Forhold går skikkelig dårlig. Er veldig forvirret og usikker

[Gjest Guest_Forvirret_*]

Hei.

 

Dette er ganske vanskelig for meg å skrive siden jeg sitter her mitt oppi alt styret som foregår rundt meg og ikke vet hva jeg skal gjøre. Føler at jeg trenger å lufte situasjonen litt og få noen tilbakemeldinger fra en ukjent tredjepart.

 

Kjæresten min, Katrine, og jeg har vært ilag i nsart tre år. Vi traff hverandre på siste året på videregående. Etter dette flyttet vi begge nordover i landet for å gå i lære(vi kommer fra vestlandet). Ingen av oss trivdes noe særlig her nord, men vi hadde hverandre og der var alt fantastisk. Hun trivdes ikke noe særlig på jobb, men det gjorde jeg. Vi jobber på samme plass, men på forskjellige avdelinger. Så vi ser hverandre i pausene.

 

Den første vinteren var veldig tung for Katrine, med mørketiden og alt, men vi kom oss gjennom den. Men etter det var hun litt forandret. Hun begynte å miste initiativet til å gjøre ting. Det ble bare verre og verre og alt ble etter en stund kjedelig. Vi leide i en kjeller da og det var ikke så veldig trivelig å bo der, så vi bestemte oss for å flytte og jeg kjøpte en leilighet et lite stykke fra byen. Det var bedre for oss begge, men spesielt for henne siden hun egentlig kommer fra bygda og er glad i natur og skog og det å være ute. Det var veldig kjekt der helt til høsten og vinteren kom igjen.

 

Denne gangen ble det enda verre og hun gråt nesten hver kveld. Det var ingenting jeg kunne gjøre for å få henne i bedre humør. Samtidig så ville hun ikke lenger være med å finne på ting som jeg foreslo. Det er nesten bare jeg som finner på ting siden nå helt har mistet initiativet.

 

Hun har fryktelig dårlig selvtillit, og selv om hun får positive tilbakemeldinger fra jobben på at hun gjør det bra, så tar hun det ikke til seg. Hun sier til seg selv hele tiden at hun er dårlig, er feit og stygg og lignende. Og ingenting av det er sant. Hun er flink og lærer fort. Hun har en flott kropp etter å ha vokst opp på gård og hatt mange fjellturer. Hun har litt dysleksi og sliter litt med det. Etter dette raste alt fort og alt var galt. Hun hadde på en maske når hun var på jobb, men hun låste seg ofte inne på do der for å grine og var veldig ofte skikkelig deprimert/lei seg. Hun har ikke greid å bygge opp et nettverk her siden hun kom hit og da blir alt enda verre for henne.

 

I det siste så sier hun at hun føler seg bundet her. Føler at hun ikke har noe privatliv. Jeg har ikke lagt noen restriksjoner på henne på noen som helst måte, men hun føler det fortsatt slik. Jeg tror det kommer av at hun ikke har noe gjøre etter jobb(egentlig har hun masse hun kan gjøre etter jobb, men hun har ikke initiativ til å gjøre noe), mens jeg gjerne er ute eller har noen på besøk her. Da blir hun altid værende inne og jeg er jo også ofte der, og da blir det rett og slett litt for mye av hverandre. Jeg har begynt å være mer vekke(ikke unormalt mye) så hun kan få litt eget privatliv og kanskje finner på noe, men når jeg kommer tilbake så har hun ikke gjort noe annet enn å sitte på facebook.

 

Det ble så vondt å se på at hun hadde det vondt og det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg ble faktisk bekymret et par ganger og prøvde å få hun til å snakke med noen(lege, psykolog), men det kom ikke på tale. Greide tilslutt å overtale henne til å gå til en lege, men det var fordi jeg lokket med en sykemelding da. Tingen er den at hun nå er direkte redd for å gå på jobb. Før fremføringer eller prøver, enten praktiske eller teoretiske, så bryter hun nesten sammen. Det var det som skjedde før den siste prøven og det var før hun hadde vært hos legen så jeg ringte legevakta og spurte hva jeg burde gjøre. Jeg kjørte henne dit og hun fikk en sykemelding fram til timen hos fastlegen hennes. Diagnose: deprimert. I den siste tidne har hun vært hos legen en gang i uken, men hun nekter å dra til psykolog for hun mener at det bare beviser at hun er helt "100% crazy!".

