Trenger hjelp med stil-oppgave

[gnaling94]

Vi har i oppgave og skrive en historie som tar for seg to hendelser på forskjellige steder, i samme tekst. Det jeg lurte på var om det er mulig å skrive "jeg" form da?

 

- Jeg ser ham ikke, sa jeg uten å helt vite hvem jeg så etter.

(la oss si at det var slutten på et avsnitt, så starter jeg det andre avsnittet fra den andre siden av fortellingen, altså der jeg følger den andre 'hovedpersonen)

 

- hva var det som foregikk her? spurte jeg min bror.

 

Er det mulig å skrive slik? Er det mulig å skrive jeg form i det heletatt?

 

Takk for all respons

[Fadeless]

Vil anbefale 3-person. Jeg-form kan fort bli litt rotete..

[Cxz]

Alt er mulig så lenge du greier å få fram overgangen.

[gnaling94]

Alt er mulig så lenge du greier å få fram overgangen.

*

 

Første avsnitt som presenterer første person: Jeg, mamma og Kari skulle på biltur

Andre avsnitt som presenterer andre peerson: Jeg, min venn Karl og Birgitte skulle på biltur

 

Går det an?

[Cxz]

Det kan jeg dessverre ikke svare på, siden jeg ikke har lest teksten din. Det er en forfatter som har skrevet ei bok der alle personene blir fortalt som "jeg"-person, så da går det selvfølgelig an. Men det er helt opp til deg hva du gjør ut av det, siden det helt sikkert er en stor utfordring hvis ikke læreren forstår noe som helst.

[gnaling94]

Det kan jeg dessverre ikke svare på, siden jeg ikke har lest teksten din. Det er en forfatter som har skrevet ei bok der alle personene blir fortalt som "jeg"-person, så da går det selvfølgelig an. Men det er helt opp til deg hva du gjør ut av det, siden det helt sikkert er en stor utfordring hvis ikke læreren forstår noe som helst.

 

 

 

Jeg, storesøster, mamma og pappa skal endelig til hytten som vi eier på fjellet.

Det er alltid så godt og komme seg vekk fra skole og alt slikt. Syvende klasse kan tære skikkelig på.

Min storesøster er også en av mine næreste venner. Linnea heter hun. Jeg heter Marie.

I morgen fyller jeg år, og mamma og pappa har fortalt meg at det venter en stor overraskelse på hytten.

Hvert år har dem funnet på noe helt uforutsigbart, men dette kom til å være stort, hørtes det ut til.

- Har dere husket alle sakene deres nå, jenter? spør mamma mens hun lemper den siste kofferten i bilen.

- Jeg tror det, mamma, sier jeg og sitter meg inn i baksetet.

Sola sto høyt på himmelen, det var ikke en eneste sky og se, og jeg kunne ikke vente for å stå på ski.

Å stå på ski er noe av det beste jeg vet. Jeg føler meg så fri når jeg fyrer nedover bakkene.

Linnea har alltid vært bedre enn meg, men en eller annen dag i fremtiden skal jeg vise henne.

Selv om det helt sikkert ikke er meningen, føler jeg at mamma og pappa hele tiden gir henne oppmerksomhet, men jeg

har aldri nevnt noe. Jeg ville aldri ødelagt vennskapet mellom meg og søster.

- Er vi klare for å reise, alle sammen? spør pappa mens han gir ifra seg et flir, og starter motoren.

 

Meg, og en hel haug med andre, har samlet seg i SUV-en til pappa for å reise til hytta på fjellet.

Bagasjerommet er fullt opp med øl i sekspakninger. Vi har måttet spart lenge for å få dette til.

Jeg, Erlend, og bestekompisen min, Martin, har lenge planlagt denne turen, og har gledet oss som småunger.

Vi har gjort det vi mulig kunne ha gjort for å gjøre dette til den beste helgen noensinne.

Været var helt ypperlig, og å endelig få fri fra skole og jobb er helt fantastisk. Akkurat det vi trengte.

