Sosial angst - hva kan jeg gjøre?

[Gjest jonnsen]

Jeg har en kjæreste som over lenger tid har hatt stor sosial angst. Det er veldig opp og ned hva hvor stor rolle dette spiller på livet hennes, men jeg føler at hun ikke kan delta på sosiale ting i den utstrekning som hun (og jeg) gjerne skulle ønske.

 

Den sosiale angsten gjør det svært vanskelig for henne å fungere ordentlig, selv en ting som å gå på matbutikken kan være en stor prøvelse. Slike, for andre, hverdagslige hendelser og gjøremål kan slite henne helt ut, så mye at hun ikke orker å ta seg av andre ting som må ordnes (skole etc.). Jeg prøver å hjelpe henne så godt jeg kan med å gjøre mesteparten av slikt, men kan selvsagt ikke gjøre alt for henne. Noen ganger prøver jeg å få henne til å gjøre ting som dette selv, men jeg vet ikke om det hjelper på angsten. Hjelper det med forsiktig "opptrening" eller kan dette bare gjøre vondt verre?

 

Angsten tærer meget på kreftene hennes og også mine. Vi krangler relativt ofte om dette, mesteparten av dette skyldes vel at jeg ikke klarer helt å sette meg inn i problemene hennes, at jeg må få tingene forklart gang på gang, i mer detalj. Jeg ønsker å forstå dette, men det er vanskelig. Jeg ønsker å hjelpe, men det går ikke så lenge jeg ikke evner å forstå hvordan det er og hva jeg kan gjøre for å gjøre hverdagen lettere for henne.

 

Er det noen her som har erfaringer med sosial angst. Enten slitt med det selv eller hatt samboer/kjæreste som har hatt det? Jeg vet det kan være et sårt emne og forstår det meget godt om dere holder slikt for dere selv. All hjelp og synspunkter, spesielt på hvordan jeg kan hjelpe på angster, vil bli mottatt med stor takk. Spør gjerne om noe er uklart.

[:---{D]

Jeg tror ikke det er så lurt av deg å presse henne til å fortelle om det. Det er rett og slett ikke noe enkelt å forklare, eventuelt; det er så enkelt at om du ikke forstår det, så forstår du det ikke. Det er rett og slett at man får angst av sosiale sammenhenger.

 

Jeg vil anbefale henne å gå til psykolog for det.

Hjelper det med forsiktig "opptrening" eller kan dette bare gjøre vondt verre?

Hva legger du i opptrening?

Endret 20. april 2009 av :--{D

[Rescue me]

Hjelper det med forsiktig "opptrening" eller kan dette bare gjøre vondt verre?

Absolutt ikke dumt, er vel egentlig den eneste måten man kan bli kvitt det . Ellers er psykolog ikke dumt .

[Cyberfrog]

Generelt, for fobier (ikke at dette nødvendigvis er det) har forskning dokumentert at både opplegg av typen "opptrening" og såkalt "flooding" (ingen gradvis opptrapping, bare bli kastet ut på dypt vann så og si) kan virke positivt. I praksis regner jeg med at gradvis opptrapping er mest typisk - og jeg ville heller aldri, mht. flooding, "forsøkt dette hjemme".

 

Men uansett... Psykolog høres ut som en fornuftig idé. Siden dette er et opplevd problem for dere begge, og du selv innrømmer at du ikke helt klarer sette deg inn i problemene hennes, kanskje dere skal gå sammen (ihvertfall til første time, og høre hva fagpersonen har å si)?

[Vaio]

Hva slags synspunkter og råd kan du få?

 

Sosial angst er et psykiatrisk lidelse som må/kan behandles.

Dra til fastlegen først, og evnt. henvendelse til psykolog/psykiater.

 

Enkelt og greit.

[Gjest jonnsen]

Hva slags synspunkter og råd kan du få?

 

Sosial angst er et psykiatrisk lidelse som må/kan behandles.

Dra til fastlegen først, og evnt. henvendelse til psykolog/psykiater.

 

Enkelt og greit.

 

Hun har prøvd psykolog mange ganger uten hell. Slik jeg har forstått det er det ikke spesielt lett å møte en psykolog man kan brette ut alle sine indre følelser til. Jeg syns det er lettvint av meg å bare foreslå at hun oppsøker psykolog, mye skal klaffe for at hun får en psykolog hun føler hun kan stole på. I tillegg er vi begge studenter i Oslo (med dårlig råd); det koster rimelig mye å gå til psykolog og når man tar i betraktning at det ikke garantert vil løse problemene, men kanskje gjøre dem verre, gjør dette til et valg vi(spesielt hun) vil unngå. Jeg kan forestille meg at det også blir ganske vanskelig å gå til psykolog når man i utgangspunktet har sosial angst og selv har minimal tro på at det kan løse seg.

