende opp som en person som er så kontrolert av sine følelser at du ikke en gang tør å gå i din fars begravelse.

 

Mattivc out

[Schwarzkopf]

Veldig inspirerende sagt. Nå lærte jeg noe nytt i dag og ! Folkens, det at vi andre her kan gi dere oppmuntrende ord og si hva der burde gjøre, er en ting; vi kan kun vise dere veien, men det er DU som må gå den!

[Snorre]

Da burde dere blitt med på noen av forumtreffene som arrangeres i Bergen. De er faktisk meget koselige. Høy sosial faktor. Ikke minst en mulighet for å møte og bli kjent med nye folk.

Jeg vurderer faktisk å ikke komme i det hele tatt, fordi jeg er så dårlig til å snakke med fremmede. Greier ikke åpne meg, føler at jeg bare er veldig kjedelig.

Jeg kjenner følelsen. Pleide selv å være litt innesluttet og sjenert. Var ikke flink å snakke med andre folk i det hele tatt. På de to første forumtreffene ble det til at jeg mest satt og hørte på de andres konversjon. Men nå etterhvert har jeg blitt flinkere og flinkere i å snakke med ukjente mennesker. Fortsatt er jeg ikke de mest utadvendte, men herre så det har hjulpet å treffe ukjente mennesker i en sosial setting. Vanligvis treffer man jo ukjente mennesker i en usosial setting (skole, studier, jobb eller annet) og da føler man gjerne at man ikke har noen unnskyldning eller grunn for å snakke om løst og fast. Forumtreff derimot gir en anledning til å treffe ukjente mennesker og være sosial med dem. At man i tillegg gjerne tar seg noen edle dråper på treffene hjelper også på. Så du bør absolutt komme. Det gjør ikke noe om du ikke er den som snakker mest eller har det aller mest interessante å fortelle på treffet. Det viktigste er jo at du blir med. Om du så blir med på senere treff også, kan du bli mer trygg på situasjonen og bli mer pratsom etterhvert. Tro meg, det finnes mange emner å prate om på slike treff. Ikke minst har man ihvertfall to felles interesser, forumet og teknologi. De fleste som henger på forumet er over middels interessert i datamaskiner, internett og teknologi.

Endret 21. juni 2009 av Snorre

[Gjest Gjest]

Vis du vil ha noen å snakke med, legg meg til: [email protected]

 

Har det på akkurat samme måten....

[2ball_]

Da burde dere blitt med på noen av forumtreffene som arrangeres i Bergen. De er faktisk meget koselige. Høy sosial faktor. Ikke minst en mulighet for å møte og bli kjent med nye folk.

Jeg vurderer faktisk å ikke komme i det hele tatt, fordi jeg er så dårlig til å snakke med fremmede. Greier ikke åpne meg, føler at jeg bare er veldig kjedelig.

 

 

bare vær der.

du trenger ikke og bli festens midtpunkt

tror ikke noen blir sittende utenfor på forumtreff.. i så fall hadde jeg blitt meget skuffet over dette forumet. nå har jeg et intrykk av at det hovedsaklig er greie og snille folk med vett i skallen og forståelse for folk rundt seg.

 

noen som vet ca. hvorlenge det er ril neste forumtreff i bergen? kunne gjerne tenkt meg å komme

 

edit: fritt for å legge meg til på msn, btw.. søker alltid nye folk å prate med

men send en liten PM så jeg ikke blir så forbauset

finner msn-adresse på profil..

Endret 22. juni 2009 av 2ball(s)

[KvitKnekt]

Du kan sjekke tråden for forumtreffet (signaturen min).

Vi tar debatten videre der

[probin]

dra på forumetreffet sier jeg bare! ja det er litt "skummelt" når 10 ukjente mennesker kommer bort til deg å spør "HEI.. er du Probin?" men det går over

 

det gikk veldig bra for meg. jeg kjente ingen der da men ble det utover kvelden! (husker til og med alle navnene :S)

[Tesso]

Hvor i landet bor du da?

Bergen.

 

Som andre sier, prøv å finn en interesse som mange andre deler.

Start i speideren. Man blir aldri for gammel for friluft og plankespikking.

Skulle ønske jeg hadde en slik interesse.

Fotball, synging&dansing, slike "normale" ting.

Men slikt interesserer meg ikke, og jeg vil si at løpet er kjørt når det gjelder å starte på noe nytt.

 

Speideren kunne funket for ti år siden.

Men akkurat nå er det vel ganske pedoish å gå der.

Og det blir ikke mindre pedofilt med tiden.

 

Det tar tid a bygge opp en sosial karakter som du er fornoyd med, for det er det det handler mest om - hva du selv tenker og foler.

