Utilitarisme - en problemfylt etikk?

[thai-mat]

Utilitarister mener kort sagt at målet med enhver handling bør være å øke det totale nivået av lykke. Denne tankegangen virker grei å forholde seg til på overflaten, men det dukker en rekke spørsmål opp så snart man begynner å tenke etter.

 

- Hvordan måles lykke?

- Kan det forsvares at noen påføres lidelse for å øke lykkenivået til andre tilsvarende eller mer?

- Gjelder lykken i regnestykket bare mennesker, eller også dyr?

 

Kjente utilitarister er Bill Gates, Madonna, Warren Buffett, John Stuart Mill, Jeremy Bentham, William Godwin, David Hume, Peter Singer og Donald Trump. Her på forumet er brukermoderatoren cyclo en selverklært utilitarist.

[cyclo]

- Hvordan måles lykke?

Enkelt sagt så kan ikke lykke kvantifiseres. Om man virkelig vil kvantifisere det i et matematisk regnestykke er det nærmeste man kommer å måle antall lykkelig individer opp mot antall ulykkelige individer. Det er vell også faktisk enkelte filosofer som har hevdet at det er dette man må gjøre.

 

Men dette er ikke noe jeg er tilhenger av. Lykke er, derimot, noe som kan estimeres i grove kategorier. Lykken av å finne 10 kr på gata, er mindre enn lykken man føler under forelskelse. Dermed er man nødt for å ta utgangspunkt i seg selv. Lykke er da gjerne også noe som er ganske uniformt innenfor samfunnslag.

 

I det dagligdagse er ofte ikke slike ting et problem. Det er ganske opplagt at å gi 20 kr til en sulten mann (personlig ville jeg heller kjøpt han et måltid) enn å bruke 20 kr på en muffin fordi man er litt småsulten, og ikke er hjemme før om 15 minutter er en positiv handling.

 

Hvordan man måler lykke er egentlig ikke det store problemet. Det store problemet er at man ikke bare måler lykken nå, men all lykke fremover i tid. Dermed blir det problematisk. Det finnes blant annet en rekke teorier om hvordan sannsynligheten for at man vet hva som skjer for hvert trinn forover minker kraftig, og man derfor bare tar hensyn til de laveste trinnene.

 

Forøvrig er nok de fleste utilitarister i dag handlingsutilitarister. Man bruker lykkesummen for å komme frem til et visst sett med regler man lever etter. Man står ikke og måler lykke for hver eneste handling man utfører (det ville ingen klare).

 

Det er også slik at utilitarismen sier det er helt greit å handle på instinkt, selv når dette instinktet ikke nødvendigvis stemmer overens med kvantifiseringen i etterkant. La meg ta et eksempel:

 

Du står utenfor en gruve hvor det har skjedd en ulykke. En mann ligger skadet utenfor og er i ferd med å dø. Inne i gruven er det 10 mennesker. Du har valget mellom å redde de 10 eller den ene. Du velger å redde de 10.

I etterkant viser det seg at dette er feil valg. Gruven raser mer, og de 10 dør, samtidig som den utenfor dør. Det riktige valget hadde vært å redde den ene. Hva du har valgt, er i etterkant ikke viktig. Det som derimot er viktig er om handlingen skal roses eller ikke. Og det avgjøres med den økte lykken (heh) av å rose handlingen. Om det å rose handlingen, medfører at andre senere vil gjøre de riktige valgene som igjen medfører økt lykke, ja da skal man rose handlingen. Og motsatt skal den ikke roses dersom den vil medføre at andre i ved senere anledning gjør feil valg.

Med andre ord. I etterkant av en handling, spiller det ingen rolle om handlingen var moralsk riktig eller ei. Det som spiller en rolle er om det å rose handlingen er en moralsk riktig handling.

- Kan det forsvares at noen påføres lidelse for å øke lykkenivået til andre tilsvarende eller mer?

