Musikk og dens rolle innen filosofi (med fokus på musikkens påvirkning av samfunnet)

[arralou]

Musikk og dens rolle innen filosofi

av Jon André Lundal

 

"Musica est exercitium metaphysices occultum nescientis se philosophari animi."#1 Musikk er en skjult metafysisk øvelse hvor sjelen filosoferer uten å vite om det selv. Slik beskriver Arthur Schopenhauer musikkens rolle for oss mennesker, og slik innleder jeg denne korte teksten om musikk og filosofi.

 

Folk har i uminnelige tider laget musikk til glede for seg selv og andre. Hvor langt tilbake musikkens historie går er nærmest umulig å vite. Derfor har jeg begrenset tiden bakover til pythagoreernes søken i musikken, og til deres læremester Pythagoras. Med Pythagoras kan man med sikkerhet si at musikk og filosofi kom sammen, og det skapte harmoni for Pythagoras' virkelighetsforståelse. Framover i tid har pythagoreernes idéer rundt musikk, tall og sammhengen mellom de to i vår virkelighet aldri blitt gammel. For "vår tids atom-modelltenkning knytter ikke først og fremst til Demokrit, men henter avgjørende impulser fra pythagoreerne og Platon."#2

 

Det Pythagoras så i både musikk og matematikk var virkelighet og sannhet. Tallene man kunne kalle rasjonelle, hele tall, lagde harmoniske lyder når de ble anvendt i musikken. Disse sannhetene kom han fram til etter grundige forsøk med strengeinstrumenter hvor han varierte lengden på strengene og fant de samme forholdene som de tidligere hadde funnet i matematikken. Pythagoras så universets harmoni åpenbare seg for ham. Etterpå prøvde han å videreføre tankene rundt musikk til alle andre deler av livet. Både sjelen og universet skulle han forklare på samme måte, etter å ha blitt overbevist om at det måtte være slik at alt kunne forklares med samme harmoniske forholdstall.

 

Musikkens vesen ér spesiell, sammenlignet med andre former for kunst. Den er ikke en etterligning av en ting utenfor oss, slik malerier eller skulpturer gjerne er. Det skal dog sies at ikke alle malerier eller skulpturer er etterligninger, vi har jo abstrakt kunst. Forskjellen mellom musikk og de andre former blir likevel mer klar hvis vi prøver å etterligne for eksempel en stol ved hjelp av musikk. En maler eller skulptør ville klart denne jobben med enkelhet, mens en musiker måtte meldt falitt. Det er fordi musikk ikke etterligner noe utenfra, men i stedet bringer ut det som er på innsiden.

 

"Schopenhauer thought that music was the only art that did not merely copy ideas, but actually embodied the will itself."#3 Videre mente Schopenhauer at musikk kunne brukes som terapi for å lindre smerten ens ønsker og begjær påfører en. Han mente det var det nest beste etter det å drepe alle begjær ved selve roten. Kunsten å omgjøre ens lengsler til kunst kalles av Nietszche sublimering, og han regner det nesten som nødvendig i og med at dagens samfunn ikke lar oss fritt gå ut og oppfylle alle våre begjær. Sublimering kan i den forstand sees på som et samfunnsmessig gode, og ikke minst individuell terapi, fordi den tjener en høyere kulturelt og sosialt nyttig formål, som skapelsen av musikk. Denne typen omforming av ens sterkeste følelser var noe Freud også brukte i sin psykoterapi.

 

Platon var i sin tid misfornøyd med måten man brukte musikk på. Han så at det først og fremst ble brukt for å fremme irrasjonell nytelse, og mente musikken måtte kontrolleres i større grad for å oppnå positive resultater. "det tjenelige ved musikkens språk er gitt oss for harmoniens skyld. Harmonien har nemlig en bevegelse som er i slekt med sjelens omløp i oss, og den er gitt av musene til den som tar musene til hjelp gjennom tenkningen – ikke til uvettig nytelse, slik som den nå synes å bli brukt, men som forbundsfelle for sjelen som kan skape ordnet skjønnhet og symfoni i det sjelens omløp som i oss er blitt uharmonisk. Og dessuten rytmen, den ble gitt oss som en hjelper av de samme guddommene til det samme formål, på grunn av den ubalanserte tilstand i oss, som er blitt til en mangel på skjønnhet i de fleste av oss”#4

 

Platon mener her at harmonier og forholdstallene som skaper dem, er til for å jevne ut diskorder - sjelsmessige ubalanser - og atter bringe sjelen til komplett harmoni. Platon hadde idealer han mente musikken også burde styre etter, og dette var styrke og vilje. Begge dygder en soldat eller driftig person burde besitte. Musikk som fremmet latskap og mangel på måtehold anså han derfor som mindre verd. I en diskusjon med en musiker konkluderer Plato: "Leave us these two modes - the enforced and the voluntary - that will best imitate the utterances of men failing or succeeding, the temperate, the brave - leave us these."#5 De modale skalaene Platon anbefaler er ut fra dialogen dorisk og frygisk - og på grunn av deres styrkende åndelige effekter - de eneste som bør skapes musikk av.

