Hva har framtiden i vente?

[Gjest Guest_Frustrert_*]

Det har seg altså sånn at jeg er en gutt på rundt 20 år med ingen mål, venner, eller noen form for framtidsplaner.

 

På barne/ungdomsskolen hadde jeg det ganske så bra sosialt, spilte fotball, og hadde et nokså godt liv. Men når jeg begynte å nærme meg 10. klasse, så begynte ting å gå galt. Jeg begynte å spille PC-spill, og med tiden eskalerte dette. Med tiden ble jeg sakte men sikkert trukket inn i spillverdenen, og venner ble en annenprioritet. Jeg var fortsatt med venner til de grader, men jo mer jeg spilte, jo mer avviste jeg andre ting.

 

Dette har pågått siden den gang, og med tiden har jeg mista så og si alle vennene mine, samt. mistet kontakten med noen familiemedlemmer. Ikke bare det, men da jeg kom på videregående så tok jeg skolen mindre seriøst, og endte opp med å ta med selv fri noen dager i blandt, bare så jeg kunne slippe skole og spille uten bekymringer. Fotballtreninger var heller ikke viktig for meg lengre.

 

Jeg hadde fortsatt en god del venner i førsteåret, men alt føltes bare så overfladisk. Det var liksom på skolen jeg traff de; utenfor skolen var jeg sjelden/aldri med venner, foruten om de få gangene jeg ble slept med på fest av mine nærmeste.

 

Førsteåret fullførte jeg, mens andreåret gikk til helvette, for å si det mildt. Jeg droppa ut av skolen like etter skolestart fordi jeg taklet bare ikke alt presset... i tillegg til at det gikk utover min spilletid.

Jeg fikk en del jobber igjennom NAV, og klarte å rote til de også. Det endte med at jeg ble sittende hjemme uten å gjøre noe nesten hele året (foruten om en jobb jeg klarte å holde litt på).

 

Da neste skoleår kom, så bestemte jeg meg for å ta meg sammen og prøve på nytt; denne gangen var jeg fast bestemt på at jeg skulle klare dette, med full fokus på skole og minst mulig fravær.

Jeg fikk en del venner i løpet av året, men etter 3 måneder så sa jeg takk og farvel nok en gang. Det at jeg ikke klarte skolen nok en gang gjorde meg ekstremt deprimert og trist. Jeg mistet alt håp om at jeg noensinne kom til å klare meg videre forbi videregående, og stengte meg selv helt inne. Telefonen sluttet jeg å svare, facebook kutta jeg ut, og jeg rett og slett isolerte meg selv fra omverdenen. Faen, livet er på bunn.

 

Jeg fikk meg ny jobb (via NAV), og overraskende nok så varte jeg litt lengre enn jeg vanligvis gjør. Men som den personen jeg er, prøvde jeg alltids å gjemme meg unna andre kjente (om det var fra skolen eller gamle venner). Hver gang jeg fikk øye på en person jeg visste hvem var, så gjorde jeg nesten alt jeg kunne for å unngå å bli sett. Jeg syntes rett og slett det var flaut og latterlig at jeg hadde feilet skolen to år på rad. Ikke ville jeg at noen skulle vite at jeg jobbet noensteds. Jeg ville bare forsvinne, så ingen kunne se for en fiasko jeg var.

 

Nå, et år senere sitter jeg enda her... hvor jeg har sittet så lenge. Uten venner, en vaskejobb èn gang i uka, uten noe å gjøre.

 

For et par måneder siden hadde bedriften (hvor jeg vasker) en bedriftstur, og jeg var invitert også, siden jeg har jo en liten rolle der også.

Turen var faktisk ikke så værst. Vi hadde gode middager og endte opp på fylla den siste kvelden. Jeg hadde det helt 'ok', men så begynte jeg å tenke... Er dette alt? Vanlige mennesker jobber og jobber, dag etter dag, men for hva? Litt moro i helgene? Være med venner?

Jeg vet vi jobber for å forsørge oss, men hvorfor? Er egentlig alt det slitet verdt den korte tida med fritid?

 

Jeg innrømmer at jeg hadde det litt kos på firmaturen, men ikke så moro at jeg ser det verdt å jobbe og slite for. Virker liksom ikke verdt det for meg.

 

 

I det siste har jeg begynt å kjede meg noe ekstraordinært. Jeg begynner å bli lei av å spille spill, lei av å ikke gjøre en dritt, lei av å ikke ha noen venner i det hele tatt. Jeg vil få orden på livet mitt.

