POLL: Går du til en psykolog?

[Datasmurf]

Jeg gikk til psykolog, men følte at jeg ikke fikk noe hjelp. Ting ble verre. Mye verre. Så da klarte jeg ikke mer og slutta.

Nå er jeg på det stadiet hvor en psykolog nok ville vært det beste for meg og ville hjulpet meg masse, men jeg klarer ikke å stole på at vedkommende ikke vil gjøre vondt verre (igjen), så da lever jeg med meg selv og mine problemer, whiner litt her og der og håper på at jeg en dag vil fikse meg selv, eller klare å godta i huet mitt at en psykolog vil hjelpe meg og at selv om det har slått feil før, vil det ikke slå feil igjen.

Eller så vil det ikke fikse seg selv og jeg går til grunne, noe som jeg egentlig ikke har et så veldig stort problem med.

[DuTTZi]

til datasmurf: Noen ganger må det bli vere før det blir bedre (analog: kirurgi?), og "the night is darkest just before dawn"...

 

Når det gjelder diskusjonen rundt hva som er grunnen til økende frekvens av milde/moderate psykiske lidelser så er det nesten ikke vits å konkludere - det er veldig mange faktorer som spiller inn, og når vi tror vi har oversikt over de så finner vi nok flere.

 

Faktorer som ikke har blitt nevnt hittil:

- mindre tabu

- bedre helsevesen, og registrering

- behandling som fungerer, dermed økt etterspørsel

- mer fokus på det mentale generelt i samfunnet

 

Også vil jeg trekke frem økende velstand og muligheter. Før i tiden hadde folk flest veldig begrensede muligheter. Man skulle ta over gården, drive skomakersjappa eller dra til sjøs - slik som sin far... Eller gifte seg og bli husmor, som sin mor. Var du heldig fikk man gå på folkeskole og senere gymnas - universitet og klatring på samfunnets stige var ikke aktuelt for almuen. Visse forventninger var satt, og helt klare og tydelige og relativt enkle å oppnå - man hadde jo ikke noe valg!

 

I dag har ALLE (nesten) tusenvis av valg. Alle kan gå på universitetet og bli hva de vil - hvis de jobber for det. Foruten "problemet" med å velge (noe som kan være vanskelig, eller umulig for noen) så må valget være perfekt: man vil ha god lønn, ferie OG et interessant arbeide. Hvis man ikke lykkes med disse målene (som oftest er egendefinerte) vil folk flest tillegge mislykketheten til sin egen person. "Jeg klarte ikke å komme inn på studiet - jeg er uintelligent." "Hvorfor fikk jeg ikke så høy lønn som jeg ønsket?". Alle disse negative tankene attribueres til sin egen person, fordi man i bunn og grunn har mer ansvar og "skyld" over sin egen situasjon. Man måtte ikke bli skomaker som sin far, man hadde faktisk et valg, og nå viser det seg at det valget ble fatalt - "alt er min skyld".

 

Fra ett perspektiv kan det set ut som at det er prisen som friheten og mulighetene medfører...

Endret 4. mai 2009 av DuTTZi

[Datasmurf]

Jeg vet, og jeg vet jeg burde prøve på ny, men jeg har hatt en lengre diskusjon med en lege om akkurat hvorfor jeg ikke gjør det alt i dag, så jeg tror jeg roer meg litt ned før jeg tar den her igjen.

[TheMartine]

Jeg gikk til psykolog, men følte at jeg ikke fikk noe hjelp. Ting ble verre. Mye verre. Så da klarte jeg ikke mer og slutta.[...]

 

Det blir alltid verre før det blir bedre. Sånn er det å gå i terapi, tro det eller ei.

[Datasmurf]

Vel, det gikk verre i starten også, så kom det tilbake til det det var på. Så gikk det utfor og til helvete og så klarte jeg ikke mer.

Jeg stoler ikke på kvakksalvere, leger, psykologer, terapeuter og andre pratemennesker, jeg har ikke noe trua på at taushetsplikt og hemmeligheter generelt kan holdes en tenkende organisme, jeg er redd for at om jeg ender opp på medisinering, så vil jeg i et angstanfall eller når jeg føler meg ekstra suicidal prøve å ta OD på medisinene.

