Diskusjon rundt regjeringens håndtering av finanskrisen

[Camlon]

Bare for å ta denne lenken litt. For det første har den kuttet sånn at det ser best mulig ut. Årene før har det økt veldig mye. For det andre viser denne lenken bare hva staten betaler av sykemeldinger, og hvis du inkluderer selvstendig næringsdrivene og det firmaeiere må betale kommer vi sannsynligvis opp i nesten 15%. Vi må også legge til at SSB har kuttet der de føler seg best. Fordi årene før har antall på sykemelding økt fra 5% i 1995 og til nesten 8% idag.

 

En annn viktig faktor er anntall trygdede og der har det økt fra 7.5% til 11% siden 1994, og den har bare økt hele tiden, spesielt den siste tiden under de rødgrønne.

 

Det er jo ekstremt ironisk at du som helt ukritsk slenger ut data fra høyreradikale propagandaorganisasjoner helt ukritsik skal anklage SSB for talltriksing.

 

Det er dessuten ikke unaturlig at andelen på uføretrygd har økt, da andelen i aldersgruppen 50 til 67 år har økt, og det stort sett er disse som blir uføretrygdet.

Morsomt hvordan du ikke en gang gidder å lese argumentene. For dere er det tydlivis nok bevis å hente statistikk fra SSB og tro at de formidler hele sannheten. De sa ingenting om de tingene jeg nevnte her, det måtte jeg finne andre steder.

 

Der fant jeg andelen som er mellom 50-64 år og det er ca 12%, med intropolering burde nivået i 1994 være på ca. 9%. Altså, det er ikke en gang nubbesjangs for at disse 3 ekstra prosentene har ført til en økning på 7.5% til 11% i anntall trygdete. Her er dataene og det viser at du tok helt feil om at eldrebølgen er et forbigående problem. http://www.regjeringen.no/Rpub/STM/2005200...FIG/fig6-10.gif

Endret 27. mai 2009 av Camlon

[McFly]

Både GINI indeks og BNP staten bruker har gått opp fra 1970 til 1990. Vi var mye mer et klassesamfunn i 1970, men vi hadde kanskje en større vilje til å gjøre noe med det. Allikavel 1970 blir ikke tatt med fordi de hadde ikke den skandinaviske modellen på den tiden.

 

Generelt sett regner man at den skandinaviske modellen kom skikkelig på plass på sekstitallet, men utbyggingen startet allerede på mitten av tredvetallet i alle de nordiske landene. Det blir derfor helt feil å begynne da. Man burde heller ha begynt like etter den annen verdenskrig, da man allerede da hadde klare spirer til hvilke retniniger de ulike landene kom til å utvikle seg.

 

Over tid hjelper økonomisk vekst mest uansett, for det andre tror jeg ikke folk blir mindre lykkelige av å føle litt ansvar. Jeg tror ansvar bidrar positivt til lykken, og da gjør det ikke noe særlig om arbeidsrettighetene blir litt mindre. Jeg synes det er spennende når man har litt å tape og vinne. I Norge får jeg en middels høy inntekt uansett hva jeg gjør.

 

Dette er typisk pappaguttsnakk. De eneste som mener dette er de som uansett vet at de kommer til å lykkes. Det å mangle helsestell, leve på gata, sulte eller jobber i en drittjobb man hater uten å tjene nok til å leve skikkelig er slettes ikke noe som normale mennesker synes er spennende eller på andre måter positivt. Det finnes absolutt null bevis på at ansvar bidrar til lykke. Faktisk, så er det slående hvordan absolutt alle rike land med relativt lite personlig ansvar ligger på lykketoppen.

 

Det blir dessuten helt galt å trekke inn korrupsjon i en sammenligning mellom sosialisme og liberalisme, da korrupsjon kan forekomme i hvilket som helst økonomisk system.

 

Ja, men Norge har da vært like fattig som østblokklandene, og lykkenivået i Norge har ikke forandret seg noe særlig. Vi har ihvertfall ikke vært på nivået med østblokklandene nå. Kanskje det er fordi man sammenligner seg over landegrenser. Nordmenne i gamle dager visste ikke om noe bedre, det gjør de i østblokklandene.

 

Norge lå etter de rikeste landene på femtitallet og vi visste hvordan det var i USA, så ette holder ikke mål. Østblokklandene har dessuten ligget etter i lykke helt siden kommunisttiden. Du har heller ikke svart på hvorfor lykkenivået i Norge ikke økte når vi ble "verdens rikeste land", noe det burde hvis din logikk stemmer.