Ja. Er man utilitarist, så kan man ikke svare noe annet. Dette er også absolutt hovedproblemet med utilitarisme. Derfor har jeg sans for Ryders "painism" (her må man ikke forveksle med smerte - en mer riktig oversettelse vil være noe sånn som å "ikke ha det bra fysisk eller mentalt") hvor man i stedet for å fokusere på økt lykke, fokuserer på det motsatte, nemlig å minimere "ulykke".

 

Forøvrig er mye av problematikken oppkonstruert av motstandere. Det er ikke så lett å finne slike scenarior som man realistisk sett vil oppleve. La meg ta et eksempel:

 

Et slikt scenario som ofte brukes er gjengvoldtekt. Mange får lykke og det tas bare lykke fra en. Høres bra ut ikke sant? Nei. For det første er det slik at de mange bare får en kortvarig lykke (og må gjøre det igjen), mens den ene vil bli fratatt lykke resten av livet. Så det går ikke. Dermed må vedkommende drepes. Da blir jo summen av lykke større, ikke sant? Feil igjen. Summen av lykke i samfunnet blir synker betraktelig. Familie, venner og andre pårørende blir fratatt lykke, samt store deler av resten av samfunnet (alle som blir redde for å gå ut om kvelden, etc.)

For at dette skal fungere må scenarioet altså være slik: Gjengvoldtekt hvor offeret i etterkant drepes, hvor man er 100% garantert for at ingen bortsett fra de involverte finner ut av hva som har skjedd. Ganske oppkonstruert, ikke sant?

- Gjelder lykken i regnestykket bare mennesker, eller også dyr?

Dette spørsmålet tyder på at man ikke kan nok om utilitarisme. Utilitarismen omhandler universel lykke. Altså summen av lykke i hele universet. Man må altså ta i betraktning alle levende vesen med sanseevne i hele universet.

Ganske enkelt, det gjelder alle dyr som har sanseevne og er seg selv bevisst (og der kommer problematikken - dette med selvbevissthet). Min personlige løsning er ganske enkel: "benefit of the doubt". Finnes det en mulighet for at en livsform er selvbevist, ja da må den tas med i regnestykket.

Utilitarisme handler forøvrig, som nevnt over, ikke om et regnestykke.

(Om du virkelig er interesert i denne med utilitarisme og dyr anbefaler jeg å lese Peter Singer (ikke det at jeg nødvendigvis er enig i alt det han sier))

 

Edit: Angående tittelen. Utilitarisme er egentlig ikke noe mer problematisk enn andre former for etikk. Det som derimot er problematisk er å være ensom utilitarist blant deontologer.

Endret 20. april 2009 av cyclo

[thai-mat]

Hva med å måle gjennomsnittsnivået av dopamin i hjernen?

 

Som utilitarist, bruker du alle pengene du har til overs på veldedighet? Hvis ikke, er du en hykler.

 

Handlingsutilitarisme er i hvert fall bedre enn konsekvensutilitarisme. Man skal selvfølgelig handle slk at sjansene for å skape lykke maksimeres.

 

- Kan det forsvares at noen påføres lidelse for å øke lykkenivået til andre tilsvarende eller mer?

Ja.

 

Gjengvoldtekt hvor offeret i etterkant drepes, hvor man er 100% garantert for at ingen bortsett fra de involverte finner ut av hva som har skjedd. Ganske oppkonstruert, ikke sant?

 

Så hvis du ved å drepe meg kunne reddet to andre, ville det vært greit? Burde du gjort det? Ville du gjort det? Snakker da ikke om det klassiske tog på skinne-eksempelet, men om et hypotetisk kaldblodig drap som kunne reddet to andre liv.

 

Eksempelet med gjengvoldtekt krever at lykke og lidelse kan måles, noe det ikke kan. Dermed forsvinner grunnlaget for utilitarismen.

 

Bør Bush tortureres og henges? Det ville gitt mange, mange mennesker lykke.

 

Er lykken til alle mennesker like mye verdt, eller er lykken til banditter mindre verdt enn bra mennesker?

 

 

Man må altså ta i betraktning alle levende vesen med sanseevne i hele universet.

