Oppgradering av skogsvei og rettigheter

[Haroshij]

Hei,

 

Håper noen kan belyse denne problemstillingen for meg.

 

Min nabo og jeg har en tinglyst rett til "gjensidig behøvelige veirettigheter over hinandens eiendommer". Det er her snakk om to ubebygde skogseiendommer.

 

I 1972 ble det bygd en skogsvei. Første del av skogsveien går over min nabos eiendom, så svinger veien inn på min. Veien var ikke kjørbar med bil. Det er ikke andre muligheter for vei til min eiendom.

 

Så foretok min nabo en fradeling av tomt til sin datter, og hun oppgraderte nederste del av skogsveien opp til sitt hus til bilvei, uten at jeg ble forespurt. Altså den delen av skogsveien som går over min nabos eiendom.

 

Både min nabo og hans datter hevder nå:

- Jeg har ikke rett til å kjøre langs bilveien med annet enn kjøretøy enn det som kunne brukes på den opprinnelige skogsveien, altså traktor, snøscooter ol.

Jeg sier:

-Jeg har en fordel av å kunne bruke bil fordi jeg ikke har andre kjøretøy, og med bil når jeg til min egen skogteig og kan hente litt ved til eget bruk. Jeg viser til at det er til fordel for begge parter at jeg bruker bil framfor traktor, for bil er en mindre belastning for veien, den støyer mindre og forurenser mindre. Min bruk av bil er ikke en ulempe for min nabo, heller en fordel. Det er heller ikke snakk om å kjøre ofte, kanskje 2 til 3 turer annet hver år i en periode.

 

Min motpart hevder at skal jeg bruke bil, må jeg betale halvparten av kostnadene for bygging av veien. Da kan jeg like godt kjøpe veden. Jeg har tilbudt meg å hjelpe til med vedlikehold av veien, men at det må stå i forhold til hvilken nytte jeg har av veien og hvor ofte jeg bruker den. Det ble ikke godtatt.

 

Min nabo og hans datter sier også at:

- Jeg har ikke fulle veirettigheter. Jeg har bare rett til en skogsvei.

Jeg hevder

- Siden min nabo har gitt fulle veirettigheter til sin datter over nederste del av skogsveien, betyr det at han mener at han har fulle veirettigheter. Man kan ikke gi bort en rettighet man ikke har. Jeg mener videre at servituttlovens §3 sidestiller våre rettigheter. Min nabo kan ikke frata meg en rettighet han selv mener han har. Jeg mener også at den tinglyste veirett ikke har noen slik begrensning.

 

Denne striden har pågått i flere år nå uten at det synes som om mine motparter er interessert i å finne en løsning. Alle initiativ i denne saken har kommet fra meg. Jeg har snakket med dem, invitert dem på kaffe, snakket med dem på telefon og skrevet brev til dem med forslag om hvordan saken kan løses. Jeg mener jeg har vist velvilje og prøvde etter beste evne å løse saken.

 

Finnes det noen måte hvor jeg kan tvinge fram en løsning? Kan servituttlovens § 17 komme til anvendelse.

 

Blir takknemlig for svar. Er det noe jeg er blind for?

[krikkert]

Hei,

 

Håper noen kan belyse denne problemstillingen for meg.

 

Min nabo og jeg har en tinglyst rett til "gjensidig behøvelige veirettigheter over hinandens eiendommer". Det er her snakk om to ubebygde skogseiendommer.

 

Dette er nok det saken står og faller på; hva som er underforstått i "gjensidig behøvelige". Slik jeg ser det må gjensidig tolkes som at det den ene krever skal den andre også ha rett på, men dog begrenset slik at man kun kan kreve det som er "behøvelig" (altså "passende" -- kan også tolkes som "nødvendig", men det må være avhengig av hva som ble ment, og du gir ikke nok informasjon til at jeg skal anta noe annet enn at det må bety passende). Rettspraksis har slått fast ganske klart at en veirett utvikler seg etter "tida og tilhøva", altså at en gangvei alltid vil være en gangvei, mens der man før kjørte med hest kan man kjøre med bil. Naturlig teknologisk utvikling er altså ikke til hinder, servl § 2 annet ledd.

 

I 1972 ble det bygd en skogsvei. Første del av skogsveien går over min nabos eiendom, så svinger veien inn på min. Veien var ikke kjørbar med bil. Det er ikke andre muligheter for vei til min eiendom.

 

Så foretok min nabo en fradeling av tomt til sin datter, og hun oppgraderte nederste del av skogsveien opp til sitt hus til bilvei, uten at jeg ble forespurt. Altså den delen av skogsveien som går over min nabos eiendom.

 

I utgangspunktet endrer ikke oppgraderingen av veien din veirett, jf ovenstående.

 

Både min nabo og hans datter hevder nå:

- Jeg har ikke rett til å kjøre langs bilveien med annet enn kjøretøy enn det som kunne brukes på den opprinnelige skogsveien, altså traktor, snøscooter ol.

Jeg sier:

-Jeg har en fordel av å kunne bruke bil fordi jeg ikke har andre kjøretøy, og med bil når jeg til min egen skogteig og kan hente litt ved til eget bruk. Jeg viser til at det er til fordel for begge parter at jeg bruker bil framfor traktor, for bil er en mindre belastning for veien, den støyer mindre og forurenser mindre. Min bruk av bil er ikke en ulempe for min nabo, heller en fordel. Det er heller ikke snakk om å kjøre ofte, kanskje 2 til 3 turer annet hver år i en periode.

 

Så formålet med veien er adkomst til skogeiendom for å hente ved? Altså, det var formålet med veiretten?