Jeg fortsetter å tenke at den dagen jeg har fått meg deltids jobb og går på skole (hvis jeg noensinne finner ut hva jeg vil), DA har jeg endelig fått orden. Da kan jeg faktisk vise meg uten å skjemmes over det.

For, til den dag i dag, så hater jeg å møte på gamle kjente. De spør alltid "Så hva driver du med nå da?". Hva faen skal jeg finne på å svare? Jeg vil gjerne komme med et svar jeg er stolt av... men det har jeg ikke. Jeg sitter hjemme uten noen form for framtidsplaner, og jeg har heller ingen venner.

 

Hva har framtiden egentlig i vente? Livet virker rett og slett kjedelig, og jeg ser ingen lys i ended av tunellen. Jeg vil gjerne komme i gang på en eller annen måte, men samtidig ser jeg ingenting positivt med framtiden...

[Gjest Guest_gutt_*]

Det har seg altså sånn at jeg er en gutt på rundt 20 år med ingen mål, venner, eller noen form for framtidsplaner.

 

På barne/ungdomsskolen hadde jeg det ganske så bra sosialt, spilte fotball, og hadde et nokså godt liv. Men når jeg begynte å nærme meg 10. klasse, så begynte ting å gå galt. Jeg begynte å spille PC-spill, og med tiden eskalerte dette. Med tiden ble jeg sakte men sikkert trukket inn i spillverdenen, og venner ble en annenprioritet. Jeg var fortsatt med venner til de grader, men jo mer jeg spilte, jo mer avviste jeg andre ting.

 

Dette har pågått siden den gang, og med tiden har jeg mista så og si alle vennene mine, samt. mistet kontakten med noen familiemedlemmer. Ikke bare det, men da jeg kom på videregående så tok jeg skolen mindre seriøst, og endte opp med å ta med selv fri noen dager i blandt, bare så jeg kunne slippe skole og spille uten bekymringer. Fotballtreninger var heller ikke viktig for meg lengre.

 

Jeg hadde fortsatt en god del venner i førsteåret, men alt føltes bare så overfladisk. Det var liksom på skolen jeg traff de; utenfor skolen var jeg sjelden/aldri med venner, foruten om de få gangene jeg ble slept med på fest av mine nærmeste.

 

Førsteåret fullførte jeg, mens andreåret gikk til helvette, for å si det mildt. Jeg droppa ut av skolen like etter skolestart fordi jeg taklet bare ikke alt presset... i tillegg til at det gikk utover min spilletid.

Jeg fikk en del jobber igjennom NAV, og klarte å rote til de også. Det endte med at jeg ble sittende hjemme uten å gjøre noe nesten hele året (foruten om en jobb jeg klarte å holde litt på).

 

Da neste skoleår kom, så bestemte jeg meg for å ta meg sammen og prøve på nytt; denne gangen var jeg fast bestemt på at jeg skulle klare dette, med full fokus på skole og minst mulig fravær.

Jeg fikk en del venner i løpet av året, men etter 3 måneder så sa jeg takk og farvel nok en gang. Det at jeg ikke klarte skolen nok en gang gjorde meg ekstremt deprimert og trist. Jeg mistet alt håp om at jeg noensinne kom til å klare meg videre forbi videregående, og stengte meg selv helt inne. Telefonen sluttet jeg å svare, facebook kutta jeg ut, og jeg rett og slett isolerte meg selv fra omverdenen. Faen, livet er på bunn.

 

Jeg fikk meg ny jobb (via NAV), og overraskende nok så varte jeg litt lengre enn jeg vanligvis gjør. Men som den personen jeg er, prøvde jeg alltids å gjemme meg unna andre kjente (om det var fra skolen eller gamle venner). Hver gang jeg fikk øye på en person jeg visste hvem var, så gjorde jeg nesten alt jeg kunne for å unngå å bli sett. Jeg syntes rett og slett det var flaut og latterlig at jeg hadde feilet skolen to år på rad. Ikke ville jeg at noen skulle vite at jeg jobbet noensteds. Jeg ville bare forsvinne, så ingen kunne se for en fiasko jeg var.

 

Nå, et år senere sitter jeg enda her... hvor jeg har sittet så lenge. Uten venner, en vaskejobb èn gang i uka, uten noe å gjøre.

 

For et par måneder siden hadde bedriften (hvor jeg vasker) en bedriftstur, og jeg var invitert også, siden jeg har jo en liten rolle der også.

Turen var faktisk ikke så værst. Vi hadde gode middager og endte opp på fylla den siste kvelden. Jeg hadde det helt 'ok', men så begynte jeg å tenke... Er dette alt? Vanlige mennesker jobber og jobber, dag etter dag, men for hva? Litt moro i helgene? Være med venner?

