Noe som mangler

[Gjest Guest_Kathrine_*]

Jeg har venner, ganske mange venner egentlig. En kjempe besteveninne som alle trodde var 100% frisk, men det var hun ikke så nå skal hun legges inn av ulike grunner. Jeg bor ikke hjemme, og vær gang jeg ringer hjem har egentlig ingen tid til å snakke med meg, de bare blir sinte på meg og sier jeg alltid ringer for å be om noe.

Jeg er nesten alltid sosial, fra morgen til kveld. Men når jeg skal legge meg eller er alene føler jeg meg plutselig så alene. Jeg vet ikke helt, men det er en slags følelse av at jeg mangler noe, men jeg aner ikke hva! Det første som slo meg er at jeg er ensom, men hvordan kan jeg være det når jeg har såpass stort soisialt nettverk? Det er så ekkelt får jeg får sånne utbrudd når jeg er alene, det er noe som mangler, men jeg klarer ikke helt å finne ut hva.

Innimellom har jeg også ganske dårlige dager, men jeg er kjent som "den blide jenta" Hun som smiler og ler av alt, noe jeg gjerne vil leve opptil. Det er utrolig slitsomt.

takker for all hjelp.

 

Hilsen kathrine, 17

 

(beklager om innlegget er feilposta, jeg ante ikke hvor jeg skulle putte det...)

[Hamnli2]

Jeg har venner, ganske mange venner egentlig. En kjempe besteveninne som alle trodde var 100% frisk, men det var hun ikke så nå skal hun legges inn av ulike grunner. Jeg bor ikke hjemme, og vær gang jeg ringer hjem har egentlig ingen tid til å snakke med meg, de bare blir sinte på meg og sier jeg alltid ringer for å be om noe.

Jeg er nesten alltid sosial, fra morgen til kveld. Men når jeg skal legge meg eller er alene føler jeg meg plutselig så alene. Jeg vet ikke helt, men det er en slags følelse av at jeg mangler noe, men jeg aner ikke hva! Det første som slo meg er at jeg er ensom, men hvordan kan jeg være det når jeg har såpass stort soisialt nettverk? Det er så ekkelt får jeg får sånne utbrudd når jeg er alene, det er noe som mangler, men jeg klarer ikke helt å finne ut hva.

Innimellom har jeg også ganske dårlige dager, men jeg er kjent som "den blide jenta" Hun som smiler og ler av alt, noe jeg gjerne vil leve opptil. Det er utrolig slitsomt.

takker for all hjelp.

 

Hilsen kathrine, 17

 

(beklager om innlegget er feilposta, jeg ante ikke hvor jeg skulle putte det...)

 

Det første som slo meg er at dette virker litt som avhengighet, litt som å være fyllasjuk etter å ha drukket. Det er digg der og da, men det slår tilbake senere. Kanskje er du rett og slett for sosial og sliter når du ikke har tilgang til venner og lignende, selv for korte perioder?

[LOOM]

Kanskje du er alt for innstillt på å tilfredstille alle hele tiden så du egentlig ikke kommer skikkelig innpå noen av dem? Dessuten høres det jo ut som du ikke kommer deg ut i rollen du har havnet i.. Er de ikke gode nok venner til at du kan være deg selv? Må du virkelig spille for å være venn med dem? Du begynner jo å innse at du må starte å gjøre noe med det. Konsentrer deg om de nærmeste du har, og kom deg nærmere innpå dem. Vis dem hvem du er. Takler de deg ikke for den du er har du vel ingen grunn til å være med de uansett?

Endret 30. april 2009 av LOOM

[Gjest Guest_Kathrine_*]

Kanskje du er alt for innstillt på å tilfredstille alle hele tiden så du egentlig ikke kommer skikkelig innpå noen av dem? Dessuten høres det jo ut som du ikke kommer deg ut i rollen du har havnet i.. Er de ikke gode nok venner til at du kan være deg selv? Må du virkelig spille for å være venn med dem? Du begynner jo å innse at du må starte å gjøre noe med det. Konsentrer deg om de nærmeste du har, og kom deg nærmere innpå dem. Vis dem hvem du er. Takler de deg ikke for den du er har du vel ingen grunn til å være med de uansett?