 

Min motpart hevder at skal jeg bruke bil, må jeg betale halvparten av kostnadene for bygging av veien. Da kan jeg like godt kjøpe veden. Jeg har tilbudt meg å hjelpe til med vedlikehold av veien, men at det må stå i forhold til hvilken nytte jeg har av veien og hvor ofte jeg bruker den. Det ble ikke godtatt.

 

Jeg skjønner det slik at det er umulig for deg å komme frem med bil langs skogsveien? I så fall har du hatt en konkret fordel av at veien ble bygd om til bilvei, men du skal ikke betale mer enn den fordelen du kommer til å få. Altså er krav om halvparten av kostnadene avhengig av at naboen din ikke kjører mer enn deg.

 

Min nabo og hans datter sier også at:

- Jeg har ikke fulle veirettigheter. Jeg har bare rett til en skogsvei.

 

Å hevde dette er i strid med den tinglyste avtalen, og kan derfor ikke føre frem. Du har rett til "gjensidig behøvelig veirettigheter" så langt det ikke er urimelig, og urimelig må tolkes i samsvar med formålet med avtalen og "tida og tilhøva" (servl § 2 samstilt med avtaleteksten).

 

Jeg hevder

- Siden min nabo har gitt fulle veirettigheter til sin datter over nederste del av skogsveien, betyr det at han mener at han har fulle veirettigheter. Man kan ikke gi bort en rettighet man ikke har. Jeg mener videre at servituttlovens §3 sidestiller våre rettigheter. Min nabo kan ikke frata meg en rettighet han selv mener han har. Jeg mener også at den tinglyste veirett ikke har noen slik begrensning.

 

Det følger av rettspraksis (Rt-1973 s. 229 er et eksempel) at man kan gi bort veirett tilsvarende det en selv har; men man kan selvfølgelig ikke gi bort mer rett enn som så.

 

 

Denne striden har pågått i flere år nå uten at det synes som om mine motparter er interessert i å finne en løsning. Alle initiativ i denne saken har kommet fra meg. Jeg har snakket med dem, invitert dem på kaffe, snakket med dem på telefon og skrevet brev til dem med forslag om hvordan saken kan løses. Jeg mener jeg har vist velvilje og prøvde etter beste evne å løse saken.

 

Finnes det noen måte hvor jeg kan tvinge fram en løsning? Kan servituttlovens § 17 komme til anvendelse.

 

Jeg kan ikke se at lovens § 17 kommer inn i bildet her (ennå) -- det er ikke noen holdepunkter så langt for at hans bruk av veiretten er i strid med §§ 2 eller 3. Hans nektelse av din bruk av en veirett du fremdeles har rett til å bruke (jf mitt resonnement ovenfor) kan derimot føre til et brudd på § 2, og kan føre til ansvar etter § 17.

 

Blir takknemlig for svar. Er det noe jeg er blind for?

 

Du har ikke nevnt omskiping av veirett etter servl § 5. I medhold av bestemmelsen har du krav på å få bruken nærmere fastlagt, herunder presisert, altså få presisert hva som skal menes med avtalen.

[Inge Rognmo]

Jeg forstår det slik at ingen del av den veien naboen og dattera benytter krysser din eiendom, og slik sett er det da ikke egentlig snakk om en gjensidig veirett akkurat her, det er kun du som har en (ensidig) veirett over hans eiendom. Gjensidigheten slik jeg tolker det ligger her i at naboen også har en rett til å anlegge nødvendig(e) vei(er) som av praktiske grunner må krysse din eiendom for å komme til avsidesliggende deler av sin, men ikke har benyttet seg av denne retten.

 

Om veien opprinnelig ble bygget i fellesskap, og ikke av deg (eller tidligere eier av din eiendom) alene, så vil jeg tro naboen har full* råderett over den delen av veien som ligger på sin eiendom, og kan også gi slike rettigheter videre til evt. andre tredjepersoner. *da i den grad det ikke går ut over din tinglyste veirett.

 

Anleggs- og vedlikeholdsutgifter skal fordeles i henhold til den bruk man gjør av veien, så det vil si at alle han evt. gir veirett videre til (dattera) får et medansvar her. Det at opprustingen av veien fører til betydelig mer biltrafikk fra naboens og datterens side, fører da etter mitt syn til at din andel av vedlikeholdet bør krympe.

Er andre tråder her på jussforumet om det (bl.a. en om fordeling av kostnadene med snørydding) som omhandler akkurat det med kostnadsfordeling.

 

Ved fradeling av en tomt (til dattera) får den fradelte tomta så vidt jeg vet de samme rettighetene som eiendommen den ble skilt ut fra, uten at det er så veldig relevant her. Om veien til denne tomta først hadde krysset din eiendom hadde det vært relevant, men etter mitt syn ikke når det er omvendt.

 

At naboen har opparbeidet den delen av veien som går over hans eiendom fra traktorvei til bilvei stiller jo ikke deg i noen dårligere stilling enn du var før det ble gjort, og jeg ser godt naboens synspunkt om at når du ikke har vært med på denne opparbeidingen (i form av penger, arbeidsinnsats eller begge deler), så har heller ikke du noen rett til å nyte godt av de fordelene som følger med statushevingen. Imidlertid, så kan man ikke kreve at du skal betale mer av anleggskostnadene enn det som henger sammen med din bruk av veien.

 

På den andre sida, så ser jeg også logikken i at det mest sannsynlig sliter mindre på veien om du får kjøre med bil enn med traktor, så naboen burde kunne tenkt litt lengre og oppført seg litt mer fornuftig. Men, når du ikke har noen traktor å kjøre, så setter du jo ikke spor overhodet..