 

Det viktigste er at kvaliteten på de som tar utdannelse er ikke særlig god, og dette vil forandre seg med et litt svakere sikkerhetsnett. Men allikavel utdanning er langt ifra det viktigste. Det viktigste er å få ned sykefraværet, få ned antall på trygd og få folk til å bli mer produktive. At det ikke skjer i Japan er fordi de har en veldig stor gjeld og et dårlig utdannelsesytem. Det er langt ifra de eneste faktorene som påvirker vekst. Å feile er vel å ikke nå sine drømmer og man må få litt lavere ambisjoner.

 

Dette med kvaliteten på de utdannete var et halmstår libertarianerne trakk når det viste seg at veldig mange søkte seg på høyere utdannelser i østblokken også.

 

Du fremstiller det å feile som det er noe mer alvorlig enn å bare ha en vanlig jobb med vanlig inntekt for å si det slik.

 

Ja, men idag er det sånn at jobber du hardt kommer du frem. Det vil alltid være late folk sånn at hardt arbeid er det viktigste. Når hardt arbeid ikke er det viktigste lenger, men talent som blir viktigst. Da blir lønnsforskjeller moralskt galt, men det er ikke det nå.

 

Hva med å svare på det jeg faktisk har skrevet om dette?

 

Det er faktorer som teller, men du kan trene dem opp uansett hva du er dårlig i. Det vet jeg fra egen erfaring. Det hander bare om å jobbe hardt og målrettet.

 

Nei, man kan ikke trene opp alt. Man kan ikke endre sine gener og jeg vet om mange som har forsøkt å trene opp sosiale evner uten å lykkes, og heller blitt gjort til latter. Dessuten, man er fortsatt ikke istand til å kontrollere andre sine evner, noe man må for å kunne ha full over egen skjebne.

[McFly]

For dere er det tydlivis nok bevis å hente statistikk fra SSB og tro at de formidler hele sannheten.

 

Hva er poenget med en grafen, hva viser den? Dessuten, du har jo ikke akkurat satt en høy standard med kilebruk selv. Er jo du som har satt standarden her.

[Camlon]

Generelt sett regner man at den skandinaviske modellen kom skikkelig på plass på sekstitallet, men utbyggingen startet allerede på mitten av tredvetallet i alle de nordiske landene. Det blir derfor helt feil å begynne da. Man burde heller ha begynt like etter den annen verdenskrig, da man allerede da hadde klare spirer til hvilke retniniger de ulike landene kom til å utvikle seg.

For noe tull. i 1950 hadde Sverige 20% av BNP-en brukt av staten. Det er omtrent på nivå med Hong Kong . Har Hong Kong noe i nærheten av hva vi kan beskrive som den skandinavisme modellen. Den skandinaviske modellene er en stor stat kombinert, mange arbeidrettigheter og resten prøver man å gjøre så fritt som mulig. I 1950 hadde vi verken en stor stat og mange rettigheter til arbeiderene. Den skandinaviske modelen startet i 1980, men vi bygget den opp etter krigen. Før krigen hadde vi et veldig fritt marked og bygget opp veldig lite. For det andre er det ikke den marginale statlige andelen av BNP som teller. Det er den faktiske som teller.

 

Dette er typisk pappaguttsnakk. De eneste som mener dette er de som uansett vet at de kommer til å lykkes. Det å mangle helsestell, leve på gata, sulte eller jobber i en drittjobb man hater uten å tjene nok til å leve skikkelig er slettes ikke noe som normale mennesker synes er spennende eller på andre måter positivt. Det finnes absolutt null bevis på at ansvar bidrar til lykke. Faktisk, så er det slående hvordan absolutt alle rike land med relativt lite personlig ansvar ligger på lykketoppen.

 

Det blir dessuten helt galt å trekke inn korrupsjon i en sammenligning mellom sosialisme og liberalisme, da korrupsjon kan forekomme i hvilket som helst økonomisk system.

Målet er da ikke å få folk til å bo på gata og mangle helstsell og alt mulig. Det skal man selvfølgelig hindre. Mange normale mennesker synes det er spennende å ha noe vi kaller oppertunity cost. Hvis de føler at valgene deres tar har konsekvenser, vil de også føle at valget er viktigere.