Takk for tipsene.

Jeg er relativt fornøyd med den jeg er.

Jeg tror jeg kunne bli likt av en jeg ville likt.

 

Men jeg har ikke noe utgangspunkt, jeg har ingen sosial omgangskrets.

Alle andre tar det som en selvfølge at det alltid "er noen der" som de kan være med.

 

Jeg har ingen jeg kan ringe til og spørre "du kan jeg ta en tur opp til deg?", "skal vi samle gjengen og ta en pokerkveld?", "ta en tur på byn og sjekke opp damer?"

 

Eg skal til Bergen til hausten! /cheer

 

Im up for anything if you see me arooouuund:P

[Snorre]

tror ikke noen blir sittende utenfor på forumtreff.. i så fall hadde jeg blitt meget skuffet over dette forumet. nå har jeg et intrykk av at det hovedsaklig er greie og snille folk med vett i skallen og forståelse for folk rundt seg.

 

noen som vet ca. hvorlenge det er ril neste forumtreff i bergen? kunne gjerne tenkt meg å komme

 

edit: fritt for å legge meg til på msn, btw.. søker alltid nye folk å prate med

men send en liten PM så jeg ikke blir så forbauset

finner msn-adresse på profil..

Neste forumtreff i Bergen skulle egentlig vært for en uke og litt siden. Men det ble utsatt. Vimdiskuterer nå muligheter for å ha treff neste helg. Se tråden her.

[Gebby]

Dere vet å spore av

 

Tja, jeg har nok aldri hatt det helt som deg, så det blir ikke first hand kunnskap, og mye er sikkert sagt, men da kan det sies på nytt.

 

Først og fremst er det helt uunnngåelig å melde seg inn på en eller annen fysisk aktivitet, gjerne noe sært og kult. Kampsport, golf, leirdueskyting eller noe sånt. Treningssenter funker kanskje, men siden du er dårlig i å holde en samtale gående er det kanskje ikke perfekt. Det er mange grunner til å ha en fysisk aktivitet: Trening -> sexy - alltid bra! Noe å gjøre istedetfor å sitte og vente på at noe skal skje. Sted å møte nye folk. Ting å snakke om med folk du allerede kjenner litt.

 

Forumtreff er sikkert gøy det, aldri vært på det selv, men akkurat den læringsverdien du får av å bare snakke med folk vil jeg tro du får av bare å ta en tur på byen. Kanskje litt vanligere å gjøre det sammen med noen andre, men jeg mister entouraget mitt sikkert halvparten av gangene jeg er ute og det går alltids fint, så om du er flau over å dra ut på egenhånd kan du jo bare si at du ikke finner vennene dine. På byen finner du alltid folk som vil møte nye mennesker

 

Folkehøyskole er en genial idé om du er på det stadiet at det er en mulighet, men du må passe på at du ikke går inn i gamle vaner. Der er det ingen som kjenner deg fra før av, og de vil ta kontakt, men da må du gi litt av deg selv også. Om du absolutt er dårlig sosialt får du bare lese deg opp på noen musikkartister, se noen bra filmer og litt sånn, og bare vri samtalen direkte på det. Ingen bryr seg i lengden om at en samtale kom ut av ingenting, det er gøy uansett.

 

Vet ikke jeg, mye rart som kom ned nå. Men hvis du vil ha kontakt med de du går i klasse med, prøv å gjør deg selv litt annerledes. Kjøp deg en helt grønn bukse og bruk en gammel skinnsekk, ta med diabolo på skolen og kast viskelær på læreren. Akkurat nå har kanskje folk et inntrykk av at du er mr. sitte i hjørnet og ikke snakk til noen, men om du gjør deg selv litt mer spennende mister de fort det inntrykket. Høres kanskje rart ut, men har sett det fungere i praksis.

[hestpeisen]

Akkurat nå har kanskje folk et inntrykk av at du er mr. sitte i hjørnet og ikke snakk til noen, men om du gjør deg selv litt mer spennende mister de fort det inntrykket. Høres kanskje rart ut, men har sett det fungere i praksis.

"Han syke som skulle vært innlagt på psykiatrisk" er bedre enn "han som aldri sier et ord"?

 

[Pug]

Jeg synes det du skriver i første post høres veldig likt ut i forhold til hvordan jeg hadde det når jeg gikk på videregående. Jeg satt hjemme med familien og så på film/whatever når "alle" andre var ute og gjorde "normale ting" i helgene. Sikkert flere som kjenner seg igjen på akkurat det. Følte meg også unormal og på slutten av vgs var jeg rimelig deprimert (flere faktorer som førte til det, men følelsen av å være "unormal" og skille seg ut spilte nok en rolle der, i tillegg til å sitte foran PC'en i tre år mer eller mindre sammenhengende).