 

Om jeg hadde vært denne naboen ville jeg antakelig tatt deg med på råd, hørt på dine synspunkter og gitt deg en sjanse til å "kjøpe deg inn" i denne opprustingen før arbeidet i det hele tatt ble satt i gang, men på den annen side ville jeg som en fornuftig mann med sunt bondevett neppe nektet deg å kjøre bil uansett, i alle fall så lenge det bare var snakk om å hugge ved noen ganger i året. Dette veiarbeidet var kanskje også et søknadspliktig tiltak etter plan- og bygningsloven som du skulle hatt nabovarsel om?!

 

Om du derimot skulle bygget hus eller hytte med adkomst over min eiendom, og jeg tidligere alene (eller hovedsakelig, basert på bagatellmessig bruk fra din side) hadde båret kostnadene med opprusting av (deler av) veien til bilstandard, så hadde jeg nok ikke vært like snill...

 

Litt utenom diskusjonen, men merk også at det kommer visse lover og regler inn her. Skogsveier som er opparbeidet for kjøring med traktor (som den øverste del av veien) regnes som utmark rent rettslig sett, og all kjøring som ikke skjer som ledd i næringsvirksomhet i reindrift/jordbruk/skogbruk er dermed forbudt i henhold til lov om motorferdsel i utmark. Kjører man bil (eller for den del snøscooter) langs en skogsvei som ikke har skogsbilveistandard, og skader en fotgjenger/syklist/skiløper som kommer imot, så kan man få store problemer med forsikringsselskapet (regress etc.) ettersom kjøringen var ulovlig.

Endret 18. april 2009 av Inge Rognmo

[Haroshij]

Takk for svar.

 

Den gangen skogsveien ble anlagt, var nok tanken at den skulle brukes til å hente ved og tømmer. Etter den tid er det blitt en del boligbygging i området. Likevel er det bare huset til min nabos datter som berører skogsveien.

 

Foreløppig har jeg ingen andre interesser av veien enn å kunne hente meg litt ved til eget bruk, men jeg vil selvsagt ikke avskrive meg en framtidig rett til å fradele ei eller flere tomter som så må bruke skogsveitraseen som adkomstvei. I så fall finner jeg det rimelig å dele på anleggskostnadene på veien.

 

Jeg mener at tanken bak "gjensidig behøvelige veirettigheter" sier at en skal ha rett til vei over hverandres eiendom til egen eiendom. Dvs. at ingen av partene har en generell veirett over den annens grunn uten det formålet å ha adkomst til egen eiendom. Årsaken til at dette ble tatt inn i skylddelingsforretningen, antar jeg kommer av at adkomsten til min eiendom er vanskelig uten over min nabos. Opprinnelig var dette et bruk som ble delt i to til to sønner hvorav min part er, som sagt, vanskelig tilgjengelig uten over min nabos eiendom.

[Haroshij]

Jeg forstår det slik at ingen del av den veien naboen og dattera benytter krysser din eiendom, og slik sett er det da ikke egentlig snakk om en gjensidig veirett akkurat her, det er kun du som har en (ensidig) veirett over hans eiendom. Gjensidigheten slik jeg tolker det ligger her i at naboen også har en rett til å anlegge nødvendig(e) vei(er) som av praktiske grunner må krysse din eiendom for å komme til avsidesliggende deler av sin, men ikke har benyttet seg av denne retten.

 

Det er riktig. Min nabos datter har tilgang til sitt hus over den nederste del av skogsveien som utelukkende ligger på min nabos eiendom.

 

Om veien opprinnelig ble bygget i fellesskap, og ikke av deg (eller tidligere eier av din eiendom) alene, så vil jeg tro naboen har full* råderett over den delen av veien som ligger på sin eiendom, og kan også gi slike rettigheter videre til evt. andre tredjepersoner. *da i den grad det ikke går ut over din tinglyste veirett.

 

Ja. veien ble i sin tid bygget som et felles prosjekt mellom våre to gårdsnr. med statsstøtte.

 

Anleggs- og vedlikeholdsutgifter skal fordeles i henhold til den bruk man gjør av veien, så det vil si at den han evt. gir veirett til (dattera) får et medansvar her. Det at opprustingen av veien fører til mer biltrafikk fra naboens og datterens side, fører da etter mitt syn til at din andel av vedlikeholdet bør krympe..

Er andre tråder her på jussforumet om det (bl.a. en om fordeling av kostnadene med snørydding) som omhandler akkurat det med kostnadsfordeling.

 

Jeg er innstilt på å ta min del av vedlikeholdskostnadene i forhold til den nytte og bruk jeg har av veien.

 

At naboen har opparbeidet den delen av veien som går over hans eiendom fra traktorvei til bilvei stiller jo ikke deg i noen dårligere stilling enn du var før det ble gjort, og jeg ser godt naboens synspunkt om at når du ikke har vært med på denne opparbeidingen (i form av penger, arbeidsinnsats eller begge deler), så har heller ikke du noen rett til å nyte godt av de fordelene som følger med statushevingen. På den andre sida, så ser jeg også logikken i at det mest sannsynlig sliter mindre på veien om du får kjøre med bil enn med traktor, så naboen burde kunne tenkt litt lengre og oppført seg litt mer fornuftig. Men, når du ikke har noen traktor å kjøre, så setter du jo ikke spor overhodet..

 

Nei dette er kanskje det vanskeligste punktet. Jeg får en følelse av at min nabo og hans datter misliker at jeg får den nytten som en bilvei gir meg selv om min bruk av bil i stedet for skogsmaskiner er en fordel for dattera også.

 

Om jeg hadde vært denne naboen ville jeg antakelig tatt deg med på råd, hørt på dine synspunkter og gitt deg en sjanse til å "kjøpe deg inn" i denne opprustingen før arbeidet i det hele tatt ble satt i gang, men på den annen side ville jeg som en fornuftig mann med sunt bondevett neppe nektet deg å kjøre bil uansett, i alle fall så lenge det bare var snakk om å hugge ved noen ganger i året. Dette veiarbeidet var kanskje også et søknadspliktig tiltak etter plan- og bygningsloven som du skulle hatt nabovarsel om?!