Jeg vet vi jobber for å forsørge oss, men hvorfor? Er egentlig alt det slitet verdt den korte tida med fritid?

 

Jeg innrømmer at jeg hadde det litt kos på firmaturen, men ikke så moro at jeg ser det verdt å jobbe og slite for. Virker liksom ikke verdt det for meg.

 

 

I det siste har jeg begynt å kjede meg noe ekstraordinært. Jeg begynner å bli lei av å spille spill, lei av å ikke gjøre en dritt, lei av å ikke ha noen venner i det hele tatt. Jeg vil få orden på livet mitt.

Jeg fortsetter å tenke at den dagen jeg har fått meg deltids jobb og går på skole (hvis jeg noensinne finner ut hva jeg vil), DA har jeg endelig fått orden. Da kan jeg faktisk vise meg uten å skjemmes over det.

For, til den dag i dag, så hater jeg å møte på gamle kjente. De spør alltid "Så hva driver du med nå da?". Hva faen skal jeg finne på å svare? Jeg vil gjerne komme med et svar jeg er stolt av... men det har jeg ikke. Jeg sitter hjemme uten noen form for framtidsplaner, og jeg har heller ingen venner.

 

Hva har framtiden egentlig i vente? Livet virker rett og slett kjedelig, og jeg ser ingen lys i ended av tunellen. Jeg vil gjerne komme i gang på en eller annen måte, men samtidig ser jeg ingenting positivt med framtiden...

 

Jeg er litt i samme båt som deg(se tråden; sliter med dårlig selvbilde) jeg også har lite håp for fremtiden!!!(er 26år)

For tiden så er jeg student i trondheim, så jeg har kanskje kommer litt lenger på det feltete,men arbeids markede innen det jeg studerer er meget lite, så ingenting er sikkert....i tilegg så er jeg DRITT lei studier!!!

 

Basisen for min frustrasjon er nok pgr av at jeg ikke får dame, hvis jeg hadde fått meg en dame, så tror jeg hadde skiftet syn totalt!?

 

Du har ikke en interesse du liker å drive med da? Hvis du finner noe å fokusere på(ikke data spill) så kan det hjelpe=)Jeg liker natur foto og det hjelper meg litt noen ganger, siden jeg da kan drive med noe som gjør meg glad!!

 

Eller så kan du jo kanskje prøve å spare opp litt penger og reise litt!! Jeg selv har vurdert dette, men tror det er best at jeg fullfører studiet mitt derimot!!!

[eKreativ]

Det eneste du kan gjøre er å ta deg sammen. Det finnes ingen magisk piller (Dette blir litt som de der reklamene for vektklubben xP) til å få orden på livet sitt, du må faktisk slite litt for å få orden på det.

 

Først ville jeg anbefale deg å skrive ned alle de vanene du ser på som dårlige, og finne på noen nye gode vaner du ønsker å ha. For eksempel kutte ned på dataspill fordi det ikke er en meget positiv ting å bruke all tid på, og begynne å snakke med fremmede folk på gata for å sosialisere seg litt. Deretter prøve å forbedre seg litt etter litt, sette deg et mål å prate med en tilfeldig person f.eks. i køen på dagligvaren, eller på gata, eller en annen plass, hver dag. Etterhvert vil du få en del venner, og selvtilliten din vil bli mye bedre.

 

Du har ikke så mye mer i vente, men om du går inn for det, så er det veldig godt mulig å være lykkelig. Selv-utvikling er et utrolig interessant tema, faktum er at det er bare du, og ingen andre som kan gjøre det for deg.

[WillyWanker]

Den dagen du blir forelska snur alt seg på huet:D bare gled deg.

men ikke sitt hjemme kom deg ut i helgene vertfall og få ting til å skje sjøl

[Brusfantomet]

med fare for å høre filosofisk ut: Fremtiden bringer det du legger i den.

 

Du sitter vell med en følelse av at det burde være mer i livet, har akkurat den samme jeg også, men jeg er en litt annen sitvasjon enn deg. Studerer på universitet og har innsett at nå jeg om litt over fire år er ferdig her kommer jeg trolig til å få en ok jobb og statsisitsk sett en bedre halvdel, fint det. Men sitter fortsatt igjen med følelsen at det mangler noe.