 

Jeg finner mange land med mye personlig ansvar i lykketoppen. Feks. Irland. http://www.physorg.com/news73321785.html Poenget er at siden vi har så liten korrupsjon og et fungerende system, burde vi ha hatt en mye høyere vekst, men det har vi ikke. Det er fordi den store staten hindrer oss.

 

Norge lå etter de rikeste landene på femtitallet og vi visste hvordan det var i USA, så ette holder ikke mål. Østblokklandene har dessuten ligget etter i lykke helt siden kommunisttiden. Du har heller ikke svart på hvorfor lykkenivået i Norge ikke økte når vi ble "verdens rikeste land", noe det burde hvis din logikk stemmer.

Det gjorde vi ikke. Vi trodde Norge var det beste landet i hele verden og at folk så opp til oss og våres sosialistreformer som kom. Derimot, østblokklandene vet at de er fattige.

 

Dette med kvaliteten på de utdannete var et halmstår libertarianerne trakk når det viste seg at veldig mange søkte seg på høyere utdannelser i østblokken også.

 

Du fremstiller det å feile som det er noe mer alvorlig enn å bare ha en vanlig jobb med vanlig inntekt for å si det slik.

Kvaliteten på utdannelsen er faktisk det viktigste. Selv om det er mange som søker, betyr ikke det at det er mange som søker på riktige linjer eller at kvaliteten på de som går der er særlige gode. Faktisk har jeg sett at anntall som studerer i et land korrilerer negativt med veksten dens. Altså, at mange tar høyere utdanning er ikke et kvaliteteksempel.

 

Hva med å svare på det jeg faktisk har skrevet om dette?

Jeg svarte på det du skrev.

 

Nei, man kan ikke trene opp alt. Man kan ikke endre sine gener og jeg vet om mange som har forsøkt å trene opp sosiale evner uten å lykkes, og heller blitt gjort til latter. Dessuten, man er fortsatt ikke istand til å kontrollere andre sine evner, noe man må for å kunne ha full over egen skjebne.

Sosiale egenskaper er vanskligere å trene opp, men hardt målrettet arbeid vil føre til at du lykkes i det aspektet også. For andre aspekter er veien litt klarere og man har ingen unnskyldninger.

 

Hva er poenget med en grafen, hva viser den? Dessuten, du har jo ikke akkurat satt en høy standard med kilebruk selv. Er jo du som har satt standarden her.

Den viser anntall som er på sykepenger fra staten. Den viser altså ikke alle som er sykemeldt, fordi arbeidsgiveren betaler en del og vi har også selvstendig næringsdrivene. For det andre hadde dere full mulighet til å kritisere tallene mine, og komme med de riktige dataene om de var noe annet, noe de tydligvis ikke var.

Endret 27. mai 2009 av Camlon

[McFly]

For noe tull. i 1950 hadde Sverige 20% av BNP-en brukt av staten. Det er omtrent på nivå med Hong Kong . Har Hong Kong noe i nærheten av hva vi kan beskrive som den skandinavisme modellen. Den skandinaviske modellene er en stor stat kombinert, mange arbeidrettigheter og resten prøver man å gjøre så fritt som mulig. I 1950 hadde vi verken en stor stat og mange rettigheter til arbeiderene. Den skandinaviske modelen startet i 1980, men vi bygget den opp etter krigen. Før krigen hadde vi et veldig fritt marked og bygget opp veldig lite. For det andre er det ikke den marginale statlige andelen av BNP som teller. Det er den faktiske som teller.

 

Den skandinaviske modellen er generøse velferdsordninger som er universelle, ikke nødvendigvis mest mulig stat. De siste viktige velferdsordningene kom på plass på sekstitallet. Det er ikke det offentlige sin størrelse av BNP som er direkte relevant her. 1980 er dessuten en komisk sen dato for innføringen av den nordiske modellen, og viser du er helt på trynet. Folk snakket om den nordiske modellen allerede på femtitallet.

 

Målet er da ikke å få folk til å bo på gata og mangle helstsell og alt mulig. Men det mange normale mennesker synes er spennende er hva vi kaller oppertunity cost. Hvis de føler at valgene de tar har større konsekvenser, vil de også føle at valget er viktigere. Hva med at jeg finner mange land med mye person ansvar i lykketoppen. Feks. Irland. http://www.physorg.com/news73321785.html Poenget er at siden vi har så liten korrupsjon og et fungerende system, burde vi ha hatt en mye høyere vekst, men det har vi ikke. Det er fordi den store staten hindrer oss.