 

Finnes det en mulighet for at en livsform er selvbevist, ja da må den tas med i regnestykket.

 

Så da er du veggis og dyrevernforkjemper?

 

Det finnes en mulighet for at alt er selvbevisst. Også trær.

 

Hva faen er en dentolog?

Endret 20. april 2009 av thai-mat

[cyclo]

Som utilitarist, bruker du alle pengene du har til overs på veldedighet? Hvis ikke, er du en hykler.

Hva er det du vil fram til her? Det du egentlig sier er at alle mennesker i hele verden er hyklere, deg selv inkludert. Ingen følger sitt etiske system til punkt og prikke. Det er en umulighet.

Handlingsutilitarisme er i hvert fall bedre enn konsekvensutilitarisme. Man skal selvfølgelig handle slk at sjansene for å skape lykke maksimeres.

Tror du skal lese deg litt opp på hva forskjellen på handlingsutilitarisme og konsekevensutilitarisme går ut på. Både handlings- og konsekvensutilitarisme er tufet i akkurat å handle slik sjansene for å øke universel lykke økes. Forskjellen mellom dem er at mens den ene behandler hver enkel handling individuelt behandler den andre et sett tenkte tilfeller som da omdannes til regler.

Så hvis du ved å drepe meg kunne reddet to andre, ville det vært greit? Burde du gjort det? Ville du gjort det? Snakker da ikke om det klassiske tog på skinne-eksempelet, men om et hypotetisk kaldblodig drap som kunne reddet to andre liv.

Det vil naturligvis avhenge helt av situasjon.

Eksempelet med gjengvoldtekt krever at lykke og lidelse kan måles, noe det ikke kan. Dermed forsvinner grunnlaget for utilitarismen.

 

Bør Bush tortureres og henges? Det ville gitt mange, mange mennesker lykke.

Dette er helbom. Hele argumentet er et falsum. Det du egentlig her sier er at det ikke finnes noe brukelig etisk system. Og om grunnlaget for etthvert etisk system forsvinner, ja hva skjer da? Ethvert etisk system baserer seg på ukvantifiserbare verdier. Deontolgi på riktig/galt, teologisk etikk på godt/ondt, feministisk etikk på følelser og mellommenneskelige bånd, etc. Med mindre du klarer å hoste opp et eksempel på et etisk system som alene baserer seg på kvantifiserbare målinger (jeg er spent nå), så forsvinner argumentet ditt *poff*

 

Er lykken til alle mennesker like mye verdt, eller er lykken til banditter mindre verdt enn bra mennesker?

Lykke er lykke

Så da er du veggis og dyrevernforkjemper?

Hvorfor i all verden skulle jeg være det? Jeg er motstander av hvordan storindustrien behandler dyr ja, og derfor gjør jeg mitt ytterste for å prøve å bare handle produkter som er basert på dyr som har det bra. Og før du sier noe, nei, det er ikke problematisk å drepe et lykkelig dyr, så lenge dyret ikke på noen som helst måte lider av avlivingen, og dyret erstattes av et like lykkelig dyr som eller ikke ville ha vært til.

Det finnes en mulighet for at alt er selvbevisst. Også trær.

Okey. Dårlig formulert fra min side. Dersom det finnes grunnlag for å kunne tro at et liv er selvbevisst.

Hva faen er en dentolog?

deontologist om du heller vil.

[Totentanz]

Vi kan tenke oss følgende situasjon: Et lokalsamfunn er i opprør etter at et barn er blitt mishandlet og drept. Lokalbefolkningen tar saken i egne hender, og en rekke uskyldige personer blir overfalt av et borgervern som handler uten å ha juridisk myndighet. Politiet arresterer så en person, folk blir overbevist om at gjerningsmannen er arrestert, og lokalsamfunnet faller igjen til ro.

 

Deretter viser det seg at den arresterte ikke kan ha begått ugjerningen, og man har ingen annen, mulig gjerningsmann i sikte. Myndighetene antar at de lovløse tilstandene vil gjenoppstå hvis personen settes fri.

