Hvordan takle de vonde følelsene?

[Gjest Wepsa]

Jeg er ei jente på 21 år som var gjennom et fryktelig brudd i begynnelsen av Februar!

Og livet har vært svart siden.

Er sykemeldt og sover kun noen timer om natta! Og klarer ennå ikke slutte å grine..

Jeg har klart å ikke ta noe kontakt, men det er akkuratt som om alt dette er som en vond drøm, at han skal ringe meg og komme og hente meg hos foreldrene mine så vi skal hjem

De følelsene inni meg er så vonde, og jeg har vell isolert meg for mye i denne tiden, men

jeg takler dette så dårlig. Klarer ikke være med folk eller finne på noe for jeg begynner å grine med en gang.

Hvis jeg møter noen bekjente kommer tårene med en gang, er som en angst av vonde følelser som kontrollerer meg.

Samboere og sammen i fire år, og nå er han flyttet langt vekk og jeg er paralysert.

Føler jeg har mistet det gode fornøyde livet mitt helt, han var alt for meg. Vi kranglet nesten aldri og snakket om alt, og ringte hverandre tusen ganger til dagen.

Og han har såret meg masse oppigjennom så er vell derfor det ble sånn at til slutt hadde jeg ikke

noe liv, bare han og jobb...Men ironisk nok fant jeg i meg hva som helst i frykt for å miste han, noe han virkelig utnyttet!

Vet ikke hvordan jeg skal se lyst på ting igjen, har holdt ut så lenge og jeg har bare lyst å sove, men klarer ikke det heller.

[o0]

Aktivitet hjelper nok. Bare komme seg ut og gjøre et eller annet. Få tankene over på andre ting. Sikkert tungt i begynnelsen, men...

[brutal_mann]

Tja... I bunn og grunn virker det som om at han dro var det beste for deg. Da kan du tross alt bygge deg ditt eget liv.

[Never Can Tell]

Ta en dag om gangen. Går ikke å fikse alt på en gang, det blir litt og litt lettere etterhvert.

[Gjest Guest_anders_*]

Kjærlighet er godt på både den ene og andre måten, det er altide en mening med den..

 

Det høres nok dumt ut nå, men du har nå fått en sjanse til å bli deg selv, du beskriver kort at han har såret deg opptil flere ganger, skjønner at man godtar det for jeg har selv vært i `dårlige forhold`.

 

Men livet går videre, og det er en mening med alt, det har jeg lært meg.

 

Det er absolut ikke lett å komme over den man elsker, men ta tiden til hjelp, og ta ett skritt av gangen..

[DecadentAtheist]

uff.. kjenner meg igjen i en del du sier. Kjæresten min gjorde det slutt med meg for en måned siden, og det hele har gjort meg veldig deprimert. Jeg var veldig deprimert før jeg traff henne også, men taklet livet greit da, og levde med de vonde følelsene. Nå har jeg fått meg en psykisk knekk som jeg alltid har klart å unngå før. Sove får jeg heller ikke. Jeg prøver for tiden å sosialisere meg så mye jeg kan med den energien jeg har, men det er vanskelig. Ble kjent med en gammel venninne igjen, skal møte en barndommsvenn i dag, og har ellers en annen bekjent. Det er greit, men jeg vet ikke om jeg klarer å fortsette å være sosialt aktiv mye mer på eget initiativ. Jeg kan ha trengt en venn som tok initiativet til å kontakte meg. Det tror jeg ikke jeg har lenger.

 

Exen bor i samme leilighet enda. Hun driver og rydder og pakker tingene sine. Det tar sin tid siden vi begge har vært veldig rotete, og jeg overhodet ikke klarer å rydde. Det er utrolig slitsomt og deprimerende, men vet ikke hvor mye det hjelper om jeg kaster henne ut og er overlatt alt rotet til meg selv. Jeg vet vel egentlig at det er over, og er vel forsåvidt glad for det. Hun har såret meg en god del, og har egentlig tvunget meg til å velge mellom bestevenninnen min og henne, som er det verste valget jeg har gjort. Men å miste det forholdet er allikevel tungt og hardt. Spesielt siden det har fungert på flere andre måter, vi har vært sammen i 5 - 6 år, og bodd i lag i 4, og jeg har vært glad i henne hele denne tiden. Det er jo ikke bare å "se framover" og "se lyst på ting" ol., og tanken om at det sikkert alt i alt var for det beste hjelper ikke særlig heller.

 

Jeg tenkte jeg skulle prøve å trene. Det skal visstnok hjelpe veldig. Den første treningstimen min var i går, det endte med at jeg ble svimmel og spydde, som bare ga meg min verste nedtur til nå. Jeg har fått noen anti-depressiver av fastlege, men de vil ikke virke før om ca. to uker. Ellers er vel jobben det beste jeg har, selv om jeg ikke er særlig motivert eller er så produktiv som jeg kunne vært. Jeg trives her, kommer meg ut av leiligheten og får tankene litt over på andre ting. Jeg bare håper jeg kommer til å fortsette å ha energi nok til å dra på jobb.

 

Jeg husker før. Det var så mye lettere når man kunne prate med andre om hvordan en hadde det på internett, anonymt. Nå er IRC dødt, og de fleste sosiale tjenestene i dag er ikke særlig anonyme eller egner seg ikke særlig ellers. Dette forumet er vel en ok plass slik sett, men vil ikke si særlig mye mer, da forum-poster ikke er særlig anonymt heller.

Endret 22. april 2009 av DecadentAtheist

[YaegeR]

høres ut som det er flere som opplever det samme som jeg har gjort/gjør.

tråden min er lang, og den er fortsatt aktiv, jeg gjør tabber og får råd hver gang. prøv å les igjenom den.

Den oppsummerer ganske mye av det folk sliter med, og rådene har hjulpe meg utrolig langt på vei.

 

her er tråden : https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1090934

Endret 22. april 2009 av Yaeger

[ilpostino]

det viktigste du kan gjøre er å ta tiden til hjelp og snakke med noen du stoler helt og holdent på. det er kanskje mager trøst men mange av de følelsene du sitter med nå vil gå over.