Hvor glad er du i foreldrene dine?

[MasterOfColours]

Jeg lager denne tråden fordi jeg er så utrolig glad i faren min som var så snill og ærlig med meg da jeg vokste opp. Men jeg lager også denne tråden fordi moren min ødela barndommen min og gjorde med psykisk ødelagt, og jeg føler hat dypt i min sjel for den kvinnen. Ikke for min egen skyld, men for all smerten hun påla pappa...

 

Hvor glad er du i dine foreldre?

Har du gode/vonde minner du husker fra barndommen som var spesielle?

[Shruggie]

Jeg har på en måte samme situasjon. Jeg er fantastisk glad i moren min, som hadde det veldig tøft etter skilsmissen (skjedde da jeg var åtte, for 20 år siden), men likevel bestemte seg for, og klarte, å satse alt. Hun tok en 3-årig utdanning over fire år på deltid for å få seg en skikkelig jobb, samtidig som hun jobbet 100 % stilling i butikk, og tok seg av to små barn.

 

Det er helt utrolig at hun klarte det uten å bli gal, og jeg er fullstendig klar at jeg ikke gjorde det noe enklere for henne

 

Faren min derimot, ødela ekteskapet med modern ved å utvikle en etter hvert temmelig kraftig alkoholisme, og har i ettertid utviklet narsissistiske tendenser. Og på tross av at vi hører fra ham kanskje seks ganger i året, hvor han bruker en 5-minutters samtale på å fortelle om hvor flott han har det på tross av at han er heltidsalkoholiker, tror han selv han er selve "FarsIdealet". Den fyren har ødelagt enhver sjanse til et godt forhold til barna sine, og jeg har rett og slett ingen følelser for ham. Jeg hater ham ikke, jeg er bare ikke glad i ham, og går egentlig bare og "venter" på at han skal dukke under fra leverproblemer eller lignende.

 

Følelseskald? Nei. Det er nok en form for forsvarsmekanisme

[Tinutt]

Begge foreldrene mine har alltid vært der for meg, og jeg er glad i dem begge.

Jeg var nok et overfølsomt barn, og jeg er vel fortsatt overfølsom (er nok ikke så mye barn lenger som jeg var den gangen), og derfor har visse ting satt sine spor i oppveksten min iallefall. Noe er positivt, og en del annet er negativt (slik er det vel for mange uansett).

Men alt i alt har jeg hatt gode foreldre med masse omsorg og kjærlighet og en god barndom.

Jeg er også så "heldig" at jeg kan "skryte" av at foreldrene mine fortsatt er gift, og har vært gift i snart 25 år.

[TCRW]

Mine foreldre har alltid stilt opp for meg oppover tidende. Å definere hvor glad man er i foreldrene sine er ganske vanskelig, men fra en skala fra 1 til 100 (der 100 er ekstremt glad) så vil nok foreldrene mine ligge på 100. Begge.

[Shiktu]

Vet ikke helt hva jeg skal si.

Jeg er vel en person som ikke bryr meg særlig om andre og heller gjør ting på min egen vei.

Kan nok desverre ikke si at jeg er glad i noen som helst, men kan vel si jeg er takknemmelig ovenfor min Mor og min stefar for min oppvekst. De gjorde en god jobb, bortsett ifra et part volds episoder med min stefar. Men jeg har tilgitt han for det. Orker ikke å bære nag. Faren min er alkis og horer rundt i Thailand. Har solgt alle eiendelene sine og tullet pengene vekk å kvinnfolk, alkohol, et møkka hus og en lastebil full av ris....

[Perrern]

Jeg er egentlig glad i både moren og faren min jeg, også er jeg så heldig at begge fortsatt er sammen, de skal jo feire sølvbryllup i sommer.

[TheFreak]

Er mest glad i min far. Han har alltid støttet meg uansett hva. Moren min er så som så, siden skillsmissen med faren min har jeg mange ganger sett på henne som en heks. Hun forteller masse dritt om faren min til broren min på åtte, som han så klart tror på. Huff, så mye dritt faren min fikk etter at de gikk fra hverandre....

 

Selv om Moren min er grei på sin måte er det alltid slik at jeg blir tilfreds når jeg drar fra henne, og lei meg når jeg drar fra pappa.

[Karlson]

Er egentlig veldig glad i foreldrene mine, selv om vi krangler en del til tider.

[citronen]

Mamma er en kynisk og manipulerende kvinne, som er ufattelig opptatt av "fasader". Pappa er deltids-alkis og snart klar for sitt andre hjerteinfarkt.

 

Jeg håper virkelig ikke at jeg arver en masse gjeld nå.

[Kimz88]

Jeg er veldig glad i foreldrene mine, er heller ikke flau over å si det. De har alltid støttet meg og vært der for meg. Det har selvfølgelig vært krangler ++ men langsiktig så er jeg veldig glad i foreldrene mine

[Johari]

Er utrolig glad i begge foreldrene mine som har oppdradd meg å 3 brødre, støttet å vært glad i oss til den dag i dag. Har et slik forhold til foreldrene at vi kan snakke om alt, ingen ting er i grunnen for flaut eller ekkelt å ta opp.