- Er vi klare for å bli drita folkens? roper Øystein, og setter nøkkelen i tenningen.

Vi ropte alle fem så høyt at bilen ristet – denne turen var det store forhåpninger til.

- Slå på cd-en jeg har brent for turen, Øystein, sa jeg og fikk ham til å sette den inn i spilleren.

Min musikk er kanskje ikke den musikken dem finner ideell på en sånn tur, men det burde bare mangle.

Så mye tid og penger meg og Martin har lagt ned i dette, har dem å høre på cd-en jeg brente.

Alle blikkene rundt meg blir umiddelbart senket, og jeg ser at stemningen plutselig blir litt damper.

- Ah, glem det – bare slå på det dere vil høre på, sa jeg og lo.

Jeg kunne merke, selv om de ikke viste det bevisst, at alle sammen ble lettet.

 

- Hva er det dere har kjøpt til meg, pappa? spurte jeg i håp om å endelig få et konkret svar.

Han ser bort på mamma og forteller at han allerede har sagt at han ikke kan si det – det skal være en overraskelse.

Jeg lener meg tilbake i setet for å fundere videre på hva som venter på meg i hytta.

- Jeg vet hva det er, hvisker Linnea i øret mitt, forsiktig slik at mamma og pappa ikke hører.

- Hva er det da? spør jeg nysgjerrig og nærmer meg hun slik at hun kan svare stille.

- Truls, sier Linnea, reiser hodet og smiler, uten å gi meg et svar i det hele tatt. – Truls venter på deg.

Truls - det kan jo være mye, men tydeligvis har det, hva nå enn det er, et navn.

Jeg prøver å se meg hvordan en Truls kan se ut, og hva det kan være. Jeg tipper det er et kjæledyr.

Har så lenge mast om et kjæledyr, en hund faktisk. Det må være en hund, jeg kan ikke tenke meg noe annet.

Vel, hvis det er en hund, blir jeg nok nødt til å endre dens navn. Truls funker liksom ikke med meg.

Hadde alltid ville hatt en hund som het Kalle, jeg. Hunden Kalle.

- Jeg kan si med sikkerhet at du kommer til å like det vi har kjøpt, sier mamma. – Gled deg!

Hodet mitt var fylt av forventinger, og jeg kunne ikke slutte å smile. Jeg gleder meg til å møte Truls.

 

- Jeg tror det skyer over til kvelden, sier Øystein. – Når er vi fremme?

- Sikkert ikke mer enn et to-tre timer, forhåpentligvis, sier jeg. – så lenge vi holder denne farten.

Ironisk nok så satte regnet til, veldig plutselig, og vi kunne hør dråpene mot taket.

Alle ble mer stille og rolige, og det ville tydeligvis ikke Martin ha noe av.

- Hva er det som skjer med alle? Våkne! sier han. – Har en liten gave til alle. Vel, unntatt Øystein.

Øystein ser bak og lurer på hva det kunne være, slik som alle andre på det tidspunktet.

Martin drog frem en literflaske med tequila fra under setet, noe jeg synes var veldig dumt.

De andre var tydeligvis ikke enig med meg, og jeg ble mer eller mindre nedstemt når jeg sa at vi ikke burde drikke.

- Dette kommer nok til å gjøre kjøreturen en smule mer behageligere, sier Stian, en av dem som var med.

- Vi er jo her for å ha det gøy, Erlend? sier Martin. – Len deg tilbake og nyt turen!

Jeg så rundt på alle, og etter hvert ga jeg etter jeg også, selv om jeg følte litt dårlig angående Øystein.

- Greit, hvem vil ha første slurken? ropte jeg ut. Øystein tok det heldigvis med et smil, og forsto.

Etter en stund begynte det å gå rundt for meg, og antakeligvis så gikk det rundt for de andre også.

- Kan dere holde dere i ro, vær så snill? spør Øystein, og etter å ha gjentatt seg selv en tredje gang, med hevet stemme.