 

Så enkelt og greit er det slett ikke. Først må man i det hele tatt mobilisere nok krefter til å komme seg til en psykolog. Det er svært vanskelig når man allerede går på tomgang.

[Vaio]

Så enkelt og greit er det slett ikke. Først må man i det hele tatt mobilisere nok krefter til å komme seg til en psykolog. Det er svært vanskelig når man allerede går på tomgang.

Hvis pseudodoktor ikke virker, så kan hun henvises til en psykiater.

Koster ingenting.

 

edit: behandling av sosial angst er ofte en langvarig prosess med gruppe terapi, kognitiv terapi og evnt. (Hvis hun må) angstdempende medikamenter.

 

Psykologer, sukk. .., er ikke kvalifisert for det sist nevnte.

Endret 20. april 2009 av Vaio

[Rescue me]

Selv vært hos en psykolog som jeg følte jeg absolutt ikke kunne snakke med så vet hvordan det er.

[Nostalgisk]

noe som har hjulpet meg littegrann var å lese boken "best under press" av reilo. handler om idrett psykologi,men fungerer på mange andre områder fant jeg ut.

 

enkle spørresetninger du stiller deg selv før du begir deg ut som;

 

"hva kan gå galt?.......det er ikke verdensundergang?", "jeg har min rett, ingen kan nekte", "jeg er bedre enn de andre...jeg er best" i ditt hode er du kongen osv. lag også egne spørresetninger til deg selv om du synes det funker bedre.

[Gunfreak]

Har hatt sosial angst i 6 år nå, som også noen ganger oppfører seg som panikk angst,

Blir jeg presset for mye, får jeg panikk og da ender det med at jeg kaster opp.

 

Går selv på en coktail av spiller som har enn viss effekt, men dette er bare for å gjøre at symptomene blir mindre, så man kan presse seg og utsette seg for det man har angst for.

Angst treing er det enete som virklig hjelper, det tar ofte år komme seg opp når man først har falt ned. Psykolog er et must, viss du ikke liker den du har fått si i fra og prøv en annen, før eller senere finner du en du har kjemi med og da går det mye bedre.

 

Har vært gjennom 5 eller 6, pyskiktere/psyokologer/psykolog studenter, pluss psykisk helearberdere og de er den siste kategorien som har hjulpet meg, jeg har fremdeles langt igjen, men det kommer seg.

 

Man kan ikke sitte tilbake å håpe det går over man MÅ ut og man MÅ presse seg eneste måten å bli frisk, men det blir lettere om man har medisiner til å hjelpe med

[Gjest Gjest123]

Jeg har (hatt) en grad av sosial angst selv, som jeg for øyeblikket går i gruppeterapi for å bli "bli kvitt".

 

Som mye annet i livet, så går ikke ting av seg selv. Det mange ordtak som baserer seg på at hvis man ikke gjør noe, så kommer man seg ingen vei heller.

Din kjæreste må selv ta første skrittet og virkelig ville gjøre noe med angsten sin. Det hjelper ikke så mye å bare tro at det med å møte opp til psykologtimene sine uten ambisjoner og et ønske om å "bli bedre" vil løse alle problemer.

 

Ta meg selv som eksempel.

Jeg har selv gått i gruppe/psykolog i et halvt år så langt. Jeg "forberedte" meg selv til det i forveien, ved å virkelig ønske en forandring i livet mitt. Fordi jeg var lei det gamle. Jeg ønsket virkelig å øke min egen livskvalitet og fjerne alle sperrer som måtte holde det tilbake. Og jeg var seff villig til å jobbe for det.

Det har gått overraskende greit så langt. Jeg er sikker på at hadde jeg ikke hatt mine ambisjoner om forandring, så hadde det ikke hjulpet så mye.

 

Få holdningen på plass, så ta det første steget selv. Jeg tror det vil hjelpe

[Cyberfrog]

Ja, enten man går til psykolog eller pillepusher, så må man gjøre en innsats selv. Finnes det ikke noen studenthelsetjeneste i Oslo? I Bergen finnes Studentenes psykiske helsetjeneste (SPH), et gratistilbud. Vet ikke hvor godt dette fungerer, bare at det er der.

