Spørsmål om avtalerett

[mrkorsnes]

Anta at en uklar avtale mellom A og B skal tolkes.

Tolkning T1 betyr at A tjener stort på det og at B nermest har gitt en gave til A.

Tolkning T2 betyr at det er en viss balanse mellom A og B sine rettigheter og plikter.

 

A vil ha tolkning T1.

B vil ha tolkning T2.

 

Må da A ha sterkere bevis/argumenter enn B for tolkning ?

 

Dette kunne for eksempel gjelde en amatørmessig kontrakt om håndverkarbeide der

A mener at B skulle gjøre jobben nesten gratis mens B mener at han skulle

ha normal betaling. Begge har like sterke bevis/argumenter.

En kan finne på mange andre tilsvarende eksempler.

 

Jeg skrev en gang under på en dum husleie-leiekontrakt der leier

fikk leie til "kameratpris" (halvparten av gjengs leie). Jeg trodde at

han var kamerat :-))

 

Han argumenterte med at jeg da hadde gitt han store rettigheter ut over

Husleieloven sine normer og krav (ut fra uklar "tekst-tolkning"). Kunne jeg

da ha argumentert med at siden det er han som tjente mest på dette

leieforholdet (ubalanset avtale), så må han ha spesielt sterke argumenter for

å kreve noe utenfor Husleieloven sine normer. Han mente f.eks. at jeg

implisitt/underforstått hadde frasagt meg retten til å justere etter gjengs leie

og at han hadde rett til å holde tilbake den generøse husleien av forskjellige grunner.

Han påsto også at jeg hadde sagt ting (gitt tillatelse til) å endre på boligen og at

dette måtte jeg betale for etterpå i dyre dommer - her hadde han meget svake bevis :-)

Endret 23. april 2009 av lulus

[krikkert]

Hoho, noen som har hjemmelekser på 1. avd?

 

Når man skal tolke en avtale er det en hel rekke ting som skal inn i bildet. I utgangspunktet skal det mest sannsynlige legges til grunn, og A trenger ikke noen sterkere bevis enn B selv om As tolkning gir et objektivt sett mer fordelaktig utfall for A.

 

Men i avtaleforhold på områder der det finnes en lov (som i tillegg legger såpass sterke føringer som husleieloven) må det fremgå ganske klart av avtalen at man frasier seg rettigheter (og avtalen må ses bort fra dersom man frasier seg rettigheter man ikke kan frasi seg).

 

Så nei, du kan ikke argumentere med at han trenger spesielt sterke argumenter. Det han derimot trenger er klar tekst i avtalen. Muntlige forhandlinger over avtalen kommer selvfølgelig også i tillegg, og er like bindende, men er mye vanskeligere å bevise. Derfor har man også krav i husleieloven om at leieavtalen skal være (fullstendig) nedskrevet hvis en av partene krever det. Effekten av at slikt krav fremsettes vil være at muntlige "tillegg" som ikke blir nedskrevet må anses å ha bortfalt med bakgrunn i hensynene til bestemmelsen.

[mrkorsnes]

Hoho, noen som har hjemmelekser på 1. avd?

 

Når man skal tolke en avtale er det en hel rekke ting som skal inn i bildet. I utgangspunktet skal det mest sannsynlige legges til grunn, og A trenger ikke noen sterkere bevis enn B selv om As tolkning gir et objektivt sett mer fordelaktig utfall for A.

 

Men i avtaleforhold på områder der det finnes en lov (som i tillegg legger såpass sterke føringer som husleieloven) må det fremgå ganske klart av avtalen at man frasier seg rettigheter (og avtalen må ses bort fra dersom man frasier seg rettigheter man ikke kan frasi seg).

 

Så nei, du kan ikke argumentere med at han trenger spesielt sterke argumenter. Det han derimot trenger er klar tekst i avtalen. Muntlige forhandlinger over avtalen kommer selvfølgelig også i tillegg, og er like bindende, men er mye vanskeligere å bevise. Derfor har man også krav i husleieloven om at leieavtalen skal være (fullstendig) nedskrevet hvis en av partene krever det. Effekten av at slikt krav fremsettes vil være at muntlige "tillegg" som ikke blir nedskrevet må anses å ha bortfalt med bakgrunn i hensynene til bestemmelsen.

 

Men har ikke følgene av en tolkning noe å si for vurderingen av sannsynligheten

av en tolkning. Dersom jeg sier til deg at dersom du gir meg en is, så kan du

ta bilen min. "Her er nøklene".

 

Du kunne etterpå hevde eierskap til bilen min (altså at du fikk bilen min

mot at jeg fikk en is av deg), mens jeg kan hevde at du bare kunne låne bilen

min for å kjøre til kiosken og så kjøpe meg en is til meg med det samme.

 

Begge tolkningene er vel like sannsynlige dersom en ser burt fra hvem som

har mest nytte av tolkningene?

Endret 23. april 2009 av lulus

[krikkert]

Følgene i seg selv vil ikke ha noe særlig å si i en slik sak. Man må uansett opp til 50,1%. Man setter ikke noe krav om f.eks. 60% sannsynlighet i slike saker selv om følgene er veldig mye gunstigere for en part.

 

Men det skal jo påpekes at den som hevder noe slikt vil ha bevisbyrden for det han hevder. Og begge tolkningene er ikke like sannsynlige i og med at man skal legge en viss objektivisering av avtalen til grunn for tolkningen. Den jevne mann i gata vil ikke forstå det slik, derfor vil ikke retten anta at dette er sakens faktum.