 

Ja. det var nok det, men vi ble ikke tatt med på råd, og dattera fikk faktisk ikke en godkjent avkjørsel. Det ble ordnet mange år etterpå. Alle skylder på rot hos en saksbehandler i kommunen.

 

Om du derimot skulle bygget hus eller hytte med adkomst over min eiendom, og jeg tidligere alene hadde båret kostnadene med opprusting av (deler av) veien til bilstandard, så hadde jeg nok ikke vært like snill...

 

Det er jeg enig i. Da ville jeg funnet det rimelig å kjøpe meg inn i veien.

 

Litt utenom diskusjonen, men merk også at det kommer visse lover og regler inn her. Skogsveier som er opparbeidet for kjøring med traktor (som den øverste del av veien) regnes som utmark rent rettslig sett, og all kjøring som ikke skjer som ledd i næringsvirksomhet i reindrift/jordbruk/skogbruk er dermed forbudt i henhold til lov om motorferdsel i utmark. Kjører man bil (eller for den del snøscooter) langs en skogsvei som ikke har skogsbilveistandard, og skader en fotgjenger/syklist/skiløper som kommer imot, så kan man få store problemer med forsikringsselskapet (regress etc.) ettersom kjøringen var ulovlig.

 

Jeg er klar over det, og har avklart min kjøring med bil med kommunen.

[Haroshij]

 

 

>Om jeg hadde vært denne naboen ville jeg antakelig tatt deg med på råd, hørt på dine synspunkter og gitt deg en >sjanse til å "kjøpe deg inn" i denne opprustingen før arbeidet i det hele tatt ble satt i gang, men på den >annen side ville jeg som en fornuftig mann med sunt bondevett neppe nektet deg å kjøre bil uansett, i alle fall så >lenge det bare var snakk om å hugge ved noen ganger i året. Dette veiarbeidet var kanskje også et søknadspliktig >tiltak etter plan- og bygningsloven som du skulle hatt nabovarsel om?!

 

Du sier du ville gitt meg sjansen til å kjøpe meg inn opprustingen av veien. Det ville vært aktuelt hvis jeg brukte veien ofte, og kan bli aktuelt i framtida, men med mitt lavfrekvente bruk av veien, vil det bli dyr ved dersom jeg skal delfinansiere veien. Da lønner det seg bedre for meg å leie en traktor eller for noen med traktor til å kjøre ut veden.

 

Det jeg var ut etter var: hva sier loven. Har jeg rettigheter i forhold til den oppgraderte veien når den nå engang ligger der? Kan jeg bruke den når min bruk ikke er til ekstra ulempe for min nabos datter, snarere en fordel.

[klilleng]

Det jeg var ut etter var: hva sier loven. Har jeg rettigheter i forhold til den oppgraderte veien når den nå engang ligger der? Kan jeg bruke den når min bruk ikke er til ekstra ulempe for min nabos datter, snarere en fordel.

Krikkert har vel mer eller mindre gitt deg svar på dette i et omfattende innlegg fullt av referanser.

 

Det korte svaret er at vi ikke kan gi deg noe bastant "ja" eller "nei" her, man må vurdere den aktuelle situasjonen konkret. Krikkert avslutter innlegget sitt med at du ihvertfall har krav på å få spesifisert hva veirettighetene dine omfatter.

 

Det høres også ikke spesielt logisk ut at de krever du skal bruke traktor fremfor bil. Det er "tydelig" et forsøk på å få deg fra å bruke veien, i mine øyne.

[Haroshij]

Jeg takker for alle svar ang. spørsmålet mitt.

 

Er rettstidende tilgjengelig over nettet? I så fall, er det søkbart?

 

Mvh

Haroshij

[krikkert]

Ikke hele, men sentrale dommer ligger spredt litt rundt. Prøv å søke på årgang og sidetall i Google. Ellers kan du alltids ringe en domstol og be om å få kopi...

[frevild]

Hei,

 

Håper noen kan belyse denne problemstillingen for meg.

 

Hei.

 

Du har alt fått noen gode svar, men det skader vel ikke med enda ett.

 

Både min nabo og hans datter hevder nå:

- Jeg har ikke rett til å kjøre langs bilveien med annet enn kjøretøy enn det som kunne brukes på den opprinnelige skogsveien, altså traktor, snøscooter ol.

Jeg sier:

-Jeg har en fordel av å kunne bruke bil fordi jeg ikke har andre kjøretøy, og med bil når jeg til min egen skogteig og kan hente litt ved til eget bruk. Jeg viser til at det er til fordel for begge parter at jeg bruker bil framfor traktor, for bil er en mindre belastning for veien, den støyer mindre og forurenser mindre. Min bruk av bil er ikke en ulempe for min nabo, heller en fordel. Det er heller ikke snakk om å kjøre ofte, kanskje 2 til 3 turer annet hver år i en periode.

 

Kan man bruke en eldre veirett til vanlig bilkjøring til og fra ens eiendom? Dette er en klassisk problemstilling. Sett i lys av at man kan bruke en veirett i samsvar med "tida og tilhøva" innenfor temmelig rommelige grenser, jf. servl. § 2, samt at klausulen er formulert som den er ("gjensidig behøvelige veiretter"), er det ikke lett å være enig med naboen og hans datter.

 

Nå skal jeg selvsagt ikke si hva som er rett og galt - jeg kjenner ikke til alle relevante omstendigheter i saken - men ut fra det du skriver, antar jeg at du har en god sak.