 

"Proporsjonslæren - den eldste bestanddel av gresk matematikk - har sitt egentlige utspring i musikken, og den binder på systematisk vis aritmetikk, geometri, astronomi og harmonikk sammen til en enhet."#6 Alle disse disipliner finner vi igjen hos musikk. Proporsjonslæren viser seg i form av harmoniske intervall og akkordene de bygger opp. I musikkens oppbygning og komposisjon kan man se og høre både enkel og avansert aritmetikk. Man kan selvfølgelig si det andre veien óg, at musikk har ingredienser av disse disipliner. Det som setter musikken i særstilling er dens evne til å være mer enn en teori om livet - som Schopenhauer sa og som inspirerte Wagner videre - den ér selve livet og viljen.

 

"Han omtaler filosofer for hvem musikken - og de harmoniske toneforhold - tjener som åpenbaring av alt værendes metafysiske urgrunn."#7 Sundberg omtaler her Erich Frank hvem sterkt framhever grekernes vilje til å tillegge musikk metafysiske muligheter. Hvis musikken tjente som åpenbaring for den metafysiske urgrunnen i det værende for disse filosofene, må de ha sett en større verdi i musikk enn de fleste før eller siden dem. Platons ønske om å begrense musikkens eksistens og kun tillate noen tonearter, ville derfor være å begrense noen filosofier. Dette legger Platon aldri skjul på, for i sine dialoger er det aldri snakk om å akseptere alt og alle og enda mindre alle filosofier. Kan Platon ha innsett verdien av å stoppe musikken som frambringer disse tanker og filosofier, og hindre deres spredning ved å ta dem ved roten, her musikken?

 

“Platon (427-347 f.Kr.) står ved begynnelsen av vår filosofiske tradisjon ved å være den første tenker som skapte en korpus av litteratur som berører et vidt felt av emner som fremdeles diskuteres av filosofer i dag under overskrifter som metafysikk, epistemologi, etikk, politisk teori, språk, kunst, kjærlighet, matematikk, vitenskap og religion.“#8

 

Mens Platon gikk i lære hos Sokrates hadde han gått fra å være poet til å bli filosof som sin læremester. Platon ønsket først å starte innen politikken, men etter at Sokrates ble dømt til døden mistet han troen på det politiske daværende system, og bestemte seg i stedet for å undersøke hvordan det kunne gjøres bedre. Ut fra disse tankene steg spørsmål og svar som etterpå ble til noen av vår tids viktigste filosofiske bøker. Platon ønsket ikke bare å filosofere over idealstaten, men prøvde flere ganger å realisere den i praksis. Det gikk ikke som planlagt, men handlingene viser at Platon var en mann som var villig til å leve etter sine egne prinsipper.

Da Platon levde var byene fortsatt relativt små i forhold til dagens standarder, og de fleste av de som bodde der hadde få rettigheter. Hvis en by hadde 40 000 frie menn med politiske rettigheter, hadde den gjerne 100 000 slaver for å gjøre livet lettere for disse. Kvinner og barn ble ikke medregnet siden de heller ikke hadde politiske rettigheter.

 

Platon mente ikke at kvinner hørte hjemme i politikken siden de manglet evnen til å styre sin kjødelige lyster, og at de manglet i for stor grad evnen til å tenke rasjonelt og logisk uten å la seg villede av følelser. Disse samme følelsene kunne villede menn hvis de ble ofre for en ugunstig påvirkning utenfra. I dette lyset kan vi forstå Platons ønske om å begrense den typen musikk som vekket disse feminine og ustyrlige følelsene. Rett brukt mente Platon at musikken kunne hjelpe sjelen til å vokse og utvikle seg i positiv retning. Feil bruk ga naturlig nok motsatt resultat, mente han.

