Historie til ettertanke

[Kris_]

Her er en historie jeg har kommet over.

Les den, og tenk på hvordan du kan påvirke andres liv.

 

Det er også rom for diskusjon for hva man kan gjøre for andre mennesker.

 

____________

 

 

En dag , når jeg var ny på ungdomsskolen, så jeg en gutt fra min klasse som var på vei hjem fra skolen. Han het Jonas. Det så ut som han bar alle bøkene sine. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor vil noen ta alle bøkene med seg hjem på en fredag? Han må virkelig være en nerd.

Jeg hadde planlagt en ganske fin helg (fest og spille fotballkamp med vennene mine i morgen ettermiddag), så jeg ristet på hue og gikk videre.

 

Når jeg gikk der, så jeg en gjeng med gutter, som kom løpende mot ham. De løp på ham, slo alle bøkene ut av hendene hans, og sparket beina vekk under ham så han landet rett i søla. Brillene hans for av ham og jeg så de landet ca ett par meter i fra ham.

Han så opp og jeg så en forferdelig tristhet i øynene hans. Jeg følte virkelig synd på ham, så jeg løp bort til ham. Mens han krøp rundt for å finne brillene sine, så jeg tårer i øynene hans. Når jeg gav brillene til ham, sa jeg;

De der typene der er noen tullinger. De skulle hatt juling!

Han så på meg og sa;

Hei, takk! Det var et stort smil i ansiktet hans.

Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene hans, og spurte ham hvor han bodde. Det viste seg at han bodde jo i nærheten av meg så jeg spurte ham hvorfor jeg ikke hadde sett ham før. Han fortalte at han hadde gått på en privatskole frem til nå. Jeg ville aldri hengt sammen med noen fra en privatskole før.

Vi pratet hele veien hjem, og jeg bar bøkene hans. Han viste seg faktisk å være en ganske kul type. Jeg spurte ham om han ville være med å spille fotball på lørdag med meg og vennene mine. Han sa ja.

Vi holdt sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham, jo mer likte jeg ham. Vennene mine synes det samme.

 

Mandag morgen kom, og der var Jonas igjen med sin svære stabel med bøker. Jeg stoppet ham og sa,

For en type du er, du kommer til å bygge noen svære muskler med den svære stabelen med bøker med deg hver dag!

Han bare lo, og gav meg halvparten av bøkene.

 

I løpet av de neste 3 årene ble Jonas og jeg bestevenner. Når vi var i avgangsklassen, og drev å funderte på videregående, bestemte Jonas seg for å gå allmennfag, mens jeg tenkte på handelsgym. Jeg visste at vi alltid ville være venner, og avstandene imellom oss ville aldri bli et problem. Han ville bli lege, og jeg tenkte på bedriftsøkonomi og å satse på fotballen.

 

Jonas var den som utmerket seg i vår klasse. Jeg ertet ham stadig vekk om at han var en nerd.

Han var nødt til å forberede en tale for avslutningen på skolen. Jeg var så glad det ikke var meg som måtte gå opp på podiet å tale.

 

På avslutningsdagen, så jeg Jonas, han så flott ut.

Han var en av de gutta som virkelig fant seg selv i løpet av ungdomsskolen. Han var gjennomført og så faktisk stilig ut med briller. Han hadde med flere jenter å gjøre enn meg, og jentene elsket ham. Uh! Noen ganger var jeg virkelig sjalu.

I dag var en av de dagene. Jeg kunne se at han var nervøs i forbindelse med talen han skulle holde. Så jeg gav han et klapp på skulderen og sa;

hallo tøffing, dette blir kjempebra!

Han så på meg med en av disse blikkene (et virkelig takknemlig et), og smilte.Takk! sa han.

Når han begynte talen, renset han stemmen, og begynte.

 

Avslutningsdagen er en dag som er til å takke dem som har hjulpet deg gjennom disse tøffe årene. Dine foreldre, dine lærere, dine slektninger, kanskje en trener, men aller mest....dine venner. Jeg er her for å fortelle at det å være en venn for noen, er den største gave du kan gi dem.

