Populær på skolen, men det stopper der.

[Gjest Ensommen]

For at dere skal få litt innsikt må jeg kanskje først fortelle litt om meg selv, situasjonen jeg er i og hvordan jeg havnet der.

 

Jeg er en 17 år gammel gutt fra en mellomstor by et sted på sør-/øst-landet.

Jeg har aldri blitt sett på som den mest populære og har aldri vært den første folk tar kontakt med for å ta med når det skjer noe.

Det hele startet da jeg startet på ungdomsskolen, jeg søkte meg inn i en klasse som hadde et tilbud om mer naturfag, turer og friluftsliv. Flott tenkte jeg, det tenker jeg ikke nå.

Var før det aldri den som skrek høyest i gangene eller den mest utadvendte men jeg hadde de guttevennene jeg følte jeg trengte og tenkte ikke mer på det, ting fikk komme av seg selv.

Ulempen med denne klassen var at det var noen gutter der, 4- 5 stykker som ”tok litt stor plass” som fra starten av skulle ha oppmerksomhet og som skjøv fullt normale meg litt ut til siden.

Jeg ble etter hvert venner med noen jeg følte var ganske like meg, vi spilte fotball, dataspill, hadde lan og sånn en 5 -6 stykker og akkurat da var en slik fast vennegjeng det eneste jeg trengte.

Samtidig med dette var ”alle” andre ute og utvidet sine vennekretser mens jeg i disse tre årene stort sett holdt meg til de samme menneskene.

Mot slutten av ungdomsskolen innså jeg hvor dum jeg var som ikke gjorde mer for å bli sett på som en mer ”omgjengelig” person, noe jeg faktisk er.

Jeg gjorde det jeg følte jeg var kul nok til, gikk med de klærne jeg følte jeg var ”kul” nok til å gå med og unngikk å være alt som ikke var ”normalt” og forventet av en person som jeg litt nede på ”rangstigen”- (for å illustrere hvor kul jeg ikke trodde jeg var: Jeg kjøpte et par sko, fargerike adidas sneakers som i butikken virket som de feteste skoene jeg hadde sett. Jeg kjøpte de i sommerferien men jo nærmere skolestart kom desto mindre følte jeg at jeg var kul nok til å bruke de skoene.

Så jeg begynte å gå tur med skoene hver dag og hoppet til og med i et utbrent bål fullt av aske for å få skoene til å miste de knæsje fargene og for å få dem til å se så slitt ut at jeg følte jeg kunne gå med dem). Følte ikke jeg kunne gjøre ditt eller gå med datt fordi jeg ikke trodde jeg var ”kul” nok.

 

Videregående startet og i sommerferien før det innså jeg hva som var i ferd med å skje, vennegjengen fra den gamle klassen kom ikke lenger til å være der og hvis ikke jeg gjorde noe kom jeg til å ende opp uten noen. Et ganske drastisk endring i hvordan jeg så på meg selv skulle til.

Jeg måtte bli mer utadvendt, by mer på meg selv og rettogslett gi faen i hva jeg ikke var kul nok til.

Skolestart og et nytt meg var på plass, sommerferien uten den gamle skolen til å presse meg ut og få meg til å føle meg ”ukul” hadde gitt selvtilliten et lite puff. Etter hvert som skoletiden startet begynte ting å falle på plass; jeg begynte å gå med klær som ikke var helt mainstream, jeg ga faen i om jeg dreit meg ut og brukte dette som en helt ny start siden den nye klassen og skolen kun var fylt med nye spennende mennesker som ikke hadde et bestemt syn på meg og plassert meg på ”rangstigen”.

Jeg ble mer og mer glad i skolen; Fritimene, friminuttene, alt sammen. Mine nye klassekamerater så på meg som en kul type. Jeg ble kjent med folk og klarte å prate med folk, både gutter og jenter og jeg følte at jeg virkelig hadde fått snudd på flisa.

 

Men et stykke på veien innså jeg at hjemme var ikke situasjonen bedre i det hele tatt! For med en gang jeg forlot skolens område når skoledagen var omme var det som om all kontakt ble kuttet.

På skolen var jeg en hipp kul fyr som alle snakket med men det stoppet på en måte der, det var aldri noen som tok kontakt eller lurte på om vi skulle finne på noe utenom skoletiden og jeg så aldri noe til dem utenfor skolen.

Jaja, tenkte jeg. Kanskje ting tar litt tid. Men så en dag skjedde det utrolige, for første gang i mitt liv ble jeg spurt med på en fest; en jente i klassen som ville ha meg med siden hun syntes det var rart jeg ikke skulle i utgangspunktet da verten var en som gikk parallelt med meg på ungdomsskolen.