 

Søken etter den ideelle stat var en livslang prosess for Platon, muligens igangsatt av hans misnøye for den tidens tyranniske styre. Han delte med Pythagoreerne synet på at matematikk og tall lå som en øverste sannhet i alt. Over sansbare ting satt han ideene om dem, idealenes perfeksjon. Alt og allting vi opplever i denne verden er kun skygger av hvor vakre og fullkomne ideene om dem er. Pythagoreerne så samme sannhet i hvordan sansene bedrar oss og aldri lar oss oppleve fullkommen lykke fra de sansbare ting. Vår skjebne og smerte er i denne verden å alltid måtte prøve å strekke oss opp mot idealene, for siden å innse at de aldri kan nås. Ergo mente Platon at ideene er overordnet etterligningene vi sanser.

 

“Etter at Zeus hadde skapt verden beundret gudene skaperverket. Da spurte Zeus om ikke det manglet noe. Gudene svarte det manglet en tilværelsens stemme som kunne utsi skaperverkets storhet og skjønnhet i ord og toner. Så var det altså et behov for nye guddommelige vesener. Og slik oppstod musene.”#9 Musene blir beskrevet som de guddommelige vesener hvilke skulle gi tilværelsen en stemme hvor mennesket kan erkjenne tilværelsens dypere mysterier. Platon kjente også til musene, og musikk som oppdragelsesmiddel var vanlig også i hans samtid. Platon så samtidig at uten kontroll og styring lot poetene og musikerne følelsene flyte over og lot seg lede av sansenes begjær. Dette kunne villede og forvirre folket, og var ugunstig for staten, som var Platons hjertebarn.

 

Platons syn på hvordan menneske burde være - eller nærmere bestemt mannen, siden man ikke kunne forvente like mye fra kvinner og slaver - var et svært harmonisk og sammensatt syn. For å bruke hans egne ord oversatt til norsk ”Den som på beste måte forstår å forene gymnastikk og musikk og i harmonisk forening lar dem innvirke på sjelen, ham ville vi med rette kalle en fullendt kunstner og musiker (mousikós) langt mer enn den som forstår å stemme strengene riktig.”#10 Her gir Platon oss oppskriften for hvordan et menneske kan leve i harmoni med seg selv og sine omgivelser.

 

Platon utfyller sin beskrivelse av det harmoniske mennesket: “På den ene siden gleder jeg meg overmåte hver gang jeg overhører samtaleinnlegg om dygd eller visdom av en mann som virkelig er mann og selv er på høyden med de ord han anvender; da betrakter jeg taleren og hans ord under ett, at de står til hverandre og at de harmonerer. Og jeg anser helt og fullt en slik mann for ”musikalsk” [mousikós] der han har stemt i den skjønneste samklang ikke lyre og lekeinstrumenter, men selve det å leve: I sitt eget liv har han latt ordet harmonere med gjerningen – i ren dorisk, ikke jonisk, toneart og heller ikke frygisk eller lydisk, skulle jeg mene, nei, i den harmoni som alene er hellensk.”#11

Her framstiller Platon den harmoniske mann - den som snakker ut fra sine overbevisninger - og enda viktigere, lever etter og i harmoni med dem. En slik mann var selve manifestasjonen av mousiké, begrepet grekerne brukte for det musiske, og som strakk seg lengre enn vår betydning av ordet musikk. Mousiké var selve harmonien, ikke bare i musikk, men også i tilværelsen.

 

Slik man kan lage en harmonisk melodi og akkompagnement, kan man også framstille en harmonisk filosofi. Pythagoreerne hentet inspirasjon til sine filosofier direkte ut fra musikalsk harmoni. Hvis et forholdstall ga en velklingende lyd, innså de at det samme tallet måtte kunne brukes til å forklare mer i naturen. Pythagoras prøvde å forklare og bevise himmellegemers baner og proporsjonene hos en menneskekropp ut fra de samme forholdene han fant i musikken. Pythagoras var en av de første vi kjenner til som brukte musikken som en så aktiv ingrediens i utformingen av sin filosofi. Platon ville ha musikk som kunne akkompagnere sin ønskede filosofi, mens Pythagoras startet med musikken og lot filosofien tre naturlig fram fra de vakre toner. Vi ser ut fra hans dialoger at han innser at hans filosofier er en sammensetning av noen tonearter, og en ekskludering av andre. Man kan på en måte si at Platon hadde tenkt fram filosofiene som hørte til disse toneartene som viste seg å være dorisk og frygisk. Kanskje fordi disse to klinget best med Platons egen ånds toner og harmonier?