Neida, besteveninna mi har jeg alltid snakket med, og hun hvet hvem jeg egentlig er. men hun skal jo bli lagt inn. har også noen få venner som jeg er meg selv med. Men du hvet, noen bare "kjenner" man. Resten av klassen foreksempel. Så da liker jeg å virke som en blid jente i steden for en kjedelig stille en.

 

Jeg gjorde det slutt med typen min for 1 uke siden. PGA. noe besteveninna mi advarte meg mot på forhånd, at jeg er en helt anen jente når man blir kjent med meg. Når jeg skjønte at jeg ikke klarte å spille mere for han (han begynte ofte å spørre meg om forskjellige ting) gikk jeg fra han. Jeg angrer skikkelig, han var veldig snill samtidig som han sa ifra når noe plaget han og han brydde seg om meg. På slutten tenkte jeg at han kom snart til å gjøre det slutt med meg uansett, så jeg kunne like så godt gjøre det først.

Men det virka egentlig ikke som han hadde tenkt til det, begynte han å gråte!! (jeg har ALDRI sett han gråte før)

 

Jeg har en anen personlighet når jeg treffer folk en når de blir ordentlig kjent med meg. Jeg er ikke så god til å skrive, men håper dere skjønner litt i allefall. At jeg mistet han har gjort hele greia enda verre. Det er vanskelig når han sender meg meldinger som jeg må avvise. Jeg er redd for at han ikke skal like meg når han plutselig ser en ganske stille jente som både griner så maskaraen renner og kan blir skikkelig sint. Ikke som bare smiler og tuller bort alt mulig rart.

[Gjest Guest_Kathrine_*]

Endel grove skrivefeil ser jeg, sorry for det.

[Northern_Comfort]

Neida, besteveninna mi har jeg alltid snakket med, og hun hvet hvem jeg egentlig er. men hun skal jo bli lagt inn. har også noen få venner som jeg er meg selv med. Men du hvet, noen bare "kjenner" man. Resten av klassen foreksempel. Så da liker jeg å virke som en blid jente i steden for en kjedelig stille en.

Det her er ganske normalt, og jeg tror man aldri får oppleve de "hele" personene av de i klassen. Mennesker vil alltid legge på seg masker og "spille" litt forskjellige roller ut i fra hvem de snakker med. Dette er litt for å beskytte seg selv, og det er også grunnen til at det kan være fryktelig vanskelig å se hvor mange som faktisk sliter litt.

Det som er synd derimot, er at du føler deg trist og lei, men samtidig føler du må holde smilet oppe. Tenk litt på hvordan selvbilde du har av deg selv, og prøv også å behandle deg selv som en venn. Si pene ting til deg selv og gjør det du har lyst til å gjøre. Dette er å være "proper selfish", og du må faktisk innse at du er hovedpersonen i ditt eget liv, og det er derfor kjempeviktig at du også tar vare på deg selv.

[okjatakk]

Jeg gjorde det slutt med typen min for 1 uke siden. PGA. noe besteveninna mi advarte meg mot på forhånd, at jeg er en helt anen jente når man blir kjent med meg. Når jeg skjønte at jeg ikke klarte å spille mere for han (han begynte ofte å spørre meg om forskjellige ting) gikk jeg fra han.

 

...

 

Jeg er redd for at han ikke skal like meg når han plutselig ser en ganske stille jente som både griner så maskaraen renner og kan blir skikkelig sint. Ikke som bare smiler og tuller bort alt mulig rart.

 

De aller fleste mennesker er annerledes enn det førsteinntrykket de gir.

 

Det kan godt hende han liker deg enda bedre når han blir kjent med de andre sidene ved deg.

Man trenger ikke smile hele tiden for å bli likt. Har du en dårlig dag, så er det lov å være sur og sint. Det er helt normalt.

[Cyberfrog]

Det er helt urimelig at alle liksom skal like deg, og attpåtil til enhver tid...

 

Om typen ikke skulle takle den virkelige personen, så er det selvfølgelig trist, men da var han jo rett og slett ikke den rette for deg.