 

Bør man dømme den arresterte personen selv om man vet at han er uskyldig?

 

Det utilitaristiske svaret på spørsmålet er ganske enkelt: ja.

 

Hva sier du, cyclo?

Endret 20. april 2009 av Totentanz

[Harald Husum]

Så hvis du ved å drepe meg kunne reddet to andre, ville det vært greit? Burde du gjort det? Ville du gjort det? Snakker da ikke om det klassiske tog på skinne-eksempelet, men om et hypotetisk kaldblodig drap som kunne reddet to andre liv.

Det vil naturligvis avhenge helt av situasjon.

 

To situasjoner:

 

1. Du er en kirurg med fem dødssyke pasienter som hver trenger en organdonasjon innen kort tid for å overleve. I venterommet ditt finner du meg; en frisk ung mann men fem organer i perfekt stand. Hvis du tar mitt liv kan du bruke organene mine til å redde livene til dine fem døende pasienter. Ville du drept meg gitt at dette var eneste mulige redning for dine fem passienter?

 

2. Et tog suser i høy fart mot tre mennesker som står på skinnegangen. Disse menneskene ser ikke toget og har ingen mulighet til å redde seg selv om toget fortsetter mot dem. Du står ved en sporveksel. Denne har potensialet til å føre toget inn på et annet spor om du benytter deg av den. Dette sporet går desværre sammen med orginalsporet før de tre menneskene, noe som betyr at de tre menneskene ikke vil bli reddet uansett. Men tilfeldigvis står jeg - en utrolig feit fyr - trygt plassert på dette andre sporet; og jeg har nok masse til å redusere farten til toget såpass at de tre menneskene vil slippe unna. Naturlig nok må jeg da betale med mitt liv. Ville du latt toget kjøre rett fram slik at tre uskyldige mennesker dør, eller ville du brukt meg som et middel for å redde disse tre?

[cyclo]

Vi kan tenke oss følgende situasjon: Et lokalsamfunn er i opprør etter at et barn er blitt mishandlet og drept. Lokalbefolkningen tar saken i egne hender, og en rekke uskyldige personer blir overfalt av et borgervern som handler uten å ha juridisk myndighet. Politiet arresterer så en person, folk blir overbevist om at gjerningsmannen er arrestert, og lokalsamfunnet faller igjen til ro.

 

Deretter viser det seg at den arresterte ikke kan ha begått ugjerningen, og man har ingen annen, mulig gjerningsmann i sikte. Myndighetene antar at de lovløse tilstandene vil gjenoppstå hvis personen settes fri.

 

Bør man dømme den arresterte personen selv om man vet at han er uskyldig?

 

Det utilitaristiske svaret på spørsmålet er ganske enkelt: ja.

 

Hva sier du, cyclo?

Det er en klassiker. (Orginalen er vell en sheriff som skal forhindre opprør i et lite samfunn ved å henge en mistenkt som han vet er uskyldig) Men for at denne skal fungere, må det en variabel til inn i bildet. Myndighetene må i tilfelle kunne garantere at sannheten aldri blir kjent. Dersom de ikke kan det (og man vet jo at sannheten gjerne kommer frem) er det ikke en moralsk riktig handling. Myndighetene vil da miste sin troverdighet, kaos og anarki vil oppstå, og summen av lykke er kraftig redusert.

[cyclo]

To situasjoner:

 

1. Du er en kirurg med fem dødssyke pasienter som hver trenger en organdonasjon innen kort tid for å overleve. I venterommet ditt finner du meg; en frisk ung mann men fem organer i perfekt stand. Hvis du tar mitt liv kan du bruke organene mine til å redde livene til dine fem døende pasienter. Ville du drept meg gitt at dette var eneste mulige redning for dine fem passienter?