 

Så hvorfor er så mange land hvor man har personlig ansvar på lykkebunnen i forhold til velstand da? Bare se på Øst Asia. Det skal også nevnes at land som Spania, Portugal og Hellas ikke har sosialtrygd og at man i høyeste grad har personlig ansvar i Øst Europa etter murens fall, uten at det ser ut til å ha hjulpet noe særlig på lykken.

 

Det er slik at land som allerede er i rikdomstoppen stagnerer i vekst. Hadde det vært slik at rikdom i seg selv ikke skaper en bremse, så hadde jo land som USA fortsatt å vokse inn i himmelen sammenlignet med de nordiske land, noe de ikke har gjort. Da skulle de landene som hadde mindre stat enn de nordiske i 1973 ha vært mye rikere i forhold til de nordiske landene og vokst mye mer enn de faktisk har gjort.

 

Det gjorde vi ikke. Vi trodde Norge var det beste landet i hele verden og at folk så opp til oss og våres sosialistreformer som kom. Derimot, østblokklandene vet at de er fattuige.

 

Dette stemmer ikke, gjennom filmer, blader og ikke minst kontakt med sjømenn og utvandrete nordmenn viste nordmenn ganske mye om velstanden i USA da også. De trodde nok heller at velstanden i USA var betydelig større enn den virkelig var. Den økonomiske veksten i noen østblokkland har jo ikke hatt den helt store effekten på lykken, noe som leder mot at det er bestemt østeuropeiske faktorer som hindrer lykken. mulig det er minnet om kommunisnen som fortsatt henger igjen.

 

Kvaliteten på utdannelsen er faktisk det viktigste. Selv om det er mange som søker, betyr ikek det at det er mange som søker på riktige linjer eller at kvaliteten på de som går der er særlige gode. Faktisk har jeg sett at anntall som studerer i et land korrilerer negativt med veksten dens. Altså, at mange tar høyere utdanning er ikke ewt kvaliteteksempel.

 

Det er derimot mengden som søker som sier noe om incentiveffektene. Når norske studenter er dårlige, så skyldes det heller at den norske grunnskolen i likhet med den amerikanske er dårlig.

 

Sosiale egenskaper er vanskligere å trene opp, men hardt målrettet arbeid vil føre til at du lykkes i det aspektet også. For andre aspekter er veien litt klarer og man har ingen unnskyldninger.

 

Her gjentar du bare det samme om og om igjen uansett hva andre måtte skrive... Du ser fortsatt helt bort fra de strukturelle faktorene. De setter en endelig stopper mot at hardt arbeid kan brukes mot fattigdom. Du ser også bort fra faktorer som psykisk helse. Det er jo blant annet påvist at "latskap" kan være et sympton på depresjon.

[Camlon]

Den skandinaviske modellen er generøse velferdsordninger som er universelle, ikke nødvendigvis mest mulig stat. De siste viktige velferdsordningene kom på plass på sekstitallet. Det er ikke det offentlige sin størrelse av BNP som er direkte relevant her. 1980 er dessuten en komisk sen dato for innføringen av den nordiske modellen, og viser du er helt på trynet. Folk snakket om den nordiske modellen allerede på femtitallet.

Du tror altså at Hong Kong følger den skandinaviske modellen. Du vet at vi hadde et like stor velferdstat som USA på 50-tallet, altså USA på 50-tallet. Det kan godt være at vi snakket om den skandinaviske modellen, men vi hadde den ikke som vi kjenner til i dag. Poenget mitt er heller ikke at uneversielle velferdsgoder er noe problem. Poenget er at en for stor stat er et problem og vi har bare hatt en for stor stat siden 1980. Jeg hevder også at for mange rettigheter til arbeiderene er også et problem. Her begynner Sverige og Danmark å handle.

 

Så hvorfor er så mange land hvor man har personlig ansvar på lykkebunnen i forhold til velstand da? Bare se på Øst Asia. Det skal også nevnes at land som Spania, Portugal og Hellas ikke har sosialtrygd og at man i høyeste grad har personlig ansvar i Øst Europa etter murens fall, uten at det ser ut til å ha hjulpet noe særlig på lykken.

 

Det er slik at land som allerede er i rikdomstoppen stagnerer i vekst. Hadde det vært slik at rikdom i seg selv ikke skaper en bremse, så hadde jo land som USA fortsatt å vokse inn i himmelen sammenlignet med de nordiske land, noe de ikke har gjort. Da skulle de landene som hadde mindre stat enn de nordiske i 1973 ha vært mye rikere i forhold til de nordiske landene og vokst mye mer enn de faktisk har gjort.