Jeg er paranoid, psykisk ustabil og stoler ikke på folk flest, spesielt ikke de jeg er ekstra glad i.

[TheMartine]

Neivel. Men vit at terapi er en lang, mørk og tung reise. Når du endelig kommer ut på andre siden vil du se tilbake og glede deg over innsatsen, og ikke minst resultatet. Men det krever hardt arbeid og vilje til å i det hele tatt prøve. Så om du ikke vil, vil du ikke.

[Datasmurf]

Vel, jeg vil, men samtidig har jeg ikke noe tro på at jeg kan få meg selv til å innse at jeg vil.

Om du forstår.

[araziel]

jeg tror vi er deppa fordi vi er bortskjemte drittunger som propper i oss alkohol og dårlig mat, og strever etter ting vi tror kommer til å gi oss lykke. vi er svært dårlige til å forutse hvordan vi kommer til å reagere i framtidide situasjoner, og derfor også ikke særlige flinke til å vite nøyaktig hva som gjør oss blide.

 

This. Vi suger til å predikere hva som gjør oss lykkelige, og jo færre valg vi har, jo lykkeligere er vi.

Du har ikke lest Stumbling on Happiness by any chance?

http://www.ted.com/index.php/talks/dan_gil...e_we_happy.html

[TheMartine]

Vel, jeg vil, men samtidig har jeg ikke noe tro på at jeg kan få meg selv til å innse at jeg vil.

Om du forstår.

 

Jada, jeg forstår mer enn du aner. Dette har vi snakket om før, og jeg ser du fortsatt står fast på samme sted, selv om jeg godt husker hva vi ble "enige" om. Av og til må man bare sparke seg selv i ræva og gjøre det man har minst lyst til i hele verden. Sånn er det for alle, det. Det skal i hvert fall meget godt gjøres å bli kvitt alvorlige psykiske plager helt av seg selv. Ikke umulig, men ikke langt ifra.

 

Valget er ditt.

[TheMartine]

Vi suger til å predikere hva som gjør oss lykkelige, og jo færre valg vi har, jo lykkeligere er vi.

 

Det stemmer nok, det.

 

Jo flere mennesker man kjenner til, jo flere har man å sammenlikne seg med, og dermed langt større sjanse for å føle seg mislykket.

[Snublefot]

Er enig med TheMartine her. Men må si for min egen del så var det ikke før ting ble lettere i livet mitt at jeg klarte å oppsøke hjelp.

[isaac elric]

jeg tror vi er deppa fordi vi er bortskjemte drittunger som propper i oss alkohol og dårlig mat, og strever etter ting vi tror kommer til å gi oss lykke. vi er svært dårlige til å forutse hvordan vi kommer til å reagere i framtidide situasjoner, og derfor også ikke særlige flinke til å vite nøyaktig hva som gjør oss blide.

 

This. Vi suger til å predikere hva som gjør oss lykkelige, og jo færre valg vi har, jo lykkeligere er vi.

Du har ikke lest Stumbling on Happiness by any chance?

http://www.ted.com/index.php/talks/dan_gil...e_we_happy.html

har sett talken hans på ted.com, ja, men har ikke lest boka.

 

har du lest the paradox of choice i samme slengen? den beviser det du sier om at jo færre valg, dess lykkeligere er vi. hvis du ikke har lest den, så kan du jo kjøpe den. for all del, ikke last den ned illegalt fra sider som btjunkie og sånt, sånn som mange andre gjør for tiden. hehe!

[araziel]

har sett talken hans på ted.com, ja, men har ikke lest boka.

 

har du lest the paradox of choice i samme slengen? den beviser det du sier om at jo færre valg, dess lykkeligere er vi. hvis du ikke har lest den, så kan du jo kjøpe den. for all del, ikke last den ned illegalt fra sider som btjunkie og sånt, sånn som mange andre gjør for tiden. hehe!

Ikke lest, men har den ja, og har planer om å lese den. Og nei, laster ikke ned bøker

Er det en ting jeg ikke gjør på pcen så er det å lese bøker.