”endelig!” tenkte jeg, dette er starten. Toppen av kransekaken var at mange av de som ”tok all plassen” på ungdomsskolen var der og fikk se mitt nye jeg.

 

Skuffelse nok igjen, det ble med den festen og det var tilbake til statusen som kun populær på skolen.

 

Nå er det en jente i klassen jeg har fått litt følelser for, vi flørter i friminuttene og vi prater om alt mulig. Hvor interessert hun er aner jeg ikke, men det er sånn at hun vil ha meg med til butikken i friminuttene kun for å kjøpe brus og hun kommer hele tiden bort til meg og snakker med meg, på skolen.

 

Hva skal jeg gjøre? Jeg er LEI av de gamle vennene fra ungdomsskolen, lei av å ikke gjøre annet enn dataspill med de samme 5- 6 guttene hele tiden. Lei av å håpe på at det skal tikke inn en melding fra noen om å finne på noe en dag. Mest av alt er jeg lei av å invitere meg selv eller å be om å få bli med hver gang det skjer noe. Det virker som om folk er så låst inn i sine gamle klikker og vennegrupper at de ikke tenker på å inkludere meg. Hva skal jeg gjøre?

[ndre]

Emm.. eg vet isje helt. Før var eg og litt sant at var noen folk eg var med, omtrent hele tiden. Men de to siste årene har eg begynnt å snakke med folk rundtom. Som når eg e rundtom på sentre og avogtil ser folk som danse(breaker/HipHop), skriver graffiti eller noen som kommer i en kul bil og andre sanne ting, ofte ting som eg er interisert i.

 

Vet isje om det hjelper.. men, men

[Gjest ensommen]

Så du snakker med folk du ikke kjenner på gaten?

[ndre]

Så du snakker med folk du ikke kjenner på gaten?

 

Ja, avogtil.

[Runningback]

Mitt tips er å skaffe seg en hobby. Der du er med i en klubb/lag. Der du møter folk på fritiden. F.eks fotball, da kommer lag kameratene dine til å spørre deg om du blir med og sparker litt ball.

 

Eller så er det lov å ta litt initativ selg også, ta kontakt med de "nye" vennene dine på VGS og finn på noe sammen. Etter en stund så skjønner de at du er OK på fritiden også, og vil ha med deg ut flere ganger.

[morgan_kane]

Det lureste er å åpne en samtale først

[Niern]

Sliter med samme problemet.. enno. Har hatt jevli dårlig selvtillit + deprisjon i 5-6 år nå.

Ja.. fylte nettopp 19 år. Hele livet er kastet bort føles det ut som. Hele ungdomstiden er minner jeg vill glemme for alltid. Men flere minner kommer, siden jeg enno er den ensome retarden i gata.

 

Sitter faktisk her og skriver da det er russefest 200 meter unna meg, og jeg er russ. Vennene mine er ett annet sted. Posten din fikk meg til å innse noe.. skal faen meg traske bortover på festen å bli kjent med disse. Er så lei av livet.. går det til helvete i kveld gir jeg opp for evah.

 

Ha en fin helg og 17 mai!

 

 

- Niern

[Gjest Ensommen]

Det lureste er å åpne en samtale først

Har absolutt ingen problemer med å snakke med folk, tvert imot. Men det er det å finne på noe utenom skolen som har blitt problemet...

[morgan_kane]

Det lureste er å åpne en samtale først

Har absolutt ingen problemer med å snakke med folk, tvert imot. Men det er det å finne på noe utenom skolen som har blitt problemet...

 

Ja, men folk liker deg bedre hvis du er den som åpner samtalen først. va det eg mente.

[Gjest Ensommen]

Det lureste er å åpne en samtale først

Har absolutt ingen problemer med å snakke med folk, tvert imot. Men det er det å finne på noe utenom skolen som har blitt problemet...

 

Ja, men folk liker deg bedre hvis du er den som åpner samtalen først. va det eg mente.

Mener ikke selv at jeg aldri åpner samtaler men kan jo prøve å bli bedre på det.

[Hamnli2]

Emm.. eg vet isje helt. Før var eg og litt sant at var noen folk eg var med, omtrent hele tiden. Men de to siste årene har eg begynnt å snakke med folk rundtom. Som når eg e rundtom på sentre og avogtil ser folk som danse(breaker/HipHop), skriver graffiti eller noen som kommer i en kul bil og andre sanne ting, ofte ting som eg er interisert i.