 

2. Et tog suser i høy fart mot tre mennesker som står på skinnegangen. Disse menneskene ser ikke toget og har ingen mulighet til å redde seg selv om toget fortsetter mot dem. Du står ved en sporveksel. Denne har potensialet til å føre toget inn på et annet spor om du benytter deg av den. Dette sporet går desværre sammen med orginalsporet før de tre menneskene, noe som betyr at de tre menneskene ikke vil bli reddet uansett. Men tilfeldigvis står jeg - en utrolig feit fyr - trygt plassert på dette andre sporet; og jeg har nok masse til å redusere farten til toget såpass at de tre menneskene vil slippe unna. Naturlig nok må jeg da betale med mitt liv. Ville du latt toget kjøre rett fram slik at tre uskyldige mennesker dør, eller ville du brukt meg som et middel for å redde disse tre?

Ehem. Tatt exphil nylig eller? Dette er jo også to klassikere. Både disse to og den til Totentanz diskuterte jeg opp og i mente med exphil professoren min. Alle tre ble brukt på forelesning.

 

1. Nei. Den handlingen du beskriver der er ikke moralsk rett. En slik handling vil medføre at folk mister tillit til helsevesenet. Ganske naturlig vil man ikke gå til legen frivillig dersom man vet at man risikerer å bli drept. Dermed vil summen av lykke ikke økes i lengden, siden en rekke syke og skadede mennesker vil unngå å gå til lege i redsel for å bli drept.

 

2. Ja det ville jeg gjort, dersom jeg måtte ta et valg. Om jeg derimot måtte handle instinktivt (det er et tog som beveger seg raskt) så kan jeg egentlig ikke svare for hva jeg hadde gjort.

[Totentanz]

Det er en klassiker. (Orginalen er vell en sheriff som skal forhindre opprør i et lite samfunn ved å henge en mistenkt som han vet er uskyldig) Men for at denne skal fungere, må det en variabel til inn i bildet. Myndighetene må i tilfelle kunne garantere at sannheten aldri blir kjent. Dersom de ikke kan det (og man vet jo at sannheten gjerne kommer frem) er det ikke en moralsk riktig handling. Myndighetene vil da miste sin troverdighet, kaos og anarki vil oppstå, og summen av lykke er kraftig redusert.

 

1) Man bør dømme den uskyldige personen såfremt dette gir et større overskudd i lystkalkylen enn ikke å dømme ham. En utilitarist vil kunne innvende at en uskyldig ikke bør straffes siden det vil ha en rekke uheldige konsekvenser, som f.eks. at den uskyldige blir ulykkelig, at folks tillitt til rettsystemet blir undergravd (som du også nevner). Poenget uansett: Det er plausibelt at det kan oppstå situasjoner der nytten vil være størst hvis man dømmer vedkommende (det er ankepunktet og derfor utilitarismens problematiske natur). Hvordan møter du denne utfordringen?

 

Så vil jeg innvende: ikke alt velbehag er godt - ikke all nytte (lyst) er av det gode. Det er tvilsomt om nytte, forstått som lyst, overhodet lar seg kvantifisere slik utilitarismen forutsetter. Jeg stiller meg derfor tvilende til om utilitarismen virkelig er i stand til å gi en plausibel redegjørelse for godt og ondt.

Endret 20. april 2009 av Totentanz

[Totentanz]

Ehem. Tatt exphil nylig eller? Dette er jo også to klassikere. Både disse to og den til Totentanz diskuterte jeg opp og i mente med exphil professoren min. Alle tre ble brukt på forelesning.

 

Nå må du ikke trivialisere. Når ble det illegitimt å drøfte gjennom eksempler?

Endret 20. april 2009 av Totentanz

[cyclo]

1) Man bør dømme den uskyldige personen såfremt dette gir et større overskudd i lystkalkylen enn ikke å dømme ham. En utilitarist vil kunne innvende at en uskyldig ikke bør straffes siden det vil ha en rekke uheldige konsekvenser, som f.eks. at den uskyldige blir ulykkelig, at folks tillitt til rettsystemet blir undergravd (som du også nevner). Poenget uansett: Det er plausibelt at det kan oppstå situasjoner der nytten vil være størst hvis man dømmer vedkommende (det er ankepunktet og derfor utilitarismens problematiske natur). Hvordan møter du denne utfordringen?

