Litt om min depresjon

[Gjest livetmittsuger]

Hei alle sammen. Er ei jente på 18 år snart som har store problemer.

Litt generelt om meg selv:

Er ei pen (som andre sier) jente som blir lagt merke til. Det er flere som veit hvem jeg er enn jeg veit hvem de er for å si det sånn. Har hatt mange venner på barne og ungdomsskolen. Har aldri hatt noen form for alvorlige problemer før nå. Har en familie på 3, mamma, pappa og storebror. Har en kjærste som jeg har vert sammen med i 3 år nå snart. Jeg bor i en liten bygd.

 

Problemene mine:

Familien, venner, selvbilde og mat.

 

Hjemme:

Familien min har hatt store problemer opgjennom årene. V er veldig forskjellige mennesker, spesielt mamma og pappa. De krangler hele tiden. Av og til har sinnet med pappa gått utover meg med vold, som i slåing og sparking (storebror er flyttet ut). Jeg prater med kjærsten min om dette men som sagt, han sjønner jo det ikke. Han har ikke opplevd det selv. Det har vert slik siden jeg var ganske lita jente. Det har komt seg i det siste, men det har satt sine merker. Mamma er i overgangsalderen og sliter veldig med selvbildet. Slanker seg, oppfører seg helt mongo, snakker om sminke og kler og VENNINNENE sine hele tiden. Noe hun ikke gjor før. Alt dette går meg på nærvene. Jeg føler at jeg har mistet mammaen min.

 

Mat:

Siden høsten 2007 har jeg hatt spisevansker. Har gått i flere dager å røvd å sulte meg selv, noe som ikke gikk så bra. Det endte bare med at jeg spydde opp igjen maten. Noe jeg fremdeles gjør.

 

 

På skolen/fritid:

For 5 måneder siden kranglet jeg med mine to "bestevenninnder". De anklaget meg for å vere falsk OG baksnakke hun ene av de. Dette gjør jeg ikke for jeg er ikke en sånn person. Klart jeg har snakket om folk og slik, men ikke dem jeg er/var glad i. De stengte meg totalt ute, baksnakket meg i klassen og i jentegarderoben i mens jeg ikke var der. De to jentene er populære og godt likt i klassen, akkurat sann jeg var før dette sjedde. Men nå er jeg blitt helt paranoid og isolerer meg helt fra klassen. Klarer ikke å vere aktiv i timene og sitter bare å er ukonsentrert. Har dessuten gått ned i karakter pga dette. Og jeg VAR flink og aktiv! Hun ene spredde dritt om meg over hele skolen noe som fucka meg helt opp og ødela selvbildet mitt. Det er bare noen få jenter jeg klarer å snakke med om dette, men føler meg likevel mutters alene. Har følt at ingen bryr seg om meg i det hele tatt. Føler at jeg spiller ingen rolle her i livet. Eneste som er glad i meg er familien og kjærsten min. Jeg er helt knust innvendig. Har aldri opplevd noe sånt før. Hun ene "bestevenninnen" ble jeg kjendt med når jeg begyndte på videregående. Har kjendt henne i to år nå. Det var hun som var værst. Det ekleste er at de later som ingenting og gir faen i meg. Jeg har forandret meg totalt. Jeg vil bare spy. Og vennekretsen vi var i vi jentene er nå splittet og jeg blir irritert på de andre venninnene mine når de er sammen med de to. Jeg er så alene!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

Jeg går til psykiater, men det hjelper meg svært lite. Eneste jeg vil er å ha en bestevenn som forstår meg! Eller egentlig veit jeg ikke helt hva jeg vil.. bare at noen bryr seg om meg. Jeg har det veldig vondt.

[WillyWanker]

Ikke rart du føle deg alene når du isolerer deg, trist å hørre, men rart typen din ikke gir deg mer oppmerksomhet når du har det sånn, syns du bør kreve litt mer kontakt fra han så har du vertfall noen der for deg når du trenge det som mest.

[Kverulantus]

Hvis kjæresten din ikke klarer å forstå hvorfor, så mener jeg at han burde ta seg sammen og tenke litt. Jeg har mine egne problemer men jeg har fått folk til å forsto hvorfor, hvordan og hvordan de skal takle meg om jeg blir helt borte.

 

Problemene til folk rundt deg går på at de ikke forstår. Dermed vil de skape en kapsel der du ikke er med, slik at de slipper å tenke på det. Idiotisk. Men det er fordi de ikke vil ta seg bryet. Slik jeg forstår det er dette mennesker som vil gjøre livet ditt mer surt og jeg synes du burde kutte dem ut og skaffe nye venner. For du kan jo ikke ha det slik. Det er trist lesing.