Øst-asia har dratt det for mye den andre veien. De har for mye fokus på arbeid, men hvis det var sånn at forskjeller fører til mindre lykke, hvorfor gjør Irland det bedre enn Norge. Hvorfor ligger vi omtrent samme sted som USA.

 

Det er mange rike land, men forsatt høye vekstrater. F.eks. Singapore som også har et ganske høyt lykkenivå på tross av hvor hardt samfunnet deres er. Irland har hatt høye vekstrater, likeledes med en del andre land. For det andre forsvarer ikke dette skandinavias dårlige vekstrater.

 

Dette stemmer ikke, gjennom filmer, blader og ikke minst kontakt med sjømenn og utvandrete nordmenn viste nordmenn ganske mye om velstanden i USA da også. De trodde nok heller at velstanden i USA var betydelig større enn den virkelig var. Den økonomiske veksten i noen østblokkland har jo ikke hatt den helt store effekten på lykken, noe som leder mot at det er bestemt østeuropeiske faktorer som hindrer lykken. mulig det er minnet om kommunisnen som fortsatt henger igjen.

Jo, vi trodde Norge var verdens beste land å bo i. Vi trodde at den norske modellen overgikk den amerikanseke overlegent og selv om det kom noen hjernevaskete folk fra USA som sa noe annet, betydde det ikke noe særig. Husk på at dette var i 70-årene hvor det ikke var like vanlig med sjømenn. Man mente f.eks. at den skandinaviske modellen som vi bygget opp var langt bedre enn noen amerikansk modell. Ja, men hvorfor var de så ulykkelige under kommunismen når forskjellene var så små? De burde være veldig lykkelige under din definisjon.

 

Det er derimot mengden som søker som sier noe om incentiveffektene. Når norske studenter er dårlige, så skyldes det heller at den norske grunnskolen i likhet med den amerikanske er dårlig.

Absolutt ikke. Det er omvendt, fordi i Norge har alle råd til å ta utdanninger bare fordi de har lyst. I mange andre land er ikke det mulig. Den store forskjellen er hva som skjer på grunnskoletrinnet. Hvor mer de ser vitsen i å jobbe på grunnskolen, hvor hardere jobber de. Hvorfor både USA og Norge gjør det dårlig har vi gått igjennom før, og jeg foretekker at du klarer å bruke hukommelsen din.

 

Her gjentar du bare det samme om og om igjen uansett hva andre måtte skrive... Du ser fortsatt helt bort fra de strukturelle faktorene. De setter en endelig stopper mot at hardt arbeid kan brukes mot fattigdom. Du ser også bort fra faktorer som psykisk helse. Det er jo blant annet påvist at "latskap" kan være et sympton på depresjon.

Og du gjentar det samme om og om igjen, uten å lese det jeg skriver. Jeg har sagt at jeg har tatt med de strukturelle faktorene, bare at hardt arbeid er viktigst selv om alle strukturelle forhold går imot deg. Jeg har aldri sett noen som har jobbet hardt ende opp på gulvet. Det skjer ikke.

Endret 27. mai 2009 av Camlon

[McFly]

Du tror altså at Hong Kong følger den skandinaviske modellen. Du vet at vi hadde et like stor velferdstat som USA på 50-tallet, altså USA på 50-tallet. Det kan godt være at vi snakket om den skandinaviske modellen, men vi hadde den ikke som vi kjenner til i dag. Poenget mitt er heller ikke at uneversielle velferdsgoder er noe problem. Poenget er at en for stor stat er et problem og vi har bare hatt en for stor stat siden 1980. Jeg hevder også at for mange rettigheter til arbeiderene er også et problem. Her begynner Sverige og Danmark å handle.

 

Her viser du jo klart at din måte å måle på er idiotisk. Alt Hong Kong har av velferd idag er en minimal sosialtrygd, mens i Norden hadde vi ulike former for fattighjelp, offentlig helse, ofentlig utdanning og subsidierte pensjoner ganske tidlig i etterkrigstiden. Det blir derfor en helt absurd sammenligning.

 

Jeg mener fortsatt at om den økonomiske globaliseringer ødelegger arbeidernes rettigheter, så er ikke globaliseringen et gode. De bare skyver de fattige i den fattige verden foran deg som en unnskyldning for å gjøre livet surt for andre.