Vell. For det første. Jeg er ikke en del av disse myndighetene. Ergo er ikke avgjørelsen opp til meg. Så det jeg eventuelt må ta stilling til er om handlingen i etterkant skal roses eller fordømmes. Og det må gjøres ved at dersom det å rose handlingen medfører økt lykke, må jeg rose den, dersom å fordømme den medfører økt lykke, må jeg fordømme den. Men siden jeg vet om handlingen og må rose, eller fordømme den, ja da har saken lekket. Altså myndighetene har ikke klart å holde det skjult, og handlingen deres var moralsk feil i utgangspunktet. (Knegg. Er jeg slem nå? )

(resten av svaret på denne kommer under, siden den angår begge punktene)

Så vil jeg innvende: ikke alt velbehag er godt - ikke all nytte (lyst) er av det gode. Det er tvilsomt om nytte, forstått som lyst, overhodet lar seg kvantifisere slik utilitarismen forutsetter. Jeg stiller meg derfor tvilende til om utilitarismen virkelig er i stand til å gi en plausibel redegjørelse for godt og ondt.

Der er jeg enig. Men jeg mener at ingen av våre etiske system er i sand til å gi en fullverdig plausibel redegjørelse for godt og ondt. Jeg mener heller ikke det er nødvendig. Min oppfatning er at det ikke finnes noen universel moral, og dermed kan det heller ikke finnes noen universal etikk. Et etisk system har kun verdi dersom det eksisterer i samspill med andre etiske systemer.

 

Det er også slik at eksempelet over på ingen som helst måte motbeviser at utilitarisme er riktig. Det den gjør er å vise at utilitarismen kan stride mot det vi gjennom vår oppvekst i det samfunnet vi har vokst opp i er opplært til å ha av instinkter. Men hvem har noensinne hevdet at det som er etisk rett, nødvendigvis må være det som føles rettferdig?

 

Dog syns jeg slike oppkonstruerte eksempler slik som dette som brukes mot utilitarisme i bunn og grunn er ganske tafatte. Hvorfor? Fordi så og si alle er oppkonstruerte eksempler som avhenger av en rekke usannsynligheter og er situasjoner man sjelden eller aldri vil møte i hverdagen. Det er ikke slik at en utilitarist støtt og stadig kommer over slike problemer i hverdagen. En deontolog (eller hva man skal kalle det) derimot møter støtt og stadig situasjoner i hverdagen hvor en regel står i direkte konflikt med en annen regel. Derav kan man egentlig hevde at utilitarisme er langt mindre problematisk enn deontologi.

 

Nå må du ikke trivialisere. Når ble det illegitimt å drøfte gjennom eksempler?

Hehe. Jeg trvialiserer ikke. Jeg merket bare to nye brukere i tråden, og håpet på at jeg fikk noe nytt å tygge på. Men så var det visst de klassiske situasjonene jeg allerede har diskutert inn og ut

[Abigor]

Hva skjer når halve befolkningen er hvite og halve svarte, og begge deler er rasistiske? Det vil si at de føler lykke av å undertrykke den andre parten, eller lykke ved å undertrykke en minoritet?

[thai-mat]

Det du egentlig sier er at alle mennesker i hele verden er hyklere, deg selv inkludert. Ingen følger sitt etiske system til punkt og prikke. Det er en umulighet.

 

Ergo er det ingen grunn til å kalle seg utilitarist. Utilitarister sier noe om hva seg selv ogg andre bør gjøre, men at man ikke gjør det selv, viser at man egentlig ikke er enig i det man utgir seg for å stå for. Spør du meg, er alle etiske systemer verdiløse fordi de ikke kan bevises. Det handler bare om "jeg mener ditt" og "du mener datt". Ingen kan bevise noe.

 

Så da er du veggis og dyrevernforkjemper?

det er ikke problematisk å drepe et lykkelig dyr, så lenge dyret ikke på noen som helst måte lider av avlivingen, og dyret erstattes av et like lykkelig dyr som eller ikke ville ha vært til.