Ang. faren din så burde du si ifra til noen. Anmeld det gjerne. Du har jo tross alt broren din som kan hjelpe deg med det om det skulle bli noen form for komplikasjoner. Jeg regner med at han har opplevd og sett/hørt om dette.

Moren din derimot. Sett deg ned, snakk med henne. Fortell henne nøyaktig hvordan du føler. Si at du føler deg oversett. Reagerer hun negativt på det, Finn en du kan stole på, ta med deg noen ting og bo der til du føler deg klar til å ta opp problemene på nytt.

 

Hva kjæresten din angår, burde du sette han inn i situasjonen på en ordentlig måte. Få han til å forstå hvordan du har det. Både i hjemmet og på skolen og ellers. Hvis han ikke vil forstå dette, bør du tenke over hva slags forhold dere egentlig har. beklager, men det er den tunge sannheten.

[Turtlis]

Av og til har sinnet med pappa gått utover meg med vold, som i slåing og sparking (storebror er flyttet ut).

 

Eneste som er glad i meg er familien og kjærsten min. Jeg er helt knust innvendig. Har aldri opplevd noe

Nå sier jeg ikke at din far ikke elsker deg, men det er IKKE normalt av han å la ting gå utover deg????

En foreldre gjør ikke sitt barn vondt. Uansett grunn!!

[MaSo]

Kjip situasjon her, syns at kjæresten din kansje bør stille litt mer opp for deg..

er oppi nå lignende selv. Riktig nok ikke så ille, men det er ikke godt

 

En foreldre gjør ikke sitt barn vondt. Uansett grunn!!

Tru meg, ikke alle har en like lett oppvekst som deg

[Turtlis]

Jeg tipper Fritzels datter og barnebarn har hatt en myye værre oppvekst enn meg, ja Skjønner ikke heelt hvorfor du drar inn min oppvekst, men.

 

Prøver du å unnskylde et voksent menneske som slår og sårer barnet sitt?

[MaSo]

drar deg ikke inn i noe som helst, bare påpeker at det virker som du har hatt en relativt knirke fri oppvekst.

 

Unskylder ingen for å slå noen som helst, men ikke alle er like heldig i denne verden

[Turtlis]

Du drar jo inn min oppvekst, når du quoter meg, og sier at ikke alle har hatt det like bra som meg.

For alt du vet kan jeg ha blitt misbrukt av naboen og slått daglig av mine søsken

Min barndom er ikke relevant i denne tråden. Prøv å hold deg saklig, please.

 

Ikke alle er like heldige nei, dessverre. Men det betyr ikke at vi bare skal sitte på sidelinjen å se på de som har det vondt? Derfor velger jeg å påpeke at det IKKE er normalt for en far som elsker sitt barn, å måtte ty til vold, når ting ikke går som han vil.

Endret 20. april 2009 av Turtlis

[brutal_mann]

@TS

 

Ingen som ikke har vert i din situasjon kan egentlig forstå det du går igjennom nå. Det er et pluss at du går til psykiater! Uansett hvor meningsløst det måtte føles, så hold ut der!

 

Forøvrig så bør du kvitte deg med alle mennesker som tappr deg for energi. (Nei, du skal ikke støpe betongsko og dumpe dem i fjorden ) Men du skal la være å bruke krefter på dem. For før du kan ta vare på deg selv, så har du ikke noe å gi andre. Og har du ikke noe å gi andre, så være egoist! Sett deg selv og din velvære i sentrum. JObb deg så sakte men sikkert opp fra depresjonen. Søk etter små ting i hverdagen som gir deg følele av suksess. Sunne ting! Å klare å la være å spise er IKKE en seier! Å klare å holde på et sunt kosthold derimot... Det er en seier det

 

Jeg vet det er et helvte mens en står med begge beina i jørma og ikke ser lys i tunnelen eller land i horisonten. Det eneste som har reddet meg er en innebygd ide om at alt ordner seg. Og forbanna utrolig nok, alt gjør faktisk det. En vet ikke når, eller hvordan men ting ordner seg. Noen ting har ordnet seg etter uker, andre ting etter år. Og i følge folk på forumet er jeg faen meg ikke frisk enda

 

Og til slutt. Tør å "plage" mennesker med dine problemer. Det er stor hjelp å kunne snakke med venner om det en sliter med. Du kan oppleve at folk trekker seg vekk, men disse er ikke de vennene du ønsker å ha. Bruk alle muligheter du har for å sette ord på dine følelser og bruk alt du får fatt i for å sortere dine tanker. Her er bare en av mange mange muligheter