finnes det fortsatt en liten mulighet?

[Gjest Guest_fredrik_*]

Er det noen der ute som har opplevd å finne den store kjærligheten for så å bli dumpa, fått vite at du aldri kan bli den rette, men til slutt ende opp sammen allikevel, OG ha et flott forhold ? Håper det finnes et bitte lite håp for at min historie tilhører sjeldenhetene..

 

Lang og trist historie, så spesielt interessert kan jo lese videre: Ble kjent med ei jente via nettet i oktober. Vi skrev masse lange meldinger med hverandre og fant tonen skikkelig godt. I midten av november traff vi hverandre så 4 ganger, 2 ganger til middag hjemme hos meg og 2 fantastiske søndager i marka. Snakket veldig bra sammen, like verdier, like ønsker, like drømmer. Både jeg og hun hadde vært single i 6-8mnd etter samboerforhold. Så kom sjokket i begynnelsen av desember, hun følte seg ikke sikker på meg, følte ikke at hun hadde kommet over xen sin som hun hun hadde vært veldig veldig glad i (han som gjorde slutt). Jeg ble selvfølgelig skikkelig lei meg, men på hennes initiativ møttes vi en gang til 5 desember da hun ville forklare ting. Ble selvfølgelig en skikkelig trist affære som jeg ikke unner min verste fiende. Jeg vet å ta et hint og klarte til min store overraske å la være å sende henne en eneste melding på 2 uker. 20 desember fikk jeg lang mail fra henne, hun klarte ikke å få meg ut av hodet, ville gjerne møtes igjen på nyåret, greit mtp. av vi feiret jul/nyttår i hver vår landsdel. Sendte 15-20 sms'r i jula. På nyåret tok hun igjen kontakt og ville møte meg. Snakket sammen i 4 timer over en fin middag, mye om løst og fast, litt om følelser... Ble enige om at vi hver for oss måtte tenke på det beste for hver av oss, og ikke på hva den andre hadde ønsket. Igjen valgte jeg en litt passiv approach, skulle det bli kontakt måtte det være opp til henne. Hun vet jo altfor godt hva jeg føler for henne så trengte ikke skremme henne mer enn nødvendig.. Hørte ingenting og sendte henne 14/2 et skikkelig flott hjemmelaget kort... helt anonymt..som om hun selvfølgelig skjønte hvem kom fra... Gikk til 28/2 før jeg fikk en mail fra henne. Nå hadde hun endelig funnet ut med seg selv at hun aldri kom til å få noen følelser for meg, skrev at hun var veldig veldig rørt over kortet hun hadde fått... Fra den dagen har dagene mine virkelig vært forferdelig tunge. Jeg graver med ned i arbeid og bruker tiden som er igjen på trening. Vet dette er skikkelig patetisk, men når jeg ble kjent med denne fantastiske jenta meldte jeg for første gang i livet inn i treningsstudio. Hun er ei aktiv jente og opptatt av trening så hun motiverte meg veldig til dette. Jeg trente hver uke tidligere også, men aldri så organisert som siden november. Kjører mitt eget program og trener 3-4 ganger i uka. Har aldri vært så motivert noen sinne, jo tristere jeg føler meg desto mer motivert er jeg for å trene og en dag få henne... Hun er aldri mer enn 1 time borte fra mine tanker, ikke få kvelder jeg sovner med en tåre i øyekroken.... For å gjøre ting ekstra hyggelig hører det også med til historien at blokka hun bor ligger 80 meter fra vinduet på kontoret mitt på jobb. Aner heldigvis ikke hvor i blokka hun bor, bare at hun bor på den adressen. Tanken på at jeg hver ny dag kan høre fra henne igjen får meg til å sprette opp 1/2 time før jeg trenger...... Innerst inne føler jeg vel at hun er skikkelig drittjente som gang på gang lar døren stå litt på gløtt. Tenker vel at hun er ei sånn jente som liker å vite at det er noen der som liker henne, uten noen planer om å gå videre med det. Blir så forbanna på meg selv for at jeg ikke klarer å glemme henne. Føler jeg bare jeg graver meg lenger og lenger ned. All treningen gjør meg super opplagt og gir meg skikkelig selvtillit, og dessverre motiverer hun meg altfor mye selv i dag. Snart 60 dager siden jeg hørte fra henne sist. Må virkelig jobbe hver eneste dag for å ikke sende henne en meldig eller to. Hun har bursdag i midten av juli og har satt meg et treningsmål. 75 treningsøkter på årets 6 første måneder så gir jeg meg selv lov til å sende henne en bursdagsmelding. Blir jo litt av et antiklimaks å bli avvist igjen, men akkurat nå klarer jeg ikke å tenke annet enn at hun en dag skal se hvor bra en fyr jeg er. Jeg har selvfølgelig levd meg gjennom alle datene våre gang på gang, tenkt på hver eneste setning jeg sa, tenkt masse på de utrolig flotte komplimente hun ga meg. Helt til det siste var hun ærlig og skikkelig flink til å berømme meg. Slik jeg ble kjent med henne var hun alt jeg noensinne har drømt om og jeg vet at vi sammen kunne latt begges frmetidsdrømmer gå i oppfyllelse. Veit ikke hvorfor jeg skriver dette, har du giddet å lese helt hit så har du kanskje skjønt hvor syk jeg må være og godt skjønner hvorfor drømmejenta skygger banen.. Jeg vil som sagt hverken presse eller mase på henne i det hele tatt, skal vi videre sammen er det om hun tar initiativ i og med at jeg har åpnet meg så altfor mye allerede om mine følelser for henne. Har selvfølgelig ikke nevnt dette med treningsopplegget eller noen av de ca. 50 andre tingene jeg har gjort som jeg tror kunne gjort at hun liker meg bedre. Bare å si navnet hennes inni meg gir meg en en klump i halsen som jeg virkelig sliter med å svelge. Vet at jeg ved å tenke så mye på henne og til og ved å skrive dette bare gjøre det enda vondere for meg selv foran den dagen jeg ser henne på gaten hånd i hånd med en annen... Hva fader skal en stakker gjøre?