 

Min motpart hevder at skal jeg bruke bil, må jeg betale halvparten av kostnadene for bygging av veien. Da kan jeg like godt kjøpe veden. Jeg har tilbudt meg å hjelpe til med vedlikehold av veien, men at det må stå i forhold til hvilken nytte jeg har av veien og hvor ofte jeg bruker den. Det ble ikke godtatt.

 

Vel, fordelingen av kostnader til vedlikehold og utbedring av privat vei som flere kan bruke, reguleres i vegloven § 54. Den lyder som følger:

 

"§ 54. Når privat veg blir brukt som sams tilkomst for fleire eigedomar, pliktar kvar eigar, brukar eller den som har bruksrett, kvar etter same høvetal som gjeld for den bruk han gjer av vegen, å halde vegen i forsvarlig og brukande stand.

...

[Dette] skal på same vilkår gjelde også for utbetring av privat vei."

 

Min nabo og hans datter sier også at:

- Jeg har ikke fulle veirettigheter. Jeg har bare rett til en skogsvei.

Jeg hevder

- Siden min nabo har gitt fulle veirettigheter til sin datter over nederste del av skogsveien, betyr det at han mener at han har fulle veirettigheter. Man kan ikke gi bort en rettighet man ikke har. Jeg mener videre at servituttlovens §3 sidestiller våre rettigheter. Min nabo kan ikke frata meg en rettighet han selv mener han har. Jeg mener også at den tinglyste veirett ikke har noen slik begrensning.

 

Jeg skjønner ikke helt resonnementet ditt. Naboen kan jo bruke veien sin til hva som helst, han, så lenge han ikke ødelegger dine muligheter for å utøve din veirett. Han eier jo sin egen grunn.

 

Et eksempel: Jeg eier en eiendom, og gir en hytteeier rett til å spasere langs en sti på min tomt. Jeg kan da utbedre stien til kjørevei så mye jeg vil. Hytteeieren må fortsatt finne seg i å spasere langs veien. Jeg kan også utparsellere og gi andre rett til å kjøre langs veien. Hytteeieren får ikke noen større rett av den grunn.

 

En annen sak er det at datteren må finne seg i veiretten din på lik linje med din nabo.

 

Når jeg mener du antagelig kan kreve å kjøre med bil på denne veien, er det fordi du ikke "bare har rett til en skogsvei," jf. ovenfor.

 

Du kommer kanskje ikke noen vei ved å vise til hva jusstudenter o.a. har skrevet på et internettforum. Det du selvsagt kan gjøre, er å kontakte advokat. Mange advokater har god erfaring med tvister som denne.

Endret 20. april 2009 av frevild

[Haroshij]

Til frevild,

 

Jeg behersker ikke dette systemet med tagger ol. Så jeg svarer slik.

 

Ditt eksempel passer ikke helt. Min nabo og jeg har en felles vei. Den ble bygd i felleskap av tidligere eiere. Jeg er ikke i samme situasjon som din hytteier som har fått rett til å spasere. Jeg har den samme rett som deg, i ditt eksempel.

 

Jeg mener at når min nabo har gitt sin datter rett til å oppgradere veien til bilvei, innebærer jo det at han mener at han har rett til det, noe som jeg ikke bestrider. Men likhetsprinsippet i §3 i Servituttlova sier at han kan ikke begrense min rett "ingen av dei nokon førerett framfor den andre". Følgelig må jeg også ha den samme rett til å oppgradere veien til bilvei. Nå er jo det gjort, og spørsmålet mitt er, kan jeg kjøre med bil på denne veien. Min nabo sier at det kan jeg ikke, jeg har bare rett til skogsvei, og i fall jeg, skal kjøre på veien må jeg betale halvparten av hva det kostet å bygge veien. Jeg må bruke traktor. "Men", sier jeg, "jeg har ikke traktor og bil sliter mindre på veien. Dessuten har jeg en svært lavfrekvent bruk av veien". "Det hjelper ikke", sier min nabo. Derfor får jeg en følelse av at det min nabo er opptatt av er å begrense min bruk av veien.

[klilleng]

Nå er jo det gjort, og spørsmålet mitt er, kan jeg kjøre med bil på denne veien. Min nabo sier at det kan jeg ikke, jeg har bare rett til skogsvei, og i fall jeg, skal kjøre på veien må jeg betale halvparten av hva det kostet å bygge veien. Jeg må bruke traktor. "Men", sier jeg, "jeg har ikke traktor og bil sliter mindre på veien. Dessuten har jeg en svært lavfrekvent bruk av veien". "Det hjelper ikke", sier min nabo.

Føler at du bruker litt feil argumentasjon. At du ikke har traktor, og at bil sliter mindre på veien, er ikke tunge argumenter i saken. Du må vise til juridiske argumenter og rettspraksis, noe du har fått mye innspill på så langt. Din nabo har nok sannsynligvis en svak sak her, men du må likevel argumentere riktig for å vinne frem. Eventuelt benytte en profesjonell jurist/advokat.

 

Derfor får jeg en følelse av at det min nabo er opptatt av er å begrense min bruk av veien.

Det er vel ingen overraskelse at dette sannsynligvis er den bakenforliggende årsak.

[frevild]

Til frevild,

 

Jeg behersker ikke dette systemet med tagger ol. Så jeg svarer slik.

 

Ditt eksempel passer ikke helt. Min nabo og jeg har en felles vei. Den ble bygd i felleskap av tidligere eiere. Jeg er ikke i samme situasjon som din hytteier som har fått rett til å spasere. Jeg har den samme rett som deg, i ditt eksempel.

 

Jeg ser ikke hvordan du stilles i en annen stilling enn hytteeieren i det tenkte eksempel. Så nei, resonnementet ditt svikter fortsatt.

