Oppgradering av skogsvei og rettigheter

[krikkert]

Til Krikkert,

 

Vel, jeg skal vel ikke gi meg til å diskutere juss med deg. Jeg har lest en del av innleggene dine, og du har kunnskaper som jeg ikke har. Men likevel den §6 som du henviser til, innebærer vel ikke at min nabo kan gjøre som han vil? Det stilles visse forutsetninger for endringer, og det er forutsettes vel også en viss form for kompensasjon for endringer? Dessuten gir vel ikke §6 en ensidig rett til grunneieren? Det er vel snakk om en gjensidig mulighet for partene (grunneier og rettighetshaver) til å endre en avtale som over tid har blitt til en vesentlig ulempe for en av partene.

 

§ 5, ikke § 6. Skriveleif fra min side. Nei, den er ikke ensidig, men det er naturlig å sammenstille den med prinsippet om eiendomsrett. En lov eksisterer ikke i et vakuum. Det kreves hjemmel i lov for å nekte noen å gjøre noe.

 

Jeg ser på en servitutt som en avtale. Dersom to parter inngår en avtale om bygging av ei felles hytte på den enes grunn, og gir hverandre gjensidig bruksrett, mener jeg at begge har et eiendomsforhold til hytta selv om den står på den enes grunn. Er ikke det en riktig forståelse? Vi har jo mange eksempler på at folk har veier, hus, naust osv på annen manns grunn. Likevel er det vel rimelig at anta at de har eiendomsrett til sine investeringer?

 

Du snakker om et eiendomsforhold, ikke om eiendomsrett. Det er helt klart at dette er juridisk feil (selv om det språklig og folkelig sett sikkert kan oppfattes som riktig). Man skiller mellom eiendomsrett og bruksrett: En leieavtale er en bruksrett til eiendommen, mens den som leier ut har eiendomsretten.

 

Det er fullt mulig å ha hus på annen manns grunn. Dette er gjerne tilfellet i såkalte tomtefestesaker, saker der eieren eier huset men leier tomta. I tomtefestelovas § 16 står det spesifikt at den som leier har rett til å fysisk (ikke juridisk) råde over eiendommen som om han var eier. Det følger av at når dette må positivt uttrykkes i en lov er det fordi "naturtilstanden" er det motsatte -- kun eieren har eiendomsrett.

 

Å ha en vei over annen manns eiendom er en bruksrett, ikke et utslag av noen eiendomsrett. Dersom to stykker bygger hytte sammen ser jeg på det som naturlig at hytta da blir i sameie mellom dem etter reglene i sameigelova, dvs, begge regnes som sameiere. Men parten som ikke eide eiendommen blir ikke eier av eiendommen.

 

Jeg mener at dette er et noenlunde parallelt eksempel. Vegen ble bygd i lag av de to b.nr. over begges eiendommer. Derfor mener jeg at begge har et eiendomsforhold til veien. Tar jeg feil i det?

 

Man kan sikkert si at begge har et eiendomsforhold til veien, men det er ikke noe juridisk begrep. Slik det er tinglyst, derimot, med mindre du vet noe som jeg ikke vet, så eier han veien på sin eiendom, og du veien på din. Du har en bruksrett til veien, ikke eiendomsrett.

 

§3 sier jo at "Gjeld det ei utnytting som tilkjem både eigaren og rettshavaren, har ingen av dei nokon førerett framfor den andre. Kan ikkje båe stettast fullt ut, lyt dei minka på bruken etter måten like mykje." Dette er vel et svar til frevild også.

 

Utnyttinga det her er snakk om, gjelder jo retten til å bruke veien. Dette forstår jeg slik at både grunneieren og rettighetshaveren har like rettigheter angående bruk av veien. Grunneieren kan ikke ensidig forlange at rettighetshaveren skal redusere på sin bruk uten at han gjør det selv. Og videre følger det vel at grunneieren kan ikke utvide sine rettigheter uten at rettighetshaveren også får utvidede rettigheter.

 

Det er her jeg mener vi finner det likhetsprinsippet som jeg mener taler til min fordel.

 

Servituttloven er fravikelig, jf servl § 1. Servl § 3 er en presisering av § 2 der det fremgår at verken grunneier eller rettighetshaver har noen forrang foran hverandre med mindre det følger av avtale eller andre "særlege rettshøve". Det er riktig at verken grunneier eller rettighetshaver kan kreve at den andre ensidig reduserer bruken (men de kan avtale det). Det er ikke riktig at grunneier ikke kan utvide sin egen bruk, dette kan han gjøre i kraft av sin eiendomsrett (dog begrenset av servl § 2). Rettighetshaver får ikke automatisk utvidede rettigheter -- hans rett er stiftet ved avtale, og det er fortsatt avtalen som gjelder. Skal rettighetshaver få utvidet rett må det i så fall følge av avtalen ("gjensidig behøvelig veirett", f.eks.). Derfor er det ikke noe likhetsprinsipp her.