[mrkorsnes]

Følgene i seg selv vil ikke ha noe særlig å si i en slik sak. Man må uansett opp til 50,1%. Man setter ikke noe krav om f.eks. 60% sannsynlighet i slike saker selv om følgene er veldig mye gunstigere for en part.

 

Men det skal jo påpekes at den som hevder noe slikt vil ha bevisbyrden for det han hevder. Og begge tolkningene er ikke like sannsynlige i og med at man skal legge en viss objektivisering av avtalen til grunn for tolkningen. Den jevne mann i gata vil ikke forstå det slik, derfor vil ikke retten anta at dette er sakens faktum.

 

Mener du å si at dersom jeg kunne "tolke" en avtale med deg slik at jeg fikk

mye større fordeler av den enn deg, så hadde jeg større bevisbyrde enn deg?

 

Altså: jeg kan for eksempel ikke stoppe å betale husleie på grunn av en usannsynlig

"tolkning" - og så overlate bevisbyrden til deg? Ville dette bli tilsvarende som å påstå

at du skylder meg penger - og så overlate bevisbyrden om det motsatte til deg?

 

Kan det være slik at den som har mest fordel av en tolkning har mest bevisbyrde?

Endret 23. april 2009 av lulus

[krikkert]

Det har ingenting med fordel å gjøre. Den som hevder noe har bevisbyrden, og den som kommer med det mest usannsynlige kravet har mest å bevise.

[mrkorsnes]

Det har ingenting med fordel å gjøre. Den som hevder noe har bevisbyrden, og den som kommer med det mest usannsynlige kravet har mest å bevise.

 

Takk for oppklarende svar.

 

Imidlertid så er det vel sammenheng mellom "sannsynlighet" og fordeler ved tolkninger.

Og tar dommere i rettsaker hensyn til dette?

 

Det mest sannsynlige er vel at en avtaler noe "balansert". Skal en gi generøse gaver -

så trenger en jo ikke lage avtaler om det. Det ville jo virke merkelig at jeg f.eks. "avtalte"

med deg å gi deg kostbar gave til jul - jeg kunne jo bare gi deg gaven uten første å gi deg

et "krav" på gaven i form av en "avtale" :-) Eller jeg kunne gi deg høve til å bo gratis i mitt

hus som en gjest - men det ville vel vurderes som usannsynlig at vi muntlig har "avtalt" dette ?

Endret 24. april 2009 av lulus

[NikkaYoichi]

Hvis du legger ut avtalen, med sensurerte personalia - så er det adskillig lettere å gi deg svar som faktisk er relevant. Da ordlyden i avtalen kan være avgjørende i mine øyne.

[mrkorsnes]

Hvis du legger ut avtalen, med sensurerte personalia - så er det adskillig lettere å gi deg svar som faktisk er relevant. Da ordlyden i avtalen kan være avgjørende i mine øyne.

 

Jeg har ingen avtale som jeg "tvister om" - den er sagt opp (ble inngått i 2003).

Det ble dog diskusjon etterpå om hvor mye husleie han skylder.

 

Et diskusjonstema er retten til å justere etter gjengs leie.

I leiekontrakten står det at "husleien er X kroner/mnd og den indeksreguleres

hvert N-te år". Leier mente da at dette sa *alt* om husleien fremover så lenge

han leidde. Jeg mener dog at det ikke står noe i Husleieloven som tyder på at denne

formuleringen stopper krav om ytterligere husleiereguleringer.

Jeg krevde (formkorrekt) justering etter gjengs leie etter 3 år (6 mnd

varsletid) da denne kameraten viste seg ikke å være mye til kamerat likevel.

Dette kravet ignorerte han bare.

 

Det hører med i denne historien at leietaker ville tjene veldig mye på

at jeg ikke kunne regulere husleien i henhold til gjengs leie. Husleien

for de 3 første årene var satt spesielt lavt pga kameratforhold og

for å kompensere for tekniske ulemper ved starten av leien.

 

Hvordan argumenterer man mest mulig ryddig og rettslig korrekt i denne sammenheng?

 

Jeg mener at alle burde forstå at en tolkning som gir fraskrivelse av retten til

å justere etter gjengs leie for all fremtid ville være svært usannsynlig i denne

sammenheng - spesielt siden leieavtalen da ville bli svært ubalansert. Men er det noen

lovparagrafer som kommer direkte til anvendelse i denne sammenheng?

 

Det hører også med her at leier ville måtte skatte av å bo i min bolig til langt

under merkedspris over lang tid dersom jeg ikke kunne justere etter gjengs

leie - eller jeg ble "skjønns-skattet" siden Skattevesenet kunne anta at vi lurte

unna skatt på husleie.

Endret 24. april 2009 av lulus

[krikkert]

Når man tolker en avtale tar man utgangspunkt i avtalens ordlyd. Ordlyden gir her ingen holdepunkter for at du har frasagt deg noen rettigheter; da ville det måtte stått noe a la "Dette er den eneste måten leien skal reguleres på" el.l.

 

Bakgrunnen for at det ble gitt "kompispris" kan derimot ha noe å si. Hvis grunnen til at du gikk med på lav leiepris var at han slet økonomisk vil jeg se det som en selvfølge at prisen skulle heves når han hadde ordnet økonomi igjen. Din risiko overfor skattemyndighetene er også et moment som tilsier at "kompispris" var ment som et rent midlertidig tiltak.

 

Det er nok ingen lovparagrafer som kommer direkte til anvendelse her. Hvordan avtaler skal tolkes er i stor grad et teoretisk område med mange regler men lite nedskrevet. Hvordan man argumenterer farges i stor grad av dette -- man gir uttrykk for en tolkning, og presenterer de argumentene som underbygger denne tolkningen.