[uskyldig212]

Da er det nok et større problem at man blir sett på som svak eller overdramatiserende, mener nå jeg. Det er i hvert fall holdninger jeg møter langt oftere enn at noen tror jeg er massemorder.

 

De mer ekstreme tilfellene går vel ut på mennesker som er traumatiserte, schizofrene og har blitt tvangsinnlagt over lengere tid. Der tror jeg folk kan ha litt mer skeptiske tanker.

 

 

der har jo du fordommer og jo. schizofrene er ikke mer farlig en folk med adhd .

 

bare noen få av dem som har schizo som er farlig morder.

og det samme om adhd

[isaac elric]

mange fordommer knyttet opp mot sinnslidelser, ja. mange som tror at schizofreni er det samme som multiple personality disorder, noe som er helt feil.

 

har hørt at 10 % av schizofrene tar selvmord. det er en tung lidelse å leve med, men det er mulig å leve et tilnærmet normalt og lykkelig liv selv om man har diagnosen. når man hører schizofreni tenker man kanskje at det er en person man ikke kan snakke med uten at hun/henne plutselig bryter ut i psykotisk anfall og begynner å snakke om marsjerende alver på gulvet eller noe slikt. de fleste schizofrene er ganske så oppegående, enda de sliter med visuelle-og/eller hørselshallusinasjoner. har pratet litt med en schizofren kar som jeg kom i kontakt med på dette forumet, og han virker svært oppegående og har ganske mye innsikt i sykdommen han sliter med. optimistisk var han også

 

jaja, vil man prøve å forhindre sinnslidelser så har jeg et råd... TA TRAN (ja jeg vet, jeg sier det hele tiden)

Endret 13. mai 2009 av IsaachElric

[B25S]

Når jeg gikk i 4. klasse ble jeg tvunget til å gå til psykolog pga. hyperaktivitet på skolen (hadde ikke ADHD).

 

Husker det var artig fordi da slapp jeg ofte skolen for en hel eller halv dag. Ellers var det å bygge Lego mens jeg var der.

[Bonna86]

Nei, men jeg har gått til terapeut før pga mobbing. Det har hjulpet meg mye, men føler ikke jeg trenger det nå lenger.

[blured]

This. Vi suger til å predikere hva som gjør oss lykkelige, og jo færre valg vi har, jo lykkeligere er vi.

Du har ikke lest Stumbling on Happiness by any chance?

http://www.ted.com/index.php/talks/dan_gil...e_we_happy.html

Digger den presentasjonen av Dan Gilbert. En av de beste på ted.com etter min mening.

 

Jeg gikk til psykolog, men følte at jeg ikke fikk noe hjelp. Ting ble verre. Mye verre. Så da klarte jeg ikke mer og slutta.

En psykolog er ikke bare en psykolog. En jeg kjenner gikk til fire ulike psykologer før hun fant en som kunne hjelpe henne. Personlig har jeg ikke gått til psykolog, men forholdet til psykologen din blir vel litt det samme som forholdet til en hvilken som helst annen person? Noen mennesker kommuniserer man simpelthen mye bedre med enn andre, (og enkelte klarer man ikke å kommunisere med i det hele tatt).

Endret 14. mai 2009 av macros.

[Robocoop]

PSykologer har vi jammen nok av nå. Hele den helse og sosialsektoren ønsker bare å blåse seg selv opp.

 

Mer makt , mer penger, større bygg - Flere klienter................

[Ninjakos]

Jeg gikk til psykolog på bup, faen til møkkakjerring har jeg aldri møtt i hele mitt liv. Var hos henne alt for mange ganger, jeg klarte ikke si i fra til henne hva hun gjorde. Hele tiden gjorde hun narr av meg og sa stygge ting om meg og familien min. Trodde psykologen skulle hjelpe meg jeg, nå føler jeg meg bare litt ødelagt og har ikke turt å snakke med noen om psyken min siden det.

 

Jeg vil ha noen å snakke med, men må bare holde det i meg i steden for. Nå er jeg redd for å dra til legen også for jeg er redd han vil gjøre det samme.