Problemer med 4 år lang forhold, trenger råd!

[Gjest Gjest_forvirret_gutt]

Hei!

 

Jeg trenger gode råd hva jeg skal gjøre, om jeg er for naiv og godtroende. Hva jeg burde gjøre rett og slett, hva du synes om du hadde vært på en måte i min situasjon. Takk for at du bruker din tid og hjelper meg, takker på forhånd.

 

Jeg er en gutt på 24år som har hatt forhold til ei jente i snart 4 år. Trenger råd i den situasjonen jeg er opp i akkurat nå. Det har gått opp og ned i forholdet, jeg starter helt ifra starten. Skal prøve å være kortfattet, men ikke alltid rett har mye i tankene mine akkurat nå.

 

Jeg går i 2 året på vgs. og det begynner ei ny jente på skolen. Hun begynner i parallell klassen min, jeg blir litt kjent med hun da. Syns hun var attraktiv men jeg hadde mange venner på skolen fikk ikke så god kontakt med henne pga jeg hang med andre venner enn hun var med. Ble bare sånn at vi ikke hadde noe spesiell kontakt bortsett ifra noe hei innimellom. Møtte henne aldri utenom skolen. Ellers så hadde jeg en del erfaringer med jenter som det ikke ble noe forhold av da jeg gikk på vgs.

 

Etter vgs. begynner jeg på Siving utdanningen min, har ikke noe tid til noen damer blir bare forhold som går feil retning, ikke noe seriøst. Det blir sommer i 2005, jeg er 20år bor fremdeles hjemme. Jobber som teamleder i en hjelpeorganisasjon som driver med gateverving. Den sommeren var en knall sommer møter mange damer som jeg får kontakt med på gaten, masse gode erfaringer. Blir kjent med masse nye folk osv, levde livet.

 

Men så møter jeg hun nye jenta i fra vgs., jeg får god kontakt. Dater, blir forelsket og jeg har det meget bra. Har aldri vært så forelsket i mitt liv før. Vi blir sammen og det er starten på forholdet. Vi er nyforelsket i nesten 5mnd helt sinnsykt. Vi elsker hverandre og alt er bra. Hun bor for seg selv og det gjør det lettere med all ting.

 

Etter ca. 6mnd forteller hun meg om en eks som hun hadde vært i lag med tidligere som hun har hatt problemer med som preger henne enda. Dårlige minner som kommer iblant. Hun var i lag med ham 2 første årene i vgs., før hun begynte på samme skole som meg. Han hadde vist plaget, truet og verste av alt voldtatt henne. Hun forteller meg at første erfaring med sex hun hadde var at hun ble voldtatt av ham. Hun ble også slått, rett og slett sikkelig dårlig behandlet. Hun hadde ikke så mye kontakt med nære familie eller noe sånt fordi hun gikk da på vgs annet sted i landet. Hun fikk heller ikke så stort hjelp ifra skolen eller noen som helst. Tilslutt fikk hun hjelp ifra foreldrene sine og hun flytter tilbake og hun slår opp med ham. Men foreldrene vet ikke at hun ble voldtatt og slått. Det fortalte hun bare meg, jeg og beste venninnen hennes som kun vet om det.

 

Jeg trøster henne og hjelper henne, blir sånn at jeg må ta vare på henne. Jeg er bekymret for henne og håper at en dag alt blir bra. Hun forteller meg at hun trenger tid til å bli bedre. Tar timer hos psykolog osv. Hun blir bedre men depper av og til. Hun blir fort sint på meg helt uten videre for minste ting. Første året så bruker kun tid med henne og skolen, hun gjør det samme. Vi gjør ikke noe stort annet. Kompisene mine lurer hvor jeg blir av og mister litt kontakt med dem.

 

Finner ut at det er ikke bra å bruke altfor mye tid med henne begynner å være med kompisene mine, ned prioritere henne i blant. Dette gjør at hun er veldig mye for seg selv. Jeg får henne med å finne på ting med kompisene mine vi fester og har det moro sammen alt går bra. Hun blir bedre men ikke helt seg selv. Jeg er utrolig glad i jenta og vi har det bra sammen, bortsett ifra deppinga noen ganger.