Regnet hadde trappet opp og det var i tillegg en kraftig vind som slo til med all kraft i bilen.

Øystein virket litt smånervøs, og litt redd for å miste den lille kontrollen han hadde.

 

 

Det hadde skyet over, og solen var plutselig blitt borte, og regnet gjorde hele bilturen virkelig uhyggelig.

Jeg har alltid vært redd for å kjøre i bil når været er såpass dårlig som dette, spesielt når pappa selv er bekymret.

- Jeg ser jo ingenting her, mumler han for seg selv, noe han ofte gjør i sånne situasjoner.

Når han sier ting som det der, bekymrer det meg, men storesøstera mi sier ingenting, og jeg vil ikke være den som klager.

- Vi er snart fremme, sier mamma. – vi kan godt stoppe om dere synes det er skummelt?

- Nei da, det går helt fint det, sier jeg og putter på et lite smil for å ikke skape mistanke om at egentlig var kjempe redd.

Jeg fant frem en bamse som jeg tok med meg hjemme ifra. Har den alltid med meg på tur – den gir meg trygghet.

Fikk bamsen av bestemor når jeg var tre år, har mamma fortalt meg. Siden har jeg aldri gitt slipp på den.

Nå som bestemor er gått bort, gir jeg i hvert fall ikke slipp på den. Det er det minnet jeg har igjen fra hun.

Mamma ser bort på pappa med et smålig usikkert blikk og spør om vi har kjørt feil.

Da pappa innser at han har kjørt feil, bryter han ut med et par stygge ord jeg ikke har lov og si.

Jeg ser, og det gjør storesøstera mi også, at han – og mamma, blir mer og mer stresset med tiden som går.

 

- Helt seriøst, folkens! roper Øystein. – Sitt dere ned og hold kjeft, jeg sliter med å holde meg på veien!

Vanligvis hadde jeg reagert jeg og, men guttene hadde gitt meg bra mengde alkohol. Ingen tok han seriøst.

Jeg kunne se at Øystein stresset med å holde konsentrasjonen på den glatte veien, men jeg gjorde ingenting med det.

Det gjorde heller ingen av de andre som var i samme bilen, ingen av oss var virkelig til stede.

- Hvordan har dere det folkens? roper Martin. – Jeg har det helt fantastisk!

Jeg kunne se Øystein flytte armen foran øynene, han ble tydeligvis blendet av et lys, og prøvde å følge med.

I det samme øyeblikk hopper Stian frem og begynner å synge tett inntil ørene hans, og han skvetter til.

Armene hans blir trekt bakover, og bilen kommer ut av kontroll, og bytter kjørefelt.

Han sliter sterkt med å komme seg tilbake til rett fil, og lysene fra bilen på det andre feltet kommer nærmere.

- Hold dere fast, alle sammen! roper han ut i panikk, ikke at han fikk noen slags respons. – HOLD DERE FAST!

Jeg hører lyden av de brå bremsene og forsto at det ikke kunne være bra. Før jeg ble slengt av setet, kunne jeg se Øystein forsvinne ut av vinduet, i en stor fart, ettersom vi kolliderte med bilen kommende mot oss i motgående kjørefelt.

Jeg klatret forsiktig ut av bilen, det var helt stille. Når jeg så opp mot den andre bilen fikk jeg øye på to jenter.

De så ut til å være bevisstløse. Det var to voksne i fremsetet som også hadde blitt skadet. Jeg skjønte ingenting.

- Herregud, å herregud, å herregud, fortsatte jeg og gjentok til meg selv når jeg forsto hva vi hadde gjort.

Jeg fortet meg tilbake i bilen for å se til de andre guttene og alle var oppegående nok til å snakke.

Rusen hadde enda ikke gitt seg, så jeg lot dem sitte. Alt begynte å komme tilbake til meg.

Øystein lå på bakken med blodet rennende av han. Regnet vasket det bort. Han var borte.