 

Vet isje om det hjelper.. men, men

 

kj. KJ. K-J! Det uttales K-J!

 

Sliter med samme problemet.. enno. Har hatt jevli dårlig selvtillit + deprisjon i 5-6 år nå.

Ja.. fylte nettopp 19 år. Hele livet er kastet bort føles det ut som. Hele ungdomstiden er minner jeg vill glemme for alltid. Men flere minner kommer, siden jeg enno er den ensome retarden i gata.

 

Sitter faktisk her og skriver da det er russefest 200 meter unna meg, og jeg er russ. Vennene mine er ett annet sted. Posten din fikk meg til å innse noe.. skal faen meg traske bortover på festen å bli kjent med disse. Er så lei av livet.. går det til helvete i kveld gir jeg opp for evah.

 

Ha en fin helg og 17 mai!

 

 

- Niern

 

Fortell oss hvordan det går da

[Gjest Gjest]

Ja, ganske overasket over at posten min hadde en slik innvirkning og jeg vil veldig gjerne høre åssen det gikk i går Niern. Send gjerne pm om du ikke vil poste.

[Funkmasterfleksnes]

Åssen gikk det med deg på fredagen Niern?

[Kurt Grusom]

Steike, jeg vet hvilken u-skole du har gått på, trådstarter :o

[Funkmasterfleksnes]

Jeg er trådstarter, og det er kanskje mulig du vet det selvom jeg tviler kraftig da dette kanskje har skjedd med mange over hele landet.

Send gjerne skolen på pm.

[martin8763647]

skaff deg mange jente venner

de kan du snakke med alt om osv osv...

 

hjelper for meg as

[Gjest 17-åring]

jeg kjenner med helt igjen, selvom jeg har klart å få noen venner og venninnner på videregåenden jeg går på. Er på noen få fester i blant, men det er akkurat som om noe mangler... og jeg har tenkt lenge på hva jeg egentlig vil, og jeg kom frem til at det jeg egentlig vil ha er en dame jeg kan bare henge med på fritiden, men jeg vil også ha noe å gjøre i helgene i stedet for å sitte forran pcen. Det virker som om de gamle vennene mine har det bra sånn som det er, men jeg er lei. Og etter et par år på videregående føler jeg på en måte at det er for sent å få nye venner der.

[Curiousss]

Uææ! Trodde aldri noen skulle ha oppleve akkurat det samme. o.o Jeg kjenner meg igjen. Det er som å lese om meg selv. >.<

 

Jeg har bare valgt å konsentrere meg på skolegangen og fått meg jobb. o.o

[Anthila]

Selv var jeg helt alene når jeg begynte på videregående, men de vennene jeg nå sitter igjen med er stort sett kun derifra. For min del tok det litt tid, men jeg spilte fotball på samme lag som noen fra klassen og etterhvert prøvde jeg bare å spørre om folk ville finne på noe. Men, det funker ikke å sitte å lure på hvorfor folk ikke vil ha deg med ut, ta selv insj så ordner det seg på et vis. Lykke til:)

[Funkmasterfleksnes]

jeg kjenner med helt igjen, selvom jeg har klart å få noen venner og venninnner på videregåenden jeg går på. Er på noen få fester i blant, men det er akkurat som om noe mangler... og jeg har tenkt lenge på hva jeg egentlig vil, og jeg kom frem til at det jeg egentlig vil ha er en dame jeg kan bare henge med på fritiden, men jeg vil også ha noe å gjøre i helgene i stedet for å sitte forran pcen. Det virker som om de gamle vennene mine har det bra sånn som det er, men jeg er lei. Og etter et par år på videregående føler jeg på en måte at det er for sent å få nye venner der.

 

Akkuratt der har du kortversjonen av åssen jeg føler det, hyggelig at det ikke bare er meg som har det sånn

 

Selv var jeg helt alene når jeg begynte på videregående, men de vennene jeg nå sitter igjen med er stort sett kun derifra. For min del tok det litt tid, men jeg spilte fotball på samme lag som noen fra klassen og etterhvert prøvde jeg bare å spørre om folk ville finne på noe. Men, det funker ikke å sitte å lure på hvorfor folk ikke vil ha deg med ut, ta selv insj så ordner det seg på et vis. Lykke til:)

 

Er vel det jeg må innse jeg også, men det virker som om alle vennekretsene er så tett sammensveiset at det blir vanskelig å få innpass noe sted. Spesiallt syntes jeg det blir vanskelig uten å føle at man trenger seg på, men det er nok bare det man nå gjøre tilslutt.

 

PS: Jeg er trådstarter