 

Det er sommer 2006 jeg flytter for meg selv med 2 andre kompiser og tar meg friår ifra skolen. Det går noe opp og ned i forholdet. Hun er avhengig av å være sammen med meg mye. Jeg prøver så godt jeg kan, men jeg er også mye sammen med kompisene mine, jeg jobber ganske mye blir lite tid til overs for henne. Depresjonene hennes kommer og det går utover forholdet. Finner ut at hun alltid ligger over til meg og at det kanskje er smart å flytte sammen. I og med at vi bruker mye tid sammen. Jeg elsker å være med henne, men på samme måte misliker jeg maset når jeg er med mine kompiser. Og ikke minst depresjonene hennes. Jeg tenker at hvis vi flytter sammen så kan jeg bruke mer tid sammen med henne kanskje depresjonene forsvinner. Slutten av sommer 2006 flytter vi sammen og det går bra. Hun begynner på ny skole starter med sin bachelorgrad og jeg jobber fremdeles.

 

Det går bedre med henne forholdet går bra. Dårlige minnene hun har dukker sjelden opp og det bra. Det er sommer 2007 og jeg finner ut at jeg skal begynne på min bachelor i økonomi. Starter på skolen er veldig opptatt, jeg jobber mens jeg studerer har lite tid med henne. Hun blir maser om at jeg aldri bruker tid med henne osv. Jeg blir bare mer lei og er ikke så åpen som jeg var før. Jeg holdet mye ting for meg selv i forholdet. For at hun ikke skal tenke så mye på det som skjer med meg.

 

Tiden går vi sklir mer og mer ifra hverandre, og i sommer 2008 møter vi veggen. Jeg er mye med kompisene mine fester kommer hjem seint og hun er ofte hjemme alene. Jeg prøver så godt jeg kan å få henne til å bli kjent med nye mennesker osv. Men hun sliter med å finne venner pga depresjonene hennes som gjør at hun ikke har det så bra. Hun finner ut at hun trenger virkelig hjelp og går til en psykolog og begynner med behandling. Da går det veldig mye ned i forholdet da. Hun får tilbake alle minnene ifra eksen og det går virkelig over forholdet. Jeg har det ikke så bra og holder ting for meg selv, er mindre åpen om hva som skjer med meg. Tenkte at det hjalp henne å ikke tenke på mine problemer. Vi bruker kun tid hjemme og finner på lite sammen er bare hjemme og ser på tv sliter med å komme oss ut sammen. Ofte drar jeg ut med mine venner mens hun er hjemme alene og venter på meg. Det går virkelig dårlig med forholdet.

 

Og i midten av november 2008 blir jeg dumpet av henne. Hun forteller at hun elsker meg og hun fremdeles er glad i meg. Og synes det er best for oss begge at vi slår opp, for begge to ikke har det så bra sammen. Hun forteller meg at jeg alltid vil ha en spesiell plass i hjertet hennes og at hun bryr seg om meg. Jeg blir virkelig såret fordi jeg elsker henne virkelig høyt fordi når vi har det bra så har vi det meget bra sammen. Jeg flytter ut prøver å komme over henne men for ikke det helt til. Er ikke så lett når man har vært sammen så lenge. Jeg er innstilt på å være singel og vi har ikke kontakt med hverandre.

 

Det går 6mnd og det er påske i 2009. Vi snakker litt sammen på msn og blir kjent på nytt sammen. Hun har blitt ferdig med behandlingen hennes og har blitt mye bedre. Depresjonen og dårlige minnene hun har med eksen er borte på en måte. Hun virker mer livlig og har det mye bedre med seg selv enn hun har hatt det tidligere. Hun har også skaffet seg flere venner og er mer aktiv enn tidligere. Jeg blir glad på hennes vegne.

 

Jeg forteller henne at jeg beklager at ikke kunne hjelpe til mens jeg var sammen og jeg har skjønt at jeg kunne ha gjort det enklere for henne osv. Og hun beklager seg på at hun har innsett hvor hardt jeg har hatt det pga depresjonene hennes og hun er lei for at det har gått utover meg. Jeg tilgir henne og hun tilgir meg og vi blir venner. Hun forteller meg at hun har fått jobb i Oslo og hun flytter ditt i sommer i år. Jeg er glade på hennes vegne, vi finner tonen og hun inviterer meg på middag. Jeg takker ja, har veldig lyst til å se henne igjen.