 

1. Bare grave meg lenger ned ved å fortsette å la hun motivere meg til trening

2. Ta kontakt med henne og fortelle hvor vondt jeg har det og spørre om et siste møte for vite at hun faktisk ikke er interessert

3. Glemme hele drittdama, fortsette treningen å finne ei som er mye mye bedre....

3. Ta kontakt med henne og fortelle at jeg har det helt greit, håper at hun har det samme, og helt avslappet si at om hun har lyst til å møtes igjen en gang så hadde det vært hyggelig.

 

Er sosial både med venner og familie, men akkurat nå vet at jeg aldri kunne klart å få følelser for noen andre når jeg fortsatt har så mange for hun her...

 

Hører med til historien at jeg er 32, hun er 29

[HeHauken]

1. Treningsmotivasjon er bra, grav deg ned - nei.

2. Ikke ta kontakt

3. Kommer til å ta tid, men det er det beste du kan gjøre

 

Det er kanskje ikke så mye hjelp å få, men det beste du kan gjøre er å glemme henne. Utifra innlegget ditt, høres det ikke ut som damen er riktig vel bevart. Det at hun gir falske forhåpninger for så å skuffe deg er direkte usselt.

[Gjest Guest_Usikker_*]

Vet akkurat åssen du har det

 

Går akkurat gjennom noe liknende jeg også.

Hun avviste meg glatt for noen måneder tilbake, men fortsetter å sende falske medlinger til meg.

Jeg går dermed med ett evig varende håp, som jeg egentlig vet er bortkastet.

 

Det beste jeg kan gjøre er jo å bryte kontakten helt og bare gå videre, men det er ikke lett.

 

 

Du må selv avgjøre hva du vil, men er nok lurt å "glemme" henne. Ta bare å fyll hverdagen din med ekstra mye krydder. Leser at du trener, det er en bra ting. Får tankene ut av hode på den måten

[brutal_mann]

Er det noen der ute som har opplevd å finne den store kjærligheten for så å bli dumpa, fått vite at du aldri kan bli den rette, men til slutt ende opp sammen allikevel, OG ha et flott forhold ? Håper det finnes et bitte lite håp for at min historie tilhører sjeldenhetene..

Aldri hørt om, dessverre.

 

Et annet dessverre er at verden renner over av kviner som ikke har den fjerneste aning om hva de vil og hvorfor de vil det. På meg virker det som om hun er atter en kvinne i samme kategori. Noen vil ikke ha deg, noen vil at du skal jakte på dem, andre igjen er rett og slett for sosialt dumme til at de forstår hvilke lidelser de utsetter andre for.

 

Du kan, om du gidder smerten og ydmykelsen, gjøre et siste desperat forsøk på å få henne, men det er din vurdering alene.