Litteratur: Et Egenprodusert Dikt!

[Sverdrup]

EN SVART KATT SMYGER SEG FORBI MEG i det jeg ankommer min destinasjon – den lille bakgaten på baksiden av bulen hvor jeg de siste femten årene alltid har tatt frokosten min, og jeg tar en kikk på klokken min, bruker de neste femten sekundene på å bebreide meg selv for nok en gang ha klart å komme for tidlig, før jeg henter frem en pakke røyk fra lommen min, tenner meg en sigarett, og blir stående å stirre på sigarettrøyken som nærmest sensuelt løfter seg over hodet mitt, forsvinner ut i atmosfæren eller hvor nå enn det blir av den, og det slår meg plutselig, som et føkkings lynnedslag, at om kjærlighet hadde hatt noen fysisk form så hadde den sett slik ut, som sigarettrøyk, og jeg minnes plutselig alle forholdene jeg har hatt, de forskjellige leppene jeg har kysset, kinnene jeg har kjærtegnet, og kroppene jeg har slått og sparket, for jeg er en slik type, en slik som lar det gå utover dem som står ham nærest når ting ikke går hans vei, også kaster jeg sigaretten, den som jeg har røykt ferdig, i fra meg, tråkker på den, henter frem en ny, og før klokkeviseren min har gått lengre enn langt har møtetidspunktet for lengst passert, og jeg kjenner plutselig paranoiaen, bekymringene, komme snikende, og jeg kommer på at jeg har opplevd noe sånt som dette før en gang, at jeg så vidt kom ut av det med livet i behold, og jeg reagerer raskt, kanskje alt for raskt, for før jeg rekker å få revolveren frem blir jeg pumpet full av kuler, kastet bakover, og så ligger jeg der – på ryggen – stirrer opp på nattehimmelen, stjernehimmelen, og det slår meg hvilken vits alt dette her er, har vært, og alltid kommer til å være.

Dobbelpastisje, men altså, hva synes dere?