Jeg skal fortelle dere en historie.

Jeg så da på min venn med vantro når han stod der å fortalte historien om den første dagen vi møttes.

Han hadde planlagt å ta livet av seg selv den helgen. Han foralte om hvordan han hadde ryddet ut av skapet sitt på skolen, så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem. Han så direkte på meg, og gav meg et lite smil.

Heldigvis, og i takknemlighet ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det mest ufattelige .

 

Jeg hørte et gisp ut blant mengden av folk , når den stilige, populære gutten fortalte om sitt svakeste øyeblikk.

Jeg så hans far og mor så på meg med det samme takknemlige smil.

Ikke før i dette øyeblikk skjønte jeg dybden av dette.

 

Aldri undervurder kraften i dine handlinger. Med en liten gest kan du forandre en annens liv. Til det bedre, eller verre. Vi er alle gitt å kunne påvirke hverandre på en eller annen måte.

Se etter det gode hos andre!

 

Du har nå to muligheter;

1) Fortell denne historien videre til andre, eller

2) Glem det, og oppfør deg som om det ikke rørte ved dine følelser.

 

Som du kan se tok jeg valg nr 1.

Husk alltid;

 

VENNER ER ENGLER SOM REISER OSS OPP PÅ BEINA NÅR VÅRE VINGER HAR PROBLEMER MED Å HUSKE HVORDAN DE SKAL FLY!

Endret 8. mai 2009 av Kris_

[AnaXyd]

Touching story, faktisk..

[Nickless]

Touching story, faktisk..

 

Signed.

[Hamar17]

Har lest den før, men den er hvert å lese en gang til Hvem for vel ikke lyst til å gå ut å skaffe seg en ny venn eller gjøre en innsats for noen som ikke har det så bra ?

[Kris_]

Ja, det er virkelig en god historie.

Man får virkelig lyst, som Hamar17 sier, å gjøre en ordentlig innsats for noen som ikke har det bra.

[TheMartine]

Bare synd at engasjementet folk får av slike historier, sitter i omtrent en halvtime.

[Kris_]

Bare synd at engasjementet folk får av slike historier, sitter i omtrent en halvtime.

 

Ja =\

 

Så da kommer spørsmålet; hva kan man gjøre for at det virkelig går inn hos folk?

[TheMartine]

Ja =\

 

Så da kommer spørsmålet; hva kan man gjøre for at det virkelig går inn hos folk?

 

Høh. Hadde jeg visst det, du...

 

Det virker som folk ikke tenker seg om, før de står i en slik situasjon selv. Og det er fordi folk er ganske dumme, og i tillegg ganske så egosentriske.

 

Det viktigste man kan gjøre, er å gjøre en innsats selv. Er du heldig, skaper det ringvirkninger og påvirker andre til å gjøre det samme.

[brutal_mann]

Bare synd at engasjementet folk får av slike historier, sitter i omtrent en halvtime.

Eventuelt at vi ikke orker å bry oss lenger etter å ha møtt veggen for mange ganger...

[TheMartine]

Bare synd at engasjementet folk får av slike historier, sitter i omtrent en halvtime.

Eventuelt at vi ikke orker å bry oss lenger etter å ha møtt veggen for mange ganger...

 

Noen av oss fortsetter å bry oss. Heldigvis.

[brutal_mann]

Bare synd at engasjementet folk får av slike historier, sitter i omtrent en halvtime.

Eventuelt at vi ikke orker å bry oss lenger etter å ha møtt veggen for mange ganger...

 

Noen av oss fortsetter å bry oss. Heldigvis.

[Mynotir]

Kjedebrev er løgn. Så klisjefylt at jeg blir kvalm. Den er oversatt fra engelsk, forresten.

 

Edit: Originalen er "A Simple Gesture" av John W. Schlatter. Det var en liten greie i Chicken Soup for the Soul.

 

Og jo, den rører ved følelser.