[Haroshij]

Selv om servituttloven er fravikelig, innebærer endringer ut fra §§ 5 og 6 at det foreligger enighet mellom partene, eller at den fordel den ene oppnår er vesentlig ut fra de ulemper den andre får. I det siste tilfelle er det også snakk om en viss kompensasjon for påførte ulemper.

 

Denne problemstillingen er ikke så veldig interessant i min sak siden den ikke er aktuell.

 

For å oppsummere. Står du fast ved det du skrev i din første post? Hva mener du om de argumenter og synpunkter som Inge Rognmoen framførte ut fra vegloven. Er ikke hans momenter en styrke for min sak?

 

Jeg takker ennå en gang for alle innspill. Tror saken er tilstrekkelig belyst, men har et siste spørsmål til deg. Når saken går til jordskifteretten, behandles den av en jordskiftedommer som vanligvis ikke er jurist. Ofte har de noen form for landbruksutdanning. Kan jeg være sikker på at jordskiftedommeren er kjent med disse lovene og har en riktig forståelse av dem og av rettspraksis?

[krikkert]

Ut fra de momenter som du har fortalt om, og forutsatt at du ikke har holdt tilbake noe, så er jeg tilbøyelig til å si meg enig i at du har en veirett som kan brukes til bilkjøring, noe som var hovedpunktet i tråden. For min del vil jeg bare vise til Inges post om vegloven når det gjelder vedlikehold.

 

Når det gjelder spørsmålet ditt om jordskiftedommere har disse en mastergrad fra UMB innen arealplanlegging, landskapsarkitektur eller eiendomsfag. Dette er fra 2003, så det er utdannet to årskull etter ny ordning. Etter gammel ordning ble man jordskiftekandidat. Man er ikke jurist, men en jordskiftedommer må selvfølgelig kjenne lovene han skal dømme etter. Når det gjelder rettspraksis vil jeg tro de har en like god forståelse som andre dommere.

[Haroshij]

Jeg viser til tidligere innlegg i denne tråden. Jordskifteretten har nå avsagt dom, og jeg antar at det vil være av interesse for alle som har vist interesse for denne tråden å lese den. Jeg viser til min redegjørelse i saken tidligere. For å anonymisere personene, er undertegnede, trådstarteren A, og mine motparter B.

 

Retten sier: «I denne tvisten må retten ta utgangspunkt i vegrettighetene slik de er beskrevet i skylddelingen fra 1934. Her etableres det en gjensidig rett til veg over hverandres eiendommer, (b.nr. kuttet) så langt det er behøvelig.

 

(Avsnitt som omhandler historiske kjøp og salg av eiendommene er kuttet). Poenget var at vegretten følger eiendommene.

 

Sitat fortsatt: Hvordan skal så ordet behøvelig oppfattes? Etter jordskifterettens mening må dette begrepet, som vel er synonymt med både «etter behov» og «nødvendig», forstås vidt. Har du en vegrett slik som du behøver, så har du egentlig en ubegrenset rettighet. Selvsagt kan vegretten likevel bare benyttes til de reelle behov du har, og innenfor de rammer som servituttloven § 2 setter: (her refereres paragrafen).

 

Dette innebærer at den vegrett som A har over B's bnr ikke bare er begrenset til skogsdrift. Dersom A starter annen virksomhet i teigen ( b.nr. kuttet), eller setter opp hytte der oppe, kan han i utgangspunktet benytte vegretten til dette også. Da forutsatt at bruken av vegretten ikke blir så belastende for motpartene ar det kommer i strid med vilkårene i servituttloven §2. Innenfor de generelle rammer som loven setter mener jordskifteretten derfor at A har en alminnelig vegrett uten begrensninger over B's bnr.»

 

2 avsnitt delvis kuttet. Her sier retten bl.a.: «Det at vegen i 1972 ble anlagt og betegnet som skogsveg kan ikke i seg selv innskrenke den gamle rettigheten A hadde. Den generelle vegretten fra 1934 var fremdeles i behold, og ble ikke redusert til en skogsvegrett». Og videre: «At det anlegges ny veg med bedre standard kan heller ikke fjerne eller hindre A's rett til ferdsel. Men dersom A har nytte av bedre standard kan det hende at han må betale seg inn når han benytter vegen, j.f. Vegloven §54.2. Dette vil jordskifteretten komme tilbake til når det skal lages bestemmelser for bruke av vegen.»

 

Neste avsnitt og resten av dokumentet: «A får dermed medhold i sin påstand.

 

Etter at denne dommen er rettskraftig vil saken fortsette med bruksordning for vegen. Jordskifteretten vil da utarbeide forslag til bestemmelser som sendes ut til partene.

 

Det er ikke lagt ned påstand om saksomkostninger.

 

Retten har kommet til slik:

slutning: «Eier av b.nr. X (dvs A, min anføring) har vegrett etter behov, dvs full vegrett uten begrensninger, etter gammel skogsvegtrase over b.nr. YY (mine motparters eiendommer, min anførsel).»

 

Sitat slutt.