Er også utrolig glad for at dem har holdt sammen så lenge som dem har gjort ( i desse dager hvor det er så mye skillsmisser ) OG er så takknemmlig for at vi har hatt det så bra!

Endret 8. mai 2009 av thoojs

[Niqābninja]

Jeg har blandede følelser overfor alle mine foreldre. Jeg er veldig glad i de, men de er til tider veldig vanskelig å være glad i.

[Bonna86]

Jeg er veldig glad i begge mine foreldre, og har ingen vonde minner å tenke tilbake på, heldigvis.

[Zaftig]

akkurat nå har jeg et ganske dårlig forhold til foreldrene mine.

foreldrene er katoliker og jeg har MANGE regler å følge. såvidt jeg husker begynte det i barnehagen når jeg ikke fikk v?re venn med en muslim. etter det har jeg regler som ikke mat fra andre religioner, ikke ha sex før jeg gifter meg og gå i kirken hver søndag.

alt dette og mer har totalt øderlagt forholdet til foreldrene mine.

[Bata]

Glad i begge forelde! Fattern' er dog "favoritt", en personlighet som ligner og passer meg bedre mot min mor som er utrolig kontrollerende og bryr seg mer om livmålet til familiemedlemmer enn om de har det bra.

[XtaZ]

Har bare to spesielle minner etter pappa. Det første var at jeg kom inn på kontoret hans for første gang (han jobbet hjemme som gullsmed) når jeg var ca 3-4 år gammel å når jeg kom inn døra så smilte han å tok meg opp på fanget sitt å viste meg det diverse arbeidsutstyret og verktøyet han brukte i jobben som alt var utrolig kult og intresant i den alderen Det andre var på et annet tidspunkt i ca samme alder da han skulle til å slå meg av en grunn jeg ikke husker men min mor kastet seg inn imellom i siste liten å dermed endte hun opp med å bli banket opp istedet og voldtatt mens jeg så på. Så kan vel trygt si han har gode å dårlige sider. Han er også diagnosert sosiopat og begynte med div narko da han var guttunge så så det sier vel sitt om hans begrensning som far.

 

Han flyttet ut før jeg fylte 6 år så husker ikke noe serlig mer enn det.

 

Mamma derimot har alltid vert der for meg hele livet å har vel egentlig brukt mesteparten av livet sitt på å sørge for at jeg å min søster skulle ha det bra mtp omstendighetene. Hun har dog vert innlagt fram og tilbake på psykiske instutisjoner og sykehus grunnet 15 år med misshandling så jeg har bodd mesteparten av barn og ungdomstiden min i fosterhjem, men hun ringte daglig fordi å holdt seg aktiv i livene våre på mange måter i de periodene.

 

Alt i alt så vil jeg ikke si jeg er glad i noen av foreldrene mine. Pappa kommer til å lide en sakte død skulle jeg noengang møte han igjen fordi han er grunnen til at jeg ikke kunne bo hjemme og generelt er en jævla idiot å mamma ser jeg åpenlyst på som en veldig god mor men er ikke noe spesielt følelsesmessig knyttet til henne fordi. Jeg har aldri fått noen spesielle følelser/tilknytning til noen så det er ikke hennes feil men takknemmelig er jeg

Endret 18. mai 2009 av XtaZ

[Gjest medlem-87354]

Eg er kjempeglad i mine foreldre. Ville gjort ka som helst for de. Har egentlig bare gode minner o.l med dem, selv om eg (som mange andre) gikk igjennom ein periode da eg hata far min sykt fordi han var streng og la ned teite regler og prøvde hindre meg i å være med enkelte venner/kjærester osv. Men no er alt bra så Eneste som var litt kjipt var vel at de var litt overbeskyttende, så eg fikk ikkje lov til å se skrekkfilmer, være lenge ute, være nedi byen (liten by da) før eg var 14 aleine. Irriterende no som eg ser at min søster får all friheten eg drømte om når eg var på hennes alder.

[J@cob]

Glad i begge forelde! Fattern' er dog "favoritt", en personlighet som ligner og passer meg bedre mot min mor som er utrolig kontrollerende og bryr seg mer om livmålet til familiemedlemmer enn om de har det bra.

 

Jøss. Skulle tro vi var brødre!

[isaac elric]

Jeg lager denne tråden fordi jeg er så utrolig glad i faren min som var så snill og ærlig med meg da jeg vokste opp. Men jeg lager også denne tråden fordi moren min ødela barndommen min og gjorde med psykisk ødelagt, og jeg føler hat dypt i min sjel for den kvinnen. Ikke for min egen skyld, men for all smerten hun påla pappa...

 

Hvor glad er du i dine foreldre?

Har du gode/vonde minner du husker fra barndommen som var spesielle?

som om jeg skulle skrevet det selv. opplever akkurat det samme. beste måten å beskrive oppveksten min er som å leve i samme hus som en engel og en demon... og ofte har demonen overtaket.