 

Det samme kan du si om mennesker. Så du er ikke mot kannibalisme?

[cyclo]

Hva skjer når halve befolkningen er hvite og halve svarte, og begge deler er rasistiske? Det vil si at de føler lykke av å undertrykke den andre parten, eller lykke ved å undertrykke en minoritet?

For det første har du en diger motsetning der (se det som er uthevet). For det andre. Dette er da et forferdelig oppkonsturert ekesempel. Hva er sannsynligheten for at man skal bo i et samfunn med nøyaktig 50/50 fordeling mellom to raser, hvor alle er rasister? Dessuten er 50/50 eksempler i utgangspunktet amoralske. Halvparten undertrykker halvparten, summen av økt lykke er 0.

 

Nå er det nødvendigvis slik at du må huske at man må ta i betraktning at man ikke summerer lykke der og da, men må ta med det som vil skje i fremtiden. Et samfunn bestående av 50/50 slik du beskriver hvor den ene parten forsøker å undertrykke den ene parten, eller begge partene forsøker å undertrykke hverandre vil resultere i opprør og borgerkrig. Ergo summen av lykken er minimert og det er en moralsk forkastelig handling.

 

Det samme gjelder forvrig det å undertrykke en minoritet. Se på fargede i USA, se på Bosniakonflikten, et al.

[cyclo]

Ergo er det ingen grunn til å kalle seg utilitarist. Utilitarister sier noe om hva seg selv ogg andre bør gjøre, men at man ikke gjør det selv, viser at man egentlig ikke er enig i det man utgir seg for å stå for. Spør du meg, er alle etiske systemer verdiløse fordi de ikke kan bevises. Det handler bare om "jeg mener ditt" og "du mener datt". Ingen kan bevise noe.

Da er du i feil tråd.

Så da er du veggis og dyrevernforkjemper?

det er ikke problematisk å drepe et lykkelig dyr, så lenge dyret ikke på noen som helst måte lider av avlivingen, og dyret erstattes av et like lykkelig dyr som eller ikke ville ha vært til.

 

Det samme kan du si om mennesker. Så du er ikke mot kannibalisme?

Ehehm. Tja. Du må kanskje få lov å drepe og spise et annet menneske om du klarer å erstatte det med et annet like lykkelig menneske som ellers ikke hadde vært til. Men da får du fortelle hvordan du skal klare det.

Forøvrig er ikke kannibalisme et etisk problem, men et medisinsk. Joda, det blir et etisk problem om man f. eks. etter en flystyrt har valget mellom å spise en av de døde og å selv dø (og der er valget ganske klart i følge utilitiarismen). Men at kannibalisme bør være forbudt ved lov behøver man ikke bruke etikk for å finne ut av, det holder med medisin.

[thai-mat]

Hvorfor er det et medisinsk problem?

[Totentanz]

Vell. For det første. Jeg er ikke en del av disse myndighetene. Ergo er ikke avgjørelsen opp til meg. Så det jeg eventuelt må ta stilling til er om handlingen i etterkant skal roses eller fordømmes. Og det må gjøres ved at dersom det å rose handlingen medfører økt lykke, må jeg rose den, dersom å fordømme den medfører økt lykke, må jeg fordømme den. Men siden jeg vet om handlingen og må rose, eller fordømme den, ja da har saken lekket. Altså myndighetene har ikke klart å holde det skjult, og handlingen deres var moralsk feil i utgangspunktet. (Knegg. Er jeg slem nå? ) (resten av svaret på denne kommer under, siden den angår begge punktene)

 

Jeg vil tilbake til utilitarismens grunntanke: Det er totalsummen av lykke som er avgjørende. Hvis totalsummen av lykke blir størst ved at enkelte personer blir tildelt en ytterst ulykkelig rolle, men at dette mer enn oppveies av det lystoverskuddet som blir resten av personene til del, er det moralsk riktig å tildele de få en slik ulykkelig rolle. Dette er svært problematisk.