 

Siste legetimen hun var på så sa legen at hun var frisk. Ikke vet jeg hvor hun tok det fra for samme kvelden så brøt hun sammen igjen. Hun har blitt fryktelig uansvarlig og umoden i det siste. Jeg ser at hun bare får det verre og verre, men det eringenting jeg kan gjøre. Plutselig fabt hun ut at hun skulle flytte for hun mente at da ble aalt bra for da ble hun tvunget til å gjøre noe. Jeg spurte om det var slutt mellom oss og hun sa at nei ingenting var forandret mellom oss, men hun måtte flytte. Bare til en annen leiglighet. Jeg sier at det må finnes en annen løsning men hun er helt fastlåst på det. psykolog vil hun ikke høre snakk om for de bare ødelegger alt. Jeg spør om hun har tenkt gjennom konsekvensene av dette med å flytte, som f.eks. at da blir jeg overlatt her hvor jeg ikke har råd til å bo alene, eller hvordan det ko til å gå med alle andre planene som vi hadde. Hun har ingen argumenter på det og og lar sinnet sitt gå t ut over meg når jeg spør.

 

Før jeg traff henne hadde jeg en episode som endte med at jeg ble tvangsinnlagt på psykiatrisk. Der fikk jeg hjelp og innså hvor feil jeg hadde tatt hele tiden og endte opp med å bli en sterkere sjel. Det som er skummelt nå er at jeg akkruat de samme "symptomene" hos Katrine nå som jeg hadde før jeg ble innlagt. Hun snakker ikke foreldrene om hvor vondt hun har det. Jeg har snakket dem, men de kan ikke jgøre noe når Katrine ikke vil si hva hun føler. Både jeg og en bestevenninen fra hjemplassen har begge vært til behandling for depresjon og anbefaler at Katrine og gjøre det, men hun vil ikke høre på oss.

 

Akkurat nå for en time siden greide jeg å overtale henne til å ikke flytte ut, men det gikk på den bekostning at hun og jeg sover på hver vårt rom og kjører hver vår bil til jobb selv om det er samme plassen.

 

Jeg vet at jeg har skrevet mye nå, men jeg trengte å få det ut. Hvis noen har noe lurt å si så er jeg takknemlig for alt. Takk for at dere tok dere bryet med å lese om hele denne suppa. Vet at jeg ikke har fått halvparten engang sikekrt, men hvis det er noe dere lurer på så spør.

[AnaXyd]

Det virker som hun trenger å oppleve å være veldig nære "kanten", for å virkelig skjønne noe. Det jeg mener med dette, er at hun må på en måte få et valg mellom å være med deg, eller ikke. Gi henne et ultimatum, for slik jeg ser det så har du prøvd omtrent alt for å få det til å bli bedre, men du kan ikke ha denne byrden på deg resten av livet. Eller?

 

Hun må skjønne hvor mye du har gjort for henne, og hun må skjønne at hun ikke klarer å gjøre alt selv her i livet. En psykolog er på ingen måte ett sted hvor alle "gærningene" går, slik som mange oppfatter det. Det er absolutt ikke flaut, men det hjelper ikke å snakke til jenter når de har stilt seg i vranglås som kjæresten din. Hun vil ikke miste stoltheten sin ved å gå dit. Prøv først å få henne til å fatte at hun må gå dit, at det kanskje vil bli mye bedre etter at hun har gått dit.

 

Ellers så har jeg ikke så mye andre forslag enn at du må bare gå ifra henne. Ingen fortjener på noen måte å ha det slik som du har nå, og det virker som hun trenger tid å tenke på.

 

Har kanskje tanken om at dere er veldig mye sammen slått deg? Gi hverandre litt space, det er viktig...

[brutal_mann]

Hva med å få henne hjem til sitt vante miljø? mest sannsynlig ha dere det best uten hverandre.

[Cyberfrog]

Synd at det skal være slike fordommer som hun har mot folk som trenger psykologhjelp. Det er egentlig det som slår meg mest med denne historien.

 

 

Depresjoner går normalt over, også uten intervensjon. Jeg aner ikke hva som er galt, men det høres alvorlig ut.

[Jonulf]

Trådstarter her. Tenker det at jeg ikke gidder å være anonym lengre.