 

Man man også si at enhver filosofi som kommer ut fra en tenker, er et speilbilde av hans indre. Er han i harmoni med seg selv, vil hans filosofi være sterk og vanskelig å rokke ved. For å bruke en metafor kan man si at det er vanskelig å lage et harmonisk musikkstykke med et feilstemt piano, uansett hvor hardt man prøver blir det falskt og utålelig. Samtidig er det vanskelig for filosofen som slites alle veier og ikke kan enes med seg selv, å kunne overbevise andre om fornuften bak sin lære. Nå er det vel kanskje derfor profeter med uendelig tro på sine tanker har gjort større lykke i å få tilhengere enn filosofer, i hvert fall mens de selv levde. Filosofer blir gjerne trukket fram i etterkant som klare og entydige symboler på noe, når en ny tid krever nye idealer. En mann som har ment mye, som for eksempel Platon, kan trekkes fram til å støtte opp under nye politiske eller filosofiske ideer med svært varierende meninger. Og slik må det kanskje også være, for den tenkende filosof vil naturlig nok skifte meninger når han innser han tar feil. Denne rette til å skifte mening så Nietszche på som en menneskerett.

 

Hvis musikk er vilje i harmoni, og viljens harmoni er en del av naturen og skaperverket, vil det å forstå musikk kunne sidestilles med en forståelse av alt rundt oss. I lys av dette ser man viktigheten og hvor langt musikk strekker seg, langt forbi det å benytte musikk som enkel underholdning eller en redning fra stillheten man frykter. Musikkforståelse skaper sympati, fordi man lærer å finne det vakre der hvor man en gang ikke fant det. Mens årene går, lærer man å sette pris på mer variert og komplisert musikk. Forståelsen fra musikk kan deretter bre seg over til forståelse av sine medmennesker, kulturer og ideer. Slik kan musikk hjelpe en til å bli et mer forståelsesfullt menneske, og økt forståelse gir mer lykke. Et barn gråter fordi det ikke forstår, en voksen gråter ikke like ofte, men føler likevel smerte over ting det ikke forstår. Musikken hvilken er uten grenser og altinkluderende kan lære oss å utøve samme forståelsen av hendelser og ulikheter på alle områder av livet.

 

Platons læremester Sokrates hadde et like respektfullt syn på musikkens kraft i samfunnet. Han sier i følge Aristoteles at: "Any musical innovation is full of danger to the whole state, and ought to be prohibited . . . when modes of music change, the fundamental laws of the state always change with them."#12 Dette strider kraftig mot det populære synet på musikk, hvor musikeren og musikk kun er en gjenspeiling av endringene i samfunnet. Sokrates snur det hele rundt og påstår at det er musikkens nyvinninger som skaper selve forandringene. Han mener disse nye musikkarter må forbys på grunn av dette.

 

Når man snakker om å leve i harmoni med seg selv og naturen er det nokså selvmotsigende å ville forby et fenomen som musikken, som er en like naturlig del av sjelens uttrykk som enhver fri tanke er. Man ser altså at menneskene var redde for forandring på grekernes tid, som i dag. Det fins lite som er mer naturlig enn forandring, og det å kjempe mot det vil av mange sees på som den rene disharmoni. I lys av Sokrates’ og Platons erkjennelser om musikkens makt, er det lett å forstå den senere tids fokus på musikk og kultur hos Friedrich Nietzsche. Han så en degenerering av musikken i samfunnet, og mente det ville få kritiske følger for samfunnet. Dette førte ham til en kamp for kunsten og musikken som er vanskelig for de fleste av oss å forstå i dag.

 

De fleste ser på musikk som noe man morer seg med, og de aller færreste tenker over samfunnspåvirkningen det kan ha, og som det hadde i følge både Platon og Sokrates, og ikke minst Nietzsche. Man kan nevne i fleng filosofer som har satt musikken høyt, og mange av dem har selv komponert musikk. Wagner er kanskje den mest kjente av de alle, denne tyskeren som hadde adoptert filosofien til Schopenhauer og gjort sitt beste for å innplante den i sine musikalske verker. Mon tro om han ikke så muligheten til å gjøre like store endringer via den som Schopenhauer gjorde med pennen?