 

I ettertid ser jeg nok at den videregåendeskolen jeg begynte på antakeligvis ikke var ideell for meg, og at mange av folka der ikke var helt på samme bølgelengde som meg (det var en privat vgs som jeg begynte på bare fordi jeg bodde 5min unna).

 

Ofte er det bare litt tid som skal til for at man har det bedre og begynner å innse at man kanskje ikke er så unormal som man trodde Jeg gikk direkte fra vgs til folkehøgskole, noe som er det smarteste jeg har gjort - Traff min bedre halvdel der (som jeg nå bor sammen med), og har begynt å innse at det å være akkurat som alle andre ikke er noe jeg gidder å strebe etter.

 

Har hatt plenty muligheter til å dra ut og være sosial med felles studenter her i Trondheim (noe som var utenkelig når jeg gikk på vgs; "hvem ville finne på noe med meg?"), men jeg gjør bare det om jeg har lyst (og ikke bare for å være "normal" som alle andre). Så lenge man har det bra med seg selv så spiller det ikke noen rolle hvor "normal" man er.

 

Poenget mitt er vel at selv om du føler deg unormal og venneløs akkurat nå, så vil dette forandre seg. Om det ikke forandrer seg akkurat nå, så vil det gjøre det om noen måneder, eller kanskje år (kanskje ikke så mye til trøst akkurat nå). Det kan jo godt hende at du bare har havna i "feil klasse" og ikke har så mye til felles med de folka du går på videregående med. En mulighet da er jo å begynne på en annen skole, noe som er litt drøyt men absolutt noe å tenke over.

 

Ser at flere har foreslått å bare "kjøre på" og gjøre ditt yttereste for å passe inn. Det er vel også en mulighet antar jeg, men personlig skjønner jeg ikke at folk gidder å anstrenge seg så utrolig bare for å passe inn sammen med folk de i utgangspunktet ikke har noe til felles med.

Endret 29. juli 2009 av Pug

[Gebby]

Hestpeisen: tja, hver sin smak kanskje, men jeg foretrekker å bli sett på som litt spesiell og med en litt annen smak enn å være en som bare nikker og følger andre uten å være noe selv. Spørs vel litt hva man vil gå for.

 

pug: enig i at det ikke er noe å strebe for å bare bli som alle andre eller å passe inn i alle miljøer, det finnes jo ikke værre enn folk som absolutt må ha alle til å like seg. Men hvis man er misfornøyd med den personen man er i sosiale sammenhenger, at man ikke er utadvendt nok eller ikke sier nok ting, holder igjen etc, så er det tydelig at man har lyst til å endre seg. For mange kan det nok sikkert være en løsning å prøve å godta seg selv som en litt mindre utadvent person though

[H3N]

Akkurat nå har kanskje folk et inntrykk av at du er mr. sitte i hjørnet og ikke snakk til noen, men om du gjør deg selv litt mer spennende mister de fort det inntrykket. Høres kanskje rart ut, men har sett det fungere i praksis.

"Han syke som skulle vært innlagt på psykiatrisk" er bedre enn "han som aldri sier et ord"?

 

På en måte ja...

Da jeg gikk på barneskolen, da jeg var 10-13 år, så var jeg den som alltid laga kødd i klassen.

Savner egentlig den tida, alt var så enkelt da, største bekymring var neste gang jeg skulle spille fotball

 

I dag er jeg i omtrent samme situasjon som deg, sikkert verre enn deg og..

 

I løpet av ungdomskolen begynnte jeg å falle veldig ut sosialt etterhvert, i fjort begynte jeg på vgs, droppa ut, passet ikke inn på den skolen og orka bare ikke mer, men etter sommerferien skal jeg ta meg litt i nakken, og begynner på en ny skole som er litt sånn spesielt tilrette lagt, får se åssen det går..

 

Hadde vi bodd i samme by burde vi nesten funnet på noe sammen

 

Har ikke noen råd utover det, bortsett fra lykke til, og ikke gi opp..

 

Forrestesten veldig interessant det Mattivc sier om "Fight or Flight.

[Gjest bjørn]

hei jeg vil bare si jeg er 17 også, blir 18 som du også blir hehe:P men du tar helt feil når du sier ALLE har venner, jeg hadde mange venner før men eg fant ut at det var ikke så gøy å være med de, det fins to typer mennesker, de som er alene og liker det og de som er alene og er svært ensomme som du er.jeg er alene også men jeg trives helt greit, selvfølgelig skulle eg ønske eg hadde mange venner og sånt men ikke alle er heldi så bare vær glad at du lever godt og ikke har noe alvorlig sykdommer som mange i verden har.