 

Du må prøve å ha litt mer stolthet. Greit nok du har ikke klart det du startet med på skolen, hva så. Ikke alle takler vidregående, faktisk slutter opptil 1/3 før de blir ferdige (noe mer utbrett på yrkesfaglinjer enn allmenfag). At du faktisk har prøvd deg på nav opptil flere ganger burde tilsi at du faktisk gidder å prøve å endre på ting.

 

Du kan jo tenke gjennom hva du egentelig ønsker å gjøre med livet ditt, hva hadde vært fett/morro/interesant å drive med? og husk at det går ann å bli blant annet handtværker uten å ha gått på vgs, det er litt mer styr men det som kreves er lærlingetid og prktiske prøver. Man kan også ta fag som privatist og få godkjent vitnemål fra VGS på den måten.

 

Men som noen over sa, det vil kreve ting av deg, ting du kansje ikke viste selv heller. Du har falt noe utnefor systemet, men det finnes fortsat måter å komme jeg gjennom livet på.

[Smurstafa]

For å være litt rett på sak.. Det skjer ingen verdens ting med fremtiden din hvis du ikke gjør noe for å få det til å skje.

Sitter du inne og kjeder deg? Vel.. Kom deg ut! Bare gå ut og gjør et eller annet.. samme hva. Tur i skogen, joggetur, treningssenter, hva som helst.

Det er ingen ting her i verden som skjer av seg selv (bortsett fra døden?) så du må faktisk ta i et tak for å få ting til å skje. Og jeg skal love deg at så fort du er forbi den humpen som heter studier, og kommet deg litt fremover og oppover, kommer det til å være verdt ALT slitet. Du kommer til å få deg en jobb du liker (du liker vel ikke den vaskejobben du har en gang i uken?), du kommer til å møte massevis av folk, møte den spesielle jenta, og rett og slett ha det fantastisk.

 

Du spurte deg selv om jobbing dag ut og dag inn for litt gøy i fritiden var alt? Vel.. Det er så mye mer enn bare jobbing dag ut og dag inn. Å få jobbe med noe man brenner for, og virkelig liker, samtidig som man har haugevis av fantastiske mennesker rundt seg, og samtidig har en viss økonomi til å finne på noe annet enn bare en bytur, en tur på kino, en pizza på fredagskvelden..

Livet har så ufattelig mye mer å by på enn å bare sitte inne og kjede seg. Men man må ta i et tak for å kunne virkelig leve det.

 

Så mitt råd til deg, er å ta deg sammen! I stedet for å bare sitte inne og synes synd på deg selv (jeg har vært i akkurat samme situasjon) så lett på rompa, ta opp igjen studiene, finn ut av hva du vil med livet, møt nye mennesker, møt igjen gamle venner, LEV LIVET!

Du kommer til å takke meg om noen år

[Partlow]

Det å vente på at fremtiden vil bringe deg nye impulser og hendelser som vil gjøre livet ditt bedre er ikke bra. Det finnes mennesker, veldig mange mennesker som bare går rundt å venter på at fremtidige hendelser skal skje. De venter på ting som skal gjøre livet deres bedre, og glemmmer på denne måten å leve her og nå. Livet blir omgjort til en venteperiode.

 

Slutt å vent og tenk på fremtiden. Den kommer når den kommer, om det er om 10 år, 1 år eller to timer. Begynn å aktiviser deg her og nå! Bli tilstedeværende akkurat nå, ikke gå inn i en komatilstand der du venter på noe nytt og spennende som du helt ikke vet hva er. Om du lever i i øyeblikket og handler ut derfra, vil livet ditt bli mye bedre, da øyeblikket er alt du noensinne vil oppleve, om det er et øyeblikk som har vært, er nå, eller er om en time.

 

Om du klarer slette ventetanken, fremtidstankene og generelt tidsperspektiver, vil du føle deg mye lettere og klare å handle i nået, noe som vil skape en reaksjon som høyst sannsynlig vil gi deg mange flere muligheter i fremtiden enn om du bare sitter å venter på at fremtiden skal treffe deg.

 

Det er ikke lett, men med trening og fokus kan man fjerne mange negative tanker og tankesett fra hodet, og dermed bli en mye mer fornøyd og selvtillitsrik person uansett ens status i samfunnet. Det å jobbe med psyken sin er alfa omega i alle situasjoner hvor man ikke er fornøyd med livet sitt, da det er i psyken alle ens egne slike problemer oppstår.

 

Aktiviser deg her og nå! Gjør ting du har lyst til, og lev livet slik han over meg skriver! Slutt og vent, det fører ikke til NOEN VERDENS TING!

[michael691]

Må jaggu meg si at du er en framtidsversjon av meg i nåtid.