 

Dagens spredning av musikk er uendelig mye enklere og raskere enn den var for bare 20 år siden. Med internett er det mulig å spre musikk på verdensbasis med kun noen få tastetrykk, og det hele kan gjøres gratis. Derfor er det mulig at musikk vil få en større påvirkning, ikke minst fordi den vil mye lettere gå på tvers av landegrenser. Dette gir store muligheter for de som skaper musikk, og for den som vil påvirke den neste generasjon av mennesker ved hjelp av musikk. Internett er en oppfinnelse man vanskelig kontrollerer, og Platon hadde nok ikke sett særlig positivt på dens kaotiske spredning og påvirkning. De som derimot har sett sitt snitt i å påvirke den unge generasjonen med musikk er dagens kapitalister.

 

I dag skapes musikk av helt andre årsaker enn de Platon hadde sett for seg. Det gjelder først og fremst for populærmusikken, og det er tross alt den som påvirker flest i samfunnet. Når hitlistene skapes er det ikke rangert på grunnlag av dens oppdragende og erkjennende effekt på lytteren, men antall CD-plater de selger. Industrien er altså blitt en helartet kapitalistisk skapning. Det fins unntak, selvsagt, men disse unntakene blir desto vanskeligere å finne siden de rekker ut til få lyttere. Det ovennevnte følger av at penger bestemmer hva som spilles på radio, TV og hva man finner i butikkene. Og hvor skreddersydd er ikke popmusikk for å lure ut kroner fra vår lommebok? Melodiene er lettfattelige og de er søte som godteri, på den måten at de ikke varer. De gir lytteren øyeblikkelig nytelse, uten at han må anstrenge seg for å forstå musikkens nyanser i noen som helst grad. Kunstnerisk sett har dette utvilsomt ført til en degenerering av ekteheten bak musikken. Dette kombinert med at dagens målgruppe har blitt yngre og yngre har gjort musikk til en arena hvor voksne musikere lager musikk til 10-åringer. Etter at internett gjorde sitt inntog og piratkopieringen av musikk ble utbredt, gikk salget av CD-plater ned og gjorde at musikkindustrien måtte tjene penger på andre områder som følge av tapte inntekter.

 

Dette førte blant annet til sanger på mobiltelefonen. I dag er det vanlig å få tilsendt ringetoner på mobilen av de mest kjente poplåtene. Dette fenomenet er noe bransjen tjener stort på, ettersom kunder er villig til å betale 20-30 kroner for 10 sekunder med musikk på sin mobil, mens de nekter å betale 200 kroner for en hel CD-plate. Det jeg vil fram til er at dette også har ført til degenerering av kvaliteten på musikken. Et viktig kriterie har i dag altså blitt om musikken som skapes er ”mobilvennlig”, siden dette tjener store penger. For å være mobilvennlig må melodien være naivt simpel og umiddelbart tilgjengelig for alle og enhver, spesielt for barn.

 

Hadde Platon hørt om denne utviklingen må hans reaksjon ha vært mistro, om ikke rent sinne. Hvis Platon og Sokrates har rett i sin vurdering av at musikken påvirker samfunnet i like stor grad da som nå, går vi mot svært nye tider kulturelt og samfunnsmessig sett. Før var det slik at man hørte og lærte barnemelodier mens man var barn, og lærte å verdsette mer avansert og voksen musikk ettersom årene gikk. Det fins helt klart unntak, hos det åndelige og kulturelle aristokrati, men for den gjengse innbygger er det vanskelig å ikke falle under presset fra den kapitalistiske verdensmakten vi er underlagt. I dag har det altså blitt slik at ikke bare får vi barnemelodier inn med morsmelken, men når vi vokser opp skal vi altså få dem presset i oss i form av radio, TV og mobiltelefoner til vi blir gamle. Når jeg sier barnemelodier mener jeg disse enkle melodiene som kun er skapt for å gi nytelse en stakket stund, for deretter å kreve noe nytt. Slike melodier varer ikke, en lytter blir lei, og går på leting etter en ny sang. Som industrien selvsagt har klart til han neste uke, og som han får høre på radioen og kjøper neste dag, gjerne på sin mobiltelefon.

 

Hele problemet rundt degenereringen av musikken og kulturen, stammer fra at det er pengene som styrer hva som skal dyrkes og selges til folk. Tjener det penger, er det godt, og det er hovedkriteriet vi bruker i den vestlige verden. Dette er grunnen til at vi ser millioner av unge europeere kjøpe musikken til 50 cent, rapperen fra USA som tidligere hadde heroinsalg som sitt levebrød, og som i dag synger kjente melodiøse mesterverk som ”Fuck dat bitch” mens guttunger og jenter ned i barnehagealder synger med. Hvis det er en den kulturpåvirkningen vi virkelig ønsker, kan vi blant annet takke kapitalistiske krefter for det. Jeg vet med meg selv at dette verken var det Platon, Sokrates eller Nietzsche hadde ønsket seg for den europeiske ånden. Men hva betyr vel en fattig mening når det er penger og ”framskritt” i form av budsjettoverskudd som bestemmer retningen vi skal ta som kulturfolk?