 

Jeg drar til henne og vi prater sammen. Jeg merker at jeg har følelser for henne og jeg merker også at hun har følelser for meg. Vi begynner å kysse og kose sammen. Jeg spør henne hvordan hun har hatt det osv. Spør henne om kjærlighetslivet etter at det ble slutt mellom oss. Hun forteller meg at hun har tatt av datet mange gutter har hatt sex med flere av dem, sier ikke sånn orderett men dere skjønner hva jeg mener. Det synes jeg er greit jeg har jo gjort det samme med jenter. Vi finner tonen snakker mye sammen den kvelden. Plutselig så slipper hun bomben og forteller meg at hun har hatt en affære med en kompis av meg. Hun hadde det ca. 1mnd det hadde hun i midten av januar til februar. Jeg blir jo drit forbannet og blir sikkelig såret. Jeg er veldig tålmodig, roer med ned og spør henne hvorfor. Hun forteller at det ble bare sånn og gjorde det for å utforske flørte og hun hadde virkelig levd singellivet. Hun sier at hun ikke viste jeg var så god venn med han, hun trodde det var noen jeg kjente bare. Jeg tenker meg om, tenker at jeg ikke var så god kompis med ham. Jeg hang ikke så mye sammen med ham mens jeg var sammen med henne. Men vi har felles venner osv, vi har møtes på felles fester osv. Jeg ble irritert på henne og er drit sur på ”kompisen” min. Hun forteller meg at hun angrer på det og sier at det ikke var noen følelser i det hele tatt. Bare sex ikke noe mer. Så naiv og snill og tålmodig som jeg er så tilgir jeg henne bestemmer meg å ikke gjøre noe mer ut av det. Jeg tenker at gjør jeg noe mer så blir det bare verre. Jeg vil aldri i livet mitt tilgi ”kompisen” min. Kommer aldri til å prate med ham, han må komme med en veldig god unnskyldning. Jeg ligger over til henne. Vi har det godt sammen og vi koser oss. Men det er noe som plager meg og det er hva som vil se framover. Alt det her skjedde på en kveld, snakk om my drama!

 

Vi har nå datet ca 1 uke i skjul på en måte. Hun har blitt mye bedre, enklere å snakke med mye mer livlig. Jeg får igjen gamle følelsen og tenker at det blir bedre mellom oss. Jeg er jo sinnsyk glad i jenta og merker at jeg har fremdels følelser for henne. Hun forteller at jeg det er mye hun har lært og hun er innstilt på å satse 100 % på oss osv. Jeg føler at jeg kan stole på henne, men hva skjer når hun flytter til Oslo? Avstandsforhold, vil det fungere? Hvordan vil vennegjengen min reagere på at hun har hatt affære med en kompis av meg? Her trenger jeg virkelig råd!

 

Ble litt lang post, håper du gidder og lese og kom med noe råd hvis du har! Jeg trenger det virkelig! Trenger hjelp ifra dere jenter og gutter!

 

Ikke siter førstepost når du kommer med tilbakemeldinger!

[Smurstafa]

Her har dere vært igjennom mye ja, og at hun er innstilt på å gi 100% i forholdet igjen viser i hvert fall at hun er klar. Og siden hun vet veldig godt at hun skal til oslo, så har hun nok allerede tenkt igjennom og vurdert avstandsforhold.

Så det er akkurat det du også skal gjøre. Sett deg ned og tenk nøye igjennom om dette er jenta du vil ha. Og om følelsene for hverandre er så sterke at det kan fungere med et avstandsforhold. Det kan desverre ikke vi her på et forum svare deg på.

 

Når det gjelder affæren med kompisen din, så skjedde vel dette mens dere var fra hverandre, så der skal du i hvert fall ikke holde noen grudge mot henne. Kompisen din der i mot kan du få ut litt frustrasjon mot, for han har tydeligvis brutt de uskrevne kompis-reglene. Men det er en annen sak.

Hvordan vennegjengen vil reagere på det er noe helt annet. Trenger de virkelig å få vite om det? Det er en ting som skjedde, det er i fortiden, og hvis de ikke vet nå så er det vel ingen grunn til at de skal trenge å vite det heller.

 

Se opp og fremover, og prøv å se om du ser for deg dere to sammen om 2 år, 5 år, 10 år, etc og se om dette er noe du vil satse på eller ikke. Om du kan stole på henne mens hun er i oslo er det nok bare du som kan svare på. Men som jeg har fortsått så var hun trofast mens dere var sammen, så grunnlaget er der i hvert fall.

 

edit: hvor lang avstand er det snakk om?

Endret 15. mai 2009 av Smurstafa