Når er deregulering ønskelig?

[sokkrygeren]

Stat vs. marked er en kjent konfliktlinje i politiske ideologier vi kjenner til. Relaterte temaer er globalisering og proteksjonisme, særlig i forbindelse med WTO, IMF og Verdensbanken som ser deregulering som en løsning for råvareproduserende land. Utgangspunktet i denne tråden er det nyliberalistiske synet på markedet. Etterpå kommer tre eksempler på analyser som er blitt gjort (ikke av meg) om økonomisk utvikling i lys av prinsippene som nyliberalister foreslår. Det jeg ønsker meg er konkret kritikk av konklusjonen om at deregulering ikke er ønskelig før et land har bygd opp en konkurransedyktig industri med raffinering av produkter. Jeg begynner med det nyliberalistiske synet på utvikling:

 

- Markedet bør være friest mulig. Staten må være minst mulig og gripe minst mulig inn i økonomien.

- Økonomisk vekst kommer av at markedet er selvregulert (Adam Smith, 1700-tallet)

- En aktør gjør det best på markedet ved å fokusere på sine komparative fordeler (David Ricardo, 1700-tallet)

- Årsaken til at u-land stagnerer er at staten er for sterk og har styrt økonomien feil

- Løsningen er å gjøre markedet friere, deregulere - fjerne tollbarrierer og subsidier, og bygge ned byråkrati

 

I tillegg kan vi ta med en bit av moderniseringsteori som ofte dukker opp i diskusjoner om markedet: (ikke nyliberalisme pr. def.)

- Økonomisk vekst vil gi økt ulikhet i begynnelsen, men sluttresultatet er utjevning og at alle har det best mulig. Simon Kuznets trickle-down-hypotese (1955).

 

(Kilde: Benedicte Bull 2007, "Verdens skjeve utvikling")

 

 

Case 1: Storbritannia og eksportforbud

 

Det kan sies mye om forutsetninger for Storbritannias vekst (slavedrift og imperialisme). Det jeg er interessert i å få fram her, er at man kjørte en ganske proteksjonistisk linje under oppbygging av industrien. Storbritannia ledet industrialiseringen fra 1750 og utover. Fram til ca. 1850 var det ulovlig å eksportere maskiner og industriteknologi til andre land. Dette er én av grunnene til at industrialiseringen begynte hundre år senere i Norge. Det er sannsynlig at Storbritannia som land tjente på dette, ved å etablere seg som en konkurransedyktig aktør før de åpnet for utenlandshandel.

 

 

Case 2: Latin-Amerika og nyliberalismen

 

Også her kan vi si mye om bakgrunnen og visse hindringer for et fritt marked (slavedrift og oligarkisk samfunnsstruktur). Det interessante er at det skjedde en industrialisering fra 1930-tallet, da landene lukket grensene for handel med USA. I stedet for å handle over grensa begynte de råvareproduserende landene å raffinere sine egne varer. Man innførte importforbud på en rekke varer. Mens man opplevde økonomisk depresjon i USA, var det økonomisk vekst for Latin-Amerika i denne perioden.

 

Senere, særlig under den kalde krigen og utover på det nyliberale 80-tallet var det mange land som åpnet for et fritt marked, tok bort subsidier og tollbarrierer. Dette ble et problem for de Latin-Amerikanske landene som hadde produsert for hjemmemarkedet. Målet hadde ikke vært internasjonal konkurransedyktighet, men å beskytte eget marked.

 

Argentina trekkes fram som et mønsterland for nyliberalistisk politikk på 1990-tallet. Dette ender med en økonomisk krise i 2001 som førte halvparten av befolkningen under fattigdomsgrensen. Noen mener nyliberalismen var en hindring for økonomisk utvikling i Latin-Amerika, og at måten man gjorde det på var preget av for lite oppbygging av industri med komparative fordeler før man deregulerte.

 

 

Case 3: Sørøst-Asias mirakel

 

En rekke land i Sørøst-Asia har opplevd økonomisk vekst og økt levestandard de siste 30 årene. Dette er tradisjonelt råvareproduserende land. Hva har de gjort? De har bygd opp teknologiintensiv industri. Under oppbyggingen har man hatt midlertidige tollbarrierer. Videre har det vært en målsetting om å produsere for eksportmarked. Staten har bidratt med incentiver for økt produksjon i privat sektor, rettet mot teknologiintensiv sektor. Staten har altså hatt en fremtredende rolle og investert etter en plan om å eksportere.

 

 

Snurr debatt! Er framtillingen for tendensiøs? Hvordan er konklusjonen feil?

[Hrodebert]

Denne tråden var feilpostet og er blitt flyttet til riktig kategori.

[sosialliberal]

Jeg tror du henger det for mye i teorier. Til og med teorier advarer mot å følge de teoretiske tilnærminger slavisk, fordi fasitsvaret på økonomisk utvikling finnes ikke. Hva fungerer best for et land, eller et spesifikt område, fungerer ikke nødvendigvis for andre land eller områder. Verdensøkonomien har endret seg siden Smith skrev sine notater om selvregulert marked, dagens verdenskrise kan bekrefter dette. Plutselig befinner vi oss i en situasjon der de teoretiske tilnærminger ikke har svaret på hvordan løse dagens krise. Noen økonomer mener at mer regulering er nødvendig for å rette opp feil i markedet som forårsaket krisen i utgangpunktet. Men det finnes ikke konsensus blant økonomer hvilken variabel man skal i vektlegge for å forklare årsaker til krisen. Man prøvde med å trekke likhetstrekk med depresjon på slutten av 1920-tallet, men vi fant ut at disse kriser ikke kan behandles med samme virkemidler som depresjon på 20-tallet. Økonomien har endret seg. Verden har endret seg. Andre økonomer legger vekt på mindre regulering som virkemidler for å løse krisen, fordi de er av meningen at for mye statlig regulering og innblanding i markedet har forårsaket krisen. Konsensus er igjen fraværende. Du kan finne motsigelse avhengig av hvilken avis du leser.

 

Jeg sier ikke at de gamle teoretiske tilnærminger skal forkastes, men at vi tenger nye teorier som er tilpasset dagens økonomi. Hver krise er unik. Hver krise må behandles separat. Det samme gjelder et hvert lands økonomi og marked. Markedet i de forskjellige landene reagerer forskjellig i forhold til regulering/deregulering. Samfunnets tradisjon og dedikering, landets naturresurser, politisk sammensetning og styresett utgjør viktige variabler i forhold til reaksjoner fra markedet i forbindelse med regulering/deregulering. Ikke minst er statens omdømme og diplomatiske egenskaper viktig i forhold til valg av økonomiske strategier. Enkelte stater har bedre omdømme som gjør dem mer mottakelig for samarbeid, andre igjen har ikke slike diplomatiske egenskaper. Sovjets sterke sentralisering av markedet og planøkonomi virket de første tiårene før det begynte å gå fryktelig galt. Ingen har fasitsvaret på hvorfor dette skjedde. Mange mener at Sovjets enorme pengeforbruk på militærisering var hovedårsaken, mens andre legger vekt på lite fleksibilitet i et fleksibelt verdensmarked. Om nyliberalisme er svaret for noen land er det godt mulig, men jeg tviler dette gjør seg gjeldene for alle. Andre igjen må se mulighet i en mer regulert marked, spesielt i samfunn som betraktes som heterogene eller splittet i form av religion, etnisitet, kulturelt eller sosialt.

Endret 13. mai 2009 av statsviter