 

 

Aristoteles gir oss en oppskrift for hvordan vi skal studere musikk:

 

We say, however, that music is to be studied for the sake

of many benefits and not of one only. It is to be studied

with a view to education, with a view to a purge [cathar-

sis]—we use this term without explanation for the present;

when we come to speak of poetry, we shall give a clearer

account of it—and thirdly with a view to the right use of

leisure and for relaxation and rest after exertion. It is clear,

then, that we must use all the scales, but not all in the

same way.#

 

Dette Aristoteles sier om katarsis, sjelerensing, belyser viktigheten av alle skalaer og former for musikk. I motsetning til Platon, som sa vi burde forby enkelte musikkskalaer, sier Aristoteles at selvfølgelig skal alle brukes, men de må brukes til de områdene de hører hjemme. En hver musikkart har altså sitt hjem, noen egner seg til utdanning, andre til katarsis, og sist men ikke minst som avslapning etter og hvile etter anstrengelse. Aristoteles så dermed viktigheten av å ikke prøve å begrense noen deler av livet og åndens lyster, men å heller dyrke den rette musikken på rett plass. Denne praksisen er kanskje ikke utøvd i stor grad i dagens samfunn, selv om vi også vet hvilken musikk vi syns passer til ulike aktiviteter, det kunne likevel blitt gjort med større viten og innsikt. Er det noen som har innsikt i hvilken musikk som passer til ulike aktiviteter så er det filmindustrien. De har sett verdien av hvordan musikk komplementerer livets mange sider, og faktisk gjør det til en større begivenhet enn det er uten.

 

Mitt håp har vært å vise at musikk er mer enn toner laget for nytelse, eller kanskje mer korrekt i dag, for å skape penger. Det er likevel naivt å tro at min egen generasjon vil dele dette synet, selv om historien beviser det. Filosofer har ikke lengre den påvirkningen de hadde i gamle Hellas. I dag hører vi gjerne mer på hva en reklame sier om hva vi bør tenke og føle, enn de viseste mennene som lever i dag gjør. Hvor lite av den daglige innflytelse er motivert av annet enn å stimulere til økt forbruk. Og midt under finanskrisen lærer vi at den eneste måten å redde oss selv på er å øke forbruket enda mer, slik at banker ikke skal gå konkurs.

 

Likevel, musikk og dens opplysende kraft fortsetter å rekke fram til de som graver hardest etter sannhet og godhet. Lik vise tanker, søker den spørrende seg fram til den musikken som resonnerer best med hans indre harmoni. Dette er den som klarer å gå utenfor påvirkningen fra storsamfunnet, den som trer ut av flokken og ikke søker å være middelmådig, men mer.

 

”Without music, life would be a mistake”

Friedrich Nietzsche

 

 

 

 

 

Litteraturliste:

1.Ove Kr. Sundberg "Pythagoras og de tonende tall (2002) s 188

2.Ove Kr. Sundberg "Pythagoras og de tonende tall (2002) s 59

3.Daniel Albright, Modernism and Music, 2004, side 39, fotnote 34

4.Timaeus 47a-e.

5.Staten bok 3 247

6.Ove Kr. Sundberg "Pythagoras og de tonende tall (2002) s 13

7.Ove Kr. Sundberg "Pythagoras og de tonende tall (2002) s 14

8 Kraut (1992),”Introduction to the study of Plato”, i Kraut (ed.), The Cambridge Companion to Plato,

9 “…i kjærligheten til det skjønne.” Musikk som dannelses og erkjennelsesvei hos Platon av Morten Stene. UiO høsten 2008.

10 Platon (Mørland/Frost overs.), Andersen/Emilsson/Frost/Kraggerud/Kolstad (red.) (2001a), Samlede verker

vol. V: Kleitofon – Staten, Oslo: Vidarforlaget, s. 153.

11 Laches 188 d-e

12 (Aristotle, The Politics, translated by T. A. Sinclair, revised by T. J. Saunders, London: Penguin, 1981, book 8, section 5, page 466)

13 (Politics VIII:7; 1341b 35-1342a 8, trans. J. Burnet).

Endret 13. mai 2009 av arralou

[Hrodebert]

Denne tråden var feilpostet og er blitt flyttet til riktig kategori.