Endret 8. mai 2009 av Mynotir

[SkummelType]

Frysninger. Rett og slett. Ingen følelse er bedre enn å gjøre andre glad. For den varer!

[Kris_]

Kjedebrev er løgn. Så klisjefylt at jeg blir kvalm. Den er oversatt fra engelsk, forresten.

 

Edit: Originalen er "A Simple Gesture" av John W. Schlatter. Det var en liten greie i Chicken Soup for the Soul.

 

Og jo, den rører ved følelser.

 

Takk for orginaltittel.

 

Om ikke nettopp denne episoden har skjedd, med disse bestemte navnene, så er det situasjoner som dette som stadig skjer omkring i verden.

 

Her må vi ikke henge oss opp i detaljer, men se på meningen med historien.

 

 

Frysninger. Rett og slett. Ingen følelse er bedre enn å gjøre andre glad. For den varer!

Helt enig - det er en digg følelse.

[Dzeko]

Takk for en herlig historie.

 

Jeg gjorde nettopp noe som jeg håper vil ha en god etterfølge. Og det tror jeg den vil også.

 

Takk igjen.

[CheeseSucker]

Rørende historie. Ellers så synes jeg denne historien her også er ganske bra.

 

Historien i bildeformat (kan være litt vanskeligere å lese, men har et fint bilde i bakgrunnen)

 

Ugly the cat

 

Everyone in the apartment complex where I lived knew who Ugly was.

Ugly was the resident tomcat. Ugly loved three things in this world: fighting, eating garbage, and, shall we say, love.

 

The combination of these things combined with a life spent outside had their effect on Ugly. To start with, he had only one eye and where the other should have been was a hole. He was also missing his ear on the same side, his left foot appeared to have been badly broken at one time, and had healed at an unnatural angle, making him look like he was always turning the corner.

Ugly would have been a dark gray tabby, striped type, except for the sores covering his head, neck and even his shoulders. Every time someone saw Ugly there was the same reaction. "That's one UGLY cat!!!"

 

All the children were warned not to touch him, the adults threw rocks at him, hosed him down, squirted him when he tried to come in their homes, or shut his paws in the door when he would not leave.

 

Ugly always had the same reaction. If you turned the hose on him, he would stand there, getting soaked until you gave up and quit. If you threw things at him, he would curl his lanky body around your feet in forgiveness.

 

Whenever he spied children, he would come running, meowing frantically and bump his head against their hands, begging for their love. If you picked him up he would immediately begin suckling on your shirt, earrings, whatever he could find.

 

One day Ugly shared his love with the neighbor's dogs. They did not respond kindly, and Ugly was badly mauled. I tried to rush to his aid. By the time I got to where he was laying, it was apparent Ugly's sad life was almost at an end. As I picked him up and tried to carry him home, I could hear him wheezing and gasping, and could feel him struggling. It must be hurting him terribly, I thought.

 

Then I felt a familiar tugging, sucking sensation on my ear.

Ugly, in so much pain, suffering and obviously dying, was trying to suckle my ear. I pulled him closer to me, and he bumped the palm of my hand with his head, then he turned one golden eye towards me, and I could hear the distinct sound of purring.

 

Even in the greatest pain, that ugly battled scarred cat was asking only for a little affection, perhaps some compassion. At that moment I thought Ugly was the most beautiful, loving creature I had ever seen. Never once did he try to bite or scratch me, try to get away from me, or struggle in any way. Ugly just looked up at me completely trusting in me to relieve his pain.

 

Ugly died in my arms before I could get inside, but I sat and held him for a long time afterwards, thinking about how one scarred, deformed little stray could so alter my opinion about what it means to have true pureness of spirit, to love so totally and truly.

 

Ugly taught me more about giving and compassion than a thousand books, lectures, or talk show specials ever could, and for that I will always be thankful . He had been scarred on the outside, but I was scarred on the inside, and it was time for me to move on and learn to love truly and deeply. To give my total to those I cared for. Many people want to be richer, more successful, well liked, beautiful, but for me.......

 

I will always try to be Ugly

[Kris_]

Bra historie, indeed.