 

Utilitarismen har også svakheter knyttet til seg i spørsmål om ressursfordeling: Hvis ti mennesker har en kake på deling, og den lysten én av disse ti personene ville føle ved å spise hele kaken alene overskrider den totale lysten alle ti ville føle ved å spise ett stykke hver, vil det være riktig å gi hele kaken til den ene personen, mens de resterende ni personene ikke får noe.

 

Jeg ser også positive sider, her etter en sosialøkonomisk vurdering: Hvis et kapitalistisk system øker forskjellen mellom fattig og rik, men likevel fører til en velstandsøkning for de fattigste, og velstandsøkningen blir større enn den ville ha vært i et system med lik fordeling av goder, vil det kapitalistiske systemet være moralsk akseptabelt.

 

 

Der er jeg enig. Men jeg mener at ingen av våre etiske system er i sand til å gi en fullverdig plausibel redegjørelse for godt og ondt. Jeg mener heller ikke det er nødvendig. Min oppfatning er at det ikke finnes noen universel moral, og dermed kan det heller ikke finnes noen universal etikk. Et etisk system har kun verdi dersom det eksisterer i samspill med andre etiske systemer.

 

Jeg er definitivt enig i forestillingen om absolutte verdier som illusoriske. Ingen universell moral, men vil du legge alt ansvaret over på problemfylte utilitaristiske redskaper? Enig i det med etiske system, men hverdagsmoralen er ikke konsistent.

 

Det er også slik at eksempelet over på ingen som helst måte motbeviser at utilitarisme er riktig. Det den gjør er å vise at utilitarismen kan stride mot det vi gjennom vår oppvekst i det samfunnet vi har vokst opp i er opplært til å ha av instinkter. Men hvem har noensinne hevdet at det som er etisk rett, nødvendigvis må være det som føles rettferdig?

 

Et etisk system skal være rimelig svakt hvis det blir motbevist. Et pragmatisk forhold til ulike teorier er viktig. Det finnes ingen ”moralske algoritmer” som ufeilbarlig vil fortelle oss akkurat hva vi skal gjøre når virkeligheteten ikke tilpasser seg de abstrakte teoriene våre. Her er vi sikker enige.

 

For å understreke et par poenger: Det synes tvilsomt at nytte, forstått som lyst, overhodet lar seg kvantifisere. Samtidig fører nyttemaksimering til handlinger som er urettferdige.

 

Dog syns jeg slike oppkonstruerte eksempler slik som dette som brukes mot utilitarisme i bunn og grunn er ganske tafatte. Hvorfor? Fordi så og si alle er oppkonstruerte eksempler som avhenger av en rekke usannsynligheter og er situasjoner man sjelden eller aldri vil møte i hverdagen. Det er ikke slik at en utilitarist støtt og stadig kommer over slike problemer i hverdagen. En deontolog (eller hva man skal kalle det) derimot møter støtt og stadig situasjoner i hverdagen hvor en regel står i direkte konflikt med en annen regel. Derav kan man egentlig hevde at utilitarisme er langt mindre problematisk enn deontologi.

 

Det er vanskelig å på forhånd vurdere hvilke konsekvenser en handling vil ha og hvem som blir berørt av den.

 

Eksempler kan være problematiske, men disse har tilført gode motsatser til utilitaristiske grunnideer. Usannsynligheter sier du? Hvis du leser over dem igjen er det en rekke momenter og trekk som kan knyttes til utfordringer med moderne institusjoner og samfunnsliv.

 

Vil et menneske som lever livet sitt med mulighet til maksimal lystfølelse til enhver tid, leve et fullverdig menneskeliv? Jeg tror ikke det og vil kort konkludere: Identifikasjonen av lykke med lyst er problematisk.

 

Du får ett eksempel til (:!:

 

Hovedproblemet til den utilitaristiske grunntanke: Vi kan tenke oss at vi kunne direktesendt tortur av uskyldige på fjernsynet, og hvis dette skulle føre til et velbehag hos seerne, som overstiger smerten til offeret, vil det per definisjon være en moralsk god handling i henhold til utilitarismen.

 

Dette strider mot min og mange andre sin rettferdighetssans.