 

Naboen din kan påberope seg eiendomsretten, kan han ikke? I så fall kan han gi f i hva som menes med "gjensidig behøvelig veirett." Han kan kjøre på veien sin som han måtte ønske. Utgangspunktet er nemlig at den som eier en eiendom, kan bruke den akkurat som han vil. Eieren kan, med mindre annet ikke er bestemt, anlegge vei, sykle, gå, kjøre, lande med helikoptre, han kan lage et digert basseng og arrangere sjøslag.

 

Så: Naboen din eier veien og kan derfor bruke den til hva han vil. Det spiller i denne sammenheng ingen rolle at veien ble bygget av tidligere eiere. Den eneste aktuelle begrensningen er at han ikke kan bruke veien på en slik måte at det blir for vanskelig for deg å bruke DIN veirett.

 

Du, derimot, eier naturligvis ikke veien over hans grunn, men har bare en rett til å bruke den. Derfor må du finne ut nøyaktig hva slags rett du er blitt tildelt ved avtalen/skylddelingen. Da må du selvsagt også anvende servituttloven.

Endret 20. april 2009 av frevild

[Haroshij]

Til frevild,

 

Frevild, vi eier veien i lag. Den ble bygd som et felles prosjekt med statsmidler. Første del av veien går over min nabos eiendom, deretter over min. Vi har begge "behøvelig veirettigheter over hverandres eiendommer". Da kan min nabo ikke gjøre som han vil med veien over sin eiendom. Selv om nederste del av veien går over hans eiendom, gir servituttloven meg like rettigheter med han. Han kan ikke ødelegge veien eller redusere min rettigheter. Sitat fra loven: (http://www.lovdata.no/all/tl-19681129-000-002.html#2) "§ 2. Korkje rettshavaren eller eigaren må bruka rådveldet sitt over eigedomen såleis at det urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe for den andre."

 

Så når du gir en rettighet til en annen, kan du ikke lengere bruke din eiendom som du vil. Loven setter et krav om likhet mellom grunneier og rettighetshaver.

 

Så når du sier at jeg ikke eier veien over hans grunn, er dette bare delvis riktig. Veien er opparbeide i felleskap, men min nabo eier grunnen. Vi har begge veirettigheter. Min nabo har gitt veirettigheter til sin datter, som har oppgradert veien. Blir mine rettigheter mindre av den grunn?

[Haroshij]

Til klilleng.

 

Jeg er ikke jurist, og har problemer med å finne både rettspraksis og det rette lovgrunnlaget. Jeg har søkt på nettet i lenger tid og kom så over denne diskusjonsgruppen.

 

Jeg har bestemt meg for å ta saken inn for jordskifteretten, men vil gjerne ha gode argumenter, og vil gjerne utforske om det er noe som jeg ikke ser/forstår. Av og til blir man så fanget av egne argumenter at man blir blind og ser ikke at saken kan ses fra andre sider. Det var litt av grunnen til at jeg tok saken opp her.

 

Slik jeg ser det er det tre momenter ved saken:

 

1. Det ble i fellesskap, på 70-tallet, bygd en skogsvei over hverandres grunn. Min nabo er nå omsider blitt enig i at vi har gjensidig rett til å bruke den. Den var ikke kjørbar med bil.

 

2. Min nabos datter fikk for mange år senere rettigheter av sin far til å oppgradere veien. Jeg har aldri protestert på det selv om jeg ikke fikk hverken nabovarsel og eller noen annen info. Hun oppgraderte veien til bilvei, og påstår at det nå er hennes vei. Jeg argumenterer med at jeg kan ikke miste mine veirettigheter p.g.a. ensidige tiltak fra min nabo. Så jeg mener at jeg fortsatt har de samme veirettigheter til veien som min nabo og hans datter.

 

Her kommer diskusjonen om jeg kan bruke bil eller ikke. Mener vel selv at det er vanskelig å finne andre argumenter her enn å vise til den generelle veiretten, og at min bruk av veien med bil ikke er til ulempe for henne, snarerer tvert i mot. Og at det er snakk om å bruke veien 2 til 3 ganger pr. år. Dersom det blir vesentlig mer bruk, har jeg sagt meg villig til å diskutere økt vedlikehold og også innkjøp i veien.

 

3. Min nabo og hans datter bestrider at jeg har fulle veirettigheter. Jeg har bare rett til en skogsvei. Her viser jeg til formuleringen "behøvelige veirettigheter", og sier videre at siden min nabo kunne gi bort en ubegrenset veirett (rett til bilvei), så må likhetsprinsippet si at jeg har samme rett. Altså er ikke min veirett begrenset til bare en skogsvei. Dette har stor betydning for det kan bli aktuelt med utlegging av tomter både på min nabos eiendom og min.

[klilleng]

2. Min nabos datter fikk for mange år senere rettigheter av sin far til å oppgradere veien. Jeg har aldri protestert på det selv om jeg ikke fikk hverken nabovarsel og eller noen annen info. Hun oppgraderte veien til bilvei, og påstår at det nå er hennes vei. Jeg argumenterer med at jeg kan ikke miste mine veirettigheter p.g.a. ensidige tiltak fra min nabo. Så jeg mener at jeg fortsatt har de samme veirettigheter til veien som min nabo og hans datter.

Det er nok riktig, din nabo kan ikke "oppgradere vekk" veiretten din. Den består uansett hvordan veiens beskaffenhet er.