- Øystein? sa jeg. – Vær så snill, våkne. Vær så snill!

Øystein så ikke ut til å våkne, og det gjorde ikke familien i den andre bilen heller.

Hva har jeg gjort?

 

 

 

 

 

Det er langt ifra det beste jeg har skrevet, og jeg synes at å skrive engelsk-stiler er mye lettere. Jeg heller ikke satt meg helt inn i historien skikkelig, siden dette egentlig bare var en lekse, men jeg liker å skrive, og når jeg begynner å skrive, skriver jeg veldig mye

Endret 16. april 2009 av gnaling94

[Cxz]

Du avslutter teksten med replikken "Hva har jeg gjort?". Kan du fortelle meg hva "jeg"-en i guttegjengen har gjort? Etter den replikken ble jeg usikker på hvem som kjørte bilen, og måtte gå tilbake i teksten for å lese en gang til.

 

Jeg synes i grunn dette fungerte bra, men jeg synes teksten blir kjedelig i begynnelsen. Personene i historien har ikke noen særtrekk og egenskaper man kjenner seg igjen i, og det hele blir ganske upersonlig. Lag hovedpersoner leseren kjenner seg igjen i og føler med, siden dårlige hovedpersoner ødelegger historier.

 

Innledningen din var også ganske lang, og det tok lang tid før det ble spenning. Tanken er god, men du må bygge opp spenningen gradvis, og ikke komme med alt på samme tidspunkt. Jeg ble også irritert over hvordan slutten ble. Hvem var Truls, og ble ikke jeg-personen i guttegjengen skadet? Det hele blir litt urealistisk og fraværende. Gi jeg-personene følelser, lukt, øyner, hørsel, sympati, empati, gi dem rett og slett menneskelige egenskaper. Gjør du det, garanterer jeg at teksten blir bedre!

 

Uansett, gjør innledningen og midtdelen litt kortere, og legg mer til på slutten. Det er spenningen som gjør at leseren har lyst å lese videre. Men for å svare på spørsmålet ditt om dette med to jeg-personer, så funket det bra.

Endret 16. april 2009 av Rotteh

[gnaling94]

Du avslutter teksten med replikken "Hva har jeg gjort?". Kan du fortelle meg hva "jeg"-en i guttegjengen har gjort? Etter den replikken ble jeg usikker på hvem som kjørte bilen, og måtte gå tilbake i teksten for å lese en gang til.

 

Jeg synes i grunn dette fungerte bra, men jeg synes teksten blir kjedelig i begynnelsen. Personene i historien har ikke noen særtrekk og egenskaper man kjenner seg igjen i, og det hele blir ganske upersonlig. Lag hovedpersoner leseren kjenner seg igjen i og føler med, siden dårlige hovedpersoner ødelegger historier.

 

Innledningen din var også ganske lang, og det tok lang tid før det ble spenning. Tanken er god, men du må bygge opp spenningen gradvis, og ikke komme med alt på samme tidspunkt. Jeg ble også irritert over hvordan slutten ble. Hvem var Truls, og ble ikke jeg-personen i guttegjengen skadet? Det hele blir litt urealistisk og fraværende. Gi jeg-personene følelser, lukt, øyner, hørsel, sympati, empati, gi dem rett og slett menneskelige egenskaper. Gjør du det, garanterer jeg at teksten blir bedre!

 

Uansett, gjør innledningen og midtdelen litt kortere, og legg mer til på slutten. Det er spenningen som gjør at leseren har lyst å lese videre. Men for å svare på spørsmålet ditt om dette med to jeg-personer, så funket det bra.

 

Altså, Truls var 'gaven' som ventet på hytten som jenta aldri fikk se.

Jeg personen i guttegjengen ble ikke skadet, men følte i slutten at alt var hans feil, siden han var med og drakk i bilen, og planlagte turen. Det der med egenskapene ser jeg at jeg kunne gjort bedre, men igjen så var dette hastverk, siden dette bare var en lekse. Takk uansett for rådene