 

Innvendingen om angst også for den sosiale situasjonen med psykologen skjønner jeg, MEN: Når hun ikke klarer hjelpe seg selv, og du ikke kan hjelpe henne, så trengs det hjelp utenfra - med mindre dere kan leve med nåsituasjonen.

[Gjest jonnsen]

Takk til alle sammen for gode svar.

 

Jeg vet at kjæresten min ønsker seg en forandring, jeg tror ikke det er selve holdningen det er noe i veien med. Men hun virker negativt innstilt til alt, er bl.a. livredd for å skaffe seg en sommerjobb slik at hun kan betale nødvendige regninger i løpet av sommeren (hvor man ikke får stipend). At hun ønsker å forandre seg er jeg sikker på, men hun er redd for å gjøre det. Det kan jeg skjønne godt, siden det innebærer stor innsats for noe man ikke vet om fungerer. I tillegg må man kanskje gjennom mange ubehagelige situasjoner før man eventuelt ser en liten bedring. Sånn sett virker det kanskje som en "lettere" utvei å ignorere problemene, men jeg tviler på at det er det beste i lengden.

 

Situasjonen vår pr. nå vil jeg si ikke er holdbar i lengden. Hun gråter seg ofte i søvn og sliter mye med å komme seg gjennom skole. Tror det som krever mest av er det sosiale som forelesninger og spesielt gruppearbeid medfører. Det tærer voldsomt på kreftene og vi får sjelden tid til å gjøre koselige "kjæreste"-ting sammen. Mesteparten av tiden vi har sammen brukes til at vi diskuterer, prater og krangler om situasjonen. Det går ikke i lengden med 80% negativt og 20% positivt.

 

Tror nok jeg skal foreslå psykolog til henne, kanskje også boken som ble anbefalt(takk for godt tips Tar gjerne imot flere boktips. Tror en bok kunne fått ting på gli).

[Timeo]

Går det ikke ann å gjøre "koselige kjæreste-ting" sammen som ikke har med sosiale ting å gjøre da? Er jo ikke noe galt med å se en god film eller spise noe godt eller lese bøker sammen.

 

Prøv å tilpass deg hennes situasjon istedenfor å forvente at hun skal tilpasse seg din situasjon, for hun får angst av det, men det gjør ikke du. Så blir det kanskje mer enn 20% positivt.

[Vaio]

Tror nok jeg skal foreslå psykolog til henne, kanskje også boken som ble anbefalt(takk for godt tips Tar gjerne imot flere boktips. Tror en bok kunne fått ting på gli).

Hvis angsten er så sterkt at det går utover alt av hennes livskvalitet, da bør du anbefaler henne til å oppsøke en psykiater.

[Gjest sahff]

Jeg har selv sosial angst og går til psykolog for det, de har en behandlingsmåte som går ut på å sette mennesker med sosial angst i ulike situasjoner de normalt sett ikke vil være i. Starte mildt (med ting som er litt "skumle" for dem, men som ikke skaper veldig sterk angst), og gå oppover til ting som er værre. Det skal vist være en metode med gode resutater! Det går vist ikke an å bli helt kvitt angsten, men det går an å lære seg å kontrollere de "negative automatiske tankene" som skaper angsten, slik at angsten ikke har samme "styring" over "offeret" som den før hadde, og slik at en kan leve normalt.

 

Det er naturligvis ikke lett å bli satt i situasjoner en frykter, men eventuelt vil flere og flere erfaringer vise at sosiale situasjoner som jeg/andre tidligere har frykta ikke er så ille, og etterhvert blir det mye lettere å leve med denne angsten, fordi den er så formildet.

 

Så forsiktig opptrening er nok ingen dum idè! Bare begynn rolig og med situasjoner som ikke er så skumle for henne. Lykke til

[Nostalgisk]

jeg tenker tilbake på bøkene fra Ingvar Ambjørnsen og skildringene av personen Elling som også lider av sosial angst.

 

flere har sikkert sett filmen "Elling", der blir han hele tiden satt på nye prøvelser for å overkomme angsten sin.

 

tenkte bare å nevne det. ikke ta det seriøst.

 

EDIT:

 

kan lese litt her, en litt interresant nettside:

 

http://www.sosialangst.com/

Endret 22. april 2009 av SLIguy

[rune89]

Har man først fått angst så er det så å si umulig å bli kvitt. Det kan hjelpe å gå til psykolog siden han/hun lærer deg å styre angsten, eller å leve med den. Egentlig skal man jo ha angst for løver og ikke mennesker