 

Nå har det endt i brudd. Hun flyttet ut for to uker siden. jeg hadde vært en tur hjemme hos foreldrene mine og en tur til england med faren min. Jeg var vekke i en uke, når jeg kom tilbake gjorde hun det slutt. I mellomtiden hadde hun hengt masse med en fyr som tidligere har erklært sin evige kjærlighet til henne. Husker ikke helt om jeg skrev om han i første posten, men han hadde iallefall sagt til henne at han var dritforelska i henne. Han begynte å sende masse meldinger som en normalt ikke sender til folk som er i et forhold. Han sendte de hele tiden. Kalte henne for sin kjære. Hun vil ikke være ilag med han og nå som det er slutt mellom oss er hun heller ikke ilag med han. Det har jeg bekreftet fra flere hold. Uansett så syntes ikke jeg at det var noe kjekt at de hang sammen mens vi ennå var ilag(synes fortsatt ikke det er noe kjekt at de henger sammen, men det er ikke mitt problem lengre). Denne fyren var jeg tidligere en kompis av, men siden jeg fant ut han røyker hasj, har jeg ikke snakket med han. Han er tilfeldigvis en nabo av meg.

 

Snakket med en av de andre naboene(bor i borettslag/rekkehus) og når hun hørte at han hadde vært så på eks'en min så mente hun at det var ikke noe nytt. Hun var visst nummer 4 i rekken av jenter som har vært i parforhold i borettslaget de siste to årene som han har blitt hodestups forelska i. Fyren virker en smule ustabil på meg. Tok bruddet ganske bra, men har de siste dagene tenkt mye på at de to henger mye ilag. Fortalt eks'en om at han hadde prøvd seg på så mange lignende tilfeller før, men det brydde ikke henne noe. Ikke brydde det henne noe at han røyker hasj heller. Tingen er den at han løy om det og. Jeg hadde en samtale med han før det ble slutt mellom eks'en og meg og han sa da at han aldri ville finne på å prøve seg på en som er i et forhold, men denne gangen var det så alvorlig for han at han bare måtte prøve sjansen. Bare masse dritt somkommer ut av kjeften på den fyren.

 

Det ble litt usammenhengende. Er ganske trøtt og oppgitt her, så det er kanskje ikke så rart. Reiser iallefall hjem en tur til foreldrene mine i helgen nå. Treffe den gode gamle vennekretsen igjen. Det skal bli godt å få tankene over på noe annet.

 

Takk for at dere tar dere tid til å lese alt gnålet mitt. Jeg setter stor pris på alle tilbakemeldinger jeg får og alle tanker som blir luftet rundt temaet her.

[Ideal]

Ta alle tingene hennes ut i hagen og tenn fyr på de.

[Sono Juventino]

Det virker som det har utviklet seg til et ganske destruktivt forhold med tiden. Det er kanskje for sent å foreslå det nå, men du burde kanskje ha tatt hun med deg et par av gangene du besøkte kompisene dine. Å være deprimert er kjedelig, men det hjelper alltid å komme i kontakt med andre mennesker.

 

Synd det ble slutt mellom dere. Selv om det ble slutt mellom dere, mener jeg at du hadde godt av å komme deg ut av forholdet. En dame som er deprimert og gråter hver eneste dag er ikke noe særlig. Ser jo selvsagt at du har vært sammen med denne dama i tre år, men regner med at forholdet også har påvirket deg psykisk. Man klarer ikke ha det bra hvis dama ikke har det bra.

 

Synes forresten at du legger litt for mye vekt på hasj her. Man er ikke nødvendigvis noe dårligere menneske selv om man røyker/har prøvd stoffet.

 

Ønsker deg lykke til videre i livet. Håper det ordner seg med dama. Hvis ikke finnes det flere fisker i havet selv om det kanskje er vanskelig å tenke på den måten på dette tidspunktet.

[Demantios]

Kjipt å gå ut av et 3 år langt forhold, men synes ikke du bør ha noen særlige negative tanker om at det er slutt. Du var i et forhold som tærte deg ned, og nå som det er slutt er det normalt med en liten nedetid. Prøv å tenk så lite som mulig på dem, du klarer deg nok mye bedre uten

 

At hun driter seg ut med en ny fyr er ikke ditt problem, og ikke ta henne imot når hun kommer krypende tilbake

[Jonulf]

At hun driter seg ut med en ny fyr er ikke ditt problem, og ikke ta henne imot når hun kommer krypende tilbake

 

 

Jeg er helt enig. Hun seiler sin egen sjø nå og kan gjøre hva fanden hun vil. En ting er sikkert og det er at hun ikke kommer tilbake igjen.

[AnaXyd]

Ser ut som det var like greit at det endte slik. Jeg foreslår at du rett og slett gir blanke faen i henne, og begynner på nytt. Ta opp igjen kontakten med gamle kompiser du ikke har fått så mye tid til å pleie, og ha det moro.