noen tanker og følelser

[Gjest hemmelig16]

Hei. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver her, men føler bare for å få det ut.

Jeg har hatt en del problem de siste to årene. Jeg holder problemene mine for meg selv, så det er ikke mange som vet om dette. Jeg er en person som folk vil kategorisere som smilende og blid dagen lang, så ingen har mistanker om at noe ikke er som det skal, heldigvis. Vil også påpeke at jeg ikke skriver dette fordi jeg er oppmerksomhetssyk.

 

Alt begynte med at kjæresten min slo opp, jeg fikk dårlig selvillitt utviklet etter en stund anoreksi. Dette stod på en god stund før jeg klarte å bestemme meg for å prøve å slutte med det. Er enda ikke heelt fri for det, men det går bedre enn det gjorde.

Jeg hadde også en jobb på den tiden. Hadde to sjefer som også jobber der samme med meg. Jeg jobbet ofte og lenge. Disse sjefene var menn. På jobben ble jeg utsatt for seksuelltrakassering som innebar å bli tatt på og snakka veldig ufyselig til, uten at jeg vil gå inn i for mange detaljer med dette.

 

Så hadde jeg en god venn av meg som døde av alokoholbruk. Det gikk hardt inn på meg. Gikk til psykolog og fikk hjelp, men det hjalp ikke stort.

Seltillitten min sank, jeg fikk vonde tanker, men holdt alt for meg selv. Lata som jeg var blid og glad, og noen ganger så godt at jeg trodde på det selv. Jeg tenkte at alleproblem var borte.

Var en periode jeg festa for mye, festa opp til 3-4 ganger i uka selv om det var skole. Men karakterene mine var like gode fordi om, så foreldrene mine merket ingenting.

 

På en av disse festene for ett års tid siden ble jeg utsatt for voldtekt av en venn av meg.

Jeg prøvde å fortrenge det, noe som gikk i en tid, men så kom det tilbake, og slo til for fullt.. jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller si. jeg ble fortsatt utsatt for seksuelltrakassering på jobb også, noe som minna meg på det som skjedde på festen hver eneste dag, nesten.

 

Jeg er en person som mange betror hemmeligheter og (u)heldigvis problem til også. Så det ble dobbelt opp med problem for meg, måtte hjelpe vennene mine med deres problem også i tillegg til mine egne. Men det var greit nok, jeg setter venner framfor meg selv for det meste.

 

Så hadde jeg en ulykke der søskenbarnet mitt nesten døde. Det var vanskelig.. traumatisk opplevelse.

 

Så var det en god venn som mista hukommelsen, huska ikke meg lengre, han var potensiellt noe mer en en venn.

 

så var det en annen venn som døde i bilulykke

 

så døde bestefar.

 

 

Så bestemte jeg meg for å vere sterk, glemme alt og starte på nytt. Så jeg reiste til et annet land for å bo i eit år. her er jeg fortsatt..har vert her noen månder. deilig å komme bort, men så vet jeg også at det ikke går ann å bare gemme alt sammen.

 

var god å få det ut, selv om det ble litt rotete.

 

Jeg sliter med alle problemene enda. Eller jeg vet ikke om jeg kan kalle det problem heller, er ikke så stort. vet ikke helt hvem jeg kan snakke med. Alt er vanskelig. eller overdriver jeg

[:---{D]

Jeg sliter med alle problemene enda. Eller jeg vet ikke om jeg kan kalle det problem heller, er ikke så stort. vet ikke helt hvem jeg kan snakke med. Alt er vanskelig. eller overdriver jeg

Det er da mye stort her. Du overdriver ikke. Alle mennesker har en grense for hvor mye de tåler psykisk. Og du har tålt veldig mye.

 

Men du må begynne å ta mer vare på deg selv. Du må få et utløp for følelsene dine og forstå at du ikke er rar eller noe slikt.

 

 

Om du føler for snakke med noen nå kan du ta en prat med meg på MSN - anonymt. Jeg er en du absolutt ikke kjenner, så da blir det kanskje litt lettere. Jeg har vært igjennom en del selv, så jeg kan kanskje komme med noen tips. Det er rimelig dølt å sitte klokka seks å være deppa på en fridag.

Ellers er det bare å skrive mer i denne tråden.

Endret 1. mai 2009 av :--{D

[Skandinav]

Du gjør det helt riktig ved at du prøver å ta tak i det som plager deg. En trenger ikke å være spesialist for å vite at en ikke kan demme opp for traumer i all evighet å tro et de blir borte. Ettervirkinger har en lei tendens å alltid komme opp til overflaten når man minst forventer eller trenger det.

 

Nå som du oppholder deg i utlandet, har du på et vis skjermet deg fra offentlig hjelp. Hjelp er nemlig noe du trenger. Men hjelpen kan også komme fra andre kloke mennesker enn helsepersonell. Men her ligger også noe av greia, du bør/kan/må velge dine nære personer med omhu. Jeg hevder alltid at man i perioder av livet har en rett til å være egoistisk fordi motivet er selvbevarelse. Skal du klare å leve et godt liv, må du velge ikke-destruktive relasjoner. Velg personer som du vet kan være med på å bygge opp din selvtillit.

[Partlow]

Selv om livet har fart hardt med deg til nå, er det aldri forsent å forbedre tilværelsen. Et menneskes psyke kan bare takle så mye, og vil bli skadet for lengre perioder dersom man ikke får hjelp. Vet ikke hvordan det er med psykiske helsetjenester der du befinner deg nå, men det jobber mennesker i forskjellige yrker rundt omkring i verden som får lønn nettopp for å hjelpe andre med psykiske problemer. Benytt deg av det! Psykolog, psykiater, helsesøster, eller et eller annet menneske som man kan stole på og som man kan snakke med! Å prate om sine egne opplevelser er enormt viktig om man skal kunne klare å takle dem, og leve mer normalt i fremtiden. Behøver ikke starte med helsepersonell, men noen andre du stoler på og vil betro deg til.

 

En ny start kan være et godt utgangspunkt for deg, og det har du vel iverksatt da du har flyttet til et annet land. Dette kan distansere deg fra tidligere opplevelser og følelser, men disse vil aldri kunne slippe deg helt før du får hjelp og støtte på en eller annen måte. I din situasjon er det nødvendig å få hjelp da du har opplevd ting som mange andre ikke ville ha taklet. Du har vært sterk, men du må ikke gjemme dine problemer av den grunn. Selv om du kanskje har klart å bygge opp en sterk fasade sitter du på opplevelser og følelser som vil følge deg gjennom livet og vil kunne slå ut i situasjoner du opplever fremover.

 

Det som er fortid, har skjedd og man kan ikke gjøre noe med det. Man må akseptere og erkjenne, for deretter å gå videre. Dette er det umulig å klare alene. Kontakt hjelp snarest mulig, så skal du se at ting vil bli bedre for deg. Uansett hvor mørkt ting ser ut, kan det ALLTID bli bedre.

 

Stå på og aldri gi opp!

[Gjest hemmelig16]

Takk for svar!

Jeg vet ikke hvordan jeg kan få hjelp. men så føler jeg vel egentlig ikke at jeg trenger det heller.

Nå er jeg helt fin. Var bare et lite.. uhm "utbrudd" da jeg skrev dette.. nå er alt bra! men takk for svar:)