 

Øst-asia har dratt det for mye den andre veien. De har for mye fokus på arbeid, men hvis det var sånn at forskjeller fører til mindre lykke, hvorfor gjør Irland det bedre enn Norge. Hvorfor ligger vi omtrent samme sted som USA.

 

Det er mange rike land, men forsatt høye vekstrater. F.eks. Singapore som også har et ganske høyt lykkenivå på tross av hvor hardt samfunnet deres er. Irland har hatt høye vekstrater, likeledes med en del andre land. For det andre forsvarer ikke dette skandinavias dårlige vekstrater.

 

Nå ligger jo Norge nederst av de nordiske velferdsstatene, mens Danmark ligger over Irland. USA har forresten enda større forskjeller enn Irland igjen og ligger jevnt med Norge så her klarte du ikke å vise noe som helst. Det kan endog virke som om de aller rikeste landene heller faller på lykkerangeringen i forhold til de som er rike men ikke helt på topp.

 

Hvilken rangering er det som rangerer Singapore så høyt? På den statistikken jeg fant er de ikke engang på topp 25 av de lykkeligste landene.

 

Jo, vi trodde Norge var verdens beste land å bo i. Vi trodde at den norske modellen overgikk den amerikanseke overlegent og selv om det kom noen hjernevaskete folk fra USA som sa noe annet, betydde det ikke noe særig. Husk på at dette var i 70-årene hvor det ikke var like vanlig med sjømenn. Man mente f.eks. at den skandinaviske modellen som vi bygget opp var langt bedre enn noen amerikansk modell. Ja, men hvorfor var de så ulykkelige under kommunismen når forskjellene var så små? De burde være veldig lykkelige under din definisjon.

 

Jeg snakker her om femtitallet, en tid da nordmenn var oppsiktsvekkende lykkelige selv om vi var et relativt fattig rikt land. Faktisk, så økte selvmordsratene i Norge når vi ble rikere grunnet oljen! På 70-tallet visste vi jo enda mer om USA gjennom TV og lignende, og da hadde man ting i USA så å si ingen hadde her som TV spill, video apparat, mange TV kanaler og lignende.

 

Kommunisme skaper ulykke fordi den er diktatorisk og gir lite positiv frihet. Folk ønsker jo å kunne gjøre hva de ønsker, det er det som gjør folk lykkelige. I kommunsimen blir man hindret av staten og i liberalismen blir man hindret av mangel på tid og penger.

 

Absolutt ikke. Det er omvendt, fordi i Norge har alle råd til å ta utdanninger bare fordi de har lyst. I mange andre land er ikke det mulig. Den store forskjellen er hva som skjer på grunnskoletrinnet. Hvor mer de ser vitsen i å jobbe på grunnskolen, hvor hardere jobber de. Hvorfor både USA og Norge gjør det dårlig har vi gått igjennom før, og jeg foretekker at du klarer å bruke hukommelsen din.

 

Så hvorfor da følger ikke kvaliteten på studentene GINI indeksen? Hvorfor er det da slik at kvaliteten på skolen heller er ganske ulik innen gruppene "store forskjeller" og "små forskjeller". Jeg har ikke glemt hva du skrev, jeg mener bare at dine forsøk på argumentasjon var skit. Det er dessuten først og fremst i realfag Norge sliter, det er ikke på langt nær like ille i de andre fagene. Det kan også tilskrives andre faktorer som vanskelige elever sin integrasjon i den vanlige skolen også videre. Personlig tror jeg denne faktoren er ekstremt viktig, da de lager ekstremt mye uro i klassene som gjør det vanskelig for lærerne å gjøre jobben sin og de andre elevene å lære. I Finland blir disse plassert på spesialskoler.

 

Dessuten er det likt i alle samfunn uavhengig av forskjeller, barn av middleklassen blir presset til å følge med på skolen mens barn av arbeiderklassen gir blaffen.

 

Og du gjentar det samme om og om igjen, uten å lese det jeg skriver. Jeg har sagt at jeg har tatt med de strukturelle faktorene, bare at hardt arbeid er viktigst selv om alle strukturelle forhold går imot deg. Jeg har aldri sett noen som har jobbet hardt ende opp på gulvet. Det skjer ikke.

 

Men du skriver jo at i ditt samfunn vil mange flere jobbe hardt, og da forsvinner jo den fordelen. Dessuten, ens evne til å jobbe hardt avhenger også av ting som helse, intelligens, oppdragelse og andre faktorer man selv ikke har kontroll over.