 

Jeg forstår jo dette slik at jeg har vunnet fram. Men det er to forhold jeg lurer på. Når retten sier at det ikke er lagt ned påstand om saksomkostninger, så har jeg fått opplyst hos jordskifteretten tidligere at kostnadene blir delt mellom partene. Kunne jeg ha lagt ned påstand om at den som taper saken skulle bære kostnadene?

 

Mitt andre spørsmål gjelder henvisningen til vegloven §54,2. Her er det, slik jeg forstår det, vist til nytten en har av vegen, hvor mye en bruker den. Er det da rimelig å tru at det retten kan komme til er at jeg skal betale vedlikhold og anleggskostnader av vegen i forhold til den bruken og nytten jeg har av vegen?

[krikkert]

I utgangspunktet skal kostnader ved saksførselen fordeles etter nytten, jf jordskiftelova § 76. Utgifter du har hatt til juridisk hjelp o.l. kan derimot kreves dekket av motparten, jf lova § 81.

 

For øvrig mener jeg du har en riktig forståelse av veglova § 54 annet ledd. Underlig det, alle eiendomsrettslige lover er på nynorsk... Grannelova, veglova, servituttlova...

[Haroshij]

I utgangspunktet skal kostnader ved saksførselen fordeles etter nytten, jf jordskiftelova § 76. Utgifter du har hatt til juridisk hjelp o.l. kan derimot kreves dekket av motparten, jf lova § 81.

 

Men er det for sent nå å kreve at motparten skal dekke utgifter jeg har hatt til juridisk hjelp, eller skulle krav om dette være fremmet før saken ble tatt opp til doms?

 

Takk til deg forresten for gode innspill i saken.

[krikkert]

Krav må fremsettes før dommen avsies. Nytt krav kan fremmes i forbindelse med anke til høyere rettsinstans.

[Haroshij]

Saken er fortsatt ikke avsluttet. Jeg mente jeg orientert om domslutningen, men kan ikke finne det her. Så for ordens skyld, jeg fikk medhold. Retten sa at jeg har full "veirett uten begrensninger".

 

Retten spurte så om partene selv kunne komme fram til en overenskomst om vedlikeholdet på veien. Jeg har vært i kontakt med mine motparter, men ikke fått noen svar. Jeg utarbeider nå et utkast til vedlikeholdsavtale.

 

Så sier retten at kostnadene til rettsaken vil bli fordelt etter hvilken nytte partene har av saken. Her trenger jeg litt hjelp. Er litt redd for at siden jeg vant saken, vil mange si at jeg hadde den største fordelen av rettsaken. Men kan det være slik? Kan en motpart bestride en åpenbar rett som du har og så påføre deg kostnader i forbindelse med en rettsak?

 

Hvilke argumenter kan jeg føre overfor retten? Jeg har selv tenkt følgende:

 

1.Mine motparter hadde en åpenbar feiloppfatning som de har fått korrigert. Hadde de ikke fått det, kunne de kommet i en situasjon hvor de hadde pådradd seg et ansvar ved f.eks. å gjenomføre tiltak som ville vært ulovlige.

2. Jeg har begrenset rettens arbeid ved at jeg har vært aktiv og har utarbeidet forslag til vedlikeholdsavtale.

3. Jeg har vært den som har best belyst saken for retten gjennom skriftlig dokumentasjon. Det har lettet arbeidet for retten.

 

Er det noen som kommer på flere argumenter jeg kan forelegge for retten? Hva synes dere om disse?

 

Haroshij

[krikkert]

Du bør melke jordskiftelova § 76 annet ledd:

 

...

Utgift som omsynet til berre einskilde eigedomar eller partar har valda, kan leggjast på vedkomande åleine. Det same gjeld kostnader som kjem av at krav eller opplysningar er sette fram for seint.

...

 

Regelen blir også brukt når sak blir fremmet ene og alene fordi den ene parten har vært vrang.

 

At du har lettet arbeidet for retten fører nok ikke til noe -- du har plikt til, og interesse i å, belyse din egen sak.

[Haroshij]

Har problemer med å forstå denne §.

 

Har prøvd å analyse setningene, og fortstår det slik. Utgifter som er påløpt p.g.a. hensynet til den ene parten, kan legges på denne.

 

I så fall kan jeg anføre at min motpart har bestridt en åpenbar rett som jeg har. De har videre ikke vært villig til å finne en minnelig løsning og har gjennom sin unnlatenhet ført til at saken måtte avklares i retten.

 

Videre må jeg vel også kunne anføre at min motpart ikke har visst synnelig vilje overfor retten til å legge fram sitt syn. De la ikke noe fram skriftlig, og det de la fram muntlig, viste at de var i strid med seg selv.

 

Takker for kommentar Krikkert. Setter stor pris på dem. Har du en ytterligere kommentar til mine tanker?

[krikkert]

Kort oppsummert: De kostnadene som er knyttet til handlinger som skyldes hensyn til bare den ene parten kan faktureres denne. Her kan det være en fordel å lese dommen -- er retten enigh med deg i at rettigheten er åpenbar? I så fall har du et sterkt argument.