 

Her kommer diskusjonen om jeg kan bruke bil eller ikke. Mener vel selv at det er vanskelig å finne andre argumenter her enn å vise til den generelle veiretten, og at min bruk av veien med bil ikke er til ulempe for henne, snarerer tvert i mot. Og at det er snakk om å bruke veien 2 til 3 ganger pr. år. Dersom det blir vesentlig mer bruk, har jeg sagt meg villig til å diskutere økt vedlikehold og også innkjøp i veien.

God argumentasjon her kan være lovens formuleringer om "tida og tilhøva", samt rettspraksis på området. Rettspraksis kan dessverre være vanskelig tilgjengelig uten abonnement på lovdata og litt generell juridisk kompetanse. Derfor kan det være verdt å vurdere profesjonell bistand.

 

(Jeg er heller ikke jurist, så ta også det jeg sier men en liten klype salt.. )

[krikkert]

Til frevild,

 

Frevild, vi eier veien i lag. Den ble bygd som et felles prosjekt med statsmidler. Første del av veien går over min nabos eiendom, deretter over min. Vi har begge "behøvelig veirettigheter over hverandres eiendommer". Da kan min nabo ikke gjøre som han vil med veien over sin eiendom. Selv om nederste del av veien går over hans eiendom, gir servituttloven meg like rettigheter med han. Han kan ikke ødelegge veien eller redusere min rettigheter. Sitat fra loven: (http://www.lovdata.no/all/tl-19681129-000-002.html#2) "§ 2. Korkje rettshavaren eller eigaren må bruka rådveldet sitt over eigedomen såleis at det urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe for den andre."

 

Har du egentlig noen holdepunkter for å anta at dere "eier veien i lag"? Og jo, naboen din kan faktisk gjøre som han vil med vei som går over hans eiendom. Han kan til og med legge om veien om han så lyster på nærmere vilkår, jf servl § 6. Og hele loven er fravikelig ved avtale, jf § 1 annet ledd.

 

Så når du gir en rettighet til en annen, kan du ikke lengere bruke din eiendom som du vil. Loven setter et krav om likhet mellom grunneier og rettighetshaver.

 

Loven oppstiller ikke noe slikt krav -- i alle fall sliter jeg noe veldig med å se hvilken hjemmel du skulle hatt for det. § 2 oppstiller en rimelighetsvurdering der herskende og tjenende eiendom er likestilt i at de står likt i rimelighetsvurderingen. Det er for øvrig en selvfølge at når man gir en rett til noen annen skaper det en plikt for en selv. Vurderingen her går på hvor langt den plikten rekker, og hvordan man skal tolke utsagnet.

 

(For øvrig får du opp sitat ved å trykke på 'Svar'-knappen ved siden av det innlegget du ønsker å sitere. God netikette tilsier at du kun siterer de delene av innlegget du ønsker å svare på.)

 

For øvrig vil jeg slutte meg til frevild og henvise deg til en advokat, særlig siden du ønsker å ta saken for retten.

[frevild]

Til frevild,

 

Frevild, vi eier veien i lag.

 

Så du mener veibanen er i SAMEIE??

 

Vi har begge "behøvelig veirettigheter over hverandres eiendommer". Da kan min nabo ikke gjøre som han vil med veien over sin eiendom.

 

Ja, og det betyr at DU har "behøvelig veirett" over naboens eiendom, og at naboen har "behøvelig veirett" over DIN eiendom.

 

Hvorfor tror du naboen din ikke har større veirett enn som så over EGEN eiendom? Hva skulle grunnen være?

 

Selv om nederste del av veien går over hans eiendom, gir servituttloven meg like rettigheter med han. Han kan ikke ødelegge veien eller redusere min rettigheter. Sitat fra loven: (http://www.lovdata.no/all/tl-19681129-000-002.html#2) "§ 2. Korkje rettshavaren eller eigaren må bruka rådveldet sitt over eigedomen såleis at det urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe for den andre."

 

Når det står "rådveldet sitt" i § 2, siktes det til EIENDOMSRETTEN når det gjelder grunneier.

 

Som sagt betyr dette at naboen din ikke kan bruke veien - eller eiendommen for øvrig - på en slik måte at det blir for vanskelig for deg å bruke DIN veirett. Det betyr IKKE at du har samme rett til å bruke veien som han.

 

Så når du gir en rettighet til en annen, kan du ikke lengere bruke din eiendom som du vil. Loven setter et krav om likhet mellom grunneier og rettighetshaver.

 

Så når du sier at jeg ikke eier veien over hans grunn, er dette bare delvis riktig. Veien er opparbeide i felleskap, men min nabo eier grunnen. Vi har begge veirettigheter. Min nabo har gitt veirettigheter til sin datter, som har oppgradert veien. Blir mine rettigheter mindre av den grunn?

 

Nei. I utgangspunktet kan - som sagt - din nabo rå over veien som han selv vil når det er han som eier den.

Endret 21. april 2009 av frevild

[Inge Rognmo]

Nei. I utgangspunktet kan - som sagt - din nabo rå over veien som han selv vil når det er han som eier den.

 

Veglovens kapittel VII om private veger kommer vel også inn i bildet her?

 

Et annet scenario er som følger: Vi har to grunneiere, A og B. A har en tinglyst rett til behøvelig vei over B's eiendom. B ser på det tidspunktet den blir bygget ingen nytte av veien, og A bygger derfor (med hjemmel i veiretten sin) den nødvendige traktorvei over B's eiendom for A's egen regning. Har da B rett til å senere bruke den delen av veien som ligger på hans eiendom som sin egen uten å ha vært med på å betale anleggskostnadene? Det er slett ikke jeg sikker på... I alle fall kan A da kreve skjønn etter reglene i vegloven. Men det var et litt annet scenario enn trådstarters.

 

Likeledes vil A ha en rett til å oppgradere denne veien over B's eiendom fra traktorvei til bilvei om han ser det behøvelig (ref. formuleringen "behøvelig veirett"), men kan ikke kreve at B er med å betale for det, så lenge B enten ikke ser behov for å kjøre med annet enn traktor/ATV, eller ikke bruker veien overhodet.

 

Neste scenario er det relevante: Trådstarter (A) har en veirett over B's eiendom. (B har også en tilsvarende, uutnyttet rett over A's eiendom) Traktorvei er bygd tidligere av A og B i fellesskap. B oppgraderte så nederste/sin del av veien til å være kjørbar med bil, og hevder at siden A ikke var med å dele på utgiftene med utbedringen, så har ikke A noen rett til å kjøre bil der, bare traktor, ettersom det var det veien opprinnelig ble bygd for. I tillegg har B også gitt dattera C rett til å bruke veien. Etter min alminnelige rettsoppfatning er det hevet over tvil at:

 

1) B har rett til å gi veirett videre til C, så lenge C ikke bruker noe av veien over A's eiendom. Dette medfører også at C kommer inn i det eksisterende (men antakelig "sovende") veilaget ihht vegloven §55, og får forpliktelser med tanke på vedlikehold etc.

 

2) B har full rett til å legge om veien over sin eiendom om han ser det hensiktsmessig/nødvendig, f.eks. for annen utnyttelse av eiendommen, så lenge den fortsatt henger sammen med den opprinnelige veien fra eiendomsgrensa og videre opp over A's eiendom. Om en slik omlegging også krever omlegging av deler av veien på A's eiendom for at veien skal henge sammen, så må selvsagt B ta A med på råd, og også ta på seg dette ekstraarbeidet. B kan imidlertid etter mitt alminnelige bondevett ikke uten videre legge om veien så den blir brattere, får krappere svinger etc. enn den opprinnelig var, uten at A blir kompensert for en slik ulempe. Likeledes, om A ikke får noen fordel av denne omleggingen, så kan heller ikke B kreve at A er med å betale for denne.

 

3) A har en rett til å kjøre med bil om han (og et evt. skjønn ihht vegloven §53) anser det for "behøvelig", men har da også en plikt etter veglovens §54 til å betale en forholdsmessig andel, i forhold til bruken, av B's anleggskostnader forbundet med denne utbedringen. Nøkkelordet her er forholdsmessig andel, og det er vel egentlig mest det de er uenige om, og inntil de er blitt enige om det hevder B at A ikke har noen rett til å kjøre med bil, bare traktor som opprinnelig tenkt. En annen sak er om denne utbedringa kanskje burde vært drøftet i veilaget før arbeidet ble igangsatt. Blir A og B ikke enige på egen hånd kan A kreve skjønn ihht veglovens §54 3. ledd. I henhold til samme lov § 60 er jordskifteretten riktig instans (forutsatt uregulert område eller regulert til LNF-formål), eventuelt lensmann/namsmann om partene er enige om det.

[Haroshij]

Til Krikkert,

 

Vel, jeg skal vel ikke gi meg til å diskutere juss med deg. Jeg har lest en del av innleggene dine, og du har kunnskaper som jeg ikke har. Men likevel den §6 som du henviser til, innebærer vel ikke at min nabo kan gjøre som han vil? Det stilles visse forutsetninger for endringer, og det er forutsettes vel også en viss form for kompensasjon for endringer? Dessuten gir vel ikke §6 en ensidig rett til grunneieren? Det er vel snakk om en gjensidig mulighet for partene (grunneier og rettighetshaver) til å endre en avtale som over tid har blitt til en vesentlig ulempe for en av partene.

 

Jeg ser på en servitutt som en avtale. Dersom to parter inngår en avtale om bygging av ei felles hytte på den enes grunn, og gir hverandre gjensidig bruksrett, mener jeg at begge har et eiendomsforhold til hytta selv om den står på den enes grunn. Er ikke det en riktig forståelse? Vi har jo mange eksempler på at folk har veier, hus, naust osv på annen manns grunn. Likevel er det vel rimelig at anta at de har eiendomsrett til sine investeringer?

 

Dersom så grunneieren etter ei tid kommer til at hytta står ulagelig til for han, kan han be om at den flyttes/rives dersom det er "mykje om å gjera for ein part, og vinninga på hans side vert monaleg større enn tapet på hi". I så fall blir det vel snakk om erstatning? Og det skal vel mye til for at slikt skal kunne skje? Dette er, etter min oppfatning, en rett som begge parter har, både grunneier og rettighetshaver. Derfor kan en vel ikke si at denne retten er eksklusiv for grunneieren. Forøvrig er jo dette i min situasjon en helt uaktuell problemstilling som jeg ikke har lyst eller tid til å gå videre inn i.

 

Jeg mener at dette er et noenlunde parallelt eksempel. Vegen ble bygd i lag av de to b.nr. over begges eiendommer. Derfor mener jeg at begge har et eiendomsforhold til veien. Tar jeg feil i det?

 

§3 sier jo at "Gjeld det ei utnytting som tilkjem både eigaren og rettshavaren, har ingen av dei nokon førerett framfor den andre. Kan ikkje båe stettast fullt ut, lyt dei minka på bruken etter måten like mykje." Dette er vel et svar til frevild også.

 

Utnyttinga det her er snakk om, gjelder jo retten til å bruke veien. Dette forstår jeg slik at både grunneieren og rettighetshaveren har like rettigheter angående bruk av veien. Grunneieren kan ikke ensidig forlange at rettighetshaveren skal redusere på sin bruk uten at han gjør det selv. Og videre følger det vel at grunneieren kan ikke utvide sine rettigheter uten at rettighetshaveren også får utvidede rettigheter.

 

Det er her jeg mener vi finner det likhetsprinsippet som jeg mener taler til min fordel.